Wikipedia

Elsa Schiaparelli

italiensk-fransk moteskaper

Elsa Schiaparelli (1890–1973) var en italiensk-fransk moteskaper. Hun regnes, ved siden av Coco Chanel, som en av de mest fremtredende moteskaperne fra mellomkrigstiden. Hun var opptatt av surrealismen og samarbeidet med flere av tidens kunstnere, som Salvador Dalí og Jean Cocteau. Kolleksjonene hennes var berømte for ukonvensjonell og overdådig design og bruk av uvanlige materialer og sterke farger, som hennes signaturfarge «shocking pink», sjokkrosa. Hun hadde et eget motehus i Paris fra 1927 til 1954.

Elsa Schiaparelli
Født10. sep. 1890[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Roma[5][3][6][7]
Død13. nov. 1973[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
8. arrondissement[8][3][6][7]
Paris[9]
BeskjeftigelseMotedesigner, forretningsdrivende, smykkedesigner Rediger på Wikidata
EktefelleWilhelm Frederick Wendt de Kerlor[10][6][7]
FarCelestino Schiaparelli[6]
MorMarchesa Maria de Dominicis[11]
BarnYvonne Maria Luisa Schiaparelli[11][7]
NasjonalitetItalia (1946–1973)
Kongedømmet Italia (1890–1946)
Frankrike
Elsa Schiaparelli på Commons

Liv og virke

rediger
 
Tegning av et av Schiaparellis trompe l'œil-plagg (1927)

Bakgrunn og ekteskap

rediger

Schiaparelli ble født inn i en aristokratisk, velhavende og intellektuell familie i Palazzo Corsini i Roma. Hun har omtalt seg selv som et vanskelig barn, med stort behov for personlig frihet, – allerede da.[12]

Hun studerte en tid filosofi, og da hun var 21 år utga hun en diktsamling med sensuelle dikt: Arethusa, som sjokkerte familien. Foreldrene sendte henne til en klosterskole i Sveits for å disiplinere og roe henne. Hun sultestreiket i protest mot skolens autoritære system, og foreldrene måtte hente henne hjem igjen.[13]

I 1913 flyttet hun til London sammen med noen av søsterens venner. Der besøkte hun en teologisk konferanse arrangert av teosofen Wilhelm Frederick Wendt de Kerlor. De to forelsket seg, giftet seg i 1914 og flyttet i 1916 sammen til New York. I 1920 fikk de datteren «Gogo», som tidlig fikk polio. Ekteskapet med Wendt de Kerlor gikk etter hvert dårlig, og paret ble skilt.

Mens hun var i USA,[14] ble Schiaparelli kjent med Francis Picabias kone, Gabriella Picabia, og fikk interesse for surrealismen, en interesse som skulle vare livet ut – og som kom til å påvirke utformingen av Schiaparellis haute couture-kolleksjoner.[15]

Retur til Paris

rediger

I 1922 flyttet Schiaparelli til Paris med datteren, for at hun skulle få best mulig behandling. Der ble hun kjent med moteskaperen Paul Poiret. Gjennom ham fikk hun interesse for haute couture, og begynte selv å designe klær. Hun fikk sitt gjennombrudd med en håndstrikket genser med et svart-hvitt trompe l'œil-motiv.[16]

Coco Chanel var allerede en berømt moteskaper da Schiaparelli kom tilbake til Paris. Hun og Schiaparelli skal ha vært rivaler, eller fiender, hele livet.[17] De var i hvert fall rake motsetninger når det gjaldt utforming av kvinneklær. Chanel, som opprinnelig var modist, hadde utviklet kolleksjonen til også å omfatte dameklær, smykker og parfyme. Hun var en dyktig håndverker og hadde egen motebutikk i Paris. Hennes klær omtales som epokegjørende, med rette, enkle, ofte maskuline snitt, som passet det gutteaktige kroppsidealet i 1920-årene.[18] Schiaparelli hadde ingen skolering innenfor mønsterkonstruksjon eller søm. Hun regnet sine klær som kunst – og seg selv som kunstner. Hun skapte gjerne sine fargerike, oppsiktsvekkende, ofte humoristiske kreasjoner ved å drapere dem direkte på modellene.

