A. har virket som grafiker og maler, men hennes hovedfelt er ubetinget skulpturen. Hun debuterte på Høstutst. 1961 med bysten av Egil Eggen (messing), som forener fysiognomisk karakteristikk med betydelig innlevelse i modellens psyke. Etter dette innadvendte portrett fulgte den stramme og dirrende byste av Earle Hyman som Othello (bronse, 1963). Hun begynte å bruke sement som modelleringsmateriale, overflaten ble røffere og formen fikk en friere og mer summarisk karakter med stor uttrykkskraft, som i bystene i C.S. Tvenge (bronse, 1965) og Sven von Düring (bronse, 1965). Sluttpunktet i denne utvikling ble den sterkt ekspressive byste av Ludvig Eikaas i overnaturlig størrelse (bronse, 1965), der halsens steile vertikal støter sammen med hodets skrå akse og trekkene har gjennomgått en voldsom forenkling.
På sin separatutstilling i mars 1966 viste A. nonfigurative skulpturer som innledet en ny periode i hennes produksjon, til å begynne med av eksperimenterende karakter. Mens Space i messing lar små kloder kretse omkring en vertikal akse i en luftig helhet, består fontenen Flytende punkt (marmor, 1967) av kompakte, fasetterte former med sorte romber innfelt i den hvite stein. Kunstneren går igjen helt andre veier i den store mobil i polykromt pleksiglass til Krogstad skole i Mjøndalen (1968), der lyset spiller i fluoriserende rosa, rødt og grønt.
I februar 1969 vant A. en 1. premie i konkurransen om utsmykning av skoler i Oslo med utkastet til en utendørs skulptur, avduket okt. 1972 utenfor Trosterud skole med tittelen Havbølger. Skulpturen er på 12 x 6 m og sammensatt av prefabrikerte, glassfiber-armerte polyesterrør, som er skåret opp og satt sammen til konkave og konvekse, lavt bølgende former. Den er samtidig en lekeskulptur med plass til 100 barn i aktivitet på overflaten og i hulningene. Den demonterbare skulptur skulle bane veien for produksjonen av varianter med langt lavere omkostninger. På separatustillingen Omgivelser mai 1969, presenterte hun beslektede kolossalarbeider i samme materiale, nå også med former som tårner seg i været. A. hadde med dette skapt særpregede nonfigurative skulpturer i et originalt formspråk, egnet til å virke i store uterom. Småskulpturene Refleksjon B og Z i samme stil, vist på separatutstilling i 1974, var et fremstøt mot bredere anvendelse gjennom serieproduksjon i pleksiglass. I sin hittil største skulptur, 34 m lang, vist på Biennalen i Antwerpen 1979, arbeidet A. videre fra verkene omkring 1970 med de karakteristiske lave og hule formasjoner. Materialet var igjen glassfiberarmerte polyesterrør, egentlig produsert for oljeledninger. Tittelen Hilsen til Lucas-arbeiderne var ment å sette skulpturen i en sosial og politisk sammenheng, som en solidaritets-erklæring til de engelske arbeidere, som hadde okkupert sin bedrift. I 1979 var kunstneren beskjeftiget med et stort relieff i aluminium for Abelhaugen jernbanestasjon i Oslo.
