Wikipedia

Alm

almeart
«Alm» har flere betydninger.

Alm (Ulmus glabra) er et løvtre i almeslekta. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Flere steder på Vestlandet har hjort ringbarket en vesentlig andel av almetrærne. Hjorten ringbarker selv de største almene i fjordliene i denne regionen og i flere naturreservater er hoveddelene av alle almetrær ringbarket.[trenger referanse] Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.

Alm
Nomenklatur
Ulmus glabra
Huds.
Populærnavn
alm[1]
Klassifikasjon
Rikeplanteriket
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenroseordenen
Familiealmefamilien
Slektalmeslekta
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: lavland, løvskog, parktre
Utbredelse:

Beskrivelse

rediger

Alm har to underarter:

  • Skogalm også kalt vanlig alm (Ulmus subsp. glabra)
  • bergalm (Ulmus subsp. montana)

Alm er et stort tre med frøreproduksjon. Fruktene har vinge og spres effektivt, og i store mengder, med vind. Stammen på alm og skogalm bærer oppvendte grener som bøyes nedover mot spissen. Bladplaten er oval og er bredest over midten, og utvikler seg til mellom 8 og 15 cm. Bladspissen ender i en tydelig spiss. Oversiden av bladene blir mørkegrønn og litt ru. De har 15 til 18 tydelige sidenerver. Bladkanten er dobbelt sagtannet. Bergalm kan bli 15 meter høy og er mer nordlig. Den vokser i steinurer og i bekkefar og daler og skiller seg fra vanlig alm ved at den er buskformet med grener som vender utover. Bladplatene er tykke og læraktige, mer avlange og nesten enkelt sagtannede.[4]

Utbredelse

rediger

Alm har ingen egen skogbestand i Norge, men den kan forekomme i dominerende enkeltflekker og i lier. I Norge er alm vanligst i lavlandet i sør og langs kysten til polarsirkelen. De mest kjente stedene man finner alm er Alvdal, Gol, Nore og Uvdal. Det finnes også en liten almskog på øya Gudfjellet, som ligger i Tunnsjøen lengst nord i Trøndelag. I 1949 ble det telt omkring 150-200 trær. Området som almen vokser på er i dag naturreservat. Tunnsjøen ligger like ved grensen til Sverige. Grensen mellom Nordli og Røyrvik går rett over øya.

Norges høyeste alm idag vokser på kirkegården i Risør.[5] Den er i overkant av 35 m høy. Alder anslås til 200 år.

Bruk

rediger

I tidligere tider ble den indre delen av almebarken malt opp og brukt som tilsetning i barkebrød.[6] Bark av alm er bedre egnet til barkebrød enn barken fra en del andre trær som også kan benyttes. Det er fordi den inneholder et slimaktig stoff som binder melet sammen.[7]

Rødlistevurdering

rediger

Generasjonstida er satt til 33 år, dvs. en vurderingsperiode på 100 år. Arten er et viktig tre i edellauvskog og beslektete skogtyper i låglandet og dalførene nord til Beiarn. Alm er utbredt i Europa øst til Ural og i Vest-Asia.

Tilbakegang i populasjonsstørrelsen hos alm har to hovedårsaker: (1) sykdom og (2) beiting/gnag av hjortedyr.

(1) Arten er utsatt for visnesyke (almesjuke) forårsaket av to patogene sopp: Ophiostoma novo-ulmi og O. ulmi.[8] Det har vært to epidemier i Europa og Nord-Amerika. Den første epidemien var forårsaket av O. ulmi, og den nådde Norge i 1963. Den andre var forårsaket av den mer aggressive O. novo-ulmi og nådde Norge i 1981. Ophiostoma novo-ulmi er utbredt rundt Oslofjorden, fra Fredrikstad nord til Oslo og er nylig funnet vest til Arendal. I tillegg er den funnet på Ringerike og Romerike. Den er blitt vellykket bekjempet i 1996 og 2005 i Kristiansand, og i Bergen i 1997. Ophiostoma ulmi er bare funnet i Oslo og Asker. I Norge har man satt opp en «branngate». I dette området, mellom Vestfold og Telemark, blir almen overvåket nøye. Blir en alm angrepet av denne soppen, må den graves ned eller brennes.

