Ingvar Ambjørnsen er en velskrivende og produktiv forfatter som særlig har gjort seg bemerket med skildringer av mennesker som står på siden av de etablerte samfunn. Han har utgitt krimbøker, noveller og romaner, både for barn og voksne, og hører med blant 1980- og 1990-årenes mest solgte og populære forfattere.
Ambjørnsens foreldre hadde litterære interesser, og sønnen forteller at det ble spart på matbudsjettet til fordel for bokinnkjøp. Selv drømte han tidlig om å bli forfatter, droppet gymnaset etter ett år, tok ett-årig hagebruksskole og hadde skiftende jobber i industri og psykiatriske institusjoner, alt mens han forberedte seg på en litterær karriere.
Som forfatter har Ambjørnsen 1970-årenes litterære undergrunnsbevegelse som sitt utgangspunkt. 1976 fikk han antatt sine første tekster i det motkulturelle bladet Trollskrift. Debutboken 23-salen (1981) – en dokumentarroman fra en psykiatrisk institusjon, som han skrev mens han var sivilarbeider ved Frelsesarmeens husvilleherberge i Oslo – og de to følgende, Sarons ham og Den siste revejakta (filmatisert 2008), ble utgitt på det alternative Forfatterforlaget. Etter at dette gikk inn, gikk Ambjørnsen over til Cappelen som kjøpte rettighetene til de første romanene.
Ambjørnsen skaffet seg tidlig ry som hasjliberaler, på grunn av sine offentlige uttalelser og sine usminkede skildringer fra stoffbrukermiljø. Hovedpersonene er gjerne freakete hippietyper, hel- og halvkriminelle, sosialklienter, bohemer eller andre figurer som beveger seg på kanten av det etablerte samfunns normer. Mange er paranoide tvangsnevrotikere og gjerne temmelig frynsete i kanten, men som forfatter idealiserer Ambjørnsen like lite som han moraliserer. Han skriver radikalt bokmål med muntlig preg og sterke innslag av sjargong. Stilen er røff og hardkokt med en undertone av desperasjon som holdes i sjakk av svart humor.
Etter overgangen til Cappelen fikk han raskt suksess. Galgenfrist (1984) har thrillerpreg og knytter an til den foregående romanen samtidig som den peker frem mot Stalins øyne (1985), den første av flere kriminalromaner. Deler av handlingen er lagt til Tyskland, dit Ambjørnsen flyttet 1985. Siden da har han bodd i Hamburg sammen med sin kone, den tyske oversetteren Gabriele Haefs.
Stalins øyne kom som hovedbok i Bokklubben Dagens Bok, og gjennombruddsromanen, Hvite niggere (1986), som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Som generasjonsroman fra 1970-årenes antiborgerlige ungdomsopprør, basert på egne oppveksterfaringer, har den især vunnet mange unge lesere. Hasjrøyking er et viktig motiv også her, men en sprudlende humor legger et forsonende skjær over de tragiske skjebnene i en bok som også rommer krass samfunnskritikk med brodd mot formynderholdninger og borgerlig selvtilfredshet.
1987 kom ungdomsromanen Kjempene faller, den første i en serie kriminalbøker for unge med handlingen lagt til Oslo og med detektivparet Pelle og Proffen i hovedrollene. Foreløpig er det kommet ti bøker i den populære Pelle og Proffen-serien, med Mordet på Aker brygge (1995) som den siste. De kriminelle handlingene som skildres er knyttet til samfunnsproblemer som rasisme, prostitusjon og narkotikahandel. Stilen er den samme som i voksenbøkene og den samfunnskritiske tendensen like klar. Usminkete skildringer fra samfunnets bunn gir Ambjørnsen også i krim- og spenningsromanene Heksenes kors, San Sebastian blues og Den mekaniske kvinnen.
En mindre hardkokt forteller møter vi i romanen Det gyldne vakuum (1992), der angst, ensomhetsfølelse og fremmedgjøring er hovedmotiver. Den ligner et vendepunkt i forfatterskapet, og motivene følges opp i novellesamlingen Sorte mor. I et nakent, fortettet språk står Ambjørnsen her frem som en mester i å skape en atmosfære av desperat uro og eksistensiell tomhetsfølelse. Med den kritikerroste samlingen Natt til mørk morgen befestet han stillingen som en av sin generasjons fremste novellister.
De fire “Elling”-bøkene – Utsikt til paradiset, Fugledansen, Brødre i blodet og Elsk meg i morgen – gjorde ham for alvor til en folkekjær forfatter. I sitt slag utgjør portrettet av den litt sære og sosialt mistilpassede hovedpersonen et høydepunkt i norsk 90-tallsprosa. Som litterær figur står Elling på egne ben, helt frigjort fra forfatteren, men likevel med tilknytning til mer forfatternære skikkelser. Personskildringen er innlevd og solidarisk, og den gylne, til tider overstadige humoren kaster glans over hovedpersonens forsøk på å finne et fotfeste i tilværelsen. Spillefilmene Elling (2001), i regi av Petter Næss, og Mors Elling (2003) og Elsk meg i morgen (2005), begge i regi av Eva Isaksen, er basert på de fire bøkene og ble alle kritiker- og publikumssuksesser.
Ambjørnsen har fra midten av 1980-årene også vært aktiv som anmelder og artikkelskribent, først i Arbeiderbladet, senere i VG. Et utvalg av hans VG-artikler utkom 1998 under tittelen Husk hjelm!. Samme år gav han ut barneboken Arven etter onkel Rin-Tin-Tei, den første i en ny serie.
Ingvar Ambjørnsen er et sikkert kort i bokklubbsammenheng og hører med blant våre mest populære og solgte forfattere. Frem til 1999 er det solgt omkring 1 million eksemplarer av hans bøker bare i Norge. Flere av dem er også oversatt til andre språk, bl.a. dansk, svensk, tysk, tyrkisk og bulgarsk. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sine bøker, bl.a. Språkleg Samlings litteraturpris (1987), Rivertonprisen (1991), Brageprisen (1995) og Bokhandlerprisen (1996).