Ishavskatedralen

Kirken har et slående utseende. Den er bygget opp av elleve aluminiumsbelagte betongplater som er stilt mot hverandre og danner en trekant. Disse platene, lamellene, er forankret i hverandre med et trekantet fagverk i stål, slik at de får en avstand i overlappingen. Gjennom åpningen langs taket slipper lyset inn i kirken om dagen. I mørketiden slipper lyset innenfra ut i dagen.

Naustformen med elleve lameller trapper seg fra gavl til gavl og gir ikke bare det ytre og egenartede uttrykket, men også en sjelden lys- og romvirkning til kirkerommet. Naustformen lå i den postmoderne tiden, det gjorde også konseptet om å bruke bærekonstruksjoner ekspressivt.

Arkitekten, Jan Inge Hovig, satte seg som mål «å lage en kirke som skulle virke i sin samlende form som en skulptur», og han lot seg inspirere av stedets karakter og kvaliteter: nordlyset, fjellformasjoner (øya Håja ute ved Sommarøy), menneskene og tre måneders mørketid. Hovig har fortalt at broen inspirerte ham til å lage en motform, en svai til buen på broen. Mot øst ligger Tromsdalstinden. Opprinnelig var det tenkt at man fra broen kunne se konturene av fjellpartiet gjennom kirken. Dette ble imidlertid hindret av Victor Sparres glassmaleri, som kom på plass mot arkitektens vilje.

I prinsippet er planen en langkirke med inngang i vest og alter i øst. Kirkeskipet smalner mot koret og utvider seg deretter. Kirkerommet består dermed av to vifteformer satt mot hverandre. Gjennom østgavlen stikker det inn et volum med flatt tak. Det inneholder sakristi, venterom og kontor. Vestgavlen har to likeverdige innganger (den høyre brukes mest), to våpenhus med trapper opp til galleriet og ned til kjelleren, med menighetssalen imellom. Menighetssalen er en utvidelse av kirkerommet. Alle tverrveggene i kirken består av glass.

Sideveisplasseringen av våpenhuset gjør at besøkende kommer diagonalt inn i kirkerommet. Ved spesielle anledninger blir menighetssalen benyttet som våpenhus, slik at besøkende fullt ut skal kunne oppleve langkirkens kvaliteter, med vandringen opp midtgangen mot Victor Sparres glassmaleri.

Bærekonstruksjonen er hybrid og fungerer som både vegger og tak. Hver lamell består av en bærende lettbetongplate som er støpt på stedet. Lamellen støtter seg på den neste ved hjelp av stålsteg. Hver lamell er en ramme innspent ved gulvet, kontinuerlig i mønet. Utvendig er betongplaten isolert og kledd med perlegrå, brennlakkerte aluminiumsplater.

Kirkebakken åpner seg mot Tromsøysundet og byen. Gavlen, som er 35 meter høy, er fylt av et mektig kors foran glassveggen som fører lyset inn over kirkerommet og galleriet, filtrert av orgelpipene.

Korset, som foruten å være det bærende symbol for den kristne kirke, utgjør her også et konstruktivt element og stabiliserer den siste av de elleve lamellene, den høyeste og største av dem alle, den som åpner kirken mot verden og mot himmelen, og som har skrå topp og tilter utover.

Alterveggen i Tromsdalen kirke er rik på symboler som omkranser hovedfortellingen: de tre strålene som går ut fra Guds hånd; én gjennom den oppstandne Jesus, én gjennom en kvinne og én gjennom en mann.

To skråstilte veggskiver med en lavere, rett vegg foran, danner bakteppet for alteret og sokkel for Sparres altertavle. Veggskivene kan oppfattes som ekte flygelalter, opprinnelsen til triptykon, her hvitmalte og uten noen form for dekor, men de skjuler det faktum at prekestolen opprinnelig var plassert bak den midterste skiven, en etasje opp. Det opprinnelige prekestolalteret hadde en for stor avstand til menigheten – prestestolen ble derfor brakt ned på gulvet og plassert i korskillet, flere meter nærmere først benkerad.

Alteret har blokkform og fullføres av den rette alterringen som har sidefløyer i rett vinkel. Døpefonten er i eik, som de faste kirkebenkene, og er tegnet av arkitekten i samarbeid med interiørarkitekt Elna Johanne «Bitten» Hopstock (1938–1997).