Vladimir Lenin

Lenin ble født i Simbirsk (i dag Uljanovsk). Han var sønn av en skoleinspektør som i kraft av sin statsstilling hadde adelig rang. Alle seks barna ble aktive revolusjonære, og broren Aleksandr ble henrettet i 1887 i forbindelse med at det ble avslørt planer om et attentat mot tsaren.

I 1887 lot Lenin seg immatrikulere ved det juridiske fakultet ved universitetet i Kazan, men samme år deltok han i studentdemonstrasjoner mot regimet, og ble arrestert og forvist til landsbyen Kokusjkino. Først i 1889 fikk han gjenoppta studiene; først i Kazan og deretter i Samara. I 1891 tok han juridisk embetseksamen i St. Petersburg og praktiserte en kort tid som sakfører.

I 1893–1895 bodde han i St. Petersburg, der han kom i forbindelse med sosialdemokratiske studenter og arbeidere, og her begynte han også sin aktive virksomhet som revolusjonær. Han gjorde seg bemerket ved polemiske skrifter mot den borgerlig-revolusjonære bevegelsen og mot visse marxistiske teoretikere som han mente forvansket Karl Marx' lære, i første rekke «folkevennene» (narodniki) og tilhengerne av den «legale marxisme». Sommeren 1895 reiste Lenin for første gang til utlandet. Han oppholdt seg i Sveits, Frankrike og Tyskland, og tok kontakt med kjente russiske og utenlandske revolusjonære som Georgij Plekhanov, Pavel Akselrod og Wilhelm Liebknecht.

Etter hjemkomsten høsten 1895 organiserte han et kampforbund for arbeiderklassens frigjøring. Han startet også en illegal avis, men ble allerede i desember samme år arrestert av politiet og senere dømt til tre års forvisning til landsbyen Sjusjenskoje i Sibir. I forvisningstiden hadde han ganske frie forhold, og her giftet han seg med Nadezjda Krupskaja, som han hadde truffet i forbindelse med sitt revolusjonære arbeid i St. Petersburg. Han gjorde ferdig sitt første store verk, Kapitalismens utvikling i Russland (1899).

Da han kom tilbake til europeisk Russland, tok han kontakt med medlemmer av det russiske sosialdemokratiske parti som var blitt grunnlagt i 1898. Han fant det likevel tryggest å forlate landet samme år (1900) og dro til Vest-Europa. Her startet han nå sammen med blant andre Georgij Plekhanov, Julius Martov og Vera Zasulitsj den marxistiske avisen Iskra (Gnisten, en forgjenger til Pravda). I 1902 skrev han et viktig verk, Hva må gjøres?, der han hevdet at bare et aktivt partimedlemskap, partidisiplin (sentralisert ledelse – den såkalte demokratiske sentralisme) og en hær av aktive profesjonelle revolusjonære kunne sikre at proletariatets diktatur ble realisert. Denne partimodellen, som senere ble kalt den leninistiske, kom til å stå i motsetning til en demokratisk massepartimodell, og kom til å være et stridsspørsmål innen arbeiderbevegelsen i nærmere 100 år.

Etter at det sosialdemokratiske partiet var blitt sprengt i en mensjevikisk og en bolsjevikisk fraksjon på partiets andre kongress i London i 1903, ble Lenin (som selv helt bevisst hadde fremprovosert splittelsen) fører for den bolsjevikiske fløy. I forbindelse med den russiske revolusjonen i 1905 vendte han for en kort tid tilbake til Russland. Han spilte likevel ingen politisk rolle av betydning og emigrerte i januar 1907 på ny til Sveits og deretter til Frankrike. Fra 1912 bodde Lenin i Kraków i den østerrikske delen av Polen for lettere å kunne lede virksomheten i Russland. Umiddelbart etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 ble han arrestert av de østerrikske myndighetene, men ble etter intervensjon fra framstående sosialdemokrater i Wien satt på frifot og sendt til Sveits.

Under krigen angrep Lenin heftig de sosialdemokratiske partiene som sluttet opp om det han så som den nasjonalistiske og imperialistiske krigføringen og derved, i hans øyne, forrådte arbeiderklassens internasjonale solidaritet. Under to konferanser i Zimmerwald og Kienthal i Sveits og én i Stockholm var Lenin leder for venstrefløyen, som gikk inn for å omdanne verdenskrigen til en «global borgerkrig». Her ble grunnlaget lagt for Den kommunistiske internasjonale. Det teoretiske fundamentet for sitt syn på krigen la han fram i verket Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1916). Etter Lenins oppfatning var verdenskrigen en imperialistisk krig og imperialismen kapitalismens siste stadium. Derfor appellerte han til arbeiderne om at de skulle motsette seg denne imperialistiske krigen ved å omdanne den til en internasjonal krig mot kapitalismen og utbytterklassene.

Da den russiske revolusjon brøt ut i mars 1917, oppholdt Lenin seg i Sveits. Revolusjonen kom fullstendig overraskende på ham, men etter forhandlinger med tyske myndigheter, fikk han og en rekke andre bolsjevikledere dra tilbake i et «plombert» tog over tysk område. Via Sverige og Finland kom han 16. april til Petrograd. Han kastet seg nå straks inn i det revolusjonære arbeid og framla sitt syn i de såkalte apriltesene. Tsarveldets fall var bare en første etappe i den revolusjonære kamp, og den borgerlige revolusjon kunne ikke tilfredsstille massene, slik han så det. Den politiske makt måtte overtas av arbeider- og soldatrådene (sovjetene). Gjennom sovjetene skulle arbeiderne og bøndene overta makten og opprette proletariatets diktatur, som Lenin så som den hittil høyeste form for demokrati.

Etter et opprør i Petrograd i juli 1917 gikk Lenin i dekning. Han dro til Finland, der han særlig konsentrerte seg om å skrive ferdig Staten og revolusjonen (1917). I dette verket legger han fram teorien om proletariatets diktatur og statsmaktens gradvise oppløsning under sosialismen. Samtidig var han opptatt av å forberede en væpnet oppstand mot den provisoriske regjeringen. Etter at han i hemmelighet hadde tatt seg tilbake til Petrograd, deltok han 10. oktober i et møte i Sentralkomiteen, der det ble fattet et vedtak om å gripe makten og avsette den provisoriske regjering. Dette ble gjennomført 7. november 1917 (25. oktober etter den julianske kalender), og umiddelbart etter ble Lenin på den andre allrussiske sovjetkongress valgt til sovjetstatens første regjeringssjef, formann i Folkekommissærenes råd. Samtidig fortsatte han å lede partiets arbeid.

Det nye regimet stod overfor tilsynelatende uovervinnelige hindringer, og Lenin måtte sette inn mye for at det ikke skulle bryte sammen som følge av ytre press og indre uenighet. En alvorlig krise oppstod i spørsmålet om fred med sentralmaktene. En del av partiet gikk inn for revolusjonær krig, men Lenin var klar over at noe slikt på det daværende tidspunkt var umulig, og han fikk til slutt satt igjennom at tyskernes betingelser i Brest-Litovsk måtte godtas, og freden ble sluttet 3. mars 1918.

I de følgende årene var Lenin og partiledelsen, der Lev Trotskij spilte en sentral rolle, særlig opptatt av å organisere kampen mot de hvite russiske styrkene og de utenlandske intervensjonstroppene. Gjennom Den kommunistiske internasjonale, som ble opprettet i 1919, søkte han å mobilisere støtte for sovjetstaten i utlandet, og å arbeide for verdensrevolusjonens sak, samtidig som han ledet oppbyggingen av den nye sovjetstaten ut fra sin fortolkning av marxismen.

Etter et attentat mot Lenin fra sosialrevolusjonært hold i august 1918 (han pådro seg alvorlige hodeskader, som han hadde mén av resten av livet), ble det satt i gang en hensynsløs «rød terror» mot alle motstandere av bolsjevikrevolusjonen. Blant annet opprettet bolsjevikene på denne tiden konsentrasjons- og tvangsarbeidsleirer for dem som de så som sine motstandere. Den første fangeleiren lå i et munkekloster på Solovetskij-øya i Kvitsjøen. Undertrykkelsen av politiske motstandere og annerledes tenkende ble videreutviklet av Lenins etterfølger, Josef Stalin.

