Geoffrey av York

Geoffrey, erkebiskop av York (født ca. 1152, død 12. desember 1212) var en sønn utenfor ekteskap av kong Henrik II av England som ble valgt til biskop i Lincoln og erkebiskop av York. Identiteten til hans mor er usikker da en samtidig kilde er fiendtlig til Geoffrey. Det er mulig at hun var en kvinne ved navn Ykenai, eller muligens også Rosamund Clifford. Geoffrey holdt en rekke lavere geistlige posisjoner før han ble biskop av Lincoln i 1173, skjønt han ble ikke ordinert som prest før i 1189. I årene 1173–1174 ledet han hær i nordlige England for å slå ned et opprør av hans legitime halvbrødre, noe som førte til at skottenes konge ble tatt til fange. I 1182 beordret pave Lucius III at Geoffrey gikk av i Lincoln eller ble innviet, og han fratrådte bispedømmet og ble kansler isteden. Han var den eneste av kong Henrik IIs mange sønner som var til stede ved kongens død.

Geoffrey Plantagenet Erkebiskop av York
Født		ca 1152 Grandmont, Normandie
Død		12. desember 1212 Grandmont
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1189–), dommer
Embete		Lordkansler (1181–1189) Roman Catholic archbishop of York (1189–) Roman Catholic Bishop of Lincoln (England) (1173–)
Far		Henrik II av England
Søsken		10 oppføringer Leonora av Aquitaine Johanna av England, dronning av Sicilia Mathilda av England William Longespée, 3. jarl av Salisbury (familierelasjon: halvbror på fars side) Johan av England Henrik den unge konge Geoffrey II, hertug av Bretagne Rikard I av England Vilhelm IX, greve av Poitiers Morgan (biskop)
Gravlagt		Notre-Dame-du-Parc
Annet navn		Rikskansler av England
Regjeringstid		1180–1223

Da Rikard I ble konge av England ble hans halvbror Geoffrey nominert som erkebiskop av York, sannsynligvis for å tvinge en potensiell rival til tronen til å bli prest og således utelukket fra tronen. Etter en strid om nominasjonen ble han gjort til erkebiskop i 1191 og gikk straks inn i en strid med William Longchamp, Rikards regent i England, da Geoffrey forsøkte å reise til hans provins. Da Longchamp hadde dratt Geoffrey fra det kloster han hadde søkt tilflukt i beordret et råd av magnater Longchamp fra sin stilling, og Geoffrey var da i stand til å reise videre til York. Erkebiskopen benyttet mye av hans erkebispestyre i ulike krangler med hans brødre, både Rikard I og etter dennes død, med kong Johan av England som etterfulgte Rikard i 1199. Geoffrey kranglet også med hans underbiskoper, hans katedralavdelinger, og andre prester i sitt bispesete. Hans siste krangel med Johan var i 1207 da erkebiskopen nektet å tillate en skatteinnsamling og ble da drevet i eksil i Frankrike hvor han døde i 1212.

Tidlig liv

Henrik II sammen med Thomas Becket, fra manuskript fra 1200-tallet.

Geoffrey ble antagelig født en gang rundt 1152, før hans far giftet seg med Eleanora av Aquitaine, og ble sannsynligvis navngitt etter sin bestefar, Geoffrey av Anjou, far av Henrik II. Hans mors identitet er usikker. Middelalderkronikøren Walter Map hevdet at hun var en hore ved navn Ykenai, og at han ikke var Henriks sønn. Dette er den eneste samtidige kilden som oppgir hennes navn, men da Walter Map var fiendtlig innstilt til Geoffrey må denne informasjon behandles med rimelig tvil. Det er ingen bevis på at Henrik noen gang tvilte på at han var faren. Det er en mulighet for at hans mor var Rosamund Clifford, men beviset for dette ligger kun i omstendighetene.

Han var erkediakon av bispesetet Lincoln ved september 1171, og hadde antagelig denne posisjonen inntil han ble bekreftet som biskopvalgt i 1174. Han holdt også et prebende (inntekt av kirkelig jordgods tillagt en kannik) i London bispedømme, men det er få bevis som bekrefter at han utøvet pliktene til noen av disse stillingene. Det er en del bevis for at han studerte lov ved en skole i Northampton, og ytterligere bevis for at han var lærer i Paris tidlig på 1170-tallet. Han ble valgt til biskop i Lincoln en gang rundt mai 1173; han ble først nektet godkjenning av pave Alexander III, og han dro da til Roma i oktober 1174 for å sikre seg godkjenning, noe som skjedde før juli 1175. Han var ikke ordinert på denne tiden, men pavens innvending var at Geoffrey var for ung til å holde et bispesete, og bekreftet det kun under press.

I 1173 og tidlig i 1174 kjempet Geoffrey i et hærtokt i nordlige England som støttet hans forsøk på å betvinge skottene. Krigføringen førte til at skottenes konge, Vilhelm I ble tatt til fange, og den bidro til å tvinge Hugh du Puiset, biskop av Durham, til å sverge troskap til kong Henrik II. Det var etter dette hærtoktet at Henrik skal ha sagt til Geoffrey: «Mine andre sønner er de virkelige bastardene. Dette er den eneste som har vist seg som legitime!». Han ble deretter bekreftet som biskop av paven, og ble sent på studier i Tours. Det var i løpet av denne tiden at han ble venn med Pierre de Blois, en middelalderpoet og diplomat som dedikerte et senere verk til Geoffrey. Han ga en antall gaver til katedralen i Lincoln, blant annet to klokker for klokketårnet. Mens han var biskopvalgt i Lincoln synes det som om Adam, biskop av St Asaph, utførte biskoppelige pliktene ved setet i Lincoln ettersom Geoffrey aldri hadde blitt presteviet og det var ute av stand til å gjøre det. I 1180 skattla han sitt bispesete tungt nok til at han fikk en irettesettelse fra sin far.

Kansler

Rikard I av England og Filip II August av Frankrike, fra illustrert manuskript fra 1300-tallet.

Geoffrey trakk seg fra sitt bispesete i Lincoln den 6. januar 1182 framfor å bli ordinert som pave Lucius III hadde krevd. Henrik hadde gjort ham rikskansler i 1181, og Geoffrey holdt en rekke stillinger, blant annet skattemester i York fra 1182, erkediakon i Rouen fra 1183 og antagelig erkediakon av East Riding. Henrik ga ham også to kontinentale festninger, en i Anjou og en i Touraine sammen med landområder i England og Normandie av en verdi av 1000 merker årlig. Selv om han var kansler opptrår han i få dokumenter, og de er hovedsakelig fra 1182 til 1185. Etter 1185 er han ikke nevnt i noen samtidige dokumenter før i 1187, og det er mulig at han tilbrakte en del tid utenfor sin fars besittelser. Pierre de Blois skrev at en rekke monarker betraktet Geoffrey som en mulig etterfølger til den engelske tronen.

Da prins Rikard og kong Filip II August av Frankrike erklærte krig mot Henrik i 1187 ga Henrik II kommandoen til en fjerdedel av den kongelige engelske hæren til Geoffrey, og han var sammen med kongen da han ble drevet ut av Le Mans i 1189. Geoffrey var den eneste sønnen til Henrik som var til stede ved kongens død. Han var ikke til stede ved den konferansen hvor Henrik måtte underkaste seg kong Filip II August rett før han døde, og var således ikke vitne til sin fars ydmykelse. På sitt dødsleie ga Henrik det ønske at Geoffrey enten ble erkebiskop av York eller biskop av Winchester, og Geoffrey benyttet sin fars segl for avtaler i York etter kongens død. Geoffrey eskorterte kongens lik til Fontevraud-klosteret hvor han ble gravlagt

Erkebiskop

Rikard I av England utnevnte Geoffrey til erkebiskop av York i august 1189, kun dager etter at han hadde tatt tronen, men hans innvielse skjedde ikke før langt senere Kort tid etter hans utnevnelse gikk han enten av som kansler eller ble fjernet.. Rikard ga sannsynligvis York til Geoffrey for at han skulle bli en reell prest og således fjerne en potensiell rival til tronen. Katedralavdelingen i York bestred utnevnelsen og hevdet at på grunn av domprost av York, Hubert Walter, foruten en del av avdelingen ikke hadde vært til stede, var utnevnelsen ikke gyldig. Rikard holdt da erkebispedømmets eiendommer i egen makt og bekreftet ikke utnevnelsen før et råd ble holdt ved Pipewell den 16. september. Ved dette rådet utpekte Rikard tre menn til stillinger i bispedømmet i York, gjorde Henry Marshal til domprost, Burchard du Puiset, nevø av Hugh, skattemesteren, og Roger av London til abbed av klosteret Selby. Geoffrey protesterte mot disse utnevnelsene, og hans besittelser ble tatt av kongen inntil han underkastet seg og ble en prest. Hans innvielse som prest skjedde ved Southwell den 23. september 1189, og dro deretter til York hvor han nektet å gjøre Burchard til skattemester før erkebispevalget hadde blitt bekreftet av paven. Dette ble sikret i desember da den pavelige sendebudet Giovanni di Anagni ikke bare bekreftet valget, men også avviste en rekke anker som katedralavdelingen hadde fremmet mot Geoffrey. Kongen tillot Geoffrey å gjøre kongelige møter og betale en bot på 2000 pund før hans landområder ble gitt tilbake til ham.

Tidlig i 1190 stoppet Geoffrey alle tjenester i katedralen og bannlyste Henry Marshal og Burchard som gjengjeld for en strid under en kirketjeneste. Dette førte til at Rikard insisterte at boten ble betalt, noe han ikke var i stand til ettersom Hugh du Puiset, som var justiciar, la hindringer til forsøk på å samle inn penger for å betale boten. På grunn av den manglende innbetalingen lot Rikard Geoffreys land bli konfiskert, hevet boten, og krevde et løfte at ikke besøkte England på tre år. Paven gikk i mellom og bekerftet bispevalget og således gjorde det mulig for kongen og erkebiskopen å bli forsont i et møte i Tours i juni. Geoffrey fikk sine eiendommer tilbake måneden etter da han hadde betalt 800 merker av boten.

Festningen Dover Castle, hvor Geoffrey kortvarig ble holdt fengslet.

Geoffrey ble vigslet den 18. august 1191, i Tours da han mottok sin pallium, symbolet på en erkebiskops verdighet. I 1191, etter vigslingen, forsøkte han å reise til York, men ble i Dover møtt av utsendinger fra kansleren William Longchamp og selv om han søkte tilflukt i priorinneklosteret St. Martin i Dover ble han dratt av sted fra helligdommen og fengslet i Dover Castle. Longchamp hevdet at Geoffrey ikke hadde sverget troskap til Rikard, men det var sannsynligvis kun en unnskyldning for å fjerne en rival. Erkebiskopen ble kort tid etter løslatt, og deltok i et kirkemøte holdt i Loddon Bridge mellom Reading og Windsor. Dette møtet forsøkte å bannlyse Longchamp og førte til avsettelsen av Longchamp fra hans posisjon som kansler. Det var i løpet av denne tiden at Geoffrey havnet i hans strid med Hugh du Puiset, sannsynligvis over Geoffreys autoritet i Hughs bispedømme i Durham, en av de seter som var underlagt York. Striden varte i flere år med mange appeller til Roma og til kongen.

Geoffrey møtte opposisjon fra deler av sitt sete, ledet av Henry Marshal, Burchard du Puiset, og Roger av London. De protesterte at han gitt en stor del av bispedømmets rikdom til å betale gisselpenger for Rikard i Tyskland, og dessuten for hans utnevnelser. Anklager om simoni, pengeutpressing og forsømmelser av sine plikter ble fremmet mot Geoffrey som i sin tur bannlyste lederne mer enn en gang, og stengte kannikene ute fra kirken. Han møtte også problemer i det geistlige hierarki for pave Celestin III ga pavelig legatpost til Hubert Walter, noe som også omfattet Geiffreys provins, noe som ikke hadde vært normalt i foregående år og hadde sannsynligvis en årsak at paven mislikte Geoffrey.

Stephen Langton, som senere ble kardinal og erkebiskop i Canterbury, var i en periode notarius ved erkebiskop Geoffreys kurie.

Da prins Johan av England gjorde opprør i 1193 la Geoffrey og Hugh du Puiset til side deres uenigheter for å slå ned opprøret. Han styrket forsvaret ved Doncaster og kom Puiset til hjelp som da var beleiret ved festningen Tickhill Castle. I 1194 pådro Geoffrey seg en gjeld på 3000 merker til kronen for å kunne kjøpe sheriffstillingen i Yorkshire. Han kranglet med Rikard i 1196 og kongen forbød Geoffrey å administrere York. Det tvang erkebiskopen til å reise til Roma for å gjøre opp med påberopelsene til sine ulike fiender som ga opp kort tid etter at han kom fram. Han forble fjern og kjølig til kongen og ble i Roma fram til 1198 da et forsøk på forsoning ikke førte fram, selv med hjelp fra paven som den 28. april 1199 beordret at Geoffrey skulle bli gjeninnsatt til sine besittelser.

Under kong Johan

Da Johan etterfulgte Rikard i 1199 besluttet han å gjeninnsette Geoffrey bispedømmet, men fortsatte å motta inntektene fra York inntil erkebiskopen kom tilbake fra Roma. Et antall av Geoffreys motstandere som hadde posisjoner i hans bispedømme fratrådte sine stillinger og for en kort var det fred i York.

I 1200 nektet Geoffrey å tillate innsamling av carucage, en landskatt, på hans eiendommer, og hans eiendommer ble derfor konfiskert. Han bannlyste den nye sheriffen i Yorkshire, James de Poterna, som hadde herjet Geoffreys landområder i hevn. I januar 1201 gjorde Johan fred med sin halvbror,, men den varte ikke lenge da Geoffrey fortsatte å nekte skatten å bli innkrevd. Johan fornyet da kravet på betaling for sheriffkontoret fra Rikards tid, noe som tvang Geoffrey oppheve sin bannlysning og tilbød andre betalinger for å få fred, noe som skjedde i mai 1201. Det ble også en kortvarig fred da striden om utnevnelser i bispedømmet brøt ut, men Geoffrey klarte å få støtte fra paven i en del av dem, og således maktet å sikre utnevnelsene til noen få av sine egne kandidater.

Geoffrey underkastet seg Johan i 1206 og fikk tilbake sine besittelser enda en gang. I 1207 ledet han presteskapet i England i deres nekting i å betale kongelig skatt og ble tvunget i landflyktighet . I denne striden fikk han atter støtte fra pave Innocent som beordret Johan til å gjeninnsette Geoffrey, men i mellomtiden hadde erkebiskopen flyktet til Frankrike. En middelalderekrøniker, Geoffrey av Coldingham, hevdet at den engelske kirken betraktet Geoffrey som en martyr på grunn av denne striden. Erkebiskop Geoffrey døde mens han fortsatt var i eksil i Grandmont i Normandie den 12. desember 1212. Han ble gravlagt i katedralen Notre-Dame de Grandmont. Selv om hans bispedømme ble hovedsakelig markert av den forbausende mengde av konflikter som han ble engasjert i, maktet han også å fremme en del administrative reformer i sitt bispedømme, og skapte kanslerkontoret. Han inspirerte også lojalitet fra en rekke av de i sin husholdning, hvorav mange som er bevitnet i hans chartere. Han støttet også lærdom og forskning, mens han skaffet seg et antall fiender fra sine underbiskoper, prester og klostre i sitt distrikt, sikret han også vennskap og støtte fra andre religiøse ledere, blant annet pave Innocent III og sankt Hugh av Lincoln. Hans lojalitet til sin far er også en betydelig aspekt i minnet etter Geoffrey.

Litteratur

• Bartlett, Robert C. (2000): England Under the Norman and Angevin Kings: 1075–1225. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-822741-8.
• Cheney, C. R. (1956): From Becket to Langton: English Church Government 1170–1213 (opptrykk). Manchester: Manchester University Press.
• Douie, D. (1960): Archbishop Geoffrey Plantagenet and the chapter of York. St Anthony's Hall Publications 18.
• Greenway, Diana E.:
  • (1977) Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 3: Lincoln: Archdeacons of Lincoln. Institute of Historical Research. Lest den 15. september 2007
  • (1977). Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 3: Lincoln: Bishops of Lincoln. Institute of Historical Research. Lest den 15. september 2007
  • (1999). Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 6: York: Archbishops. Institute of Historical Research. Lest den 15. september 2007
  • (1999). Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 6: York: Prebends of York. Institute of Historical Research. Lest den 15. september 2007
  • (1999). Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 6: York: Treasurers of York. Institute of Historical Research. Lest den 15. september 2007
• Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (tredje reviderte utgave). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
• Gillingham, John (1999): «Historians Without Hindsight: Coggeshall, Diceto and Howden on the Early Years of John's Reign». i Church, S. D.. King John: New Interpretations. Woodbridge, UK: Boydell Press. ss. 1–26. ISBN 978-0-85115-947-8.
• Gillingham, John (1999): Richard I. New Haven, Conn: Yale University Press. ISBN 0-300-07912-5.
• Joliffe, J. E. A. (1955): Angevin Kingship. London: Adam and Charles Black.
• Lovatt, Marie (2004). «Geoffrey (1151?–1212)» (avgift nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography (Oktober 2007 red.). Oxford University Press. Lest 12. november 2007
• Lyon, Bryce Dale (1980): A Constitutional and Legal History of Medieval England (andre utg.). New York: Norton. ISBN 0-393-95132-4.
• Miranda, Salvador: «Consistory of February/March 1158 (II)». The Cardinals of the Holy Roman Church. Lest den 18. februar 2009
• Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson.
• Richardson, H. G. (Oktober 1941): «The Schools of Northampton in the Twelfth Century». The English Historical Review 56 (224): 595–605. doi:10.1093/ehr/LVI.CCXXIV.595.
• Robinson, I. S. (1990): The Papacy 1073–1198: Continuity and Innovation. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-31922-6.
• Turner, Ralph V. (2005): King John: England's Evil King?. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-3385-7.
• Warren, W. L. (1973): Henry II. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03494-5.
• Warren, W. L. (1978): King John. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03643-3.