Wikipedia

Erling Skjalgsson

herse og lendmann

Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han var bosatt på den nordlige delen av Jæren, trolig i dagens Sola kommune.

Erling Skjalgsson
Født975[1]Rediger på Wikidata
Sola
Død21. des. 1028Rediger på Wikidata
Bokn kommune
BeskjeftigelseHøvding Rediger på Wikidata
EktefelleAstrid Tryggvesdatter
FarTorolv skjalg Ogmundson
BarnRagnhild Erlingsdottir av Sola[2]
NasjonalitetNorge
Erling Skjalgsson på Commons

Som svoger til kong Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn.

Kilder

rediger

Han er kun omtalt i et fåtall kilder. De er dels motstridende.

Skaldekvad

rediger

Noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige:

  • Sigvat Tordssons (død ca. 1045) Flokkr om Erlingr Skjalgsson (Erlingsflokkr) er en hyllest til Erling som ble drept av frenden Aslak ved Utstein, ved kysten av Bokn og nord for Tunger. Erling bevoktet Hordaland og styrte Jæren. Han var sønn av Skjalg og svoger til Olav Trygvasson.[3] Erling var av slik jarleætt at han kunne være skjoldunge.[4]
  • Sigvat Tordssons Kvædi om Erling Skjalgsson forteller: Kun én annen kriger har jeg kjent, som var din like - han het Gudbrand (trolig Dale-Gudbrand); høvdingen rådde over vidstrakte land; jeg sier, at de to anses for likemenn, gavmilde høvding; den, der anser seg for bedre, gavmilde mann, bedrar seg selv.[5]
  • I et skaldekvad forteller Tord Kolbeinsson at Erling var herse og venn av jarlene. Han var med i et slag på Veigu (Vega?). Han lovet å følge Ty. Teksten er kryptisk, og tolkningene spriker en del.[6] [7] [8] [9]
  • Bjarne Gullbrarskald laget diktet Kálfsflokkr i 1050 eller 1051, som forteller om Kalv Arnesons liv.[10] Diktet innledes med en beskrivelse av Kalvs deltakelse i Olav den helliges kamp mot Erling Skjalgsson øst for Bokn. Erling ble drept nord for Utstein.[11]

Norsk kilder

rediger
  • Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet forteller om striden med kong Olav Haraldson.[12] Erling omtales som Erlingum videlicet filium Scialgs de Sola. Dette er oversatt både som Erling sønn av Skjalg fra Sola, og som Erling Skjalgsson. Kong Knut den mektige bestakk Erling. Erling ble så drept i et sjøslag ved Tunga. Han ble drept av sin slektning Aslak Fitjaskalle, mot Olav Haraldsons vilje.
  • Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet forteller om striden med kong Olav Haraldson. Erlingr á Sóla ble drept av Aslak Fitjaskalle, mot Olav Haraldsons vilje. Erling er ikke omtalt med farsnavn.[13] [14] [15] [16]
  • Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235 omtaler ikke Erling.[17]
  • Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220 sier at Erlingr Skialgssunr var gift med Astrid, som var søster til Olav Tryggvasson. Erling hadde kongens ombud overalt øst i landet. Han var ikke venn med jarlene (trolig ladejarlene). Erling falt så i slaget innenfor Bokn ved øyene Tunger. Aslak Fitjaskalle drepte ham.[18] [19]
  • Et nyere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) forteller om Erling. Denne regnes ikke pålitelige.[20] [21]

Tekster på mynter

rediger

Erling Skjalgssons navn kan være angitt på tre mynter:[22]

  • En mynt har teksten +ERLVNIADRANEO på adversen. Gard Eirik Emsøy mener at den skal leses som +ERLVN IADR A NEO, og tolker denne som Erlun á Jaðer. Bildet på adversen viser en spiral, og en pil. Emsøy tolker dem som en stor og en liten slange, og beskriver mynten som en ormemynt. Siden navnet er plassert på adversen, viser navnet normalt til myntherren.
  • En annen mynt har teksten ERLVNG+MAOLNA. Emsøy mener at den skal leses som +ERLVNG+ MAO LVNNE A, og tolker teksten som Erling Lunde. MAO betegner ofte at siden er revers. Siden navnet er plassert på revers, viser navnet normalt til myntmesteren. Bildet på adversen er av en quatrefoil, som er firkløverformet dekorasjon. Inne i quatrefoilen er en ubestemmelig tegning.
  • En tredje mynt har teksten +ERLIO\IDE-AI'IO på adversen. Emsøy mener at den skal leses som +ERLION LVNDE+, og tolker denne som Erling Lunde. Bildet på adversen er av et hode med hjelm. Reversen av mynten har et kors, som går over hele myntflaten (longcross). Siden navnet er plassert på adversen, viser navnet normalt til myntherren.

Ingen av myntene er funnet i Norge.[23]

Islandske kilder

rediger
  • Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet omtaler ikke Erling.[24]
  • Heimskringla (1220-tallet) har en masse detaljer som ikke finnes i eldre kilder.[25] En rimelig tolkning er at mye er oppdiktet.
  • Den legendariske saga om Olav den hellige fra 1200-tallet, nevner Erling som en av de største høvdingene i landet. Han var far til Skjalg. Han hadde mange treller som han arbeidet for å frigi. Det fortelles også om da han ble drept.[26]
  • Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason fra omkring 1300, omtaler Erling som svigersønn til Olav Tryggvasson og at han var kristen. Han omtales som Erling fra Jæren.[27]
  • Tåtten om Eindride og Erling fra omkring 1390 har Erling som en av hovedpersonene, er en oppdiktet fortelling med handling fra 1020-tallet. Erling bodde på Jæren, og var gift med Ingeborg Tryggvesdatter.[28]
  • I Gottskalks annaler fra 1400-tallet fortelles at Erling Skjalgsson falt i 1028.[29]

Bakgrunn

rediger
 
«Erling Skjalgssons død»
Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo (1831–1892)

Familiebakgrunn

rediger

Sigvat Tordsson oppga like etter Erlings død at faren het Skjalg.

På 1230-tallet kalte Snorre faren for Torolv Skjalg. Han har også opplysninger om slekten til Torolf.[30] [31] Claus Krag mente at om Torolv Skjalg fins det bare rent sagnaktige beretninger.[32] Ordet skjalg kan bety «skjeløyd». Det er mest trolig at faren het Skjalg slik Sigvat Tordsson oppgir.

Morens navn er ukjent.

Sigvat Tordarson forteller at Erling ble drept av en slektning som het Aslak.[33]

Snorre mente at Erling var morbroren til Asbjørn Selsbane. Han var sønn av Sigurd Toresson, som var bror til Tore Hund.[34]

Strengt tatt, vet vi ikke noe om Erlings familiebakgrunn. Sigvat Tordsson forteller at Erling var av jarleætt. Når han også knyttes mot skjoldungene, kan han ha vært dansk. De eldste kildene er fåmælte, og det er først på 1230-tallet og framover vi får detaljer. Det er god grunn til å anta at mye av dette er oppdiktet.[35]

Ektefelle og barn

rediger

Sigvat Tordsson (død ca. 1045) forteller at Erling var svoger til Olav Trygvasson, men uten å oppgi navnet hennes.[36] Theodoricus monachus forteller at Erling giftet seg med Astrid, søster til Olav Tryggvason.[37] Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster. Tåtten om Eindride og Erling fra omkring 1390 forteller at Erling var gift med gift med Ingeborg Tryggvesdatter.[38] Giftermålet kan ha vært i perioden 995-1000.

Ingen av skaldene, sagaene fra 1100-tallet eller Fagrskinna oppga navnene til Erlings barn. Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde barna:

De fleste av navnene er ikke bekreftet i andre kilder, og er tvilsomme.

Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder. De regnes ikke som pålitelige.[51] [52] [53]

Erlings bosted

rediger

Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet,[54] kan han nok da bodd der. Ingen av de andre kildene bekrefter dette.

Synspunktene på Erlings bosted er i hovedsak tredelt mellom Sola, Lunde og Stavanger sentrum.

Gården Sola i Sola kommune

rediger

De skriftlige kildene fastslår ikke nøyaktig hvor Erling bodde. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola - som en setegård eller hovedgård.[55]:

  • Theodoricus skrev omkring 1180 på latin: Erlingum videlicet filium Scialgs de Sola.[56] «de Sola» har blitt oversatt med «fra Sola», men her er det trolig mest rett å oversette det med «av Sola» slik de norrøne kildene gjør.[57]
  • Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling av (norrønt á) Sola,[58]
  • Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola.[59]

De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke.

Noen av de som har uttalt seg om Sola er:

  • Arnvid Lillehammer som i 1992 mente at Erling holdt til på Sola.[60]
  • Arne Kvitrud skrev i 2020 at historiefortellerne på slutten av 1100-tallet mente at Sola var Erlings gård, og ikke et område han hadde som embete og styrte.[61]

Lunde

rediger

Mynter kan plassere Erling og Aslak Erlingsson til Lund eller Lunde.[62]

Gard Eirik Emsøy mente at Erling Skjalgsson hadde ett eller flere myntverksteder i Rogaland. Flere penninger viser til Lund eller Lunde, og en mynt viser til Lundsvågen. Dette var utmyntning av såkalte handelsmynter til bruk i og rundt Østersjøen.[63] Handelsmynter er mynter med større sølvinnhold enn vanlig, og bare beregnet til salg. Enkelte av dem ble preget i landets myntenhet. Andre ble preget for å etterlikne andre lands mynter. Og så var det de myntene som dominerte så mye at de ble brukt i andre land.[64]

Da Knut den store tok makten over Norge i 1027 eller 1028, kan Erling ha utmyntet en mynttype med såkalt ormemotiv på Lunde. På disse myntene er både navnene Erling av Jæren og Aslak på Lunde på myntherrens plass. Siden begge navnene opptrer i forbindelse med Lunde, mente han det trolig var Erling Skjalgsson og sønnen Aslak Erlingsson. Gard Eirik Emsøy mente at Aslak Erlingsson kan ha tatt over utmyntningene etter Erling.[65] Videre at det kun er i Rogaland at vi kjenner til to samtidige høytstående personer og mulige myntherrer med navnene Erling og Aslak. Aslak Erlingsson er også nevnt i Knytlinga saga, men uten knytning mot Erling Skjalgsson. Aslak skal ha hatt en sønnesønn på Sola.[66] [67] Knytlinga sagaen er fra omkring 1260, og har opplysninger som åpenbart er feil.[68]

Gard Eirik Emsøy nente at utmyntningen var på Lunde på Hundvåg i Stavanger kommune, og var styrt av Erling Skjalgsson og sønnen Aslak Erlingsson. Han viser til at Hundvåg kan ha vært et handelssted, og at det også finnes en mynt som viser til Lundsvågen.[69] Denne myntene viser ikke til Erling eller Aslak. Han bruker stedsnavn, omskrifter på myntene, hva lokalhistorikere har ment om Hundvåg, politiske forhold som kan støttes opp av myntene og andre problemstillinger som blir løst, når myntmesterne plasseres til Lunde på Hundvåg.[70]

Gårdene Lunde på Sandnes og Lunde på Åmøy i Stavanger kommune er andre muligheter.

Av disse er det bare Lunde på Sandnes som skiller seg ut med rikdom. Det er åtte vikingtidsfunn med fine gravfunn fra blant annet tre kvinnegraver med skålspennesett. Det er også et funn blant annet med øks, ildstål, sverd, spyd og et bisselmunnbitt.[71] Ingen av gårdene har funn av mynter.[72]

Disse mynt-typene er av andre ansett for å være utmyntet i Lund i Skåne.[73] [74]

Stavanger sentrum

rediger

Noen mener at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet:

  • Teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde «øst på Sola».[75]
  • Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst.
  • Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i «byen».[76] Teksten på gammelnorsk er «til bæjar», som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om han har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.
  • Steinkorset i Kongsgata.

Knytningen mot Stavanger sentrum blir både en form for gjetting. Noen holder seg strengt til kildene og avviser koblingen mot Stavanger, mens andre knytter Erling til Stavanger ut fra et skjønn.

Noen av de som har uttalt seg om Stavanger sentrum er:

Hedning eller kristen?

rediger
 
Krigsguden Ty binder fenrisulven. Akvarell av den svenske eventyrtegneren John Bauer fra 1911.

Et skaldekvad av Tord Kolbeinsson om Erling viser til krigsguden Ty.[83] På et dansk gullhorn fra 400-tallet er det avbildet en person som først mater en stor slange, og deretter deretter satt med bare én hånd ved siden av slangen. Det har blitt tolket som en tidlig versjon av myten om Tyr og Fenrir-ulven.[84] Er ormemyntene fra Erling kan de vise til guden Ty.

Snorre skriver derimot at han var kristen.[85] Odd Snorresson fra omkring 1300, omtaler Erling som kristen.[86]

Teksten på steinkorset i Stavanger, kan tyde på at han ble betraktet som kristen. Arne Kvitrud viste til at V-symbolet på steinkors også finnes på Njærheim, Tjora og på flere tyske steinkors. Det er kan ha vært et kvinnesymbol, og korset er også omtalt som Kånå eller Konen. Korset kan være laget som en tilbedelse av en kvinne i kristen mytologi - kanskje Jomfru Maria. Selve korset kan da være eldre enn Erling Skjalgsson.[87]

Politisk virksomhet

rediger

Erling og Olav Trygvason (995–999)

rediger

Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.[88][89]

Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet.[90] Ifølge Odd Snorresson[91] fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes.[92] Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.

Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget.[93] Slaget fant sted i år 999 eller 1000.

Erling og Eirik jarl Håkonson (1000–1014)

rediger

Sigvatr Þórðarson forteller i sitt hyllingsdikt at Erlings styrte over Jæren og var vokter over Hordaland.[94] Dette kan være fra 1000-tallet. Dette er nok en mer pålitelig avgrensing av Erlings styringsområde enn det som framgår av sagaene fra 1200-tallet. De kan være oppdiktet.

Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220 omtaler Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson.[95] Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla[96] forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.[97]

Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden.[98] At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.[99]

 
Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold.

Erling og Olav Haraldson (1015–1028)

rediger

Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldson (konge i Norge 1015-1028),[100] men forholdet ble konfliktfylt.[101]

Den legendariske Olavssagaen[102] og Fagerskinna[103] sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. Etter Heimskringla fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes,[104] men en mangler kilder som bekrefter det.

Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson.[105][106] Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav.[107] Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.

Den siste striden mot Olav Haraldsson

rediger

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge.[108] Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også variasjoner i beskrivelsene av hvor slaget sto. Grunnlaget for forskjellene kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson».[109] De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson[110] som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag.[111] Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn».[112]

Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine.[113] [114] Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus[115] forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Ettermælet

rediger
 
Minnesteinen tegnet av Bernhard Fredrik Hanson, da den sto i Steglebakken i mai 1852.[116] Utformingen av minnesteinen med vinkelhaken (også kalt sparre eller chevron) har klare likheter med flere steinkors i Tyskland.[117]
Foto: Arne Kvitrud, 2011

Minnekorset

rediger

Stavanger Museum har et steinkors med en runeinnskrift om Erling Skjalgsson.[118] Fridtjov S. Birkeli mente at korsets utforming synes å ha anglosaksiske forbilder. Han viste særlig til det såkalte Lilla-korset ved Whitby i Northumbria som sannsynlig forbilde.[119] [120] Samtidig har v-utformingen likheter med andre kors i Rogaland og Tyskland.[121] Forbildet for steinkorset er da ikke entydig.

Teksten på steinkorset er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Aslak Liestøl kunne ikke lese hele teksten, og har ekstrapolert noe. Det er også deler av tolkingen han var usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag. Hans tolkning er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:

ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.
Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.

Runeteksten angir ikke Olav som hellig. Så den kan være fra etter at Erlings ble drept og før Olav Haraldsen ble erklært hellig - perioden 1028–1031.

Korset stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. Liestøl mente at korset sto der fordi det da sto nær veien.[122] Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.[123]

En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.

Moderne minnesmerker i Sola

rediger

Like ved Sola ruinkirke er det to så å si like minnebautaer. Den eldste ble reist i 1934 til minne Erling Skjalgsson som hadde sin hovedgård i området i tiden før og etter år 1000. Den yngste ble reist i 2016 av Lions Club Sola, til minne om Erlings kone, Astrid Tryggvadotter som var søster av kong Olav Tryggvason.

«Verna og pilhær» er en non-figurativ skulptur som ble avduket 8. juni 1996. Den ble gitt som gave til Sola kommune av SR-Bank i forbindelse med 1000-årsjubileet for Erling Skjalgssons bryllup med Astrid Tryggvadotter – kong Olav Tryggvasons søster. Monumentet er designet av Stavanger-billedhuggeren Elisabeth Jarstø (født 1962).

Nær «Verna og pilhær» står en kopi av «Erlingskrossen», minnekorset som Erlings prest Alfgeir fikk reist over Erling Skjalgsson etter hans fall i Boknasundet. Kopien er utformet av billedhuggeren Hugo Wathne (1932–2017) og finansiert av Stangeland Maskin AS, ble avduket 14. juni 1997 av den tidligere fylkesordføreren Arne Rettedal fra partiet Høyre (1926–2001). Monumentet ble reist av Sola kommune i 1997 i forbindelse med 1000-årsjubileet for bryllupet mellom Erling og Astrid.

Snorre Sturlason om Erling Skjalgsson

rediger

Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.

Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.[124]

Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa[125] at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.

Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.[126]

I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med seg. Han eide store krigsskip med 30 rom.[127]

Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norsk monarki.[128] Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi Konge mellom jarlar har fått en «spekulativ karakter».[129]

Erling Skjalgsson i diktningen

rediger

Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
«Kommer ikke Olav Trygvason?»

Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.[130]

Torgrim Titlestad har i boka «Vikingkongen» laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.

Erling Skjalgsson i bildekunsten

rediger

Flere kunstere på 1800-tallet laget bilder av Erling Skjalgsson. Det er i hovedsak illustrasjoner til bøker;

Gater oppkalt etter ham

rediger

Erling Skjalgsson har flere gater oppkalt etter seg:

Litteratur

rediger
  • Fridtjov Birkeli: «Norske steinkors i tidlig middelalder : et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom», Oslo : Universitetsforlaget 1973, 271 sider ISBN 82-00-08788-3.
  • Anders Bærheim: «Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet», Stavangeren, 18. januar 1958.
  • Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29. april 1862
  • Anton Espeland: «Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola». Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
  • Gard Eirik Emsøy: «Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger», forlaget Numismatikeren, Stavanger, 2024.
  • Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
  • Kr. Harestad: «Erling Skjalgsson i Stavanger», Stavanger Aftenblad innlegg datert 4. juni 1968.
  • Egil Henriksen: «Runekorset på Stavanger Museum», Stavanger Museums årbok (1996).
  • N.J. Hjelmesæth: «Erling Skjalgssons langskipstuft?» Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
  • Claus Krag: «Erling Skjalgsson» i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
  • Jan Hendrich Lexow: «Omkring Erling Skjalgssons minnekors». Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
  • Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992
  • Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998.
  • Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
  • Aslak Liestøl: «Runekrossen i Muséparken i Stavanger», Stavanger Museums årbok 1953.
  • Carl J. S. Marstrander: «Runekorset i Museparken i Stavanger». Stavanger Museums årbok 1945.
  • Johan B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 26. juni 1962.
  • Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.
  • Marius Skadsem: «Ætti Skjalg». Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
  • Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1941, side 21-23.
  • Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1942, side 143-146.
  • Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
  • Torgrim Titlestad: : «Stavanger 1000 år i august 2000», Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10. februar 1999
  • Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000
  • Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
  • Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
  • Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
  • Arthur Tønnesen: «Erling Skjalgsson og Sola», Stavanger Aftenblad innlegg datert 20. juni 1968.
  • Alf Ådnøy: «Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson», Stavanger Aftenblad, 13. oktober 1956.

Referanser og fotnoter

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 129099678, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Se drøftingen i M. K. Lawson: Cnut, England's viking king 1016-35, 2011, side 95. Snorre mente at Ragnvald var jarlen av Vestgøtaland i Sverige.
  4. ^ Sigvatr Þórðarson: Flokkr om Erlingr Skjalgsson, som er på norrønt her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_um_Erl._Skj. og i oversettelse til dansk her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_om_Erlingr_Skjalgsson_(Sigvatr_%C3%9E%C3%B3r%C3%B0arson)
  5. ^ KVÆÐI UM ERLING SKJALGSSON - se her https://heimskringla.no/wiki/Et_kvad_om_Erlingr_Skjalgsson_(B1)
  6. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 113 - Veitk, fyr Erling útan, ár at hersar vóru, lofak fasta Tý, flestir, farlands, vinir jarla. En ept víg frá Veigu, velk orð at styr, norðan land eða lengra stundu lagðisk suðr til Agða.
  7. ^ I Microsoft Bings Copilot: Jeg vet, forutenfor Erling, som herse var, lovet å følge Ty, de fleste, reisendes venner av jarlene. Men etter slaget fra Veigu, spredte ryktet om striden, fra nordlandet eller lenger, og ned til Agder.
  8. ^ I Didrik Arup Seips oversettelse av Snorre Sturlason: Heimskringla , Olav Trygvessons saga kapittel 113 - https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=215&searchText=vega
  9. ^ Steinar Schjøtt og Hallvard Magerøys oversettelse av Snorre Sturlason: Heimskringla , Olav Trygvessons saga kapittel 113 https://www.nb.no/items/e5744bab85d6893a59975107207ea305?page=251&searchText=tord
  10. ^ Eldbjørg Haug: Utstein kloster – og Klosterøys historie, 2005, side 84 - https://www.nb.no/items/fb7e3f3a4190f45d837825de7e149d32?page=87&searchText=%22Erling%20Skjalgsson%22
  11. ^ Vers 1 lyder: Vast, þars vígs bað kosta - vápndjarfr Haralds arfi, - kynnisk kapp þitt mǫnnum — Kalfr, við Bókn austr sjalfa. - Gôtuð Gríðar sóta ¨gólig fǫng til jóla; - kenndr vast fyrstr at fundi - flettugrjóts ok spjóta. Vers 2 lyder: Ǫld fekk illt ór deildum; Erlingr vas finginn þar; blǫkk borð óðu í blóði fyr norðan Útstein. Ljós es raun, at ræsir varð ráðinn frá láði; lǫnd lǫgðusk und Egða; frák lið þeira meira - fra https://bornholmskordbog.ku.dk/skaldic/db.php?id=1817&if=default&table=verses
  12. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 54 og 352.
  13. ^ Ágrip på https://heimskringla.no/wiki/%C3%81grip
  14. ^ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norøne bokverk, 1973, side 47f – https://www.nb.no/items/2abfa9170e2236837ea21b67d478d7da?page=55&searchText=erling
  15. ^ Halvdan Koht: Kampen om magten i Norge i sagatiden, 1918, side 321 – https://www.nb.no/items/fdfc023a80c83131b99b9126df6b5c12?page=42&searchText=Oddmjor.
  16. ^ A. W. Brøgger: Gullalder, Viking – tidsskrift for norrøn arkeologi. 1937, Volum 1, side 144 – https://www.nb.no/items/0968b2b9aa4a4e0855eb2948fd0e025b?page=145&searchText=Oddmjor.
  17. ^ Den eldste Noregs-historia : med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, utgitt av Halvdan Koht, 1921, side 33f – https://www.nb.no/nbsok/nb/bbf88e4b4d7689632d2df6dd20bd70ca?index=19#33.
  18. ^ Ólafs saga Tryggvasonar (Fagrskinna) på https://heimskringla.no/wiki/%C3%93lafs_saga_Tryggvasonar_(Fagrskinna)
  19. ^ Fagrskinna, utgitt av Johan Schreiner, 1972, side 24ff – https://www.nb.no/items/435779e5159d78fe161d97c4b55f406f?page=25&searchText=luva.
  20. ^ Fagrskinna (PDF), Finnur Jonsons utgave, side 389.
  21. ^ Brukerforum Digitalarkivet, 2011: Arnmødlingatal virker etter mitt skjønn ikke helt pålitelig i forhold til Erling Skjalgssons familie: i) Den forteller at Erling var gift med Astrid Trygvesdatter. Andre kilder forteller bare at hun het Astrid og var søster til Olav Tryggvasson. ii) Den forteller at Torberg Arnesson kone het Astrid, som ikke samsvarer med andre kilder. iii) Den introduserer en datter (eller stedatter) til Erling Skjalgsson som het Gjertrud, og som var gift med Arne Arnesson. Hun er så langt jeg kan se ikke omtalt i andre 1100- eller 1200-tallskilder. - https://forum.arkivverket.no/topic/174595-erling-skjalgssons-d%C3%B8tre/#comment-1490272
  22. ^ Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, forlaget Numismatikeren, Stavanger, 2024, side 19f.
  23. ^ Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, forlaget Numismatikeren, Stavanger, 2024, side 21.
  24. ^ «Norges Kongerække på Vers (C.C.Rafn) – heimskringla.no» - https://heimskringla.no/wiki/Norges_Konger%C3%A6kke_p%C3%A5_Vers_(C.C.Rafn)
  25. ^ Snorres kongesagaer, Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Oslo, 1969
  26. ^ Den legendariske Olavssaga, omsett fra norrønt av Kåre Flokenes, 2000, side 33ff - https://www.nb.no/items/6455a442ef549c660cd35bd696b08030?page=53&searchText=skjalg.
  27. ^ https://www.nb.no/items/950f45e3b21b0d5df895ce5db9bbfa75?page=79&searchText=erling
  28. ^ https://www.heimskringla.no/wiki/Fort%C3%A6lling_om_Endride_og_Erling_(C.C.Rafn)
  29. ^ Storm, Gustav: Islandske Annaler indtil 1578. Christiania, 1888, side 317 - https://www.nb.no/items/712cb45ad32a29bbce8ffbe76ec260a9?page=407&searchText=erlingr
  30. ^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 54.
  31. ^ Det er ingen andre kilder som bekrefter dette.
  32. ^ Claus Krag: Erling Skjalgsson i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 10. november 2024 fra https://nbl.snl.no/Erling_Skjalgsson
  33. ^ Sigvatr Þórðarson: Flokkr om Erlingr Skjalgsson - i oversettelse til dansk her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_om_Erlingr_Skjalgsson_(Sigvatr_%C3%9E%C3%B3r%C3%B0arson)
  34. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 117.
  35. ^ Se for eksempel Lawson, M. K. (2011): Cnut, England's viking king 1016-35, side 74: «Few historicans today place much trust in the (det vil si Heimskringla) sagas .. as sources for the eleventh century». Se også Johan Schreiner som framhevet forskjellene mellom diktet om slaget i Hafrsfjord og det Heimskringla forteller om slaget. Schreiner mente Snorre hadde rekonstruert begivenheter fritt ut fra de kilder han hadde for hånden, misforstått en del og diktet opp en del.
  36. ^ Sigvatr Þórðarson: Flokkr om Erlingr Skjalgsson, som er i oversettelse til dansk her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_om_Erlingr_Skjalgsson_(Sigvatr_%C3%9E%C3%B3r%C3%B0arson)
  37. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 13 og Heimskringla, Soga om Olav Trygvasson, kapittel 56-58.
  38. ^ https://www.heimskringla.no/wiki/Fort%C3%A6lling_om_Endride_og_Erling_(C.C.Rafn)
  39. ^ https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=233&searchText=skjalgsson
  40. ^ Per G. Norseng: Gunnhild - svensk dronning i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. november 2024 fra https://snl.no/Gunnhild_-_svensk_dronning
  41. ^ https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=233&searchText=skjalgsson
  42. ^ https://heimskringla.no/wiki/Knytlinga_Saga_(C.C.Rafn)
  43. ^ kong Svend havde tvende Døttre: Ingerid, som siden blev gift med den norske Konge Olaf Haraldsen Kyrre, og Ragnhild, som var gift med en søn af Askel Erlingsøn, ved Navn Svend, deres Søn var Knud paa Sole. - https://www.heimskringla.no/wiki/Knytlinga_Saga_(C.C.Rafn). Ekteskapet med Aslaks sønn må være fri fantasi - se Svend Estridsen.
  44. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22 https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=227&searchText=Skjalg%20Erlingsson
  45. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22 https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=227&searchText=Skjalg%20Erlingsson
  46. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22 https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=227&searchText=Skjalg%20Erlingsson
  47. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22 - https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=227&searchText=Skjalg%20Erlingsson
  48. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 138 - https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=379&searchText=skjalgsson
  49. ^ https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=227&searchText=Skjalg%20Erlingsson
  50. ^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson». (2011-10-09) i Store norske leksikon.
  51. ^ Fagrskinna (PDF), Finnur Jonsons utgave, side 389.
  52. ^ Arnmødlingatal regnes ikke som helt pålitelig i forhold til Erling Skjalgssons familie: Den forteller at Erling var gift med Astrid Trygvesdatter. Andre kilder forteller bare at hun het Astrid og var søster til Olav Tryggvasson. Den forteller videre at Torberg Arnesson kone het Astrid, som ikke samsvarer med andre kilder. Den introduserer en datter (eller stedatter) til Erling Skjalgsson som het Gjertrud, og var gift med Arne Arnesson. Hun er ikke omtalt i 1100- eller 1200-tallskilder – jamfør «Erling Skjalgssons døtre», Arkivverket Forum
  53. ^ Tåtten om Eidride og Erling omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgsson var gift med Ingebjørg Trygvesdatter. Videre at Erlings datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid er ukjent i eldre kilder.
  54. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
  55. ^ Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2020.
  56. ^ Egil Kraggerud: Theodoricus, Novus forlag, 2018, side 40 - Erlingi, filio Scialgs
  57. ^ Arne Kvitrud: «Stavanger i vikingtiden», Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2020.
  58. ^ Ågrip, kapittel 23
  59. ^ Den legendariske Olavssagen, kapittel 26.
  60. ^ Finn Rømcke: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.
  61. ^ Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2020, side 158f.
  62. ^ Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, forlaget Numismatikeren, Jørpeland, 2024, side 19ff.
  63. ^ Gard Eirik Emsøy: Utstein, åsatro, Magnus den gode sine norske mynter, Lund mynter fra Harald Hardråde og imitativ utmynting under Magnus Haraldsson, Trøndelag Numismatiske Forening 50 år 1971-2021, Trondheim, 2021. - https://www.academia.edu/108817726/Utstein_%C3%A5satro_Magnus_den_gode_sine_norske_mynter_Lund_mynter_fra_Harald_Hardr%C3%A5de_og_imitativ_utmyntning_under_Magnus_Haraldsson
  64. ^ Samlerhuset: Vet du hva handelsmynter er? besøkt 13.11.2024 - https://samlerhuset.blog/vet-du-hva-handelsmynter-er/
  65. ^ Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, forlaget Numismatikeren, Stavanger, 2024.
  66. ^ https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=233&searchText=skjalgsson
  67. ^ https://heimskringla.no/wiki/Knytlinga_Saga_(C.C.Rafn)
  68. ^ kong Svend havde tvende Døttre: Ingerid, som siden blev gift med den norske Konge Olaf Haraldsen Kyrre, og Ragnhild, som var gift med en søn af Askel Erlingsøn, ved Navn Svend, deres Søn var Knud paa Sole. - https://www.heimskringla.no/wiki/Knytlinga_Saga_(C.C.Rafn). Ekteskapet med Aslaks sønn må være fri fantasi - se Svend Estridsen.
  69. ^ Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, forlaget Numismatikeren, Stavanger, 2024, side 29.
  70. ^ Gard Eirik Emsøy: Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger, forlaget Numismatikeren, Stavanger, 2024.
  71. ^ Helge Sørheim: Sentralbygd, tettsted, knutepunkt, by. Bosetningshierarkier og sentraldannelser på Vestlandet fra jernalder til middelalder, Universitetet i Bergen Arkeologiske skrifter 10, 2018, side 224 - file:///C:/Users/akvit/AppData/Local/Temp/MicrosoftEdgeDownloads/930c9e77-0b59-4b35-91e3-1e4f4dd68df7/UBAS%2010%20BORA%20(1).pdf
  72. ^ Unimus - https://www.unimus.no/portal/#/search/things?freetext=lunde%26mynt&requirePhoto=false&limit=100
  73. ^ Brita Malmer:Serpent and Crosses – Scandinavian coinages from the time of Louis the Pius, Cnut the great, Harthacnut, and Anund Jakob, Commentationes de Nummis Saeculorum IX-XI, In Suecia Repertis, Nova Series 14, Stockholm 2023.
  74. ^ Bo Gunnarsson og Jens Christian Moesgaard: «Lund i Skåne eller Lunde i Norge?», Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad, nr. 4 2022 - https://www.danskmoent.dk/pdf/MoesGunn%20NNUM_2022_4.pdf
  75. ^ Heimskringla, Harald Hardrådes saga, kapittel 41.
  76. ^ de Fine, Bendix Christian. Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987, side 62 og 213. Manuset er fra 1745. Jamfør også Jens Amundsen: Det hellige vatnet, Dreyer bok, Stavanger, 1981, side 21.
  77. ^ Johan B. Mikalson: Erling Skjalgssons bygård, Stavanger Aftenblad, 26. juni 1962.
  78. ^ Jan Hendrich Lexow: Uriktigt om Domkirken, Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992, Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992. og Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998.
  79. ^ Torgrim Titlestad: : «Stavanger 1000 år i august 2000», Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10. februar 1999.
  80. ^ Eldbjørg Haug: Fra Stavanger-kirkens tidligste historie, Historisk tidsskrift, 2009, side 463.
  81. ^ Sørheim, 2010, side 303.
  82. ^ Jan Brendalsmo og Knut Paasche: Stavanger – før det ble en by, Historisk Tidsskrift nr.2, 2017, side 123.
  83. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 113 - Veitk, fyr Erling útan, ár at hersar vóru, lofak fasta Tý... Som blir: Jeg vet, forutenfor Erling, som herse var, lovet å følge Ty...
  84. ^ Peter Erasmus Müller: Antikvarisk undersøkelse av gullhornene funnet på Gallehuus, 1806.
  85. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 23.
  86. ^ https://www.nb.no/items/950f45e3b21b0d5df895ce5db9bbfa75?page=79&searchText=erling
  87. ^ Arne Kvitrud: Stavangers hjerte i vikingtid og middelalder, Stavanger, 2024 - https://kvitrud.no/Stavangers%20hjerte.pdf
  88. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
  89. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58.
  90. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
  91. ^ Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason, kapittel 147[død lenke]. Det samme finner en i Heimskringla.
  92. ^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 56.
  93. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 133 og Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 101.
  94. ^ Sigvatr Þórðarson: Flokkr om Erlingr Skjalgsson - i oversettelse til dansk her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_om_Erlingr_Skjalgsson_(Sigvatr_%C3%9E%C3%B3r%C3%B0arson)
  95. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 154.
  96. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31.
  97. ^ Store norske leksikon: Veitsle. Besøkt 31.10.2011.
  98. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 113.
  99. ^ Store norske leksikon: Herse. Besøkt 31.10.2011.
  100. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 60.
  101. ^ se blant annet Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116, 120, 121 og andre.
  102. ^ Den legendariske Olavssagaen, kapittle 48.
  103. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 172.
  104. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116.
  105. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  106. ^ Den legendariske Olavssagaen, side 75 i utgaven utgaven til Kåre Flokenes fra 2000.
  107. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 132 forteller at Erlings sønner Aslak og Skjalg dro til kong Knut. Kapittel 144 og 161 forteller at Erling dro senere.
  108. ^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson» (2011-10-09) i Store norske leksikon. Han bruker Theodoricus monachus (Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.) som hovedkilde. Hentet fra SNL: Utdypning.
  109. ^ som lyder i vers 2 «Þung vas sókn fyr Tungum» og i vers 3 «Öll vas Erlings fallin, ungr fyr norðan Tungur skeið vann skjöldungr auða, skipsókn við þröm Bóknar.»(https://notendur.hi.is/eybjorn/ugm/skindex/sigv7.html#10 Arkivert 5. oktober 2012 hos Wayback Machine.). I tillegg legger han også slaget til Utstein i vers 5 «sá vas áðr búinn ráða ats, við Útstein hizi».
  110. ^ Flokkr om Erlingr Skjalgsson
  111. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  112. ^ Den legendariske Olavssagaen, side 78 i utgaven til Kåre Flokenes fra 2000.
  113. ^ Ågrip kapittel 23.
  114. ^ Heimskringla forteller det samme, og videre at kongen ropte til Erling: «Du vender ansiktet til i dag, Erling.» hvorpå Erling svarer: «Ansikt til ansikt skal ørner klorest!» Olav spurte om ikke Erling ville gå i hans tjeneste, han som hadde kjempet så bra, og det ville Erling. Olav merket ham i kinnet med øksen sin og sa: «Merkest skal han, kongssvikeren!». Hvor mye som er sagn eller diktning vet vi ikke.
  115. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  116. ^ Henriksen, Egil (1996): «Runekorset på Stavanger Museum»[død lenke] (PDF), Stavanger Museum Årbok, Årg. 106 (1996): 69-80, 1997.
  117. ^ Sæbjørg Walaker Nordeide: Steinkors og korssteiner i nordvestre Europa, Collegium Mediviale 2011, side 141. Hun viser bilder av steinkors i Eisenach, Küllstedt og Störzner, som alle har den samme V-utformingen midt på korset.
  118. ^ Jan Hendrich Lexow: «Omkring Erling Skjalgssons minnekors», Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
  119. ^ se engelsk Wikipedia «Lilla Cross». 
  120. ^ Fridtjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder : et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom, Oslo : Universitetsforlaget 1973, 271 sider ISBN 82-00-08788-3 - https://www.nb.no/items/6aacfbd4cc7d7db0a78a45b9f372a758?page=0&searchText=Birkeli:%20Norske%20steinkors%20i%20tidlig%20middelalder%20.
  121. ^ Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtid og middelalder, Stavanger 2024 - https://kvitrud.no/Stavangers%20hjerte.pdf
  122. ^ Fridtjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder : et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom, Oslo : Universitetsforlaget 1973, 271 sider, side 74, ISBN 82-00-08788-3 - https://www.nb.no/items/6aacfbd4cc7d7db0a78a45b9f372a758?page=0&searchText=Birkeli:%20Norske%20steinkors%20i%20tidlig%20middelalder%20.
  123. ^ se drøftingen hos Finn Bringsjord: Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
  124. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
  125. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58.
  126. ^ Se for eksempel Lawson, M. K. (2011): Cnut, England's viking king 1016-35, side 74: «Few historicans today place much trust in the (det vil si Heimskringla) sagas .. as sources for the eleventh century».
  127. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 97 - https://www.nb.no/items/b8de66414f16738f5d46f9a808dee714?page=203&searchText=skjalgsson.
  128. ^ Torgrim Titlestad: Rygerkongen Erling Skjalgsson Arkivert 10. februar 2016 hos Wayback Machine.
  129. ^ Titlestad, 1995, side 10.
  130. ^ Titlestad, 1995, side 73 med referanse til Per Sivle, Skrifter, bind 1, Oslo, 1943, side 165.
  131. ^ Se for eksempel Kittelsens tegning hos Arild-hauge.com.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erling_Skjalgsson&oldid=24827096»