Groenendael
Groenendael er en langhåret, sort variant av belgisk fårehund. Den tilhører gruppen gjeterhunder og regnes som en allsidig og god brukshund.
| Groenendael | |||
|---|---|---|---|
| Groenendael | |||
 | |||
| Hundetype | gjeterhund | ||
| Opprinnelse | Belgia | ||
| Egenskaper | bruks- og familiehund | ||
| Livsløp | 10-12 | ||
| Størrelse | mellomstor–stor (20-28 kg) | ||
| Passer for | erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gruppe 1, seksjon 1 (FCI #) | ||
| AKC | Herding | ||
| CKC | Herding Dogs | ||
| KC | Pastoral | ||
| UKC | Herding Dog Breeds | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Opprinnelse og alder
redigerI de siste tjue år av det 19. århundre oppstod det en interesse for å skape nye nasjonale hunderaser i det kontinentale Europa, deriblant fårehunder. På hundeutstillinger gikk derfor disse nye typene under samlebegrepet «kontinentale fårehunder». I Storbritannia var imidlertid fårehundene allerede inndelt i raser. På en utstilling i Brussel i 1880, var det påmeldt 10 collier, men kun 7 kontinentale fårehunder.
I Belgia var det professor Adolphe Reul, en dyrlege fra Cureghem nær Brussel, som først interesserte seg for å skape en egen belgisk fårehundrase. Med hjelp fra andre dyrleger i hele Belgia, lyktes det ham å overtale lokale gjetere til å komme til Brussel med sine hunder, med formål å danne seg en oversikt av avlsmaterialet som sto til rådighet.
Den 15. november 1891 ble det samlet 117 fårehunder i Cureghem.
Der var 117 hunder – og ikke to av dem var like, selv om de var søsken.
A. Reul
Etter at de mest avvikende hundene var fjernet, gjenstod en gruppe hunder med noen felles egenskaper: de var ca. 55 cm høye (noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket); de veide cirka 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste; uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse. Pelsstruktur og lengde var derimot temmelig forskjellige – det fantes hunder med ru og stri pels, med kort pels, med halvlang pels og med lang pels. Fargene var enda mer forskjellig: helt sort, eller sort med hvitt slips og hvitt på potene; rødbrune, gule, beige, grå, stripete i flere nyanser.
I motsetning til andre fårehundraser på dette tidspunktet, fantes det ikke en eneste hvit hund blant belgierne. Samtlige hunder hadde en tykk underpels, som beskyttet dem mot kulde og regn. Flere hunder hadde kun en halestump eller nesten ingen hale (ikke fordi de var født uten hale, men fordi mange gjetere foretrakk å kupere halen på hundene sine).
Noen tid etter sammenkomsten i Cureghem i 1891 ble den første spesialklubben stiftet: Le Club du Chien de Berger Belge. Man ble enige om å tillate tre varianter: langhåret, korthåret og ruhåret – uten noe som helst hensyn til farge. I 1899 bestemte klubben at den langhårede belgiske fårehunden for framtiden skulle være sort, den korthårede rødgul med sorte hårtupper, og den ruhårede askefarget grå. Alle andre farger ble forbudt. Samtidig bestemte man at belgiske fårehunder skulle ha «hele» (det vil si ikke kuperte) haler. Det var først i 1907, etter offisiell anerkjennelse av en ny belgisk fårehundklubb (Berger Belge Club), at de ikke-sorte, langhårede belgiske fårehundene – den rødgule, ruhårede belgiske fårehunden, og den sorte, korthårede belgiske fårehunden – igjen ble anerkjent.
Én av de første sorte, langhårede belgierne var en tispe som het Picard d’Uccle. Eieren, Nicolas Rose, var restauratør på slottet Groenendael. Picard ble flere ganger paret med den lille sorte tispen Petite, og ett av avkommene etter disse, hannen Duc de Groenendael, blir betraktet som stamfar til mange sorte belgiere; så mange, at den sorte varianten senere (1898/1899) fikk navnet Groenendael. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle fra da av bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter distriktet Malines. Først noen år senere, i 1907, ble så den 4. varianten godkjent, først av Berger Belge Club. Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn, ettersom en brygger i Tervueren i lang tid hadde drevet med oppdrett av slike hunder.
Utseende, anatomi og fysikk
redigerBelgiske fårehunder har en kraftfull og elegant, kvadratisk, men ikke tung kroppsbygning. Standarden sier: Middels stor, velproporsjonert, kvadratisk kropp som kombinerer eleganse og kraft. Tørr og sterk muskulatur, hardfør og vant til et liv i friluft. Skapt for å motstå de skiftende årstider og det hyppige værskifte av det belgiske klima. Med sin harmoniske bygning og hodets stolte holdning gir den uttrykk av robust eleganse. Hodet bæres høyt og har stående stive spisse triangulære ører. Brystkassen er måtelig bred og dyp, og buken lett opptrukket. Ryggen er rett, bred og kraftig. Halen er middels lang, kraftig ved haleroten og skal verken være bøyd eller krokete. Hannene blir ca. 60-66 cm i skulderhøyde, tispene ca. 56-62 cm. Vekten ligger normalt på ca. 20-28 kg, avhengig av kjønn.
Groenendael har lang ensfarget sort pels med krage rundt halsen og langhårede frynser langs baksiden av beina. Pelsen er imidlertid ikke spesielt krevende å vedlikeholde..
Bruksområde
redigerDette er opprinnelig en gjeterhund, og den har fortsatt slike egenskaper om den blir trenet for dette, men i dag er den mer for familie- og brukshund å regne. Den er en god og allsidig brukshund og utgjør en god familiehund for folk med erfaring. De aller fleste oppdrettere av rasen sikter seg inn på å få frem gode familiehunder som også kan vises på utstilling. I tillegg finnes det også et miljø som avler mer med henblikk på diverse bruksegenskaper. Disse hundene er gjerne ikke like flotte, men har til gjengjeld enda mer drifter som gjør de til lærevillige og utrettelige brukshunder.
Lynne og væremåte
redigerRasen er vaktsom og aktiv, meget energisk og alltid klar til handling. Den forener gjeterhundens arbeidsevne med den beste vakthundens verdifulle egenskaper. Hvis det kreves, er den uten nøling en hårdnakket og ivrig forsvarer for sin herre. Dens livlige og årvåkne temperament og selvsikre vesen uten angst eller aggressivitet skal gjenspeiles i kroppsholdningen og det stolte og oppmerksomme uttrykket. Den skal som helhet være rolig og uredd.