Helge Hansen

Denne artikkelen omhandler den tyske generalen. For den norske motstandsmannen, se Helge Hansen (motstandsmann).

Helge Hansen (født 13. mars 1936 i Dresden) er en tysk general, som var sjef for Hæren fra 1992 til 1994 og øverstkommanderende for NATOs styrker i Sentral-Europa fra 1994 til 1996.

Helge Hansen
Født		13. mars 1936 (88 år) Dresden
Beskjeftigelse		Militært personell
Embete		Inspector of the Army (1992–1994)
Utdannet ved		Führungsakademie der Bundeswehr
Nasjonalitet		Tyskland
Utmerkelser		Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden General-Heusinger-Preis (1969)

Familie

Helge Hansen er sønn av Ottomar Hansen, som også var general i det tyske (da vesttyske) forsvaret Bundeswehr, og barnebarn av general Karl Hansen.

Karriere

Han ble ansatt som yrkessoldat i Bundeswehr i 1957, ble utdannet offiser og ble løytnant i 1959. Han studerte senere ved NATO Defense College. Etter dette jobbet han som stabsoffiser i Forsvarsdepartementet. I 1977 ble han oberst og forflyttet til NATO-hovedkvarteret i Brunssum i Nederland, der han tjenestegjorde som stabsoffiser. Deretter ble han avdelingsleder for militærpolitikk i Forsvarets overkommando, Führungsstab der Streitkräfte.

Fra 1982 til 1984 var han avdelingsleder for militærpolitikk ved Forbundsrepublikken Tysklands delegasjon til NATO i Brussel. Etter dette ble han i 1985 forfremmet til generalmajor og overtok kommandoen over 1. panserdivisjon. I 1987 ble han generalløytnant og sjef for 3. korps. I 1990 ble han forflyttet til NATOs hovedkvarter for Europa, Supreme Headquarters Allied Powers Europe i Mons i Belgia, der han var stedfortredende stabssjef for planlegging og operasjoner til 1992.

Fra 28. februar 1992 til 21. mars 1994 var han sjef for Hæren. I 1994 ble han forfremmet til full general og ble øverstkommanderende for NATOs styrker i Sentral-Europa, med hovedkvarter i Brunssum, og etterfulgte da Henning von Ondarza. Han gikk av med pensjon i mars 1996.

Etter at han gikk av med pensjon har han undervist i «operativ krigskunst» og «operativ planlegging» ved NATO-skolen i Oberammergau i Bayern. Han har også vært Senior Mentor ved den britiske Joint Services Command and Staff College, Canadian Forces College og Führungsakademie der Bundeswehr. I 2003 ble han æresdoktor i militærvitenskap ved Royal Military College of Canada. Han er medlem av rådet i Stiftung Gedenk und Frieden i Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. I 1999 var han medlem av Weizsäcker-utvalget som gav råd om den fremtidige organiseringen av Bundeswehr.

Utmerkelser

• Ehrenkreuz der Bundeswehr i gull (Vest-Tyskland)
• General Heusinger-prisen (Vest-Tyskland) (1969)
• Kommandør av Ordre national du Mérite (Frankrike) (1988)
• Kommandør av Legion of Merit (USA) (1993)
• Kommandør av Æreslegionen (Frankrike) (1995)
• Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (Tyskland) (1995)
• Storkors av Kroneordenen (Belgia) (1996)
• Det nederlandske forsvarets hederstegn i gull (Nederland) (1996)
• Æresdoktor i militærvitenskap ved Royal Military College of Canada (2003)

Litteratur

• Dermot Bradley, Heinz-Peter Würzenthal, Hansgeorg Model: Die Generale und Admirale der Bundeswehr, 1955–1999. Die militärischen Werdegänge (Deutschlands Generale und Admirale. Del 6b). Bind 2, 1: Gaedcke – Hoff. Biblio-Verlag, Osnabrück 2000, ISBN 3-7648-2562-6, s. 234–236.