Drever
Drever (FCI #130) er en mellomstor kortbeint drivende jakthund som stammer fra Sverige og er lite kjent utenfor Norden, men som er meget populær i hjemlandet, der den har ligget i toppen av registreringsstatistikken i mange år, og i Norge.
| Drever | |||
|---|---|---|---|
| Svensk dachsbracke, svensk basset | |||
 | |||
| Hundetype | Støver, drivende hund | ||
| Opprinnelse |  Sverige | ||
| Egenskaper | Brukshund/familiehund | ||
| Livsløp | 10-14 | ||
| Størrelse | Mellomstor (14-16 kg) | ||
| Passer for | Erfarne, aktive | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 6 sek. 1 (FCI #130) | ||
| AKC | Ingen! | ||
| CKC | Hound | ||
| KC | Ingen! | ||
| UKC | Scenthounds | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Opprinnelse og alder
redigerMan vet ikke nøyaktig når dreveren oppsto, men å hevde at den er en meget gammel hunderase, slik noen har gjort, er sannsynligvis helt galt. Trolig har arbeidet med det som senere skulle bli en drever begynt alt på slutten av 1800-tallet, men det er først inn i neste århundre at man kan begynne å kalle den en homogen rase.
Dreveren er en etterkommer av den nå mer så sjeldne westfalske dachsbracken, en tysk bassettype som skal ha blitt importert til Sverige i 1910. Trolig er denne krysset med lokale støvere, muligens blant annet svensk støver (nå hamiltonstøver). Noen mener også at dachshund har blitt krysset inn, men det foreligger ingen dokumentasjon på dette. Man kan således tenke seg at dreveren først oppsto som en homogen rase etter første verdenskrig.
Den første raseklubben ble grunnlagt i Sverige i 1944, Svenska Dreverklubben. Svenska Kennelklubben anerkjent rasen i 1947 og rasestandarden stammer fra 1953, da dreveren også ble anerkjent av FCI. Dreveren kom også tidlig til Nord-Amerika, der Canadian Kennel Club anerkjente den alt i 1956. I Norge er den en populær jakthund på rådyr.
Utseende, anatomi og fysikk
redigerDreveren er en langstrakt, kompakt, muskuløs og velbalansert hund på korte bein. Hodet er forholdsvis stort og langstrakt, med svakt markert stopp i pannen. Øynene er mørk brune og ørene hengende, brede ved basen og mellomstore. Halsen er langstrakt, kraftig og uten løshud. Velutviklet brystkasse, noe opptrukket buklinje og kort lend, rett og kraftig rygg, og et bredt og kraftig kryss som er noe sluttende. Korte, kraftige og muskuløse bein og kompakte labber med sterke tråputer og tette, godt buede tær. Halen er lang, grov ved roten og bæres normalt hengende i en bue.
Pelsen er tett, rett og relativt glatt tilliggende. Temmelig kort på hodet og nedre del av beina. Noe lengre på halsen, ryggen og lårenes bakside. Alle farger er tillatt, unntatt hvit og leverfarget grunnfarge. Den skal ha hvite tegninger som er synlige fra alle sider. Hvitt bles og krave er svært ønskelig, liksom hvit haletipp og hvite «sokker» på beina. Fargene skal være rene.
Hannene blir ca. 32-38 cm i skulderhøyde (ideelt 35 cm) og veier vanligvis omkring 15–16 kg. Tispene blir ca. 30–36 cm i skulderhøyde (ideelt 33 cm) og veier vanligvis omkring 14–15 kg.
Bruksområde
redigerDrever er en skjellende jakthund som driver byttet foran seg i et såkalt drev (derav navnet drever), slik at jegeren kan følge lyden og komme på skuddhold av byttet – som regel rådyr, men det jaktes også hare og rødrev med denne hunden.
Dreveren er en iherdig, modig og meget våken hund med en utmerket luktesans og et klangfullt mål som bærer lett. Den har normalt meget stor aksjonsradius og er gjerne svært selvstendig og meget utholdende, men ikke særlig hurtig. Hunderasen har sågar en rekke andre egenskaper som brukshund, for eksempel som ettersøkshund, sporhund eller narkotikahund. Rasen er også ypperlig egnet som familiehund.
Lynne og væremåte
redigerDrever er en utpreget jakthund som ikke egner seg som familiehund alene, men som er en glimrende familiehund for jegere og andre aktive og erfarne hundefolk som trives mye ute i skog og mark. Rasen trenger godt om plass og mye mosjon for å trives. Den er vanligvis selvstendig og noe egenrådig, men regnes som snill og omgjengelig. Dessuten har den en svært hendig størrelse.
Et problem med denne typen hunder er at de gjerne «stikker til skogs» og blir borte i timevis, for ikke å si dagevis, om anledningen byr seg. Dette skyldes jaktinstinktet, som må kunne sies å være svært høyt. Det er derfor viktig å påse at hunden ikke får anledning til å stikke av, herunder også å trene på innkalling om det allikevel skulle skje. Hold den i bånd.
Annet
redigerPelsen trenger regelmessig børsting. Den lave bakkehøyden kan lett føre til at denne hunden får rift og skader når den ferdes ute i skog og mark. Det er derfor viktig alltid å kontrollere buksiden etter slike turer, spesielt om den har vært på et jaktdrev. I jaktsesongen kan også tredeputene trenge tilsyn og behandling.
Se også
redigerEksterne lenker
rediger