Wikipedia

Gyanendra av Nepal

konge

Gyanendra Bir Bikram Shah Dev, ज्ञानेन्द्र वीर विक्रम शाहदेव Jñānendra Vīra Vikrama Śāhadeva, (født 7. juli 1947 i Katmandu), var konge i Nepal, den 12. kongen i rekka fra Shah-dynastiet på Nepals trone. Fra 1. februar 2005 til 27. april 2006 var han i praksis militærdiktator.

Gyanendra
Konge av Nepal
Født7. juli 1947[1][2]Rediger på Wikidata (77 år)
Katmandu
BeskjeftigelseRiksforstander, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Nepal (2001–2008)
  • Konge av Nepal (1950–1951) Rediger på Wikidata
Utdannet vedTribhuvan University
St. Joseph's School, Darjeeling
St Joseph's College, Darjeeling
EktefelleDronning Komal av Nepal
FarMahendra Bir Bikram Shah
MorIndra Rajya Laxmi Devi
SøskenBirendra Bir Bikram Shah Dev
Sharada Shah av Nepal
Shova Shahi av Nepal
Dhirendra av Nepal
BarnParas Shah
Prinsesse Prerana av Nepal
NasjonalitetNepal
Kongeriket Nepal
Utmerkelser
15 oppføringer
Storkorset av Isabella den katolskes orden (1987)[3]
Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
De tre guddommelige makters orden
Nepals stjerneorden
Gurkhahøyrehåndens orden
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden
Storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen
Grand Cordon of the Order of the White Elephant
Ordenen for diplomatisk fortjeneste
Grand Cross of the Order of the House of Orange
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1996)
Sitara-i-Imtiaz
Abdulaziz-ordenen
Det jugoslaviske flaggs orden
Grand Cross of the Order of Excellence
Annet navnGyanendra Bir Bikram Shah Dev, ज्ञानेन्द्र वीर विक्रम शाहदेव Jñānendra Vīra Vikrama Śāhadeva
Regjeringstid4. juni 2001 - 2. juni 2008
Våpenskjold
Gyanendra av Nepals våpenskjold
Gyanendra av Nepal på Commons

Gyanendra er sønnesønn av kong Tribhuvan, sønn av kong Mahendra (som var prins da Gyanendra blei født), yngre bror av kong Birendra, og onkel til Dipendra som formelt blei erklært som konge mens han lå i koma før han døde i 2001. Hans eldste sønn er den beryktede kronprins Paras.

Monarkiet i Nepal er nå avskaffet. 2. juni 2008 kunngjorde kongen at han vil forlate tronen på fredelig vis, og at han akter å leve resten av livet som vanlig borger i Nepal.

Barnekongen

rediger
 
Kongepalasset i Katmandu

Gyanendra blei utnevnt til konge første gang som et resultat av en politisk intrige den 6. november 1950, da han var 3 år gammal. I den siste, avgjørende maktkampen mellom kongehuset og statsministeren fra det herskende Rana-dynastiet, som i lang tid hadde hatt den virkelige makta i Nepal, dro Gyanendras bestefar, kong Tribhuvan, i eksil til India. Rana-familiens siste statsminister, Mohan Shamsher Jang Bahadur Rana, innsatte den lille prinsen på tronen isteden. To måneder etter hadde Rana-familien mista all makt. I 1951 kom Tribhuvan hjem og blei gjeninnsatt, og 8. januar 1951 blei lille Gyanendra avsatt. I Shah-dynastiets offisielle historie reknes dette intermessoet som en intrige fra Rana-familien, og Tribhuvan betraktes som den rettmessige kongen også i denne tremånedersperioden.

Prins Gyanendra

rediger

Gyanendra var den yngste av kong Mahendras tre sønner. Han blei derfor ikke oppdratt ut fra den forutsettinga at han noen gang skulle bli konge. Han var likevel fra han var meget ung svært bevisst om at han var adelig og tilhørte kongefamilien. En anekdote fra hans barndom forteller at han en gang blei bedt om å overrekke en blomst til Indias daværende statsoverhode, Nehru.

- Det vil jeg ikke, svarte lille Gyanendra. Jeg står høyere enn ham.

Som prins uten mulighet til å bli konge, blei Gyanendra i voksen alder angivelig innblanda i tvilsomme eiendomstransaksjoner og andre lysskye affærer, der hans status som medlem av kongehuset hindra etterforskning. Han var bl.a. mistenkt for å være i kontakt med folk som smuglet antikviteter og narkotika. Han blei meget rik, og eide bl.a. et hotell i Katmandu, en sigarettfabrikk og en teplantasje i det østlige Nepal.

Under Panchayat-diktaturet blei det hevda at han sto sentralt i valgfusk som sikra flertall for monarkiet i folkeavstemninga i 1980. Han og hans bror Prins Dipendra blei også nevnt i forbindelse med minst et politisk mord, og et mordforsøk på en kjent journalist. Noen kommentatorer hevda at han var den mest intelligente, men også den mest kyniske og skruppelløse av Mahendras tre sønner.

Prins Gyanendra gifta seg med (nåværende dronning) Komal Rajya Laxmi Devi Shah 1. mai 1970. De har to barn: (nåværende kronprins) Paras Bir Bikram Shah Dev (født 30. desember 1971) og prinsesse Prerana Rajya Laxmi Devi (født 1. mars 1978). Alt som prins gjorde ryktet hans at han blei svært upopulær.

Gyanendra blir konge etter Birendra

rediger

Da han blei konge for andre gang etter sin bror Birendra, sto både den unge kronprins Dipendra og hans lillebror foran ham i arverekka. Mindre enn noen gang venta folk at Gyanendra kunne komme tilbake. Men 1. juni 2001 ble kong Birendra og hele hans nærmeste familie, inklusive de to prinsene som sto foran Gyanendra i arverekka, drept i et mystisk blodbad på slottet i Katmandu.

Angivelig var den skyldige kronprins Dipendra, som i et anfall av rus og kjærlighetssorg slakta sin far kongen, sin mor og sju andre nære slektninger. Til slutt skjøt han seg sjøl. Dette var den offisielle forklaringa på hvordan drapene skjedde, Dipendra overlevde i bare i tre dager i bevisstløs tilstand, og rakk såvidt å bli erklært som konge før han også døde. Dermed var Gyanendra helt overraskende konge fra 4. juni – en mulighet ingen hadde trodd på fem dager før.

Mistanker om palassmassakren

rediger

Gyanendra var den eneste av de ledende kongelige som ikke var tilstede da massemordet skjedde. Hans kone var der, men blei såra og ikke drept. Hans sønn, prins Paras, var tilstede og overlevde uskadd.At Gyanendra alt på forhånd var så sterkt hata i Nepal, bidro til at svært mange mistenkte ham for å være den virkelig skyldige bak massakren.

Prins Paras var enda mer upopulær. Han var bl.a. kjent for flere trafikkdrap i fylla. I minst et tilfelle trodde mange at han hadde kjørt ned og drept en kjent sanger med vilje. Familien brukte sin innflytelse til å sørge for at han ikke blei tiltalt. Ei utbredt oppfatning var at Paras drepte 10 nære familiemedlemmer for å rydde veien for sin far og seg sjøl. Men dette er aldri bevist.

Uansett hva som er den sanne forklaringa, så har den sterke mistanken mot Gyanendra holdt seg blant et flertall av nepalere, og vært en politisk faktor mot ham hele tida siden. Etter at demokratiet blei gjeninnført våren 2006, har spørsmålet om ny granskning av palassmassakren blitt reist.

De første demonstrasjonene mot Gyanendra

rediger
 
Utblikk over Katmandu

Nyheten om at Dipendra var død og Gyanendra tok over tronen, førte til opptøyer i Katmandu. Denne mottakelsen skulle bli profetisk[trenger referanse] og foregripe de voksende problemene i Gyanendras regjeringstid.

Kongserklæringa vakte raseri. Folk var sjokkert over å få Gyaendra til konge, og enda verre var tanken på at kronprins Paras skulle følge etter ham. Flere blei drept av politiet i store demonstrasjoner, og det blei innført unntakstilstand.

Kong Birendra hadde ved å gi etter for kravene fra folkeopprøret i 1990, vært med på å omforme Nepal til et parlamentarisk demokrati. Han var også ansett for å være uvillig til å trappe opp borgerkrigen mot maoistene. Gyanendra blei oppfatta som den mer populære brorens motpol, korrupt, krigersk og antidemokratisk. Det styrka ikke populariteten hans da han seks-dobla budsjettet til den kongelige husholdning.

Gyanendra trapper opp krigen

rediger

Maoistopprøret, som starta under kong Birendra i 1996, krevde relativt få menneskeliv i de 5 åra fram til 2001. En grunn var at Birendra ifølge grunnlova var øverste sjef for hæren, og sto imot press fra kretser som ønska å sette inn hæren mot opprørerne. Gyanendras periode som konge blei innleda av noen måneders våpenhvile og forhandlinger mellom opprørerne og regjeringa. Deretter blei hæren for første gang satt inn mot opprørerne. Mens de totale tapstalla var under 2 000 før Gyanendra kom på tronen, var de over 5 000 fra han tok over til 2003. På våren 2006 skal de ha nådd 13 000. (Dette har også ført til spekulasjoner om at grupper som ønska opptrapping av krigen var innblanda i palassmassakren som brakte Gyanendra til makta.)

Til tross for at hæren fikk store forsyninger fra utlandet og forsøkte å ta offensiven, forverra den militære situasjonen for regjeringa seg kraftig under Gyanendra.

Gyanendra trapper ned demokratiet

rediger

Gyanendra støtta statsminister Deuba da han høsten 2001 innførte pressesensur og unntakstilstand. Overgrepene mot sivilbefolkninga blei raskt verre. Amnesty og andre anklaga hæren for omfattende voldtekter og annen bruk av tortur. Nepal har mottatt tvilsomme utmerkelser som førsteplass i verden på lista over stater med flest forsvinninger.

Gyanendra støtta også stadig flere innskrenkinger i demokratiet. Våren 2000 godkjente han at Deuba oppheva det lokale demokratiet og satte statsfunksjonærer til å styre kommunene, og Debuas oppløsning a parlamentet i mai samme år. Da Deuba ba ham om å utsette parlamentsvalg på ubestemt tid høsten 2002, sparka Gyanendra isteden statsministeren og tok hele makta sjøl. Dette var i praksis den første fasen i det statskuppet han sluttførte litt over to år etterpå.

I første omgang regjerte han som hans far og bestefar gjorde på 1950-tallet, ved å innsette svake statsministre som ikke hadde folkelig eller parlamentarisk støtte, og derfor var avhengige av ham. Når de var upopulære og politisk utbrukt, bytta han dem ut. Mange trodde nå at Gyanendra egentlig ønska å skape et kongelige diktatur, etter mønster av det som fantes mellom 1960 og 1990.

Gyanendras statskupp i 2005

rediger

På høsten 2004 var det klart at Gyanendra hadde vansker med å få til og med de statsministrene han sjøl innsatte inn til å gjøre som han ville. Han bestemte seg for å ta all makt sjøl. 1. februar 2005 gjorde han statskupp og avsatte statsminister Deuba, som han sjøl hadde innsatt i 2004.

Det er derfor feil når noen aviser skriver at Gyanendra avsatte den folkevalgte statsministeren Deuba. Gyanendra hadde innsatt ham, Gyanendra kasta ham nå tilside. Første gang han gjorde kupp mot Deuba var i oktober 2002. I 2001 var Deuba valgt av parlamentet, men han regjerte videre fra mai 2002 et halvt år etter at parlamentet var oppløst, og partiet som hadde valgt ham hadde ekskludert ham. Den Debua som Gyanendra til slutt fjerna i 2005, var altså en statsminister som hadde mista sin parlamentariske og politiske støtte alt tre år før.

