Freden i Stolbovo

Freden i Stolbovo som ble besluttet den 17. februar^jul./ 27. februar 1617^greg. mellom Sverige og Russland, avsluttet den ingermanlandske krigen 1610–1617. Etter mer enn to måneder med forhandlinger møtte representanter fra Sverige og Russland ved byen Diderino sørøst for innsjøen Ladoga, men avtalen ble undertegnet i en annen by (nå forlatt), Stolbovo.

Forhandlingene

Fra avreisen hadde Sverige gått inn i forhandlinger med store ambisjoner og med håp om å oppfylle en gammel drøm om å få all russisk handel til å gå gjennom svensk territorium. Som en konsekvens av denne ambisjonen fremmet svenskene opprinnelig utstrakte territoriale krav i det vestlige Russland, deriblant den viktige nordlige havnen i Arkhangelsk. Imidlertid sendte Jakob I av England en delegasjon for å megle, og det samme gjorde Nederland under Reinald Brederode. Deres målsetning var hovedsakelig å sikre at Arkhangelsk ikke havnet på svenske hender, noe som ville ha gjort den omfattende handelen mellom Vest-Europa og Russland langt vanskeligere. Sveriges mål var å stenge russerne ute fra alle havner ved Østersjøen, og beskytte Finland ved Ladogasjøen.

Fredsforhandlingene ble innledet i august 1615, men russerne vegret seg mot å forhandle så lenge Gustav II Adolf beleiret den russiske festningen Pskov. Beleiringen ble hevet den 17. oktober, og forhandlingene kunne begynne i januar 1616 i Diderino med Jakob De la Gardie i spissen for den svenske delegasjonen. Som nevnt var også nederlenderne og engelskmennene til stede, mens danskene ble holdt ute.

Arkhangelsk endret ikke eier som et resultat av forhandlingene, delvis på grunn av de engelske og nederlandske anstrengelsene, men først og fremst fordi Russland greide å forene seg under én tsar, Mikhail Fjodorovitsj Romanov. Da nyheten nådde Russland at svenskenes krig mot Polen snart var over, var russerne raske med å få forhandlingene i gang for alvor – vitende om at de ikke kunne makte at svenskene gjenåpnet krigen mot kun én front.

Megler var John Mericke, det engelske Moskovittkompaniets agent i Russland. Under trusselen om at Polen ville inngå fred med Sverige bøyde russerne av, og fredsavtalen ble undertegnet i Merickes hjem i Stolbovo. Avtalen ble signert av utsendinger for den russiske tsaren Mikhail Romanov, og for Sverige av Jakob de la Gardie, Henrik Horn, Arvid Tönnesson Vildman og Måns Mårtensson Palm.

Avtalens vilkår

I den endelige fredsavtalen ble tsaren og den svenske kongen Gustav II Adolf enige om de følgende vilkår:

• Russland avsto fra alle krav på Estland og Livland, og betalte 20 000 rubler i krigserstatning. Russland ble tillatt fri handel ved normale handelstariffer, noe som sikret at Sverige ikke lamslo Russland. Russerne fikk også lov til å etablere handelshus i Stockholm, Reval (Tallinn) og Viborg i bytte for at Sverige fikk etablere handelshus i Novgorod, Pskov, og Moskva.
• Sverige beholdt festningene ved Kexholms län og Nöteborg, Jama, Kopore og Ivangorod med respektive län, det vil si den større delen av Ingermanland. Sverige beholdt også alt krigsbytte fra før 20. november 1616. Sverige måtte avgi Novgorod og alle andre erobringer fra denne krigen. Og måtte erkjenne Michail Romanov som Russlands tsar, noe som avsluttet videre svenske krav på Russland. Adelen i de erobrede områdene fikk tillatelse til å utvandre i løpet av 14 dager om de så ønsket, men denne retten ble ikke gitt til prester og bønder.

Resultat

Sverige fikk gjennom avtalen grenser mot Russland langs innsjøene Ladoga og Peipus som var lette å forsvare. Etter sigende skal Gustav II Adolf ha kommentert: «Jeg håper at det skal bli vanskelig for russerne å hoppe over bekken». Russland ble utestengt fra Østersjøen, ettersom Sverige nå kontrollerte en sammenhengende landgrense med Karelen, Kexholms län, Ingermanland og Estland. Denne utestengingen førte dog til at konfliktene med Russland fortsatte, og med nederlaget i den store nordiske krig ble Ingermanland og Estland og deler av Karelen avstått til Russland.

England er offisielt kreditert for å forhandlet fram freden gjennom deres megler John Mericke, skjønt nederlendernes innsats også hadde betydning. Senere ble lederen for den nederlandske delegasjonen, Reinald Brederode, utnevnt til svensk friherre av Wesenberg i Estland som belønning for sin innsats under forhandlingene.