Syntaks er regler for hvordan ord settes sammen til setninger i et språk. Det er for eksempel rekkefølgen på ordene og hvordan de henger sammen for å gi mening. Syntaks er en del av språkets grammatikk.
I talespråk følger man ofte litt friere regler for syntaksen enn når man skriver.
Fortellende setninger og spørresetninger med spørreord på norsk har minst et verb og et subjekt. Spørreord er for eksempel hva, hvem og når.
Syntaksen bestemmer hvor ordene skal stå i setningen. I norsk skal verb som regel stå på andreplass i en fortellende setninger og spørresetninger med spørreord.
Alle disse setningene er riktige på norsk fordi verbet kommer på andreplass:
Men setningen under er ikke riktig fordi verbet kommer på tredjeplass:
I norske spørresetninger uten spørreord står verbet først. Deretter kommer subjektet. Noen ganger er det adverb mellom:
Imperativ er en form av verbet som uttrykker befaling, påbud eller oppfordring. Norske imperativsetninger mangler ofte subjekt, og verbet står oftest først. Noen ganger har det et adverb foran seg:
Språk blir gjerne delt inn i ulike typer ved hjelp av tre setningsledd:
På norsk og nordsamisk kommer vanligvis subjektet først i en fortellende setning, så kommer verbet og til slutt kommer objektet. Dette blir kalt SVO-språk.
For eksempel:
På grunn av syntaksen vet man at det er Lukas som gir mat til sauen og ikke omvendt.
Andre språk kan ha en annen rekkefølge på disse leddene. I irsk og arabisk kommer verbet før subjekt og objekt. Det blir kalt VSO-språk. Rekkefølgen blir da mater Lukas sauen.
Det er også vanlig med SOV-språk, med rekkefølgen subjekt, objekt, verb. Det er for eksempel persisk og tyrkisk og sørsamisk.
I talespråk følger man ofte litt friere regler for syntaksen enn når man skriver. Det er flere grunner til det, for eksempel at man snakker fortere og kutter ut ord som forstås ut fra sammenhengen:
Det er også noen norsk dialekter som har en annen syntaks enn det som er vanligst når man skriver:
