Bolette Gjør var den mest fremtredende lederskikkelse i Norges første og største kvinnebevegelse på 1800-tallet, misjonskvinneforeningsbevegelsen, og hun står som eksponent for hvordan kvinneidealet ble modernisert i kristne kretser.
Bolette Nissen ble født i Trondheim, men da hennes far døde tidlig og moren giftet seg igjen, vokste hun opp i embetsmannsmiljø i Romedal. Både Bolette og søsteren Rikke hadde gode evner og fikk etter tidens målestokk en god utdannelse. 1849 begynte Bolette på Nissens Pigeskole i Christiania, hos onkelen Hartvig Nissen.
Da Bolette som 22-åring leste engelsk i hovedstaden, kom hun i kontakt med vekkelsesmiljøet omkring teologiprofessor Gisle Johnson. Her fikk hun sitt religiøse gjennombrudd og mottok også varige impulser fra Henriette Gislesens tanker om misjonskvinneforeninger. Fra da av var misjonssaken hennes livs store engasjement. Det kvinneforeningsarbeidet hun senere kom til å stå i spissen for, ble en syntese av Gustava Kiellands praktiske arbeid og bispinne Gislesens fromme alvor. 1858–60 var hun på Madeira på grunn av lungesyke, deretter to vintrer i Balestrand, hos familien til presten og stortingsmannen U. H. Sverdrup.
1862 kom Bolette Nissen tilbake til Romedal. Der tok hun fatt på en aktiv tilværelse med engasjement i fattigpleie, misjonskvinneforening, søndagsskole, bibellesninger og egen skolevirksomhet. Allerede i denne perioden virket hun som forkynner, på dette tidspunkt ikke uten samvittighetskvaler. 1872 giftet hun seg med kapellanen i Romedal, Julius Gjør. Han ble året etter utnevnt til sogneprest i Stor-Elvdal, og 1878 til kapellan, senere sogneprest, i Jakobs menighet i Kristiania, der de bodde resten av livet.
Overalt hvor hun bodde, stiftet Bolette Gjør misjonskvinneforeninger. I Kristiania underviste hun ved Diakonissehuset og holdt bibeltimer i Unge Kvinders Kristelige Forening. Hun engasjerte seg i søndagsskolesaken og redigerte barnebladet Børnebibliotheket (1893–1901), utgitt av Norsk Søndagsskoleforbund. Hele sitt liv førte hun en omfattende korrespondanse med mennesker i inn- og utland, ikke minst med misjonærene på Madagaskar.
1884–94 utgav Bolette Gjør 15 bøker under pseudonymet “Margrethe”, deriblant barnebøker. Å skrive og å utgi det man skrev, var et brudd på den tradisjonelle kvinnerollen og understreker Bolette Gjørs bevisste holdning til kvinners utfoldelse av evner og anlegg. Flere av bøkene har kvinne-emansipatoriske dimensjoner. Gjennom sitt forfatterskap og sin virksomhet står Bolette Gjør som en av 1800-tallets mest betydelige bidragsytere til kvinneidealets modernisering i kristne kretser. For henne stod kvinnens forhold til Gud som overordnet norm, og dette frigjorde kvinner til å ta ansvar for eget liv.
Etter anmodning fra Det Norske Misjonsselskap (NMS) påtok hun seg redaktøransvaret for selskapets kvinneblad, Missionslæsning for Kvindeforeninger. I løpet av første utgivelsesår (1884) fikk bladet 3600 abonnenter, og 1905 hadde det 11 500 abonnenter. Bladet skulle gi økt misjonskunnskap og være et bindeledd mellom kvinner ute og hjemme. “Kvinder hjælper Kvinder” var mottoet, og kvinneprofilen uttalt: av kvinner, om kvinner og for kvinner.
Gjennom bladet utformet Bolette Gjør en ideologi som gav misjonskvinneforeningene felles identitet og skapte NMS-tilhørighet til tross for at foreningene formelt sett ikke stod tilsluttet NMS. Under hennes ledelse vokste antallet kvinneforeninger fra 1700 til 3500, og virksomheten i foreningene stod 1904 for to tredeler av Misjonsselskapets inntekter. Kvinnene var blitt en makt, skrev hun da. Gjennom bladet fremmet hun kvinnenes ønske om å delta i Misjonsselskapets administrasjon, og hun må betraktes som pådriveren til at kvinner fikk stemmerett og valgbarhet i NMS allerede 1904. 1900 tok hun initiativet til Misjonsskolen for kvinner, et undervisningstilbud for kvinnelige misjonærer. Dette arbeidet ledet hun til sin død 1909.
Bolette Gjør var barn av 1850-årenes pietistiske vekkelse, preget av botsfromhet og bønn. I møte med den moderne tid skiftet hennes religiøse grunnsyn etterhånden drakt. Hun tok imot de nye former for det gamle innhold. Dette medførte engasjement på et bredere felt enn før. Hun ble medlem av Marie Michelets og Fredrikke Aars' “1903-klubb”, en diskusjonsklubb som tok opp tidens brennende spørsmål.
1907 stiftet Bolette Gjør sammen med bl.a. Henny Dons Misjonsarbeidernes Ring (MR) for å samle misjonskvinneforeningene i en bevegelse og melde den inn i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN). Dette tiltaket betraktet hun som et uttrykk for kristne kvinners kultur- og samfunnsbevissthet. Initiativet vakte motstand både i NKN og i NMS og ble ingen suksess. Da MR ble opptatt i NKN 1910, stod bare 13 enheter som medlemmer. Dette til tross: Hun fikk utrettet mye av stor betydning både for NMS og for kvinners sak.