John Duns Scotus (født ca. 1266 muligens i Duns i Skottland, død 8. november 1308 i Köln) var en skotsk skolastisk filosof, logiker og teolog som tilhørte fransiskanerordenen. Duns Scotus forsøkte å forene Bonaventuras augustinske lære med Aristoteles’ filosofi som han tolket mer kritisk enn Thomas Aquinas. Ettersom han satte viljen og kjærligheten høyere enn den strenge logikken, oppfattet han Gud mindre som intellekt enn som uutgrunnelig vilje. Han var en av de mest innflytelsesrike teologer og filosofer i høymiddelalderen, kalt «Doctor Subtilis» for sin skarpsindige tankeverden, og fordi han opererte med en vanskelig og subtil begrepsverden.

John Duns Scotus
Johannes Duns Scotus
FødtJohn Duns
Ca. 1266
Skottlands flagg Duns, Berwickshire
Død8. november 1308
Tysklands flagg Köln
BeskjeftigelseFilosof, teolog
Utdannet vedMerton College
University of Oxford
NasjonalitetSkotsk
GravlagtChurch of the Immaculate Conception of the Blessed Virgin Mary in Cologne
SpråkLatin
PeriodeMiddelalderens filosofi og teologi
Påvirket avAristoteles, Augustin, Boëthius m.fl.
PåvirketWilliam av Ockham, Luther, Descartes m.fl.

Det hersker en del tvil om hans første år, noen hevder at det var i Duns i de skotske grensetraktene mot England mens andre hevder at han kom fra Irland. I 1291 finnes hans navn i opptegnelsene som presteviet i Northampton i England. Han var en student og deretter en lærer fra 1293 og fram til 1297 ved Universitetet i Paris, senere ved University of Oxford og sannsynligvis senere også ved University of Cambridge. Han ble utvist fra Universitetet i Paris for å stille seg på pave Bonifatius VIIIs side i dennes feide med kong Filip IV av Frankrike. Til slutt bosatte han seg i Köln i Tyskland i 1307.

Duns Scotus er betraktet som en av de viktigste fransiskanerteologene og var grunnleggeren av den såkalte scotisme, en spesiell form for skolastikk. Han kom fra den gamle fransiskanerskolen som Haymo av Faversham (død 1244), Alexander av Hales (død 1245), Jean de La Rochelle (død 1245), William av Melitona (død 1260), Sankt Bonaventura (død 1274), kardinal Matteo de Acquasparta (død 1289), John Peckham, erkebiskop av Canterbury (død 1292), Richard av Middleton (død ca. 1300), og andre tilhørte. Han var kjent som «Doctor Subtilis» blant annet på grunn av sin finurlige evne til å forene ulike syn. Senere filosofer på 1500-tallet har ikke vært så begeistret for hans arbeid og beskyldte ham for sofisteri. Det første til at hans navn «dunce» (som var utviklet fra navnet «Dunse» som ble gitt til hans tilhengere på 1500-tallet) ble synonymt med «noen som ikke er i stand til å få et stipendium», slik som det er uttrykt i eksempelet i (nå avviklet) bruken av «dunce cap» for å straffe elever som har oppført seg dårlig i klasserommet.

Han døde i Köln og er begravd i fransiskanerkirken der. Hans sarkofag har den latinske inskripsjonen:

Scotia me genuit. Anglia me suscepit. Gallia me docuit. Colonia me tenet.
Skottland bragte meg hit. England forsørget meg. Frankrike lærte meg. Köln holdt på meg.

Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 20. mars 1993. I henhold til en gammel tradisjon ble Duns Scotus begravd levende da han falt i koma ved at man trodde feilaktig at han var død.[1]

Logikk

rediger
 
Utsnitt fra statue i Duns

Duns Scotus var kanskje en av de mest innflytelsesrike logikerne i middelalderen, på samme nivå som Peter Abelard og William av Ockham. Han var en av de første som brøt med Aristoteles’ statistiske modell for mulighet og nødvendighet, for isteden å overveie sammenheng med logisk mulighet. Hans teorier beveger seg fra betraktningen av formelle forestillinger med respekt for ulike måter den reelle verden er fastsatt på, til betraktningen er betraktet med respekt til begrepsmessig konsistens. Denne tolkningen av mulighet og nødvendighet bebuder Gottfried Leibniz’ mulige begrepsoppfatning om moralitet.

Viljen

rediger

Gud har ut fra sin absolutte makt skapt og innrettet verden som han ville; ved å understreke viljen betonet Duns Scotus Guds frihet på bekostning av skapelsens nødvendighet. Guds vilje er ikke bestemt av godhet og fornuft som hos Thomas Aquinas, hans vilje er derimot ikke determinert og kan derfor ikke utelates av hans fornuft. For Thomas ville Gud det, fordi det var godt; for Duns Scotus blir konsekvensen derimot, at det er godt fordi Gud vil det. Når fornuftens oppgave ikke lenger var å forstå, begrunne eller bevise troens setninger, kunne den – og dens disiplinfilosofi – ta seg av oppgaver som var uavhengige av teologien. Det var dette forhold som pekte fremover.

Haecceitas, «dette-her-het»

rediger

Med en individuell form, et individualitetsprinsipp[2] uttrykt med haecceitas[3] «dette-her-het» eller «dettehet» (haec res: denne her ting.) innførte Duns Scotus en formel forskjell distinctio formalis a parte rei, som er en del av tingen og ikke kun i bevisstheten. To mennesker har det til felles å være mennesker, men de har også en individuell form der gjør det ene menneske forskjellig fra det andre: en «Jenshet» til forskjell fra en «Nilshet»; det er deres haecceitas.[4]

Hans-Jørgen Schanz skriver om Duns Scotus' brudd med Thomas Aquinas på dette punkt:

«Her bryter Scotus med Thomas' forestilling om principium individuationis. Hos Thomas var alene stoffet principium individuationis, hos Scotus er individualitetsprinsippet også formmessig. Hoc aliquid, dette bestemte noe, var hos Thomas enheten av den almene form og stoffet. Hos Scotus er den bestemte ting, haec res, en enhet av allmenn og individuell form samt materie. ...»[5]

Betydning

rediger
 
John Duns Scotus' minneplate i universitetskirken ved University of Oxford.

Schanz fastslår at:

«Hva vi her er vitne til, er en dreining bort fra opptattheten av det almene til fordel for en interesse for de enkelte ting. Det er også en dreining som per konsekvens peker i retning av en opptatthet av den empiriske natur fram for den kun tenkte eller forestilt. Scotus åpner slaget, hele transformasjonen av metafysikken, men han skaper noe nytt uten å fjerne det gamle. Således benekter han ikke eksistensen av universalia in re, men han tilføyer de individuelle former, derav de enkelte ting eksponeres fremfor artene. ...»[5]

En av dem som skulle videreføre retningen bort fra realisme og over mot nominalisme (eller konseptualisme, universalia post rem, «... etter tingen») var William av Ockham for hvem universaliene – almenbegrepene – kun var tegn og ikke hadde selvstendig eksistens, enten det var i den strengeste form som hos Platon hvor ideene hadde egentlig eksistens (universalia ante rem: de var til før enkelttingen) eller i Aristoteles' og Thomas Aquinas' såkalte «moderate realisme», hvor de dog hadde virkelighet, men kun i enkelttingene (universalia in re).

Både Thomas Aquinas og Duns Scotus — og retningene eller skolene oppkalt etter dem: thomisme og scotisme — regnes innenfor skolastikken for via antiqua (den gamle veg), mens Ockham og hans tilhengere regnes til via moderna (den nye eller moderne veg), som førte i retning av en selvstendig filosofi som kunne danne grunnlaget for naturvitenskapelige initiativer.[6]

Referanser

rediger
  1. ^ «The Death of Blessed Scotus», i henhold til kanon Joseph Bonello og Eman Bonnici, begge av Cospicua, forfattere av historiske artikler.
  2. ^ Til innkretsning: man kan eksempelvis stille spørsmålet: etter hvilket prinsipp kan en og samme natur «multipliseres» i mange individer.
  3. ^ Haecceitas betegner det spesifikke ved et enkelt objekt, i motsetning til Quidditas som betegner de almene egenskaper ved en objektklasse. Engelsk: Haecceity og Quiddity
  4. ^ Eksemplet fra Schanz 2004, s. 87
  5. ^ a b Schanz 2004, s.86f
  6. ^ Grane 1999, s.221

Litteratur

rediger

Generell litteratur (dansk):

  • Grane, Leif (1999): Kirken i den europæiske middelalder : fra ca. 750-1500. Kbh.: Gad. DK5=27.14. ISBN 87-12-03393-6
  • Schanz, Hans-Jørgen (2001,2004): Europæisk idehistorie : historie, samfund, eksistens. København: Høst.
  • Bach-Nielsen, Carsten & Jan Lindhardt (2001): Kirke og kristendom : leksikon. Skrevet af Helle Saxil Andersen [et al.]. [Kbh.] : Rosinante. DK5=20. ISBN 87-7357-253-5
  • Hartnack, Justus (1962): Filosofiske problemer. Gyldendal.

Latinske hovedkilder:

  • Cuestiones Cuodlibetales. In Obras del Doctor Sutil, Juan Duns Escoto. Ed. Felix Alluntis. Madrid: Biblioteca de Autores Cristianos, 1963.
  • Opera Omnia. («The Wadding edition») Lyon, 1639; reprinted Hildesheim: Georg Olms Verlagsbuchhandlung, 1968.
  • Opera Omnia. («The Vatican edition») Civitas Vaticana: Typis Polyglottis Vaticanis, 1950-.
  • Opera Philosophica. St. Bonaventure, NY: The Franciscan Institute, 1997-.
  • Ingham, Mary Beth & Dreyer, Mechthild (2004): The Philosophical Vision of John Duns Scotus: An Introduction. Washington DC: Catholic University of America Press
  • Williams, Thomas (red.) (2003): The Cambridge Companion to Duns Scotus. Cambridge University Press
  • John Duns Scotus (1994): Contingency and Freedom. Lectura I 39, oversettelse, kommentarer og innledning ved A. Vos Jaczn, H. Veldhuis, A.H. Looman-Graaskamp, E. Dekker and N.W. den Bok. The New Synthese Historical Library 4. Dordrecht/Boston/London: Kluwer.
  • Vos, A., H. Veldhuis, E. Dekker, N.W. den Bok & A.J. Beck (red.) (2003): Duns Scotus on Divine Love: Texts and Commentary on Goodness and Freedom, God and Humans, Aldershot: Ashgate.
  • Vos, A. (2006): The Philosophy of John Duns Scotus. Edinburgh: Edinburgh University Press.
  • Bos, E.P. (red.) (1998): John Duns Scotus (1265–1308) Renewal of Philosophy. Acts of the Third Symposium organized by the Dutch Society for Medieval Philosophy Medium Aevum. Elementa, 72. Amsterdam: Rodopi.
  • Kretzmann, N.; Kenny, A.; & Pinborg, J. (1982): Cambridge History of Later Medieval Philosophy Cambridge

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger