Ole Sjølie

I løpet av 1950-årene gjennomgikk S.' malerier en forandring fra fargesterke figurative komposisjoner mot mer abstraherte, men fortsatt ekspressive arbeider der hurtige fargesprang, teksturen i den pastose oljemalingen og de kraftige dynamiske penselstrøkene dominerte. S. var med på å bane veg for den såkalte abstrakte ekspresjonisme i norsk kunst fra slutten av 1950-årene og stilte på Høstutstillingen i 1958 i gruppen Terningen (stiftet 1956) sammen med bl.a. Finn Christensen, Gunnar S. Gundersen, Inger Sitter og Jakob Weidemann. På sin andre separatutstilling i Permanenten i 1968, viste S. 12 store oljemalerier. Interessen for stofflighet og strukturell spenning førte til sterkt forenklede former (til dels av monumental, dekorativ karakter) og redusert fargeskala, ofte bare svart-hvitt iblandet svake nyanser av grønt. Fra begynnelsen av 1970-årene har S. ytterlige konsentrert uttrykket om det stofflige, bl.a. ved å male på et relieffaktig underlag bygd opp på lerret av papir, PVA-lim og plastmasse iblandet fin sand. Uttrykksfull er også kontrasten mellom det svarte og hvite i store former. Titlene antyder gjerne et menneskelig-følelsesmessig innhold, som Ensom - trassig - dødelig (olje over sandholdig lim- og zinkhvitmasse på lerret, 1973, Nasjonalgalleriet, Oslo). På utstillingen "Plast i kunst", Kunstnernes Hus 1981, markerte S. seg som billedhugger i til dels utradisjonelle materialer, i gruppen Vi dømmer deg menneske! (1981), der 14 høye, menneskelignende isoporfigurer tårner i ring rundt en liggende menneskeskikkelse av plastbetong.