Wikipedia

Norges berggrunn

Norges berggrunn omfatter de bergarter som finnes i Norge og geografisk fordeling av disse. Berggrunnskart over Norge fremstiller denne fordelingen.

Kart over berggrunnen i Norden. De grønne områdene i vest omfatter den kaledonske fjellkjedefordingen, mens de rosa, orange og blå områdene er grunnfjell i det baltiske skjold.

Den kaledonske fjellkjedesone omfatter nær 2/3 av Norges berggrunn. Mesteparten av den resterende tredjedelen består av til dels enda eldre, prekambriske bergarter. Dessuten finnes to yngre berggrunnsområder: Oslofeltet, med sine permiske eruptivbergarter, og Trondheimsfeltet, med sine devonske sandsteiner og konglomerater.

Grunnfjellsbergartene er enkelte steder mer enn 2800 millioner år gamle. Generelt er bergartene i grunnfjellet dannet i slutten av prekambriumtiden, og de består vesentlig av gneis. Lokalt finnes intrusiver av granitt eller gabbro. I tillegg finnes det også kvartsitt, amfibolitt og marmor.

Kaledonidene består av kambrosilurske sedimentære bergarter som er sterkt omvandlet ved metamorfose. Dessuten lokale intrusiver av granitt, gabbro m.m. Denne lagpakken omfatter også eokambriske sparagmitter på Østlandet og i Finnmark.

Grunnfjellet

rediger

De eldste bergartene i Norge finnes i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde i Sør-Varanger.

På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose, og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning.

 
Rødøyløva på Rødøy, Nordland
Foto: Knud Knudsen, 1885

Grunnfjellet i Nord-Norge

rediger

Øst-Finnmarks grunnfjellsområde består av tre svært ulike bergartsgrupper: Nederst finnes Jarfjord-gruppen som er en over 2800 millioner år gammel serie av granittiske gneiser. Over denne gneisserien følger Bjørnevann-gruppens kvartsitter og glimmerskifre. Øverst ligger Petsamo-gruppen med grønnstein. Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies.[1]

Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksviddas grunnfjellsområde; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset. Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen.

På øyene nord for Tromsø, inkludert Kvaløya, finnes tonalitt og tonalittisk gneis, som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt, ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose. Bergartene har altså unngått påvirkning av den kaledonske fjellkjedefoldning.

Lofoten-eruptivene dekker omtrent halvparten av området Lofoten og Vesterålen. Dette er intrusive bergarter, hvorav omtrent halvparten dekkes av Raftsund-mangeritten. Intrusivene er 1700 til 1800 millioner år gamle og sterkt forvitret.

Grunnfjellsvinduer i Nordland

rediger

Mange av fjellområdene i Nordland består av prekambriske bergarter som senere ble omvandlet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Rombakvinduet består av tonalittiske gneiser fra overgangen mellom arkeisk og tidlig-proterozoisk tid.

Det transskandinaviske intrusivbeltet

rediger

Øst for Mjøsa ligger granitter og vulkanske bergarter fra proterozoikumtiden som tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet (TIB). Bergarter: Trikolorgranitten er en variant av Trysilgranitten. Odalsgranitten. Kongsvingergruppen. Bergartene finnes i et 1500 km langt område fra Skåne i sør til Lofoten i nord, og de ble dannet for 1850-1650 millioner år siden.

Trysilsandsteinen

rediger

Sandavsetninger med innslag av vulkansk materiale kalles trysilsandsteinen. Tilsvarende avsetninger i Sverige kalles dalasandsteinen. Alderen på formasjonen er mellom 1500 og 1300 millioner år. Den kjent for sine godt bevarte bølgeslagsmerker.

Mylonittsoner

rediger

Grunnfjellet i Norge er for en stor del omvandlet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Fullstendig omvandlet bergart slik at opprinnelsen er nær ugjenkjennelig kalles mylonitt. Slike bergarter finnes bl.a. i Mjøsa-Magnor-mylonittsonen og Ørjemylonittsonen.

Den vestre gneisregionen

rediger

Vest for det kaledonske skyvedekke finnes et 25 000 km² stort området mellom Sogn og Nord-Trøndelag med prekambriske bergarter. Området kalles den vestre gneisregionen eller bare gneisregionen og består for en stor del av granittiske gneiser og migmatitter som ble dannet for 1500 til 1700 millioner år siden.

Det sørnorske grunnfjellsområdet

rediger

Sør-Norge og sørvestlige del av Sverige består av grunnfjell som ble dannet for 1500 til 1040 millioner år siden med innslag av det transskandinaviske intrusivbeltet i øst som ble dannet for mer enn 1650 millioner år siden.

Kambrosilur i Oslofeltet

rediger
Se også: Oslofeltet

Fra Langesund i sør til Mjøsa i nord finnes en 2000 meter tykk lagrekke av mørke skifre, knollekalker og kalk. Dette er den lagrekken fra kambrosilurtiden i Norge som er minst omdannet ved metamorfose, den er svært fossilrik og antagelig verdens mest studerte lagrekke.

Kambriske avsetninger har mest komplett lagrekke lengst nord i Oslofeltet. Sandstein som tilhører Vangsåsformasjonen på Ringsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Mange steder, f.eks. i Oslo, finnes ellers et tynt konglomeratlag fra midtre kambriumtiden som ligger direkte på prekambriske bergarter. Midtre og øvre lag fra seinkambriumtiden består for det meste av alunskifer. I Oslo sentrum danner alunskiferen en 50 meter tykk lagpakke som også finnes ved Oslo kretsfengsel, på Tøyen og langs Ekebergskrenten.

Hele den kambriske lagrekken har trilobitter som ledefossiler: Holmia fra tidligkambrium, Paradoxides fra midtre kambrium og olenider fra overkambrium.

Spesielt omkring Oslo finnes lag av gråhvit knollekalk, Ortocerkalk, fra ordoviciumtiden som bl.a. består av fossile Endoceras-skall. Denne lagrekken er 470 meter tykk hvorav halvparten ble dannet i øvre ordovicium. Knollekalken er typisk for veiskjæringer og øyene i Oslo-området. Leirskiferen har fossiler av graptolitt, som er svært gode ledefossiler til aldersbestemmelse. Korallene oppsto for første gang i ordovicium.

Devonfeltene på Vestlandet

rediger

Rester etter avsetninger fra devontiden finnes ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen.

Manglende karbonavsetninger

rediger

Avsetninger fra karbontiden finnes ikke på det norske fastlandet. Imidlertid finnes de i Nordsjøen og på Svalbard.

Vulkanske bergarter fra permtiden i Oslofeltet

rediger
Se også: Oslofeltet

Brunlanesbasaltene

rediger

De eldste og sørligste basaltene i Oslofeltet består av en 800 meter tykk lagpakke av nefelinitter og melilititter.

Skiensbasaltene

rediger

I Skien finnes en 1250 meter tykk lagpakke med flere hundre lavastrømmer av basanitter.

Holmestrand-Jeløya-basaltene

rediger

Alkali-olivinbasalter. På Jeløya og i Moss er basaltene 1200 meter tykke.

Krokskogen-Kolsås-Nittedal-basaltene

rediger

Den nordlige basalt-provinsen inneholder vulkanoklastiske lag (Askergruppa) og bentonitter.

Rombeporfyrlava

rediger

Vestfold lavaplatå består av en mer enn to kilometer tykk lagpakke av rombeporfyrlava, fordelt på over 50 ulike lavastrømmer.

Krokskogen lavaplatå er en 800 meter tykk lagpakke av rombeporfyrlava, fordelt på 22 lavastrømmer.

Brumunddalssandstein

rediger

På Brumunddal finnes den nordlige grense for rombeporfyrlavaene, og der er lavaene dekket av den 800 meter tykke brumunddalssandsteinen.

Larvikitt

rediger

Larvikittene er en batolitt.

Sandstein og kull fra juratiden på Andøya

rediger

Avsetninger fra mesozoikum er nesten fraværende på det norske fastlandet. En kull- og sandsteinsforekomst fra juratiden finnes imidlertid på Andøya, og denne tilhører Ramsåformasjonen.

Postglasiale avsetninger

rediger

Da isen trakk seg tilbake etter siste istid la den igjen morener og israndavsetninger. Mest kjent er Ra.