Motehus, krig og selvbiografi

rediger
 
Zsa Zsa Gabor som Jane Avril i Moulin Rouge (1952). Kostymedesign: Schiaparelli

I 1927 åpnet hun sitt eget motehus i Paris: «Schiaparelli». De første plaggene var håndstrikkede, men kolleksjonen ble snart utvidet med badetøy og ulike accessoirer.[19]

Schiaparellis kolleksjoner skilte seg ut fra de andre motehusenes. Hun var den første som begynte å designe dameklær med skulderputer, og utformingen av klærne var ofte utradisjonelle og djerve. Hun utsmykket kjoler med fargerike plastglidelåser. Glidelåsen hadde inntil da vært et nødvendig «onde», som helst skulle være skjult. Sammen med Salvador Dalí designet hun den berømte hummer-kjolen, «Lobster dress», en aftenkjole utsmykket av Dalí, som malte en stor hummer nedover forsiden av kjolen. Wallis Simpson bar denne kjolen på fotografier Cecil Beaton tok av henne like før hun giftet seg med Edward VIII.[20]

Dalí og Schiaparelli var også sammen om å designe sko-hatten: en hatt utformet som en høyhælt damepumps av sort filt med rød hæl. Hatten var visstnok inspirert av fotografier av Dalí med én damesko på hodet – og én på skulderen. (Foto gjengitt på nettsiden det vises til her).[21]

Schiaparelli var djerv også når det gjaldt bruk av materialer og farger. Sjokkrosa, «shocking pink», ble hennes «varemerke». Hun brukte den i flere sammenhenger, både i ensfargede, lange aftenkjoler og i tilbehør.[19]

I 1932 hadde motehuset åtte atelierer og over 400 ansatte. I 1933 åpnet hun butikker og kontor i London og New York og i 1934 var hun den første kvinnelige moteskaperen som ble avbildet på Times’ forside. Klærne hun designet ble stadig mer påvirket av surrealismen, og hun samarbeidet med flere fremstående surrealistiske kunstnere i tillegg til Salvador Dalí.

Hun designet filmkostymer for Hollywood – og antrekk for noen av de mest berømte og rike filmstjernene, som Greta Garbo, Katharine Hepburn, Joan Crawford, Mae West og Marlene Dietrich.[22] Dietrich elsket Schiaparellis jakker med skulderputer, som fikk antrekkene til å se ut som om de var en feminin tilpasning av mannsklær. Schiaparelli hadde kontakt med USA hele livet, både gjennom forretningsavtaler og privatkunder, blant filmstjerner og andre i de «høyere sosiale lag».[17]

Eksempler på Schiaparellis design
  •  
    Aftenjakke
  •  
    «The lobster dress»
  •  
    merkelapp med Schiaparellis signaturfarge: sjokkrosa
  •  
    Sjokkrosa aftenkjole
  •  
    Jakke med knapper av Alberto Giacometti

Schiaparelli drev motehuset til sommeren 1940. Da forlot hun Paris og reiste til USA. Der holdt hun forelesninger om kvinnen og klær. Hun overlot ansvaret for motehuset til sin nærmeste medarbeider fra mai 1940 til juli 1945.[23] Da Frankrike igjen ble fritt, returnerte hun til Paris, begynte å designe igjen, og presenterte sin første kolleksjon etter andre verdenskrig i september 1945.

Etter krigen ble nye moteskapere populære, to kjente eksempler er Cristobal Balenciaga og Christian Dior. Diors «New Look» fascinerte moteverden både i Europa og USA. Schiaparellis popularitet sank. Økonomien var dårligere blant folk. Haute Couture var ikke det man satset mest på.[22] Hun arrangerte sitt «Farewell show», avskjedsshow, i februar 1954.[22] Samme høst ble motehuset erklært konkurs og stengte for godt,[12] og Schiaparellis navn ble til en viss grad glemt av andre enn fagfolk. Den amerikanske forfatteren Judith Thurman skrev i en artikkel i 2003: «Chanel (for-)ble et kjent ord – og verden glemte hvordan man skulle uttale Schiaparelli».[24][22]

Da motehuset stengte kunne Schiaparelli konsentrere seg om å skrive sin selvbiografi Shocking Life. Den utkom i 1954 og er senere utgitt i nye utgaver og på flere språk.[25]

Ettermæle

rediger
 
Kåpe designet av Elsa Schiaparelli (1930-årene). Eier: Nasjonalmuseet
 
Lady Gaga i en ny Schiaparelli-kreasjon ved Joe Bidens innsettelsesseremoni i 2021

I 2007 kjøpte forretningsmannen Diego Della Valle rettighetene til merkenavnet Schiaparelli, og i 2014 presenterte motehuset sin første kleskolleksjon siden 1954.

