Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022

Se også: Russlands invasjon av Ukraina 2022

Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022, i Norge kalt Ukraina-krisen og Ukraina-konflikten, er en pågående internasjonal diplomatisk, politisk og militær konflikt der nabolandene Russland og Ukraina står i sentrum. Krisen bunner i den russisk-ukrainske krigen, som startet i februar 2014. Denne krigen har særlig dreid seg om statusen til de ukrainske regionene Krim og Donbas. Konflikten blusset opp på ny våren 2021 og ble ytterligere styrket i desember 2021, da Russland la frem en rekke krav for NATO og Vesten.

Den russisk-ukrainske krisen 2021–2023
Konflikt: Krigen i Ukraina
Russiske styrker nær grensen til Ukraina.
Dato Mars–april 2021, oktober 2021– Sted Ukraina 52°6'47"N 31°46'37"Ø Resultat Pågående og uavklart
Stridende parter
Russland  Belarus  Folkerepublikken Donetsk  Folkerepublikken Lugansk	Ukraina Materiellstøtte:  Polen  Storbritannia  Tsjekkia  Tyrkia  USA
Kommandanter og ledere
Vladimir Putin Mikhail Misjustin Sergej Lavrov Sergej Sjojgu Valerij Gerasimov Denis Pusjilin Leonid Pasetsjnik Aleksandr Lukasjenko	Volodymyr Zelenskyj Denys Sjmyhal Dmytro Kuleba Oleksij Reznikov Andrij Taran Valerij Zaluzjnyj Ruslan Khomtsjak

Vinteren 2022 økte krisen ytterligere i omfang da Russland plasserte over 100 000 russiske soldater til grenseområdene mot Ukraina, hvor også Belarus’ territorium ble benyttet. Dette ble kalt militærøvelse Unionens besluttsomhet-2022. Tidlig om morgenen 24. februar 2022 kunngjorde Russlands president Vladimir Putin at landet hadde startet en «militær spesialoperasjon» i Donbas og en påfølgende fullskala invasjon av Ukraina.

Angrepet 24. februar 2022 var en opptrapping i den pågående russisk-ukrainske krigen som begynte i 2014. Den direkte foranledning til invasjonen var den russisk-ukrainske krisen som tok til i 2021. Under denne krisen stilte Russland en rekke krav til NATO og Vesten. Blant kravene, av Russland kalt «sikkerhetsgarantier», var forsikringer om at Ukraina aldri skal bli medlem av NATO, og at alliansen må trekke ut en rekke styrker fra Øst-Europa. NATO avviste kravene, og Russland svarte med å oppmarsjere (deployere) store styrker mot grensen til Ukraina. I ukene før ble det observert (blant annet på satellittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus.

Utvikling

Viktor Janukovitsj avviste i 2013 en avtale om nærmere samarbeid med EU hvorpå det ble omfattende demonstrasjoner (Euromajdan) og Janukovitsj flyktet til Russland. I 2019 var Ukraina med på NATO-øvelse og landet tok sikte på NATO-medlems.

Russland begynte ifølge Jakub M. Godzimirski (NUPI) forberedelser til invasjon i april 2021. Etter samtaler mellom Putin og Joe Biden så det ut til at Russland la krigsplanene på is, før Russland på nytt utplasserte store styrker ved grensen i desember og i desember stilte krav til NATO om at Ukraina ikke skulle bli medlem.

2021

Den pågående krisen oppsto for fullt i mars og april 2021, da Russland deployerte tusenvis av soldater og militært utstyr nær grensen til Ukraina. Dette var den største styrkeoppbyggingen i Russland siden landet annekterte Krim i 2014. Russland har permanente baser i Rostov, Krasnodar, på Krim (Sebastopol), i Soloti, Kursk, Klintsy og Jelnja. Disse stedene ble tilført nye enheter. I tillegg ble det utplassert enheter i Novoozerne (Krim), Klimovo (Brjansk oblast) og rett nord for grensen ved Kharkiv.

Styrkeoppbyggingen førte til en internasjonal krise og frykt for at Russland planla en invasjon av Ukraina. Satellittbilder viste at Russland blant annet flyttet våpen, missiler og andre tunge våpensystemer mot den ukrainske grensen. Styrkene ble delvis fjernet i juni samme år. Krisen gjenoppsto imidlertid i oktober og november 2021, da over 100 000 russiske styrker igjen ble flyttet til grenseområdene mot Ukraina. Russland grunngav styrkeoppbyggingen med selvforsvar og avskrekking for å stoppe Ukraina fra å knytte seg tettere til militæralliansen NATO og Den europeiske union.

I desember 2021 la Russland frem to traktatforslag for Ukraina og NATO. Forslagene omfattet det Russland kalte «sikkerhetsgarantier» – blant annet et juridisk bindende løfte om at Ukraina ikke skulle bli med i NATO. Russland krevde også at NATO måtte redusere sine styrker og militært utstyr i Øst-Europa, og truet med en uspesifisert militær respons^{[trenger referanse]} dersom disse kravene ikke fullt ut ble innfridd. Ukraina, USA og flere NATO-land avviste de russiske kravene. Flere vestlige advarte Russland om kraftige og alvorlige økonomiske sanksjoner dersom landet skulle invadere Ukraina.^{[trenger referanse]} USAs etterretning advarte 3. desember om at Russland planla en invasjon av Ukraina fra flere kanter (multi-front invasion).

Januar 2022

Putin kunngjorde 21. februar 2022 at han ville sende russiske «fredsbevarende» styrker inn i regionene Luhansk og Donetsk. Det var uklart om dette gjaldt de to regionene i sin helhet, eller kun de delene som fortsatt var under kontroll av russisk-støttede separatister (markert i lyseblått og svart).

USA og Russland holdt bilaterale diplomatiske samtaler i januar 2022, men disse lyktes ikke med å ned-eskalere konflikten ettersom Russland trolig allerede hadde besluttet seg for å invadere Ukraina. Flere andre land, blant andre Frankrike, Tyskland og Storbritannia, gjorde forsøk på å forhandlinger, men også her uten å få redusert konfliktnivået. Den 11. februar 2022 advarte USA om at en russisk invasjon av Ukraina kunne skje «når som helst». USA advarte 14. januar om at Russland forberedte iscenesettelse av falsk flagg-operasjon for å gi påskudd til invasjon. Britiske myndigheter advarte 23. januar om at Russland planla regimeskifte i Ukraina.

Februar 2022

Putin reiste 4. februar til Beijing der han og Xi Jinping gjensidig bekreftet støtte til hverandres utenrikspolitikk inkludert russisk støtte til Kinas krav på Taiwan. Putins besøk i Beijing var i forbindelse med åpningen av Vinter-OL 2022 (der Russland ikke deltok under eget flagg). På møtet i Beijing ble de to lederne enige om å utvide det økonomiske samarbeidet blant annet i form av oljeleveranser.

Belarus og Russland innledet 10. februar en felles militærøvelse. Amerikanske myndigheter begynte 12. februar evakuering av ambassadepersonell fra Kyiv.

Den 21. februar 2022 anerkjente Russland formelt de to utbryterrepublikkene Folkerepublikken Donetsk and Folkerepublikken Lugansk som uavhengige stater og sendte militære styrker til Donbas-regionen. Styrkene ble av russerne oppgitt som fredsbevarende. Tiltaket er blitt tolket som en fratredelse fra Minsk-protokollen. Putin inngikk samtidig vennskaps- og bistandsavtale med lederne for de to selverklærte republikkene med rett for Russland til å etablere militærbaser og utplassere raketter. Utenriksminister Sergej Lavrov uttalte at Ukraina ikke har rett til suverenitet fordi det ifølge Lavrov er forbeholdt stater som representerer befolkningen i området.

Advarsler og antatte planer

Ifølge New York Times arbeidet CIA nært med ukrainsk etterretning fra 2016 og CIA drev opplæring av elitestyrker som blant annet skulle kapre russiske droner med tanke å bryte krypteringen. CIA medvirket til å bygge opp 16 overvåkningsstasjoner langs grensen mot Russland. CIA bidro med avgjørende informasjon i ukene og dagene før invasjonen.

De første amerikanske advarslene kom i mars 2021 på bakgrunn av russiske øvelser i Russland, nær grensen til Ukraina. Utover høsten 2021 begynte USA å formidle etteretning om Russland med Ukrainas ledelse og med offentligheten. Det var uvanlig og historisk nytt å offentliggjøre opplysninger fra etterretningstjenestene på denne måten. Nils Andreas Stensønes, sjef for Etterretningstjenesten i Norge, uttalte 5. mars 2022 at de høsten 2021 fikk indikasjoner på at Putin planla å invadere og at dette ble tydelig i begynnelsen av 2022. Ifølge Stensønes kjente Etterretningstjenesten til invasjonen før den var i gang og at det ikke er tvil om at den endelige beslutningen ble tatt av Putin selv.

William Burns, sjef for det amerikanske Central Intelligence Agency (CIA), var i Moskva i november 2021 og samtalte med Putin om situasjonen. Bakgrunn for møtet var russisk styrkeoppbygging langs grensen og mulighet for utvidet russiske militær tilstedeværelse inne i Ukraina og en eventuell invasjon av Ukraina. Amerikanske myndigheter anså styrkeoppbyggingen langs grensen for uvanlig. Den amerikanske ledelsen ville med møtet gjøre det klart for Putin at USA var kjent med hva som foregikk. Tidlig i desember var CIA usikre på om Russland ville invadere, men fordi russiske styrker var klargjort antok CIA at Russland kunne angripe i løpet av vinteren. Amerikanske myndigheter ba 11. februar amerikanske borgere om å forlate Ukraina.

De norske forskerne Karen-Anna Eggen og Tor Bukkvoll ved Institutt for forsvarsstudier advarte i november 2021 om muligheten for fullskala krig. De forutså samtidig at krigen ville bli kostbar for Russland fordi Ukraina hadde modernisert sitt forsvar siden 2014 og ventelig ville kjempe med nebb og klør for å holde Russland ute. Eggen advarte i april 2021 om at Russlands styrkedemonstrasjon ved grensen trolig var forkledning av noe større.

Center for Strategic and International Studies (CSIS) antok at det russiske angrepet ville komme på flere steder: Fra nord (inkludert fra belarusisk territorium) mot Kyiv, fra nord ved Kharkiv, fra øst (Donetsk/Luhansk retning elva Dnipro samt fra Rostov langs Asovhavet) og fra Krim mot blant annet Kherson. CSIS antok at et vellykket angrep på østlige og sentrale områder ville bli fulgt av fremrykning vest for elva Dnipro mot Odesa/Budzjak, mot Vinnytsia, og mot Volyn oblast og Lviv.

Amerikanske myndigheter antok at Putin ville vente med et angrep til etter olympiske vinterleker i Beijing (avsluttet 20. februar), blant annet for å ikke irritere Kinas ledere. Kinesiske myndigheter nektet for at angrepet ble utsatt etter avtale med Xi Jinping. Russlands okkupasjon av Krim i 2014 begynte noen dager etter Vinter-OL 2014 i den russiske byen Sotsji. Krigen i Sør-Ossetia 2008 begynte samtidig som Sommer-OL 2008. Ifølge etterretningsrapport sitert av New York Times ba den kinesiske ledelsen om at invasjonen ble utsatt til etter OL; den kinesiske ledelsen har avvist påstanden. Drøftingen mellom Russlands og Kinas regjeringer kan ha skjedd mellom tjenestemenn på nivå under Putin og Xi. Bloomberg meldte 22. januar 2022 at Putin og Xi kan ha tatt opp temaet i en samtale de hadde i januar; kinesiske myndigheter understreket i den forbindelse at alle land ventes å legge ned våpnene under olympisk leker samt syv dager før og etter lekene.

Utover vinteren 2022 advarte NATO og USA mot at et russisk angrep var nært forestående og antok at Russland ville bruke en konstruert hendelse, og spre videoer av dette, for å få et påskudd til å invadere. En såkalt falsk flagg-operasjon. President Biden orienterte fredag 18. februar president Macron, generalsekretær Stoltenberg og andre NATO-ledere om at Putin ifølge amerikansk etterretning hadde bestemt seg for å invadere. Samme kveld (europeisk tid) fortalte Biden pressen at russiske styrker ville invadere i løpet av få dager eller en uke. Ifølge Iver B. Neumann gjorde disse advarslene det vanskelig for Russland å bruke slik påskudd for å invadere. Massedrap på russere i det østlige Ukraina ble på forhånd antatt å være det mest trolig påskuddet fra Putin.

I dagene før invasjonen anerkjente Russland de selverklærte «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk, og 21. februar ble det meldt om at styrker fra Russlands forsvar ble sendt inn i Donbas-regionen i Øst-Ukraina. Mange land evakuerte diplomater og egne borgere før invasjonen. Kina begynte evakuering av egne borgere 1. mars 2022.

Russlands begrunnelse for invasjon

I talen Putin holdt den 21. februar 2022 trakk Putin i tvil Ukrainas rett til suverenitet ved å hevde at Ukraina ikke har hatt en stabil tradisjon for en reell statsdannelse. Samtidig anerkjente han uavhengigheten og suvereniteten til «Folkerepublikken Donetsk» og «Folkerepublikken Lugansk». Putin sa i fjernsynstalen 21. februar at Ukraina ikke bare er et naboland, men en uadskillelig del av Russlands historie og kultur, og at russere og ukrainere er ett folk. Han sa at et NATO-medlemskap for Ukraina ville være en fiendtlig handling.

I en tale natt til 24. februar da angrepet startet fokuserte Putin på den nære historien, og en geopolitisk motivert frykt for en østlig utvidelse av NATO til det som oppfattes som Russlands historiske landområder.

Putin sa i denne talen natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet. Putin beskyldte NATO for å true «vår historiske fremtid som nasjon». Putin begrunnet angrepet med å ville beskytte befolkningen mot forfølgelse og folkemord.

Russiske myndigheter hevdet 24. februar at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer.

Putin uttalte 16. mars 2022 at Russland ikke hadde annet valg enn å invadere fordi Ukraina ifølge Putin innen kort tid ville fått atomvåpen og sammen med Vesten planla angrep på Russland.

Kommentarer til begrunnelsen

Den rådende fremstillingen i det offisielle Russland i forbindelse med invasjonen var at det er ny-nazister som styrer dagens Ukraina, ifølge forskeren Seva Gunitsky til vox.com. Volodymyr Zelenskyj er av jødisk opphav og mistet slektninger under holocaust og avviser noen nazi-tilknytning. Vestlig presse peker på at det ikke har pågått noe folkemord i Ukraina etter uavhengigheten fra Sovjetunionen.

Ifølge en artikkel i den amerikanske næringslivsavisen The Wall Street Journal var den reelle begrunnelsen for Putins fokus på Ukraina hans frykt for at en vellykket utvikling av landet ville føre til krav om tilsvarende i Russland.

Russlands påstand om nazister i Ukraina

Propaganda fra Putin har i mange år gitt inntrykk av at sosiale og politiske forhold i Ukraina styres av nazister. Sven Holtsmark ved Forsvarets høyskole sier at det finnes høyreekstreme grupper i Ukraina men at disse er av liten betydning i det ukrainske samfunnet og ikke har påvirket den sittende regjeringen. Putin forsøker å fremstille angrepet på Ukraina som en fortsettelse av krigen mot nazistene (det vil si andre verdenskrig) 1941–1945. Andre verdenskrig innebar store tap for Sovjetunionen, og i Sovjetunionen var historien om seieren over nazistene sentral og krigen var et levende minne og sentralt i sovjetisk identitet. Sovjetunionens rolle som en av de allierte i etterkrigstidens Tyskland innebar et fokus på å demilitarisere og avnazifisere Tyskland, og forestillingen om «landet som bekjempet nazistene» ble i 1960-årene fremmet som en del av den sovjetiske identiteten.

Påstanden om Ukraina som en nazi-stat kan ha røtter i russisk nasjonalisme med røtter tilbake til andre verdenskrig. Noen ukrainske partisaner tok parti med Nazi-Tyskland mot Sovjetunionen. Putin har pekt på eksistensen av enheter som den høyreekstreme Azov-bataljonen i det ukrainske militæret som en av grunnene for å sette i gang operasjonen for å «de-militarisere» og «de-nazifisere» Ukraina.

Hvordan beslutninger blir tatt

Ifølge Bloomberg News var det Putin selv, sammen med tre «hauker» i toppledelsen, som tok den endelige beslutningen om å invadere Ukraina; forsvarsminister Sergej Sjojgu, leder i Russlands sikkerhetsråd Nikolaj Patrusjev og sjef for generalstaben Valerij Gerasimov.

Beslutninger om krigføringen blir ifølge The Guardian tatt av Putin i samråd med et sikkerhetsråd bestående «hauker» og teknokrater. Putin har ukentlige møtet med sikkerhetsrådet som fungerer som et krigskabinett. Det enkelte medlem av sikkerhetsrådet har relativt liten innflytelse og utenom de ukentlige møtene må tjenestemennene vente til Putin tar kontakt. Den russiske staten har blitt enda mer sentralisert i forbindelse med krigføringen.

Jermey Fleming, leder for den britiske etterretningen GCHQ, hevdet at medarbeiderne er redde for å fortelle Putin sannheten slik at Putin ikke får et riktig bilde av utviklingen. Vestlig etterretning fremstiller Putin som en isolert leder som tar dårlige besltuninger fordi han ikke får presis informasjon og ærlige synspunkter fra medarbeiderne. Ifølge The Guardian (mai 2022) er Putin involvert i detaljerte operative og taktiske beslutninger om krigføringen, på det nivå der beslutninger normalt tas av en oberst eller brigadegeneral.

Russisk angrep

Utdypende artikkel: Russlands invasjon av Ukraina 2022

Russiske angrep og fremrykninger 24. februar. Fremstillingen er basert nyhetsmeldinger som kan være upålitelige.

Russiske styrker gikk tidlig på dagen 24. februar 2022 inn i Ukraina, og angrep flere mål med kryssermissiler og helikopter. Russiske styrker krysset også grensen fra belarusisk territorium. Russiske myndigheter hevdet at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer. Putin sa i en tale natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet. Det russiske angrepet beskrives som massivt, og det mest omfattende i Europa siden andre verdenskrig.

Russiske styrker tok kontroll over Kherson oblast i løpet av 24. februar og det pågikk kamper ved Hostomel-flyplassen utenfor Kyiv (etter russisk angrep med helikoptre). De russiske styrkene krysset grensen rett nord for Kyiv og ved Kharkiv. Styrker som rykket nordover fra Krim møtte liten motstand. Ifølge The Guardian og Julie Wilhelmsen var målet å omringe Kyiv og fremtvinge regimeskifte.

Reaksjoner

We chose to follow the rules of the Organization of African Unity and the United Nations Charter, not because our borders satisfied us, but because we wanted something greater, forged in peace. We believe that all states formed from empires that have collapsed or retreated have many peoples in them yearning for integration with peoples in neighboring states. This is normal and understandable. After all, who does not want to be joined to their brethren and to make common purpose with them?

Kenya rejects such a yearning from being pursued by force. We must complete our recovery from the embers of dead empires in a way that does not plunge us back into new forms of domination and oppression. We rejected irredentism and expansionism on any basis, including racial, ethnic, religious, or cultural factors. We reject it again today.

Martin Kimani, Kenyas FN-amassadør, 21. februar 2022

Et flertall i FNs sikkerhetsråd inkludert USA fordømte Russlands anerkjennelse og at de sendte styrker inn i Ukraina (Russland har vetorett i sikkerhetsrådet). Kina fordømte ikke Russlands anerkjennelse av utbryterne. I ukene før ble det observert (blant annet på satelittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus. Amerikanske og britiske ledere advarte om nært forestående invasjon av Ukraina og antok at Russland ville bruke falsk flagg for å få påskudd til å invadere. Martin Kimani, Kenyas FN-ambassdør, holdt et oppsiktsvekkende innlegg i sikkerhetsrådet 21. februar der han sammenlignet Ukraina med afrikanske land etter avkolonialiseringen.

Enkelte kommentatorer og politiske eksperter har omtalt krisen som den mest intense mellom Russland og Vesten siden den kalde krigen. Putin visste trolig på forhånd at kravene han stilte til NATO og de vestlige landene høsten 2021 ville bli avvist.

EU, USA og Storbritannia (koordinerte sanksjoner) samt Canada, Japan og Australia kunngjorde sanksjoner mot Russland i slutten av februar. Tyskland stanset godkjenning av Nord Stream 2, en gassrørledning fra Russland. Storbritannia ville fryse beholdningen til store russiske banker (Rossija, IS Bank, General Bank, Promsvyazbank og Black Sea Bank) og noen enkeltpersoner (oligarkene Gennadij Timtsjenko, Boris Rotenberg og Igor Rotenberg).

Karim Kahn, aktor ved Den internasjonale straffedomstolen, har uttrykt sin bekymring for den russiske invasjonen i Ukraina og har sagt at domstolen kan etterforske mulige krigsforbrytelser i landet.

Den 25. februar 2022 ble Russland suspendert fra Europarådet. Vedtaket om suspensjon innebar at landet fortsatt beholdt sitt medlemskap i organisasjonen, og posisjon som part i organisasjonens traktater. Den russiske dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen beholdt sitt verv.

EBU meddelte 25. februar 2022 at Russland ikke skulle få lov til å delta i årets Eurovision Song Contest.

Kommentarer og analyser før invasjonen

Zbigniew Brzeziński konkluderte i 1997 med at uten Ukraina er ikke Russland et eurasiatisk imperium. Han trodde at dersom Russland gjenerobret Ukraina ville Russland på ny bli en stormakt. Brzeziński forutså at Ukrainas utvikling ville være avgjørende for sikkerhetspolitikken i Europa etter den kalde krigen. Han mente i 2015 at situasjonen hadde utviklet seg til en ny kald krig og at vesten burde gjøre det mer kostbart for Putin å bruke militærmakt. Han mente at Putin burde få en troverdig garanti for at Ukraina ikke ville bli medlem av NATO.

Ifølge Alexander Gabuev, ved Carnegie Moscow Centre, har en elite rundt Putin kapret den russiske staten og forveksler private interesser med Russlands. Gabuev skrev i februar 2022 at selv en rask seier med små tap i Ukraina ville være skadelig for Russland. Gabuev fremholder at Putin og hans krigskabinett består av menn på rundt 68 år og de fleste med bakgrunn fra KGB. Ifølge Gabuev er det disse som i realiteten har utformet utenrikspolitikken, ikke drevne diplomater som Sergej Lavrov. Gabuev antok at disse personene har lite å tape på sanksjoner mot Russland.

Harley Balzer ved Georgetown University skrev i 2015 at Ukraina er langt viktigere for Russlands ledelse enn det er for USA eller EU. Ifølge Balzer er en «eurasisk» union siktemålet med Putins utenrikspolitikk og en slik union er utenkelig uten Ukraina. Den russiske militære ledelsen anså Ukrainas nærmere økonomiske forbindelser med EU som et steg mot medlemskap i NATO. Ifølge Balzer anser Putin et økonomisk vellykket og demokratisk Ukraina som en trussel mot Putins regime og den styrende eliten i Russland. Meningsmålinger i Ukraina viste at i 2012 var 17 % for NATO-medlemskap og 70 % mot; i juli 2014 (etter okkupasjonen av Krim) var 44 % innbyggerne for NATO-medlemskap og 34 % mot (støtte til ukrainsk NATO-medlemskap vokste utover høsten 2014). Meningsmålinger i Russland sommeren 2014 viste at 5 til 10 % av russerne støttet militær aksjon mot Ukraina, mens 90 % støttet annekteringen av Krim. Ifølge Balzer har europeiske bedrifter og politikere som tjener godt på samarbeid med russiske statsbedrifter ledet an i legitimeringen av Putins politikk overfor Ukraina. Balzer advarte mot å la Putins politikk overfor tidligere sovjetiske territorier lede til væpnet konflikt.

Barack Obama, USAs president, uttalte i 2016 at Ukraina er et kjerneområde i Russlands interessesfære (men ikke USAs) slik at Russland alltid vil kunne dominere Ukraina ved opptrapping. Ukraina er ikke NATO-land og vil være utsatt for russisk militær dominans uansett hva USA gjør, uttalte han. John Brennan, tidligere CIA-sjef, uttalte i 2017 hadde vesten burde ha forsynt Ukraina med våpen i 2014 for krigføring i Donbas.

RAND Corporation beskrev i 2019 flere geopolitiske tiltak (measures) USA kunne bruke overfor Russland hvorav våpenforsyninger (lethal aid) til Ukraina samt støtte et fremtidig NATO-medlemskap var ett. RAND advarte om at dette kunne føre til intensivering av konflikten i Donbas med fare for at Putin ville utplassere flere soldater i Donbas og la disse trenge dypere inn på ukrainsk territorium. RAND skisserte støtte til regimeskifte i Belarus som et av de andre tiltakene.

Vladislav Surkov, Putins rådgiver til 2020, oppfatter Russlands annektering av Krim i 2014 som et veivalg som markerer «slutten på Russlands episke reise til Vesten, opphøret av gjentatte og fruktløse forsøk på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen». Denne slutten innebærer også en begynnelse på hva han omtaler som «Fra det 14. året og utover strekker det seg en uendelig lang ny tid, epoken 14+, der vi vil ha hundre (to hundre? Tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet.» Han forbindes med framveksten av begreper som Suverent demokrati, og peker i et 2019-utspill på både Putinismen og eksportpotensialet til den russiske modellen.I 2020, etter avgangen fra det russiske maktapparatet, uttaler han om Ukraina «Kraftfull tvang for broderlige forhold, dette er den eneste metoden som historisk har vist seg effektiv når det gjelder Ukraina. Jeg tror ikke at noen annen vil bli oppfunnet.»

Jan Espen Kruse i NRK fremholdt 14. februar 2022 at Russlands hær er veldig mye større og bedre utrustet enn den ukrainske og ville helt sikkert klare å okkupere hele eller deler av Ukraina innen forholdsvis kort tid. Russland ville ved et fullskala angrep få militær kontroll over landet. Kruse fremholdt samtidig at den ukrainske hæren var blitt bedre siden 2014 (blant annet vestlige raketter som kan brukes mot stridsvogner) og at den russiske hæren ville få store tap. Kruse mente at noen av sikkerhetsgarantiene Putin krevde med vilje var gjort helt urealistisk.

Professor Geir Flikke skrev i Aftenposten 23. februar at han var nokså sikker på at Russland ville invadere. Han begrunnet dette med blant annet kravene fra Putin støttet av omfattende av styrkeoppbygging inkludert utplassering av militære feltsykehus.

Timothy Snyder

Historikeren Timothy Snyder advarte mot Putins planer blant annet i boken The road to unfreedom (2018). Ifølge Snyder handler russisk propaganda om å blande fakta og fiksjon slik at det skapes mest mulig uklarhet og forvirring. Snyder nevner blant annet at etniske russere i Ukraina ble tvunget til å bruke ukrainsk språk samtidig som russiske myndigheter hevder at det ikke finnes et eget ukrainsk språk; et publikum fikk høre at Ukraina er et jødisk påfunn, et annet at Ukraina er nazistisk. Putins regime representerer ifølge Snyder en høyrevridd imperialisme der Russland har rett til å fortelle ukrainerne at de egentlig er russere. Oppretting av forestilt urett fra fortiden er vesentlig for Putin, ikke fremtiden.

Historikeren Timothy Snyder mener det er avgjørende at Putin ikke må lykkes med krigen. Krigen vil ikke være over før Putin forstår at han har tapt, uttalte Snyder som går inn for EU-medlemskap og en slags Marshall-plan for Ukraina. Snyder beskriver Russlands invasjon en kolonikrig og Ukraina som et postkolonialt land.

John Mearsheimer

Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer (til venstre) har fremmet teorien om at USA og de vestlige landene ved sin ekspansjon østover har provosert Russland til å angripe. Foto fra debatten «Russia, Ukraine and The West: Is Confrontation Inevitable?» ved Chatham House, London, juni 2014. Roger Cohen i New York Times til høyre.

Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer mener NATO og de vestlige landene bærer ansvar for å ha provosert Russland til å angripe. Ifølge Mearsheimer begynte problemet i 2008 da president George Bush uttalte at Ukraina og Georgia ville bli medlemmer av NATO, noe russiske leder anså som en eksistensiell trussel mot Russland. USA ignorerte advarselen fra Russland og fortsatte med å støtte vestorienteringen av Ukraina. Situasjonen ble ifølge Mearsheimer tilspisset under Trump med blant annet salg av «defensive» våpen til Ukraina og under Biden med blant annet marineøvelse i Svartehavet. Mearsheimer mener det ikke er Putins imperieambisjoner eller irrasjonalitet som er årsaken til krigen. Mearsheimer uttalte i februar 2022 at Russland burde få tydelig budskap om at Ukraina ikke ville bli tatt opp i NATO. Han sammenlignet et Russlands forhold til Ukraina med USAs forhold til Mexico og Cuba, og der USA neppe ville aksperte andre stormakter å inngå militærallianser. Mearsheimer sammenligner dette med Monroedoktrinen. Mearsheimer har lenge ment at ekspansjonen østover har økt faren for krig mellom land med atomvåpen. Fra Mearsheimers perspektiv er utvidelse av NATO det sentrale i den vestlige strategien og utvidelse av EU er en del av strategien sammen med omdanning av Ukraina til et USA-vennlig liberalt demokrati.

Kommentarer og analyser etter invasjonen

Historikeren Halvor Tjønn spådde 24. februar at de russiske styrkene ville møte en befolkning som er langt mer forent enn i 2014. Tjønn ventet at ukrainske styrker ville drive en form for partisankrig som ville påføre de russiske styrkene store tap. Han spådde også at vestlige land ville innføre mer omfattende sanksjoner enn noen gang og som ville være belastende for økonomien og de velstående i Russland. Tjønn mener at Putins perspektiv er preget av en tankegang er preget av imperietiden på 1700-1800-tallet. I 2023 beskrev Tjønn Putins regime som revisjonistisk opptatt av å endre landegrensene satt ved oppløsningen av Sovjetunionen.

Karl Johan Mjør ved Universitetet i Bergen uttalte 24. februar at Kremls aggresjon og Putins sinne er vanskelig å forstå. Ifølge Mjør synes Putins betraktninger og uttalelser om Ukraina ekstremt i vesten, men er vanlig tankegods russisk debatt og det politiske miljøet. I noen tilfeller plukker Putin opp ideer og betraktninger fra andre før han selv fremfører det som sitt eget. Putin ønsker ifølge Mjør å gjenskape Russlands hegemoni i det tidligere sovjetiske området, blant annet gjennom en eurasisk økonomisk union (opprettet i 2014) der Ukraina var tiltenkt en sentral rolle. Oransjerevolusjonen (2004) skapte mye sterkere reaksjoner i Kreml enn at Estland, Latvia og Litauen ble medlemmer av NATO samme år. Ifølge Mjør dreier invasjonen av Ukraina seg om at Ptuin og Russland ønsker å sikre seg en posisjon som en viktig aktør i internasjonal politikk.

Den russiske regjeringens avvisning av Ukrainas suverenitet og anerkjennelse av utbryterrepublikkene anser Washington Post som en krig mot og redefinering av suverenitetsprinsippet. Kommentatoren B.R.Young uttalte at Putins påstand om en plikt og rett til å forsvare interessene til russisktalende over hele verden innebærer en avvisning av det westfalske statssystemet til fordel for en irredentistisk visjon for en ekspansjonistisk russisk sivilisasjon.

Ifølge professor Daniel Hamilton ved Johns Hopkins University er det avgjørende for Putin at han ikke går inn i historien som den lederen som mistet Ukraina. Hamilton tror Putin ønsker å gå inn i historien som russisk leder av stort format på samme måte som Katarina den store som utvidet Russlands territorium blant annet sørover mot Svartehavet. Hamilton tror at Putin kan være urealistisk, men at han er kalklulerende og rasjonell i tankegangen og ikke bisarr. Putins metode er destabilisere og manipulere nabolandene blant annet i form av lovløse regioner med uoffisielle russiske styrker.

Carl Henrik Knutsen, professor i statsvitenskap, mener Russland er et diktatur sentrert rundt Putin personlig der de demokratiske prosessene bare er en fasade. Knutsen mener krigen i Ukraina bør forstås like mye ut fra Putins egne interesser som ut fra Russlands interesser. Russland under Putin er et såkalt personalistisk autoritært styre (diktatur) i kontrast til autoritære regimer basert på et politisk parti (som Kina under kommunistpartiet) eller på det militære (som Myanmar). Et personsentrert system har skjøre institusjoner og regimet overlever som regel ikke når hovedpersonen forsvinner. Den amerikanske statsviteren Timothy M. Frye kaller Putin Weak Strongman («den svake sterke mann»).

Ifølge Odd Arne Westad, professor i historie, har Putin en ide om at Russland står overfor et historisk skjebnevalg når det gjelder Ukraina: Dersom Ukraina hadde fått utviklet seg videre i vestlig retning ville landet for alltid vært tapt for Russland og Putin måtte handle før det var for sent. Putin har også en ide om å forene slaviske broderfolk i Russland og Ukraina. Ifølge Westad handler for Putin hva som skal inn i historiebøkene og hva Putin skal bli husket for.

Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef i Norge, mener Putin har to grunnleggende motiver: Frykten for at et vestvendt, økonomisk vellykket og politisk stabilt Ukraina ville smitte over på russiske borgere som kan true hans eget regime; og et nostalgisk ønske om å gjenreise det russiske imperiet noen som Putin tro kan sikre hans ettermæle.

Den løpende konflikten kan oppfattes som delvis en stedfortrederkrig ifølge Michel Wyss Både Russlands støtte til separatistbevegelser i Ukraina, og Europa/Nato's militære støtte til Ukraina kan sees i det perspektivet.Før krigen brøt ut advarte The Guardian ved Simon Tisdall Boris Johnson om at den «lange blodige historien om stedfortrederkriger bør være en advarsel til Jonhson i Ukraina.» USA har i møte med Kina advart mot kinesisk involvering i konflikten.

Den britiske historikeren Niall Ferguson antar USA ønsker å holde krigen i Ukraina gående slik at Russland blir stående fast i en hengemyr. USA kan oppnå dette med å levere defensive våpen som Stinger og Javelin samt overtale andre NATO-land til å levere tyngre defensive våpen. Russland vil på denne måten svekkes i en stedfortrederkrig, ifølge Ferguson.

Ifølge Faktisk.no har russiske myndigheter i mange år før bygget opp en forestilling om at Ukraina driver folkemord og at Ukraina er styrt av fascister som støttes av Vesten. Informasjonskampanjen om drap og overgrep på etniske russere er ofte emosjonelt fremstilt og med vanskelig etterprøvbare påstander. Opprinnelig rettferdiggjorde denne fremstillingen konflikten i Donbas fra 2014, i 2022 brukes det til å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Informasjonskampanjen er rettet både mot egne borgere og mot et internasjonalt publikum.

Professorene Torunn Laugen Haaland og Sven G. Holtsmark mener at påstanden om Russlands frykt for NATO som militær trussel er lite troverdig blant annet fordi angrep fra NATO mot Russland ville vært utelukket av politiske og militære grunner. Haaland og Holtsmark viser også til at de kravene fremlagt av Russland i desember 2021 ville være umulig for USA og NATO akseptere, blant annet at NATO ikke skulle opptat nye medlemmer og trekke seg militært ut av østeuropeiske NATO-land. De mener at kravene fra Putin ikke var reelle forhandlingsutspill, men hadde til hensikt å rettferdiggjøre angrep på Ukraina.

Etter angrepet på Georgia i 2008 og okkupasjonen av Krim i 2014 har trolig Putin konkludert med at han slipper med noen svake reaksjoner fra andre land, ifølge blant andre Holtsmark. Holtsmark mener det var en strategisk feil av de europeiske landene å gjøre seg så avhengig av russisk gass. Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt er i tvil om mer omfattende og tidligere sanksjoner ville vært tilstrekkelig. Ifølge Bukkvoll er Ukraina så viktig for Putin at han er villig til å ofre økonomien; i Putins perspektiv må Ukraina sikres nå ellers er det tapt for alltid. Bukkvoll mener at den russiske ledelsen har gjort en grov feil i undervurdering av ukrainske forsvaret og tidligere våpenforsyninger fra vesten kunne ha avverget denne grove feilvurderingen.

Leidulv Namtvedt, tidligere Norges ambassadør til Russland, trodde på forhånd at Putin ikke ville gå til fullskala krig fordi kostnadene for Russland ville bli for stor. Namtvedt tror Russland kan holde krigen gående et år eller mer.

Jakub M. Godzimirski (NUPI) skrev 28. april at Russland møtte uventet stor motstand og lidd store tap på slagmarken. Putin har ikke lykkes med å kontrollere Ukraina slik han planla. Godzimirski tror at Russland være i stand til å ta full kontroll over Donbas og deler av det sørlige Ukraina, men kostnaden militært og politisk vil være stor og kan føre til slutten på Putins regime.

Sverre Lodgaard beskrev i juni 2022 det vestlige landenes involvering med våpenstøtte og sanskjoner som en krig mot Russland, ikke bokstavelig talt men som uttrykk for omfanget av pressmidlene mot Russland.

Den tsjekkiske historikeren Jaroslav Simov mener at det er en form for kolonikrig der den kolonimakten ikke vil gi slipp på sin tidligere koloni omtrent slik Frankrike ikke ville gi slipp på Algerie. Den russiske statsviteren Grigorij Golosov mener at krigen er et middel for Putins regime til å beholde makten i Russland; denne store og de tidligere mer begrensede invasjonene av Ukraina styrket Putins legitimitet.

Bjørn Aksel Sund ved Institutt for forsvarsstudier antar to mulige intensjoner med invasjonen: Innlemme Ukraina i Russland eller gjøre Ukraina til et lydrike under Russland (i en slags konføderasjon av slaviske land).

Ifølge SkyNews planla den russiske ledelsen å ta kontroll over Ukraina på 10 dager og annektere landet innen august 2022. Russiske spesialstyrker skal ha fått i oppdrag å drepe den ukrainske toppledelsen.

Pål Kolstø, professor i Russland-studier ved Univeristetet i Oslo, er rystet og overrasket over invasjonen fordi den etter Kolstøs vurdering åpenbart ikke er i Russlands og Putins interesse. Kolstø mener det vil være vanskelig å komme tilbake til situasjonen før 24. februar 2022.

Bakgrunn

Se også: Den russisk-ukrainske krigen og Russlands anneksjon av Krim i 2014

NATO-land (blått), land som jobber for NATO-medlemskap (fiolett og lyseblått) og russisk-ledede CSTO (rødt).

Oppløsningen av Sovjetunionen

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 beholdt Russland og Ukraina tette bånd til hverandre. I 1994 gikk Ukraina med på å oppgi sitt atomvåpenarsenal og skrev under på Budapest-memorandumet, på betingelse av at Russland, Storbritannia og USA respekterte Ukrainas uavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser. Fem år etter skrev også Russland under på pakten om Europas sikkerhet der en «bekreftet den iboende retten til hver enkelt stat til å stå fritt til å velge eller endre sine sikkerhetsordninger, inkludert alliansetraktater».

Ukraina har vært internasjonalt anerkjent som et selvstendig land siden 1991. Men som en tidligere sovjetrepublikk har Russlands ledelse ansett Ukraina som en del av den russiske interessesfæren. I 2009 hevdet den rumenske analytikeren Iulian Chifu og flere andre medforfattere at Russland hadde iverksatt en oppdatert versjon av Bresjnev-doktrinen overfor Ukraina. Dette innebar i praksis at Ukrainas suverenitet ikke kan være større en den waraszawapakt-landene hadde før Sovjetunionen mistet sin dominerende rolle og innflytelse i Øst-Europa i 1980- og 1990-årene.

Politisk uro i 2013-2014

Etter ukevis med demonstrasjoner i den såkalte Euromajdan-bevegelsen (2013–2014), skrev den pro-russiske ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj 21. februar 2014 under på en avtale om nyvalg. Dagen etter rømte Janukovitsj fra Kyiv og en riksrett-avstemning som tok fra ham presidentmakten. Lederne i de russisktalende østlige regionene i Ukraina erklærte fortsatt troskap til Janukovitsj, noe som førte til de pro-russiske urolighetene i Ukraina samme år. Dette ble etterfulgt av krigen i Donbass i april 2014 og opprettelsen av de selverklærte «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk – begge tungt støttet av Russland – samt Russlands anneksjon av Krim i 2014.

Kamper i Donbas fra 2014

Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i Donbas siden 2014. Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.

I 2015 ble det i Minsk inngått en våpenhvileavtale for de to utbryterområdene med støtte fra Russland og med megling av Frankrike og Tyskland. Avtalen la til grunn at utenlandske soldater skulle trekkes ut og at Ukraina skulle gjennomføre en forfatningsreform med mer selvstyre til regionene. I ettertid var det tautrekking om praktisk gjennomføring blant annet ønsket Russland politiske reformer først mens ukrainske myndigheter ønsket avvæpning først. Russland har i mellomtiden delt ut russiske pass til omkring 700 000 innbyggere i området.

Inntil februar 2022 anså Russland de to utbryterområdene som del av Ukraina. Utbryterne har vært finansiert og bevæpnet av russiske myndigheter.

Ukraina bruker fortsatt T-64 stridsvogner opprinnelig utviklet på 1960-tallet (foto fra 2017).

Putins perspektiv på Ukraina

I juli 2021 utga den russiske presidenten Vladimir Putin en avhandling kalt Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere, der han gjentok sitt syn om at russere og ukrainere er ett folk. Og han argumenterte videre at «oppdelingen av Russland, Ukraina og Belarus i separate stater er kunstig, delvis et resultat av politiske feil begått under sovjettiden, delvis drevet av 'et anti-russisk prosjekt' støttet av USA». Putin har argumentert med at Ukraina er et kunstig produkt av Sovjetunionen og har uttalt at muligheten for NATO-medlemskap er «rød linje» for Kreml.

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder beskrev Putins tanker som imperialisme, mens den britiske journalisten Edward Lucas kalte det historisk revisjonisme. Andre kjennere og eksperter mener den russiske ledelsen har et forvrengt syn på det moderne Ukraina og landets historie.

Russisk nasjonalisme

I et skrift fra 2021 med tittel Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere vektlegger Putin hovedsakelig historiske og kulturelle forhold, med tilbakeblikk til Russlands røtter tilbake til det gamle «Rus» (Kievriket) og tilknytningen til ortodoks kristendom etter Dåpen av Rus (i Kyiv).

Russiske nasjonalister

Aleksandr Dugin Foto:Tasnim News Agency

Forestillingen om en egen distinkt russisk sivilisasjon, et Russkij Mir eller Russisk Verden kan sees som en forlengelse av ideer fra tidlig i 1990-årene om en unik euro-asiatisk russisk sivilisasjon, en retning kjent som eurasianisme, litt senere forbundet med bla nt annet Aleksandr Dugin og hans bok Grunnlag for Geopolitikk: Russlands geopolitiske framtid (1997). Dugin hevder at «Ukraina som stat ikke har geopolitisk betydning. Det har ingen spesiell kulturell betydning eller universell betydning, ingen geografisk unikhet, ingen etnisk eksklusivitet». «Ukraina som en uavhengig stat med visse territorielle ambisjoner», «representerer en enorm fare for hele Eurasia, og uten å løse det ukrainske problemet, er det generelt meningsløst å snakke om kontinentalpolitikk.» Det er uklart hvilken innflytelse Aleksandr Dugin har i Russland og på Putins nasjonalisme.

Russisk hegemoni

Forestillingen om Ukraina som en del av det historiske Russland har historisk bakgrunn. Det russiske imperiet har omfattet tre «Russland»: «Lillerussland» - malorossy (Ukraina), Belarus - belorusy og Storrussland - velikorossy (Russland selv). «Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet» – og ukrainere utsatt for en massiv russifisering, ifølge Pål Kolstø. Forståelsen av et etablert russisk hegemoni over Ukraina og områder i Ukraina, er under press av nasjonalistbevegelser, ukrainsk identitet og vestlig innflytelse.

Russkij Mir

I Putins «Russkij Mir»-verdenssyn og det 21. århundrets russiske identitet er det en forestilling om en egen distinkt russisk sivilisasjon og en ide om å beskytte russisktalende i Eurasia. Den politisk-kulturelle rollen som Ukraina spiller i samtidens russiske ideologi viktigere enn strategiske hensyn i Putins langsiktige visjon, ifølge kommentatoren B.R. Young på nettstedet Foreignpolicy.com. Den politiske kommentatoren I. Zevelev fra CSIS mener at forestillingen om den russiske verden reflekterer spenningen imellom de faktiske statsgrensene i Russland og det mentale kartet over «russiskhet» som eksisterer i hodet til mange russere. For majoriteten av den ukrainske befolkning, og for hele den politiske klassen, er ideen om den russiske verden synonymt med krig. I februar 2021 uttalte Putins talsmann Peskov at Ukraina er en del av Russkij Mir.

Kirkens rolle i Russland

Klavdy Lebedev. Dåpen av Kievs Rus (ved Dnipro)

Mosaikk i de væpnede styrkenes hovedkirke.

I 2018 erklærte Patriarken i Moskva uavhengighet av Patriarken i Konstantinopel og senere samme år ble Den ukrainske ortodokse kirke dannet og søkte seg inn under Konstantinopel og vekk fra Moskva. Dette førte til sinne i Moskva, beskrevet slik av metropolitt Epifanj: «Dette betød spikeren i kista for ønskene deres om å gjenopprette Det russiske imperiet og den russiske patriarkens ønske om å få den ledende rollen innenfor den ortodokse kirken».

Etter krigsutbruddet var metropolitten Onufrijs (i den ukrainske ortodokse kirken underlagt Moskva-patriarkatet) respons å be den russiske presidenten om å avslutte krigen, «De ukrainske og russiske folkene kommer fra Dnipro-døpefonten, en krig mellom disse folkene er en gjentakelse av synden til Kain, som drepte sin egen bror av misunnelse. Det er ingen unnskyldning for en slik krig, verken fra Gud eller fra mennesker.» Denne kirken brøt alle bånd med Moskva i slutten av mai 2022.

Kirill satt 9. mai (frigjøringsdagen) sammen med den politiske toppledelsen ved militærparaden på den røde plass. Søndag 8. mai holdt Kirill preke i de militæres hovedkirke («Katedralen for de væpnede styrker», innviet i 2020) og han hyllet der landets militære. Kirill fremstilte invasjonen av Ukraina som en forsvarskrig i kampen mot det onde og for Russlands frihet. Han fremstilte krigen som uttrykk for nestekjærlighet og sammenlignet falne soldater med Jesus.

Relasjon til NATO

Russiske myndigheter har flere ganger uttalt at et mulig ukrainsk NATO-medlemskap, og NATOs utvidelse generelt, truer Russlands nasjonale sikkerhet. Ukraina og andre europeiske naboland til Russland har på sin side anklaget Putin for å prøve å gjenetablere det sovjetiske imperiet, og for å føre en aggressiv militaristisk politikk.

I desember 2021 krevde Russland at NATO må stanse utvidelse østover, at tilbud om NATO-medlemskap til Ukraina og Georgia må trekkes tilbake, at NATO ikke skal utplassere styrker eller våpen i land uten slik før 1997 (det ville innebære uttrekking fra Polen, Tsjekkia, Latvia, Litauen, Estland, Bulgaria og Romania), at det ikke skal være militærøvelser nær Russlands grenser, at USA og Russland ikke skal ha atomvåpen utenfor egne grenser og ikke mellomdistanseraketter som kan nå motparten. Russland fremholdt at tidligere løfter gitt etter den kalde krigen ikke har blitt overholdt.

Militære styrker og utrustning

Både Russland og Ukraina bruker helikoptre av typen Mi-24, foto fra Sibir 2007.

Ukrainas forsvar har blitt noe oppgradert siden 2014 blant annet med våpen fra vestlige land. Hæren har omkring 145 000 soldater, 850 stridsvogner og 1184 andre pansrede kjøretøy til bruk i strid, 1818 artillerienheter, minst 75 luftvernbatterier og 90 ballistiske missiler med kort rekkevidde. Ukrainas forsvar har generelt mye utstyr som stridsvogner og artilleri, og en del av dette er gammelt som vel 700 T-64 stridsvogner. Det russiske militæret er overlegent med hensyn til rekognosering, etterretning og elektronisk krigføring. Russland har rundt 400 000 soldater i bakkestyrkene hvorav 280 000 er i hæren, 50 000 er luftbårne og 35.000 er marineinfanterister. Russland har 2840 stridsvogner og 5220 andre kampkjøretøyer, 4684 artillerienheter og minst 1500 luftvernbatterier, og 150 ballistiske missiler. Ukraina har 900 000 reservister (personer som har gjort militærtjeneste de siste 5 årene), mot Russlands 2 millioner. Russlands forsvarsbudsjett var de foregående årene på rundt 40 milliarder amerikanske dollar, mens Ukrainas forsvarsbudsjett har vært på 1 til 3 milliarder dollar.

Ifølge Ståle Ulriksen, ved Forsvarets høgskole, er logistikk et svakt punkt for russiske styrker: De er avhengig av jernbane og har liten kapasitet til å etterforsyne styrker i felt. Ukrainsk luftvern er for en stor del fra Sovjetunionen.

Russland har rundt 150 000 mannskap i marinen med 74 krigsskip og 51 ubåter. Ukraina har 15 000 soldater i marinen med 2 krigsskip (samt mindre patrulje- og hjelpefartøy). Russlands luftforsvar har 165 000 mannskap med 1328 fly (inkludert MiG-29 og Su-24) og minst 478 helikoptre (inkludert Mi-24 og Ka-52). Ukraina har 35 000 i luftforsvaret med 146 fly (inkludert MiG-29, Su-27 og Su-24) og 42 helikoptre (inkludert kamphelikoptre av typen Mi-24).

Militært styrkeforhold NATO - Russland

Iskander-M kan også utstyres med atomvåpenstridshode.

Russland har anklaget den vestlige alliansen NATO for å drive en fordekt krig mot landet ved å støtte Ukraina med våpen. NATO-landene har samlet et bruttonasjonalprodukt om lag 30 ganger større enn Russlands, og bruker rundt 15 ganger mer på forsvar enn hva Russland gjør. USA brukte i 2023 over 900 milliarder dollar på militæret. De øvrige NATO-landene brukte 434 milliarder dollar til sammen, omregnet til kjøpekraftsparitet tilsvarer det 719 milliarder dollar brukt i USA. Nominelt brukte Russland om lag 100 milliarder dollar på militæret, men korrigert for kostnadsnivå nær 400 milliarder dollar (under 25 % av NATO samlet).

På 1980-tallet, ved slutten av den kalde krigen, hadde USA rundt 9000 taktiske atomvåpen og Sovjetunionen mellom 13.000 og 22.000 slik våpen. Taktiske atomvåpen er atomvåpen med liten eller moderat sprengkraft og laget for bruk innenfor moderat rekkevidde på slagmarken. Strategiske atomvåpen er laget for å skape enorme ødeleggelser langt inne på motstanderens territorium. De taktiske våpnene var ikke omfattet av nedrustningsavtalen START og Russland beholdt 1000 til 2000 slike våpen, mens USA destruerte de fleste sine og antas å ha rundt 200 stridshoder per 2022. Russland beholdt trolig sine fordi det russiske militæret er NATO helt underlegne med hensyn til konvensjonelle våpen. Den russiske raketten Iskander-M, som har blitt brukt med konvensjonelt stridshode i Ukraina, kan også brukes til å bære atomvåpen.

Før invasjonen ble Russland regnet som verdens nest største militærmakt, bare forbigått av USA.

Ukrainas naboland

I Polen bodde det ved begynnelsen av krisen omkring 1 million ukrainske borgere. Polen er det EU-landet som er lettest å nå fra Kyiv. Grensen mellom Ukraina og Polen er omkring 500 km lang.

Energileveranser fra Russland

De viktigste gassrørledningene vestover fra Russland.

Russland leverer naturgass til Sentral-Europa og Vest-Europa via flere rørledninger:

• Jamal-Europa-ledningen går gjennom Belarus og Polen til Tyskland
• Soyuz- og Brorskaps-ledningene går gjennom Ukraina til Slovakia og Ungarn
• Nord Stream 1 gjennom Østersjøen til Tyskland
• Nord Stream 2 gjennom Østersjøen er ferdigbygd, men ikke godkjent av tyske myndigheter og leverer ikke gass

Russland sto i 2021 for 45 % av EUs import av gass og dessuten 46 % av EUs import av kull samt 25 % av EUs oljeimport. EU hadde ved krigens utbrudd ikke alternative kilder som kunne erstatte leveransene fra Russland. Tyskland importerte 55 % av gassforbruket og 34 % av sitt oljeforbruk fra Russland. EU-landene betalte daglig omkring 7 milliarder kroner til Russland for disse leveransene også etter at krigen begynte. Omtrent 40 % av elektrisk strøm ble i EU produsert med fossilt brennstoff. Tyskland sto i volum for den største importen av naturgass, dernest Polen, Belarus og Tyrkia. Stans i gassleveranser fra Russland til Tyskland ble ansett å kunne føre til økonomisk tilbakegang i Tyskland. Anslagene var usikre og spente fra 0,5 til 6 % fall i brutto nasjonalprodukt med fare for at tilbakegangen kunne vare i mange år med ringvirkninger i andre land.

Naturgass fra Russland utgjør 6 til 8 % av EU-landenes totale energiforbruk. Det stor forskjell i hvor avhengig EU-landene er av russisk gass. Ungarn er mest avhengig av russisk gass ved at denne dekker 40 % av energiforbruket i landet. Italia, Latvia, Slovakia og Tsjekkia får rundt 20 % av sitt energiforbruk dekket av russisk gass. For eksempel kan Latvias årlige forbruk dekkes med noen få skipslaster LNG. Halvparten av tyske boliger varmes opp med gass og 15 % av Tysklands elektrisitet produseres ved hjelp av russisk gass. Tyskland er den største kjøperen av russisk gass og har få alternativer.

I EU er det 26 terminaler som kan ta i mot LNG fra skip og disse dekker 25 % av EUs gassforbruk. Tyskland har selv ingen LNG-havner og må i såfall importere gassen via for eksempel Belgia eller Frankrike. Konsulentselskapet Rystad Energy mener at det er nok LNG i verden til å dekke EUs behov, men at terminalene er flaskehals. Qatar er en stor LNG-aktør. Norge har leveranseproblemer etter brannen på Equinors anlegg på Melkøya i 2020. Rystad tror at EU-landene kan redusere gassbehovet med 20 % ved energisparing. Med iverksetting av alle tiltak kan EU-landene klare seg helt uten russisk gass innen utgangen av 2022 ifølge Rystad. Mot slutten av august 2020 var gassprisen i Europa på et nivå som nær tilsvarte 500 US dollar for et fat olje, altså fem ganger oljeprisen. Ifølge råvareanalytikeren Bjarne Schieldrop i SEB er markedet så høyt at det er nær ved å ikke fungere.

Landene som tidligere (2020) har importert mest gass fra Russland (milliarder m³):

• Tyskland 42,6
• Italia 29,2
• Tyrkia 16,2
• Nederland 15,7
• Ungarn 11,6
• Kasakhstan 10,2
• Polen 9,6
• Kina 9,2
• Japan 8,8Land som tidligere (2021) har importert størst andel (%) av sin olje fra Russland:

• Litauen 83 %
• Finland 80 %
• Slovakia 74 %
• Polen 58 %
• Ungarn 43 %
• Estland 34 %
• Tyskland 30 %
• Hellas 29 %

Matproduksjon

Russland og Ukraina står til sammen for nær 30 % av verdens eksport av hvete. De to landene står til sammen for 60 % verdens produksjon av solsikkeolje. 25 afrikanske land importerer mer enn en tredjedel av sin hvete fra Russland og Ukraina. Av Somalias hveteimport kommer 30 % fra Russland og 70 % fra Ukraina, for Egypt er tallene henholdsvis 60 % og 20 %, og for Sudan 70 % og 4 %. For råvarene hvete, bygg, mais, og raps samt solsikkefrø og -olje kommer 23 % av Tyrkias import fra Russland, mens for Kina kommer 17 % fra Ukraina.

Omtrent 25 % av råvarene til verdens samlede produksjon av kunstgjødsel kommer fra Russland. Nitrogen, kalium og fosfor er de viktigste og særlig innenfor kalium er Russland en stor produsent. Kunstgjødselproduksjon bruker blant annet energi fra naturgass og knapphet/høye priser på gass kan forplante seg til matproduksjon. Blant annet den norsk produsenten Yara kjøper store deler av kalium og fosfor fra Russland særlig fra selskap eid av Dimitrij Mazepin som har nær forbindelse med Putin.