Kommersiell utnyttelse

rediger
 
Knaben gruve i Kvinesdal der det er forekomst av molybden.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Historie

rediger

Bergfriheten (opprinnelig innført i 1539) ga alle rett til å undersøke drivverdige mineraler ved muting.[2][3][4][5] Norges første store gruve var Kongsberg Sølvverk fra 1623 og denne produserte 1330 tonn sølv i løpet av over 300 år. Kobberfunnet i Kvikne i 1632 var det første av flere i Trøndelag. Kobberverket i Kåfjord hadde opp til 1000 mann i arbeidet på 1800-tallet.[6] Blaafarveværket på Modum sto på det meste for 80 % av verdens blåfarge. På 1600-tallet var det 12-15 relativt store jernverk i drift og et tilsvarende antall kobberverk. Gull har blitt utvunnet fra gruver ved Eidsvoll, på Bømlo og i Bindal, og Finnmark fra elvesand. Utenom petroleumsvirksomheten utgjør bergverk en beskjeden del av Norges samlede økonomi. I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster. Knaben hadde Europas eneste molybdengruve med opp til 400 ansatte.[7]

På Lykling i Bømlo ble rundt år 1900 hentet ut 200 kg gull. Dette er den største gulleutvinningen (per 2023) i Norges historie.[8]

Moderne tid

rediger
Se også: Petroleumsvirksomhet i Norge

Norge er rikt på olje og naturgass som utvinnes fra havbunnen. Norge har forekomster av kull og mineraler.[9][10] I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca. 350 milliarder kroner, og utgjorde 47 % av eksportinntektene. Norge dekker ca. 2 % av verdens oljeetterspørsel.[11]

Skaland gruve på Senja har Europas viktigste forekomst av naturlig grafitt av høy kvalitet. Målt i vekt eller volum var 90 % av mineralproduksjonen i Norge stein, grus og pukk. Ved Repparfjorden i Finnmark er det drivverdig forekomst av kobberkis hvor det på 1900-tallet ble drevet gruve. Det er (per 2020) planer om å åpne ny gruvedrift. Etterspørselen etter kobber i verden øker blant annet til bruk i elektriske kjøretøy, solceller og vindmøller til strømproduksjon. Titanoksid brukes som hvitt fargestoff i maling og tannkrem. Titan er sterkere og lettere enn stål og brukes blant annet i flyskrog. Gruven ved Hauge i Dalane står for 6 % av verdensproduksjonen av titan fra mineralet ilmenitt. Det forberedes (per 2020) utvinning av titan fra bergarten eklogitt (samt granat som biprodukt) i Engebøfjellet ved Førdefjorden. Norge (hovedsakelig ved Åheim) står for omtrent halvparten av verdens produksjon av olivin som brukes i smelteverk og til å absorbere giftige tungmetaller.[12][13][14][15] Norge har noen av de største titanforekomstene i verden og de klarte største i Europa.[16] Uutnyttede fosfatforekomster finnes i Egersund (Rogaland) og ved Misvær (Nordland). Fosfat er en viktig bestanddel i gjødsel og det bli knapphet på fosfat i verden.[17] Fosfor har blitt utvunnet ved Bamble.[18] Mellom Bjerkreim og Sokndal i Rogaland er det en stor forekomst av bergarten noritt som inneholdt apatitt (fosfor), ilmenitt (jern-titan) og magnetitt (jern og vanadium). Ifølge NGU har denne kommersiell verdi særlig ved å utvinne og utnytte disse i en felles prosess.[19] I Fensfeltet i Telemark finnes det opp mot 100.000 tonn thorium. Konsentrasjonen er på 0,05 % og det er teknisk og økonomisk usikkert om den kan utnyttes i atomkraft.[20][21] På Nordmøre er det forekomst av kalkstein og marmor. Det har siden gjenreisingen av Ålesund etter brannen i 1904 blitt brutt stein til byggemateriale og dekorativ bruk. Steinindustrien i Eide har i perioder produsert 70 % av alle gravsteinene i Norge. I samme område utvinnes (av blant annet selskapet Hustadmarmor) kalkmasse til industriell bruk.[22][23] Hustadmarmor er en av verdens største produsenter av kalksteinsfyllstoff til papirindustrien. Det utvinnes noe kalk på Helgeland i Velfjord-området.[24]

 
Marmorbrudd ved Fauske, Nordland.

NGU har kartlagt hvilke deler av landet der det særlig antas å være drivverdige forekomster av metaller og mineraler i hovedlandets berggrunn:[13]

Anortositt forekommer i området Gudvangen-Mjølfjell og i Nærøydalen drives det kommersiell utvinning.[25] Det er litt mindre rike forekomster andre steder i indre Sogn omkring Aurlandsfjorden og Lustrafjorden.[19]

I 2012 var den samlede salgsverdien av mineraler, metaller og byggeråstoff 12,7 milliarder kroner. Byggeråstoff (pukk og lignende) utgjorde nære halvparten av salgsverdien Rogaland var størst innenfor byggeråstoff mens Møre og Romsdal var størst innenfor industrimineraler. Finnmark fulgt av Rogaland og Nordland var størst innenfor metall (malmer). Energirike mineraler (kull) utvinnes stort sett på Svalbard.[26][27]

Referanser

rediger
  1. ^ Ø. Nordgulen og A. Andresen: Jordas urtid. De eldste bergarter dannes; 4600-850 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  2. ^ Gulbransen, Egil (1984). Juridisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. s. 31. ISBN 8257302414. 
  3. ^ «bergfrihet». Store norske leksikon. 28. september 2014. Besøkt 5. desember 2020. 
  4. ^ Bull, Kirsti Strøm (1997). «Forslaget til ny minerallov og prinsippet om bergfrihet». Lov og Rett. 06 (på norsk). 36: 362–376. ISSN 1504-3061. Besøkt 5. desember 2020. 
  5. ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 5. desember 2020. 
  6. ^ Norge (1971), s. 80-81.
  7. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 30.
  8. ^ Røli, Olav (28. mai 2023). «Noreg har fått sin fjerde Unesco-geopark». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 29. mai 2023. «I havgapet i Bømlo kommune finn ein restane etter den største fangsten av gull i Noreg i det heile. I perioden 1882 til 1910 vart det teke ut 200 kilo gull frå gruvene på Lykling.» 
  9. ^ Norgeshistorie.no - Oljen i norsk økonomi, besøkt 8. august 2017.
  10. ^ SSB - Virkninger på norsk økonomi av et kraftig fall i oljeprisen, besøkt 8. august 2017.
  11. ^ Norsk Petroleum - Eksport av olje og gass, besøkt 8. august 2017.
  12. ^ Valmot, Odd Richard (14. februar 2020). «Norge kan bli titanlandet i Europa – nå starter arbeidet med den omstridte og unike gruva». Tu.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2020. 
  13. ^ a b «Mineraler for det grønne skiftet | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. 2019. Arkivert fra originalen 22. juli 2020. Besøkt 5. desember 2020. 
  14. ^ Berg-Nordlie, Mikkel (23. mars 2020). «Repparfjorden». Store norske leksikon. Besøkt 5. desember 2020. 
  15. ^ Askheim, Svein (17. juni 2020). «Engebøfjellet». Store norske leksikon. Besøkt 5. desember 2020. 
  16. ^ Valmot, Odd Richard (13. februar 2009). «Titanlandet Norge». Tu.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2020. 
  17. ^ «Nytt kart over kritiske mineral i Europa | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. Arkivert fra originalen 12. august 2020. Besøkt 5. desember 2020. 
  18. ^ https://www.ngu.no/sites/default/files/brosjyre_mineraler_.pdf
  19. ^ a b FRAMTIDAS TEKNOLOGI - STARTER MED KARTLEGGING. NGU fokus nr 2017 (PDF). Trondheim: NGU. 2017. Arkivert fra originalen (PDF) 20. august 2020. Besøkt 5. desember 2020. 
  20. ^ Sverdrup, Thor (1967). Uran og thorium i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. 
  21. ^ Lie, Øyvind (17. desember 2014). «Ekspertene anslo 170.000 tonn thorium i Norge. Nå er tallet halvert». Tu.no (på norsk). Besøkt 6. desember 2020. 
  22. ^ Trønnes, Reidar (1994). Marmorforekomster i Midt-Norge: geologi, isotopgeokjemi og industrimineralpotensiale. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. 
  23. ^ Alnæs, Lisbeth (1990). Industrimineraler og naturstein =: Industrial minerals and natural stones. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408188. 
  24. ^ - bygger i berge: en beretning om norsk bergverksdrift. [Trondheim]: Tapir. 2000. ISBN 8251915937. 
  25. ^ Ragnhildstveit, Jomar (2000). Tilrettelegging for mineralnæringa i Hordaland: forprosjekt. [Bergen]: Hordaland fylkeskommune, Næringsseksjonen. 
  26. ^ https://www.dirmin.no/sites/default/files/mineralressurser_i_norge_2012_0.pdf
  27. ^ Mineralressurser i Norge 2012 (PDF). Trondheim: NGU/Direktoratet for mineralforvaltning. 2013. 

Se også

rediger

Litteratur

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_berggrunn&oldid=23696810»