Etter borgerkrigens slutt la Lenin i 1921 om kursen i innenrikspolitikken. Bolsjevikenes politikk med hardhendt tvangsrekvirering av matvarer (krigskommunisme) hadde resultert i ulidelige tilstander og stor motstand blant bøndene. Lenin anså en midlertidig liberalisering som nødvendig hvis ikke makten skulle gli ut av bolsjevikenes hender. Mot sterk opposisjon i partiet tvang han gjennom en «ny økonomisk politikk» (NEP), som gav den private foretaksomhet et visst spillerom.

Det voldsomme arbeidspresset brøt ned Lenins helse, og etter en hjerneblødning i 1922 var han mer eller mindre arbeidsudyktig. Lenin døde i januar 1924 i Gorki. Hans lik ble balsamert og blir fremdeles oppbevart i Lenin-mausoleet på Den røde plass i Moskva.

Etter Lenins død igangsatte Sovjetunionen en storstilt persondyrkelse av ham. Lenins samlede verker ble utgitt i 55 bind (siste utgave 1958–1965), og bilder, plakater og statuer av ham ble satt opp rundt om i hele Sovjetunionen. Senere ble dette også innført i de østeuropeiske kommuniststatene, som Sovjetunionen dominerte etter andre verdenskrig. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble store mengder Lenin-statuer fjernet fra offentlige plasser og torg, men enkelte står ennå på sine sokler, blant annet i Belarus.

Som skribent og taler la Lenin liten eller ingen vekt på litterær stil og retoriske effekter, i motsetning til for eksempel Trotskij. Snarere hamret han inn sine slagord og konklusjoner, ofte med skarp logikk og i grovkornet, satirisk form. Lenin var først og fremst realpolitiker, og nølte aldri med å skyve teorien til side hvis politiske eller praktiske hensyn tilsa det. Han omga seg med yngre menn som stod i et elevforhold til ham, og blant disse nøt han en enestående popularitet.

I et slags testamente, et promemoria av 25. desember 1922 med etterskrift av 4. januar 1923, som Lenin sendte partiets Sentralkomité i forbindelse med den tolvte partikongress, krevde han at Stalin måtte fjernes som generalsekretær. Testamentet viser også at han var svært betenkt overfor det byråkratiske diktaturet som var i ferd med å utvikle seg i den nye Sovjetunionen.

Ettertidens vurdering av Lenin og hans rolle har variert sterkt, fra tilhengernes og kommunistpartienes beundring og persondyrkelse, til sterk kritikk av en person preget av fanatisme, hensynsløshet, brutalitet og tro på egen ufeilbarlighet. Hans ettermæle skjemmes av hans syn på terror som uunngåelig i perioden etter oktoberrevolusjonen, og det er vanskelig ikke å hevde at hans politiske ekstremisme hadde stor betydning for Stalin-tidens despotiske styreform. Lenin blir gjerne rost for sin enorme hengivenhet for revolusjonen og sosialismen, og det at han underordnet sitt liv og sine personlige hensyn for saken. Det kan virke som han helt manglet personlig forfengelighet og ambisjoner på egne vegne. Selv om Sovjetunionen er borte, lever ideene hans videre, om enn med mindre tilslutning enn tidligere, og en del stater styres ennå etter hans prinsipper. At Lenins virke var av verdenshistorisk betydning, er udiskutabelt.

På norsk foreligger et stort antall av hans skrifter, blant annet Verker i utvalg og Kommunistisk strategi og taktikk (1932), Sosialisme og krig (1951), Staten og revolusjonen (1968), Imperialismen, Radikalismen – kommunismens barnesykdom og Utopisk og vitenskapelig sosialisme (alle 1969) og Utvalgte verker i tolv bind (1977).

• Sovjetunionens historie
• marxisme
• leninisme
• marxisme-leninisme
• den russiske revolusjonen i 1905
• Den russiske revolusjon
• kommunisme
• sosialisme

• Pearson, Michael. (1976). Lenin: Fra eksil til makt. Overs. Ådne Goplen. Oslo: Aschehoug.
• Service, Robert. (2004). Lenin: En biografi. Overs. Bertil Knudsen. Oslo: Damm.
• Eriksen, Trond Berg. (2002). «Lenin», i Vestens store tenkere: Fra Platon til våre dager. Oslo: Aschehoug.
• Volkogonov, Dmitrij. (1995). Lenin: Liv og lære. Overs. Per Malde. Oslo: Tiden.