Félix Houphouët-Boigny
Félix Houphouët-Boigny (fransk uttale: [feˈliks uˈfwɛt bwaˈɲi]; født 18. oktober 1905 i Yamoussoukro i Fransk Vest-Afrika, død 7. desember 1993 Yamoussoukro i Elfenbenskysten), født Dia Houphouët og også kalt Papa Houphouët og Le Vieux («den gamle») var en ivoriansk politiker, og den første presidenten for det selvstendige Elfenbenskysten.
| Félix Houphouët-Boigny | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Dia Houphouët 18. okt. 1905[1][2][3][4]  N’Gokro (Fransk Vest-Afrika, Frankrike)[5] | ||
| Død | 7. des. 1993[1][6][7][2] (88 år) Yamoussoukro[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | École de formation d’instituteurs William Ponty | ||
| Ektefelle | Marie-Thérèse Houphouët-Boigny (1952–)[9] Kady Racine Sow (1930–1951)[10] | ||
| Barn | Guillaume Houphouët-Boigny[11] Marie Houphouët-Boigny | ||
| Parti | Parti démocratique de Côte d'Ivoire | ||
| Nasjonalitet | Frankrike Elfenbenskysten[6][8] | ||
| Medlem av | Académie des sciences d'outre-mer (1973–1993) | ||
| Utmerkelser | Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1969)[12] Storkorskjede av Den sivile fortjenstorden (1979)[13] Honorary doctorate Paris Descartes University (1978)[14][15] Q126416234 (1978)[16][14] | ||
| Elfenbenskystens statsminister | |||
| 7. august 1960-27. november 1960 | |||
| Forgjenger | Ingen | ||
| Etterfølger | Ingen | ||
| Elfenbenskystens president | |||
| 3. november 1960-7. desember 1993 | |||
| Forgjenger | Ingen | ||
| Etterfølger | Henri Konan Bédié | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFélix Houphouët-Boigny var opprinnelig landsbyhøvding og jobbet også senere som lege, plantasjeadministrator og fagforeningsleder før han ble valgt inn i Frankrikes parlament, og hadde siden en rekke ministerstillinger i den franske regjeringa.
President
redigerFra 1940-årene og fram til sin død i 1993 spilte Houphouët-Boigny en viktig rolle i avkoloniseringen av Afrika og i sitt lands politikk.
Under Houphouët-Boignys moderate lederskap blomstret den ivorianske økonomien. Denne suksessen var uvanlig i forhold til andre fattige vestafrikanske land, og ble kjent som «det ivorianske mirakel.» «Mirakelet» skyldtes en kombinasjon av solid planlegging, opprettholdelsen av sterke forbindelser til Vesten – særlig den tidligere kolonimakten Frankrike – og utviklingen av landets betydelige kaffe- og kakaoindustri. Senere førte denne utnyttelsen av jordbrukssektoren til vanskeligheter i 1980, etter at kaffe- og kakaoprisene stupte.
Gjennom sitt presidentskap opprettholdt Houphouët-Boigny et nært forhold til den franske republikken, en politikk som har blitt kjent som Françafrique (her brukt i en positiv betydning), og han ble en nær venn av Jacques Foccart, sjefrådgiver for afrikapolitikken for regjeringene til Charles de Gaulle og Georges Pompidou. I 1966 støttet han sammensvergelsen som styrtet Kwame Nkrumah og deltok i kuppet mot Mathieu Kérékou i 1977, og han ble også mistenkt for å ha vært involvert i kuppet som styrtet Burkina Fasos president Thomas Sankara i 1987.
Houphouët-Boigny opprettholdt en lidenskapelig antikommunistisk utenrikspolitikk. Det ga seg blant annet utslag i at han brøt de diplomatiske forbindelsene med Sovjetunionen i 1969, etter først å ha opprettet dem i 1967, nektet å anerkjenne Folkerepublikken Kina fram til 1983 og støttet den amerikanskstøttede antikommunistiske opprørsgruppen UNITA i Angola.[17]
I Vesten ble Houphouët-Boigny som oftest omtalt som «Afrikas vismann» eller «Afrikas store gamle mann.»[trenger referanse] Houphouët-Boigny flyttet landets hovedstad fra Abidjan til hjembyen Yamoussoukro og bygde der verdens største kirke, Basilique Notre-Dame de la Paix, noe som kostet hundrevis av millioner kroner. Da han døde i 1993 var han den statslederen som hadde sittet lengst i Afrikas moderne historie, og da også den tredje i verden etter Fidel Castro på Cuba og Kim Il-sung i Nord-Korea. I 1989 opprettet FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO) Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen for «sikring, opprettholdelse og søken etter fred.»[18] Etter Félix Houphouët-Boignys død forverret situasjonen seg fort i Elfenbenskysten. Mellom 1994 og 2002 var det en rekke statskupp, et tilfelle av devaluering av valutaen, en økonomisk nedgang og fra 2002 til 2007 en borgerkrig.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Felix Houphouet-Boigny, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Felix-Houphouet-Boigny, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Felix Houphouet-Boigny, Munzinger IBA 00000007167, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Félix HOUPHOUËT-BOIGNY, CTHS person-ID 122554, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 170731[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Уфуэ-Буаньи Феликс, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BnFs generelle katalog, BNF-ID 118865721, catalogue.bnf.fr, besøkt 8. september 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www2.assemblee-nationale.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ afriksoir.net[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.africaintelligence.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.quirinale.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1979-14348[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.facebook.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Journal officiel de la République française, side(r) 6591, utgitt 16. november 1976[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, «M. HOUPHOUËT-BOIGNY DEVIENT DOCTEUR « HONORIS CAUSA » DES UNIVERSITÉS D'AIX-MAR-SEILLE ET RENÉ - DESCARTES (Paris-V)», side(r) 16, utgitt 3. juli 1978[Hentet fra Wikidata]
- ^ Udeze, Bona (11. august 2009). Why Africa?: A Continent in a Dilemma of Unanswered Questions (på engelsk). Xlibris Corporation. ISBN 9781469102184.
- ^ «Félix Houphouët-Boigny - UNESCO Peace Prize». UNESCO (på engelsk). 22. mars 2019. Besøkt 29. oktober 2019.