Soppene spres med snutebillen almesplintborer Scolytus laevis i Norge. Foreløpig har spredningen vært mye langsommere i Norge enn i f.eks. Danmark og Sør-Sverige.[9] Et varmere klima i Norge kan imidlertid føre til raskere spredning av almesjukesopp, og en mer markert nedgang i almebestanden i de kommende hundre årene kan forventes. I flere land er alm nesten utryddet av disse sykdommene.

(2) Flere hjortedyr beiter og gnager på lauvtrær. Alm er spesielt sterkt utsatt for at barken blir gnagd av hjort (Vestlandet) og elg (Trøndelag og Nordland), noe som dreper hele trær og hindrer foryngelse. Gaarder et al. (2011) dokumenterer omfattende skader og store problemer med rekruttering på Vestlandet de siste årene, og at det til dels er snakk om store trær som er blitt drept av hjort.[10] Hjortestammen har økt sterkt i flere tiår og er blitt meget stor.

Elg utgjør et tilsvarende problem lengre nord.[11] Geir Gaarder (pers. medd.) anslår tilbakegangen på Vestlandet (som nok har hovedtyngden av norsk populasjon) og dels nordafor de siste 30-40 årene til langt over 50%, kanskje over 70%, også i antall reproduktive individ: “Når en så tar med seg den noe svakere nedgangen tidligere, så kommer en nokså trygt over 70%, kanskje også over 80% uten av jeg tør påstå det. Framtidig nedgang ligger an til å bli svakere, men framskriving i et 100-års perspektiv tilsier også da en årlig tilbakegang ... kanskje på rundt 2%.” Det er ikke rapportert om like mye beiteskader på alm på Østlandet, men det er trolig heller ikke undersøkt. Spredte observasjoner tyder imidlertid på relativt lite skade her. Påvirkningen fra hjortedyr er, ut fra disse vurderingene, likevel den alvorligste trusselen mot alm.

En tredje trusselfaktor, spesielt påpekt for Vestlandet[12] er konkurranse med platanlønn. Hvor stor tilbakegang dette vil medføre vet vi ikke.

De to rasene som har vært angitt innen arten alm Ulmus glabra – skogalm subsp. glabra og bergalm subsp. montana - er så diffust skilte[13] at de ikke lar seg vurdere separat. De vokser i blanding, og en stor del av det norske materialet er mellomformer. De er også utsatt for de samme påvirkninger og skiller seg ikke økologisk.

Alm vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) på grunn av en antatt populasjonsreduksjon (reproduktive individer) på 50-80% (beregnet 71%) i foregående vurderingsperiode (1920-2020) og fortsatt sterk tilbakegang på 40-60% (beregnet 54%) i kommende vurderingsperiode (2020-2120). Hovedårsaken til tilbakegangen er beiting/gnag av hjortedyr, som hindrer rekruttering av nye planter og som også dreper store trær i reproduktiv fase. Den framtidige utbredelsen og omfanget av almesyke(ne) er uviss, men kan fort bidra til at alm må vurderes i 2021 som kritisk truet, noe den er vurdert som i Sverige. Vurderingen er en oppgradering fra sårbar i forrige vurderingsrunde, på grunn av nye estimater for skadene forårsaket av hjortedyr.[2]

Galleri

rediger
  •  
    Barken på stammen
  •  
    Grenene i kronen
  •  
    Skuddene
  •  
    Blomsterstand
  •  
    Kronen med bladverk

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  2. ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av alm Ulmus glabra som VU→EN for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023. 
  3. ^ Rivers, M.C. 2017. Ulmus glabra. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T61966807A80570504. Besøkt 10. april 2021.
  4. ^ Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  5. ^ Prøver å redde høy alm Aust-Agder Blad 4. april 2012
  6. ^ Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 16. ISBN 8200089304. 
  7. ^ Holmboe, Jens (1941). Gratis mat av ville planter. Oslo: Cappelen. s. 8. 
  8. ^ (se http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/ Arkivert 22. februar 2022 hos Wayback Machine.)
  9. ^ (Solheim, Eriksen & Hietala 2011)
  10. ^ Gaarder og Hanssen (2015)
  11. ^ Flynn et al. (2015)
  12. ^ (T.C. Michaelsen pers. medd.)
  13. ^ (Uotila 2000)

Litteratur

rediger

Nedkvitne, Knut og J. Gjerdåker Alm i norsk natur og tradisjon Arkivert 9. november 2005 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alm&oldid=24488428»