Harerug
Harerug (Bistorta vivipara) er en om lag 15 cm høy flerårig plante i slireknefamilien. Harerug er vanlig i hele Norge. Den vokser langt nord, og høyt til fjells. Den er spiselig.
| Harerug | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Bistorta vivipara (L.) Delarbre | |||
| Synonymi | |||
| Polygonum viviparum L. Persicariaa vivipara (L.) Ronse Decr. | |||
| Populærnavn | |||
| harerug | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planteriket | ||
| Divisjon | dekkfrøete planter | ||
| Klasse | tofrøbladete planter | ||
| Orden | nellikordenen | ||
| Familie | slireknefamilien | ||
| Slekt | harerugslekta | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | fuktige steder | ||
| Utbredelse: | kjølige strøk på den nordlige halvkule | ||
Beskrivelse
redigerDen har en mørk knebøyd jordstengel og ugreinet stengel. De nederste bladene er langskaftede og lansettformede. Lenger oppe på stengelen er de smalere og lysere og har kortere bladstilk. Blomsterstanden er et aks der det er hvite eller blekrøde blomster. Frukten er en nøtt. Men siden planten ofte har flest hannblomster blir det lite eller ingen frukt på akset. I stedet har akset ofte mange yngleknopper. De utvikler seg gjerne med grønne blad før de faller av morplanten.
Utbredelse
redigerHarerug er vanlig i hele Norge, men ikke i lavlandet sør for Oslo. Den vokser mellom vekslende vegetasjon fra havnivå og høyt til fjells. På Galdhøpiggen er den funnet i 2280 meters høyde. Ellers er den vanlig nord til Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Utenom Norge har planten sirkumboreal eller sirkumpolar utbredelse. Den er én av få urter som danner ektomykorrhiza med sopp i jorden.[1]
Bruk
redigerBåde jordstengelen, bladene, fruktene og yngleknoppene er spiselige. Det er mest barn som har pleid å spise harerug. De kan ha tatt opp jordstengelen, putta yngleknoppene rett i munnen eller tatt de med inn og spist de sammen med melk.[2] Tidlegere hører vi at planten har vært brukt som tilskudd til kostholdet, helst i dårlige år. Yngleknoppene har da blitt tørket, malt og brukt i brødet. Planten ble omtalt av Jens Holmboe ved synonymet Polygonum Viviparum, og var ifølge ham en av de viktigste kildene til spiselige «røtter» i gammel tid.[3] Flere planter i slireknefamilien inneholder oksalsyre noe som kan utgjøre en helserisiko ved stort inntak, særlig for utsatte grupper.[4]
Galleri
rediger-
botanisk illustrasjon -
Øvre del av akset med yngleknopper -
Akset med et stengelblad -
Her ses også bladrosetten
Referanser
rediger- ^ Vik, Unni. «harerug». Store norske leksikon. Besøkt 13. juni 2021.
- ^ Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 515. ISBN 8200089304.
- ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 21.
- ^ «Harerug». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 13. juni 2021.
Kilder
rediger- Johannes Lid Norsk og svensk flora Det Norske Samlaget 1974 ISBN 82-521-0297-2
- Ørjan Nilsson: Nordisk Fjellflora. Oslo 1995
Eksterne lenker
rediger- (en) Harerug i Encyclopedia of Life
- (en) Harerug i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Harerug hos Artsdatabanken
- (sv) Harerug hos Dyntaxa
- (en) Harerug hos ITIS
- (en) Harerug hos NCBI
- (en) Harerug hos Panarctic Flora
- (en) Harerug hos The International Plant Names Index
- (en) Kategori:Bistorta vivipara – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Bistorta vivipara – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Bistorta vivipara – detaljert informasjon på Wikispecies
- Norges sopp- og nyttevekstforbund behandler harerug som Bistorta vivipara med status «spiselig».
- Harerug i Østfold hos Lokalhistoriewiki