Fra 1. februar 2005 regjerte Gyanendra eneveldig. Han fungerte som statsleder uten å utpeke statsminister. Det gjorde også inntrykk at han tok inn i regjeringa flere berykta politikere fra det kongelige diktaturet før 1990, f.eks. Tulsi Giri som dro i eksil til utlandet før demokratiet blei innført i 1990.

Forverra forhold til utlandet

rediger

Flere kommentatorer hadde venta at Gyanendra skulle føre Nepal nærmere det som mange nepalere ser som den tradisjonelle arvefienden, India. Gyanendra fikk også i de første åra av sin regjeringstid mye militærstøtte fra India, USA, EU og Kina. I Washington D.C. og andre vestlige hovedsteder vant han støtte ved å framstille borgerkrigen i Nepal som en del av den internasjonale krigen mot terror. Men etterhvert som krigen gikk stadig dårligere for regjeringa, førte det til stadig mer skepsis mot hans styre, særlig fra India, Storbritannia og FN.

Da Gyaendra seinhøstes 2004 dro til Delhi for å skaffe seg støtte til det kommende statskuppet, ga den indiske regjeringa ham klar beskjed om at den mente det ville være katastrofalt. Gyanendra ignorerte advarselen. Han venta trolig at i valget mellom ham og de maoistiske opprørerne, hadde stormaktene ikke noe annet valg enn å fortsette å støtte ham.

Men India slo nå hånden av ham, og oppfordra, sammen med FN og EU, til våpenboikott av Nepal til demokratiet var gjeninnført. USA så det som nødvendig å støtte boikotten. De eneste internasjonale støttespillerne Gyaendra hadde igjen, var Indias arvefiende Pakistan og den store naboen i nord, Kina. Kina bryr seg vanligvis ikke om menneskerettigheter og demokrati i sine nabostater, og var den eneste stormakta som fortsatte å gi våpenhjelp.

Gyanendra sto dermed igjen med Kina som sin siste sterke allierte. Han takka for hjelpa ved å stenge eksiltibetanernes kontor i Katmandu og innføre strenge tiltak mot tibetanske flyktninger.

Sjupartialliansen dannes

rediger

Innenlands blei Gyaendra også mer isolert.

Gyanendra varsla at han ville gjennomføre valg, uansett om alle parlamentariske partier boikotta dem. Han støtta opprettelsen av mange nye rojalistiske småpartier, som skulle erstatte de gamle partiene. Dette blei forstått som at han ville bygge opp sin egen form for absolutistisk styre, etter forbilde av sin far Mahendras diktatur som offisielt blei kalt Panchayat-demokratiet.

Også etter Gyanendras første kupp høsten 2002 hadde tre av de fire største partiene deltatt i regjeringer utpekt av Gyanendra. Fra demokratiet blei innført i 1990 har de kjempet nådeløst mot hverandre. Splittelsen mellom partiene bidro til krisa i Nepal og gjorde det lettere for Gyanendra å ta makta.

Men da Gyanendra begynte å bygge et nytt politisk system med bare rojalistiske partier, var det i praksis en dødsdom over de gamle partiene. De hadde nå ikke annet valg enn å forsvare seg. For første gang etter 1990 brøyt de med kongen, forente seg, og danna Sjupartialliansen for demokrati i Nepal.

Sjupartialliansen besto av partier som fikk over 80% av stemmene ved valget i 1999 – i praksis alle viktige partier bortsett fra det rojalistiske RPP (som nå var splittet). De to viktigste partiene var det store sosialdemokratiske kommunistpartiet, kjent som UML, og Nepals Kongressparti, landets tradisjonelt største og viktigste parti siden 1950. Kongresspartiet og UML har sammen hatt stort flertall i alle parlamenter valgt etter 1990.

I tillegg deltok Nepali Congress (Democratic), et høyreorientert utbryterparti fra Kongresspartiet som hadde stått nær Gyanendra, tre mindre kommunistpartier, og et lite regionalt parti.

Alle Gyanendras motstandere forener seg

rediger

De parlamentariske partiene hadde før kuppet avvist forslag fra Prachanda, lederen for opprøret, om en allianse mot kongen. Nå snudde de, og begynte samtaler.

På forsommeren 2005 var det klart at en avtale i praksis var på plass. Sjupartialliansens partier, som i flere år hadde vært jaga ut av opprørernes områder, begynte nå å holde store møter og demonstrasjoner der. På høsten blei det kjent at Sjupartialliansen og NKP (Maobadi) forhandla om en avtale i India. I november blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og Maoistene underskrevet i Delhi. Det var åpenbart at Indias regjering hadde pressa på for å få avtalen istand. Opprørerne innleda på oppfordring av partiene en ensidig våpenhvile fra september. Tross oppfordringer fra India og andre stater om å svare positivt på den, gikk Gyanendras regjering isteden til angrep på opprørerne under våpenhvilen. Dette første til at da Prachanda i januar 2006 oppheva våpenhvilen, erklærte ledere for Sjupartialliansen at det nå var Gyanendras skyld at krigen fortsatte.

På et år hadde han fått de legale partiene til å gå fra å støtte krigen mot opprørerne til å støtte opprørernes krig mot hans regjering, og alliere seg med maoistene med støtte fra India.

Sluttkrise våren 2006?

rediger

Gyanendra utløste i 2005 nyvalg (lokalvalg 8. februar 2006, parlamentsvalg i 2007) der bare promonarkistiske partier skulle delta.

Lokalvalget i februar 2006 blei gjennomført bare i de største byene, og der var valgdeltakelsen offisielt rundt 20%.(Opposisjonelle har hevda at den var langt lavere.) Det blei kritisert av de fleste stormakter, inklusive USA.

I mars gjorde Sjupartialliansen og maoistene en ny avtale i Delhi, som bl.a. varsla store demonstrasjoner og streiker i april. Disse demonstrasjonene utvikla seg etterhvert til et demokratisk opprør etter mønster av, men større enn demokratiopprøret våren 1990. Opprøret i april blei kjent som Jana Andolan 2006.

Hundretusener blei mobilisert på gatene i Katmandu og i andre storbyer. Demonstrasjonene kom etterhvert utafor partienes kontroll. Gyanendras regjering innførte 18 timers portforbud og varsla om at politiet i denne tida ville skyte for å drepe. Resultatet var at demonstrasjonene vokste, og slagord som «død over Gyanendra» blei vanlige.

Etter 14 offisielle dødsfall erklærte Gyanendra 21. april at han ville gi makta tilbake til folket, og ba Sjupartialliansen foreslå en ny statsminister. Demonstrasjonene på gatene avviste dette utspillet, og krevde at kongen skulle gå.

24. april kom Gyanendra med et nytt tilbud: Å gjeninnsette parlamentet (som opprinnelig blei oppløst av statsminister Deuba i mai 2002.) Denne gangen sa Sjupartialliansen ja. Sjøl om maoistene protesterte, så det ut som om dette var slutten på demokratiopprøret. I gledesdemonstrasjonene etter kongens kapitulasjon fortsatte demonstranter å kreve at han måtte gå av.

I Gyaendras regjeringstid har maoistopprøret gått veldig fram. Kongehuset har brutt med de parlamentariske partiene og isolert seg fra sine allierte i utlandet. Stadig flere spådde derfor våren 2006 at monarkiet ikke kan overleve. Hvis de viser seg å få rett, vil en hovedgrunn være Gyaendras egen politikk.

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Gyanendra, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gyanendra, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Gyanendra, Munzinger IBA 00000023773, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ BOE ID BOE-A-1987-25692[Hentet fra Wikidata]

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger

Blodbadet i palasset i juni 2001

rediger

Kronprins Paras

rediger
Forgjenger  Nepals konge
1950–1951 		Etterfølger
Forgjenger  Nepals konge
2001–- 		Etterfølger
-
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gyanendra_av_Nepal&oldid=23683382»