Akkresjon

Innen astrofysikk blir betegnelsen akkresjon brukt i minst to atskilte prosesser.

Den første og mest vanlige er veksten av et massivt objekt ved gravitasjonell tiltrekking av materie, typisk gassformig materie i en akkresjonsskive. Akkresjonsskiver er vanlige rundt mindre stjerner eller stjernerester i et tett binært system, eller sorte hull i sentrum av spiralgalakser. Noe dynamikk i skivene er nødvendig for at gassen som går i bane kan miste vinkelmomentet og falle ned på det sentrale massive objektet. Av og til kan dette resultere i fusjon på overflaten av stjernen.

Den andre prosessen er noe tilsvarende til den i atmosfærevitenskapen. I tåkehypotesen refererer akkresjon til kollisjon og elektrostatisk tiltrekking av nedkjølt mikroskopisk støv og ispartikler i protoplanetariske skiver og protoplanetsystemer av gasskjemper. Dette fører til slutt til planetesimaler som gravitasjonelt akrerer flere små partikler og andre planetesimaler.

Bruker av begrepet akkresjonsskive for de protoplanetariske skivene fører dermed til forvirring over den planetære akkresjonsprosessen, selv om det i mange tilfeller kan hende at begge akkresjonsprosessene skjer samtidig. T Tauri er et eksempel på dette fenomenet.

Eksterne lenker

• «Hvordan dannes stjerner?», artikkel fra Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo