Wikipedia

Gary Moore

nordirsk gitarist, sanger og låtskriver

Robert William Gary Moore (født 4. april 1952 i Belfast i Nord-Irland, død 6. februar 2011[11] på Kempinski Hotel, Estepona i Spania)[12] var en nordirsk gitarist, sanger og låtskriver. Han startet karrieren i grupper som Skid Row og Thin Lizzy før han etablerte en solid solokarriere.[12] Han ga ut 20 soloalbum. Moore er blant annet kjent for sin melankolske blues. På 1980-tallet la han seg nærmere hardrock i stil. Han hadde et bredt repertoar og samarbeidet blant andre med BB King og Bob Dylan.[11] Nettmagasinet Louder har Moore på 15. plass over tidenes beste gitarister.[13]

Gary Moore
FødtRobert William Gary Moore
4. apr. 1952[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Belfast[5][3]
Død6. feb. 2011[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (58 år)
Estepona[7]
BeskjeftigelseGitarist, låtskriver, plateprodusent, sanger, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedAshfield Boys' High School
NasjonalitetStorbritannia
GravlagtSt Margaret's Church[8]
Medlem avThin Lizzy
Skid Row (1968–1971)
Colosseum II (1975–1978)
Musikalsk karriere
SjangerRock, bluesrock, hardrock, tradisjonell metal, jazz-fusion, blues[9]
InstrumentGitar,[10] Gibson Flying V, Fender Stratocaster, Jackson Soloist, vokal[10]
StemmetypeBaryton
Aktive år1969–2011
PlateselskapVirgin Records
Nettstedhttps://gary-moore.com
IMDbIMDb
Tidligere band
Thin Lizzy, Skid Row
Notable instrument(er)
Gary Moore Signature Les Paul
Gary Moore på Commons

Røff oppvekst, røft uttrykk

rediger

Han vokste opp i Belfast hvor det var et beinhardt ungdomsmiljø.[trenger referanse] Moore fikk tidlig merke dette da han i ungdomsårene selv ble kuttet opp i ansiktet av en knust flaske i et gateslagsmål.[trenger referanse] Den talentfulle, unge gitaristen vokste opp i et land preget av borgerkrig, hvor soldater patruljere gatelangs og terrorhandlinger ble utført daglig. Han kanaliserte sin frustrasjon igjennom musikken, hvorpå han etter hvert skulle bli en av hardrockens mest kraftfulle bidragsytere på gitar.[trenger referanse] Det sies at hans første gitar hadde abnormt tykke strenger.[trenger referanse]

Unggutten lyttet likevel til blues, hvor bending av strenger var en del av stilarten. Moore var uvitende om at han hadde alt for tykke strenger på sin gitar, men strevde likevel med dette til han maktet å spille blues med dette umulige redskapet.[trenger referanse] Da kameratene kom over for å prøve gitaren hans, klarte de knapt å trykke ned strengene, mens Moore på deres gitarer derimot kunne «bende» strengene dobbelt så langt som normalt! Dette skulle bli en del av hans fremtidige uttrykk og varemerke.[trenger referanse]

Moore gikk på skole sammen med Phil Lynott og trommeslager Brian Downey.[11]

Med utgangspunkt i blues

rediger

Hans første inspirasjonskilder var bl.a. Elvis Presley og The Beatles. Fra midten av 1960-tallet fikk han oppleve konserter med Eric Clapton (John Mayall's Bluesbreakers / Cream), Jimi Hendrix og særlig Fleetwood Macs Peter Green, noe som ledet ham i retning av blues. Moore kjøpte Greens brukte Les Paul-gitar som ble hans hovedinstrument i mange år.[12] Peter Green oppdaget det unge talentet. Etter hvert skulle han også la seg inspirere av Jeff Beck og landsmannen Rory Gallagher.[trenger referanse]

Phil Lynott, Skid Row og Thin Lizzy

rediger

Moore flyttet til Dublin i 1970 og startet det Cream-inspirerte bandet Skid Row, hvorpå han traff en annen talentfull, ung musiker ved navn Phil Lynott. Lynott fungerte en periode som bandets vokalist og bassist. Skid Row sikret seg platekontrakt med CBS i 1970, da var Lynott allerede godt i gang med å danne sitt eget band Thin Lizzy (etablert 1969). Kameratene flyttet etter hvert til London. Skid Row ga totalt ut tre LP-er og deltok blant annet som supportband for the Allman Brothers på deres USA-turné. Han forlot etter hvert gruppa for å satse på en solokarriere, men ble raskt rekruttert til Thin Lizzy i 1974 som ny gitarist etter Eric Bell. Han ble den første gangen værende 3 måneder i Thin Lizzy og bidro med en klassisk gitarsolo på balladen «Still in Love With You» på albumet Night Life. Moore medvirket med sitt gitarspill til å gi bandet en hardere og mer energisk stil. Moore medvirket på turne i USA i 1977 (som erstatning for Brian Robertson) og deretter på albumet Black Rose i 1979 (bandets største suksess). Relasjonen mellom Moore og Lynott var legendarisk ustabil. Lynott medvirket i 1979 til Moores bestselgende single «Parisienne Walkways». Moore sluttet i Thin Lizzy etter en turn i USA i 1979.[11][12] Moore ble ikke fast medlem av Thin Lizzy lenge, men vendte stadig tilbake for å hjelpe gruppa, som hadde stort forbruk av gitarister. Moore var på denne måten sentral i Thin Lizzy gjennom hele 1970-tallet, men grunnet sterk personlighet og trang til å følge egne idéer, valgte han til slutt å fremstå som soloartisten Gary Moore. Noe av hans beste arbeid med Thin Lizzy er fint dokumentert på plata Black Rose: A Rock Legend fra 1979, hvor Gary Moores særpreg er tydelig mht både gitarspill og som låtskriver.[trenger referanse]