Etter gjenåpningen av motehuset har designerne fortsatt å ære Schiaparelli og hennes surrealistiske stil gjennom å utstyre kreasjonene med overdådige detaljer og ekstravagante former.[26] I 2019 ble amerikaneren David Roseberry ansatt som ny kreativ direktør. Han hadde ingen erfaring med haute couture, men designet og presenterte sin første Schiaparelli-kolleksjon allerede to måneder etter ansettelsen. Med stor respekt for motehusets skaper ønsker han å gjenskape Elsa Schiaparellis ånd og mot i sine plagg, ikke gjenbruke direkte eller etterape hennes mønstre, former og detaljer.[27]

Elsa Schiaparelli regnes fortsatt (pr. 2024) som en av de mest fremtredende moteskaperne i mellomkrigstiden.[28] I 2022 arrangerte Musée des Arts Décoratifs i Paris utstillingen Shocking! Les Mondes Surréalistes d’Elsa Schiaparelli,[29] og kunst- og motetidsskrifter fortsetter å skrive om henne og hennes wearable art.[30] Hun er representert med kreasjoner i flere museer, blant annet i Nasjonalmuseets samlinger.[31]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Elsa-Schiaparelli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d dødsattest, side(r) 25, archives.paris.fr, besøkt 3. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 152930, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som Schiaparelli, Elsa, Dizionario biografico degli italiani elsa-schiaparelli, besøkt 26. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d hedendaagsesieraden.nl[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0255171, besøkt 27. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ blog.europeana.eu, besøkt 4. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Reeder, Jan. «Elsa Schiaparelli (1890–1973) | Essay | The Metropolitan Museum of Art | Heilbrunn Timeline of Art History». The Met’s Heilbrunn Timeline of Art History (på engelsk). Besøkt 6. mars 2024. 
  13. ^ Secrest, Meryle (2014). Elsa Schiaparelli : a biography. s. 14, 15. 
  14. ^ én kilde sier de møttes på vei hjem fra N.Y. til Paris
  15. ^ «7 of Elsa Schiaparelli’s Greatest Artistic Collaborations». TheCollector (på engelsk). 29. desember 2023. Besøkt 10. mars 2024. 
  16. ^ «Trompe l’oeil or “Fools the Eye”.» (på engelsk). 15. juni 2014. Besøkt 5. mars 2024. 
  17. ^ a b «Business of Fashion History – Elsa Schiaparelli (1890-1973) | Eco Fashion Talk» (på engelsk). Besøkt 6. mars 2024. 
  18. ^ Lehnert, Gertrud (2001). Motens historie i det 20. århundret. xx#: Könemann. s. 38-39. ISBN 3829079168. 
  19. ^ a b Sinding, Karin (1992). Parisermoter i Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. s. 21–22. 
  20. ^ «The Lobster Dress. A fashion icon’s story. | Scala Archives» (på engelsk). 19. juli 2023. Besøkt 7. mars 2024. 
  21. ^ Bed, A. Book in (17. oktober 2016). «Dali, Schiaparelli and the Shoe Hat». a book in bed (på engelsk). Besøkt 5. mars 2024. 
  22. ^ a b c d Thurman, Judith (19. oktober 2003). «Mother of Invention». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 7. mars 2024. 
  23. ^ I enkelte kilder står det at motehuset stengte under krigen
  24. ^ Sitatet på originalspråket engelsk: «Chanel became a household word and the world forgot how to pronounce “Schiaparelli.”»
  25. ^ «Shocking! : the art and fashion of Elsa Schiaparelli | WorldCat.org». search.worldcat.org (på engelsk). Besøkt 7. mars 2024. 
  26. ^ «Rebirth of the grand fashion houses». www.bbc.com. Besøkt 5. mars 2024. 
  27. ^ Arnaut, Manuel (4. mars 2021). «From NYC to Place Vendôme: Daniel Roseberry on Reviving Schiaparelli's Playful Spirit». Vogue Arabia (på engelsk). Besøkt 5. mars 2024. 
  28. ^ «Elsa Schiaparelli». www.europeana.eu (på svensk). Besøkt 5. mars 2024. 
  29. ^ «Inside 'Shocking! The Surreal World of Elsa Schiaparelli' – Exhibition Review | SHOWstudio». www.showstudio.com. Besøkt 6. mars 2024. 
  30. ^ Nast, Condé (29. mars 2022). «A Brief History of Elsa Schiaparelli’s Iconic Bow Sweater». Vogue (på engelsk). Besøkt 6. mars 2024. 
  31. ^ «Elsa Schiaparelli, Designer». Nasjonalmuseet. Besøkt 6. mars 2024. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elsa_Schiaparelli&oldid=24375158»