Osman I
Osman I (osmantyrkisk: عثمان, tyrkisk: ʿUthmān, født 1258 i Söğüt, dødsdag tradisjonelt ansett som 1. august 1326 i Bursa) regnes som grunnleggeren av Det osmanske riket og som rikets første sultan.
Osman I | |||
---|---|---|---|
Født | 1258 Söğüt | ||
Død | juni 1326 Söğüt | ||
Beskjeftigelse | Bey | ||
Embete | |||
Ektefelle | Rabia Bala Hatun Mal Hatun | ||
Far | Ertuğrul | ||
Mor | Halime Hatun | ||
Barn | Orhan I Alâeddin Paşa Fatma Hatun | ||
Gravlagt | Bursa | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHan arvet tittelen bey, eller høvding, for landsbyen Söğüt fra sin far, Ertugrul, som døde i 1281. Osman er den som Osmanrikets innbyggere, tyrkerne, kalte seg selv for. Denne betegnelse forsvant etter Osmanerrikets sammenbrudd i det 20. århundre og stiftelsen av Tyrkia.
Osmans far, Ertoghrul, anså seg selv som en vasall og løytnant for sultanen av Iconium.
Herskertid
redigerDa Osman i 1281 var 24 år døde hans far, og han etterfulgte faren som høvding. Etter en beleiring mellom 1288 og 1291 erobret han Karacahisar og lot der byens leder Dursun Fakih utrope seg til herre. År 1299 ble så byene Yarhisar og Bilecik erobret fra Det bysantinske rike, og Osman utropte da sitt rikes selvstendighet fra seldjukkene. Samme år lot han gifte bort sin sønn Orhan med den bysantinske keisers datter Nilüfer (Holofira på gresk)
Osman seiret over den tyrkiske stamme Eskenderum i 1301–1303. Selv hadde Osman allerede i 1299 erklært landets selvstendighet fra det seldjukkiske rike.
År 1301 grunnla han byen Yenişehir, ved det bysantinske fortet der som han da først hadde erobret. Da det seldsjukkiske rike ble oppløst i 1308 utropte Osman sitt rike som arvtaker av den seldjukkiske makt. År 1313 sluttet høvdingen Mihal seg til Det osmanske rike med sine byer Mekece, Akhisar og Göpazari.
Nå var tyrkerne klare til at påbegynne en beleiring av byene Proussa (nå Bursa) og Nikæa, (nå Iznik). I 1317 overdro Osman overkommandoen for styrkene til sin sønn Orhan.
Død og ettermæle
redigerOsman I døde etter overleveringen i 6. april 1326, kort tid etter at Proussa falt.[1] Men senere forskning mener at han døde allerede i 1324.
Etter sin død ble han gitt tittelen ghāzī, («kriger av troen») av hans etterfølgere. Når en ny sultan blev kronet, ropte folk, «Måtte han bli like så stor som Osman».
Litteratur
rediger- Finkel, Caroline (2005). Osman's Dream: The Story of the Ottoman Empire, 1300-1923. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-02396-7.
- Fleet, Kate (2010). «The rise of the Ottomans». I Maribel Fierro. The New Cambridge History of Islam. 2. Cambridge: Cambridge University Press. s. 313–331. ISBN 978-0-521-83957-0.
- Imber, Colin (1987). «The Ottoman Dynastic Myth». Turcica. 19: 7–27. doi:10.2143/TURC.19.0.2014268.
- Imber, Colin (2009). The Ottoman Empire, 1300-1650: The Structure of Power (2 utg.). New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-57451-9.
- Kafadar, Cemal (1995). Between Two Worlds: The Construction of the Ottoman State. Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-20600-7.
- Kermeli, Eugenia (2009). «Osman I». Encyclopedia of the Ottoman Empire. New York: Facts on File. s. 444–6. ISBN 978-0-8160-6259-1.
- Lindner, Rudi P. (1983). Nomads and Ottomans in Medieval Anatolia. Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0-933070-12-8.
- Lowry, Heath (2003). The Nature of the Early Ottoman State. Albany: SUNY Press. ISBN 0-7914-5636-6.
- Murphey, Rhoads (2008). Exploring Ottoman Sovereignty: Tradition, Image, and Practice in the Ottoman Imperial Household, 1400-1800. London: Continuum. ISBN 978-1-84725-220-3.
- The Ottoman Emirate (1300-1389). Rethymnon: Crete University Press. 1991.
Referanser
rediger- ^ Peter Schreiner: Die Byzantinischen Kleinchroniken, Bd. ii, Wien 1977, S. 231
Forgjenger Ertugrul |
Osmansk bey 1299–1326 |
Etterfølger Orhan I |