Viktig gitarist

rediger

Gary Moore blir regnet som en av rockens mest innflytelsesrike gitarister gjennom tidene.[trenger referanse] Han var en av de første gitarister innen rock som innførte både klassiske – og jazzrelaterte elementer til stilarten. Med sin teknisk-aggressive og emosjonelt-ekspressive gitarstil, har han vært inspirator for flere generasjoner av gitarister som har kommet etter ham, bl.a. Vivian Campbell (Dio,Def Leppard), John Sykes (Blue Murder,Thin Lizzy), Doug Aldrich (Whitesnake) og John Norum (Europe).[trenger referanse] En av Moores nærmeste samarbeidspartnere har vært Thin Lizzy-frontmann, Phil Lynott (1949–1986). Disse to skrev bl.a «Parisienne Walkways» og «Out in the Fields» sammen, og Lynott bidro med både sang og bass på begge originalinnspillingene.[12] Moore dediserte albumet Wild Frontier (1987) til Lynott.

Bredt spekter

rediger

Tidlig i sin profesjonelle karriere spilte Moore en unik hybrid av jazz-folk-country-rock med Skid Row og deretter jazz-rock fusjon med Colosseum II i samme stil som Jeff Beck, men etterhvert skiftet han genre til hardrock. Moores musikk på 1980-tallet kan betegnes som hardrock, med hits som balladen «Empty Rooms» og den keltisk inspirerte «Over the Hills and Far Away». Fra 1990 gikk han tilbake til sine bluesrøtter og hadde stor suksess med blant annet Still Got the Blues med bidrag fra George Harrison, Albert Collins og Albert King.[12]. Utover 2000-tallet blandet Moore også sammen alle uttrykkene fra sin karriere.

Diskografi

rediger

Soloalbum

rediger
  • 1973 Grinding Stone
  • 1979 Back on the Streets
  • 1979 G-Force
  • 1981 Live at the Marquee
  • 1982 Corridors of Power
  • 1983 Victims of the Future
  • 1984 Dirty Fingers
  • 1984 We Want Moore
  • 1985 Run for Cover
  • 1987 Wild Frontier
  • 1989 After the War
  • 1990 Still Got the Blues
  • 1992 After Hours
  • 1993 Blues Alive
  • 1994 Ballads & Blues 1982-1994
  • 1995 Blues for Greeny
  • 1997 Dark Days in Paradise
  • 1998 Out in the Fields – The Very Best of Part 1
  • 1999 Blood of Emeralds – The Very Best of Part 2
  • 1999 A Different Beat
  • 2001 Back to the Blues
  • 2002 Best of the Blues
  • 2002 Have Some Moore: The Best Of
  • 2003 Live at Monsters of Rock
  • 2004 Power of the Blues
  • 2006 Old New Ballads Blues
  • 2006 The Platinum Collection
  • 2007 Close as you get
  • 2008 Bad For You Baby
  • 2021 How Blue Can You Get

Livealbum

rediger
  • 1983 Rockin' Every Night – Live in Japan
  • 1983 Live at the Marquee
  • 1984 We Want Moore!
  • 1993 Blues Alive
  • 2003 Live at Monsters of Rock
  • 2010 Live at Montreux 2010
  • 2012 Blues for Jimi
  • 2014 Live at Bush Hall 2007
  • 2020 Live from London

The Gary Moore Band

rediger
  • 1973 Grinding Stone

Thin Lizzy

rediger
  • 1974 Night Life
  • 1976 Remembering – Part 1
  • 1979 Black Rose: A Rock Legend
  • 1979 The Continuing Saga of the Ageing Orphans
  • 1981 The Adventures of Thin Lizzy
  • 1983 Life
  • 1991 Dedication: The Very Best of Thin Lizzy

Colosseum II

rediger
  • 1976 Strange New Flesh
  • 1977 Electric Savage
  • 1977 War Dance

G-Force

rediger
  • 1980 G-Force

BBM

rediger
  • 1994 Around The Next Dream

Scars

rediger
  • 2002 Scars

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 009879[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002149855, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Encyclopaedia Metallum, Encyclopaedia Metallum artist-ID 11029, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 65319781, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119065517, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ fr.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  10. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 733, Wikidata Q99181182 
  11. ^ a b c d «Gary Moore: the guitarist as gunslinger». the Guardian (på engelsk). 7. februar 2011. Besøkt 1. november 2022. 
  12. ^ a b c d e f Prato, Greg; Prato, Greg (7. februar 2011). «Thin Lizzy Guitarist Gary Moore Dead at 58». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 1. november 2022. 
  13. ^ published, Louder (29. september 2018). «The 50 Best Guitarists Of All Time». loudersound (på engelsk). Besøkt 1. november 2022. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gary_Moore&oldid=23860176»