Henry Howard, jarl av Surrey

Henry Howard, jarl av Surrey (født 1517, død 19. januar 1547) var en engelsk aristokrat og en av grunnleggerne av den engelske renessansepoesien med sonett og blankvers. Han var den siste som ble henrettet under kong Henrik VIII av Englands kongedømme.

Henry Howard, jarl av Surrey
Født		1516 Hertfordshire (Kongeriket England)
Død		19. jan. 1547 Tower Hill
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent, politiker, aristokrat
Ektefelle		Frances Howard (1532–)
Far		Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk
Mor		Elizabeth Stafford
Søsken		Thomas Howard Mary Howard, hertuginne av Richmond
Barn		Jane Neville Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk Lady Katherine Howard Henry Howard, 1. greve av Northampton Lady Margaret Howard
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Church of St Michael the Archangel, Framlingham
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Våpenskjold
Henry Howard, jarl av Surrey på Commons

Henry Howard, jarl av Surrey, malt av Hans Holbein den yngre.

Betydningsfulle familieforbindelser

Henry Howard var født inn i en adelig og svært mektig familie. Hans bestefar, Thomas Howard ble gjort til hertug av Norfolk av Rikard III av England i 1514. Han giftet seg to ganger og fikk 11 barn som alle ble gift med adelige og innflytelsesrike familier, og Henry Howard ble således i nær slekt med mange ved det engelske hoffet. Blant disse var hans onkel admiral Edward Howard som døde i kamp mot franskmennene; hans onkel Edmund Howard som ble far til Katarina Howard, den femte ektefellen til Henrik VIII; og hans tante Elizabeth Howard som ble gift med Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, og som fødte Anne Boleyn som ble den andre hustruen til Henrik VIII.

Faren, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, malt av Hans Holbein.

Hans far, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og den 2. jarl av Surrey, var en av Englands mektigste menn. Han var en konservativ, hensynsløs og egenrådig politiker som var lite imponert av nye ideer og ukomfortabel med å være likestilt av menn som kom fra lav herkomst, og oppnådde selv posisjonen nær kongen som Lord High Treasurer og Earl Marshal, og etterfulgte sin bror som Lord High Admiral i 1513. Thomas Howard giftet seg først med Anne av York, datter av Edvard IV og søster av Elizabeth av York som ble gift med Henrik VII og mor til Henrik VIII og søster til Edvard V. Da Anne døde i 1511 giftet han seg med den 15 år gamle Elizabeth Stafford, datteren av Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham, og hun fødte ham fire barn: Catherine Howard, den eldste, Henry Howard, Thomas Howard og Mary Howard. Via sin mor nedstammet Henry Howard fra Edvard III og hans onkel giftet seg med datteren av Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury, som ble helligkåret i 1886. Henry Howard nedstammet således fra engelske konger både fra morssiden som farssiden.

Faktisk var Henry Howards mange familieforbindelse så imponerende at det en tid var snakk om at han skulle bli giftet inn i kongefamilien. Anne Boleyn forsøkte å arrangere ekteskapet mellom hennes slektning Henry Howard og prinsesse Maria Tudor (senere dronning av Frankrike), datter av Henrik VIII. På samme tid forsøkte den spanske ambassadøren å få unge Henry inngift i den spanske kongefamilien, men Anne Boylyn endret mening og fikk i stedet, så tidlig som i oktober 1530, arrangert et ekteskap med Frances de Vere, datter av John de Vere, 15. jarl av Oxford, da Henry var antagelig knapt 13 år gammel. De ble gift i februar 1532, men på grunn av ekteparets svært unge alder kom ikke bruden til sin ektemann før i 1535.

Oppvekst ved kongens slott

Henry Howard, detalje fra et større portrett.

Howard ble født i Hunsdon, Hertfordshire, England, men tilbrakte sine første år i de ulike husene til familien Howard, hovedsakelig i Kenninghail i Norfolk. Da hans far ble gjort til hertug av Norfolk i 1524 ved hans bestefars død ble han selv i en alder av 7 år gjort til jarl av Surrey. Hans lærer var John Clerke som lærte ham opp i de fag som var forventet av en ung adelsmann: latin og fransk, grammatikk, retorikk, logikk, noe matematikk og musikk, men han lærte også klassikerne og fikk en beundring for italiensk litteratur. Deretter vokste han opp ved Windsor Castle hvor han møtte Henrik VIII av Englands sønn utenfor ekteskap, Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset, og de ble nære venner, og senere også svogere. Antagelig er det fra de første årene på 1530-tallet som han minnes i en linje senere skrevet i fengsel: «...at Windsor, where I, in lust and joy, with a kings son, my childish years did pass...»

I 1532, etter å ha giftet seg med jarlen av Oxfords datter Frances de Vere, fulgte han kongen og Henry FitzRoy til Frankrike og de ble boende der for mer enn et år som medlemmer av følget til kong Frans I av Frankrike til han kom tilbake til England høsten 1533 da Henry FitzRoy ble gift med hans søster Mary Howard. Han bosatte seg ved farens hus i Kenninghall, og ble her vitne til den endelige skilsmissen mellom faren og moren. Ekteskapet mellom den unge hustruen Elizabeth Stafford og den langt eldre ektemannen Thomas Howard var tilsynelatende aldri lykkelig, og tillegg synes Howard å ha vært fysisk brutal mot sin hustru, men det endelige bruddet kom da han innledet et forhold en av hustruens kvinnelige tjenere, Elizabeth Holland.

Henry Howard tok sin fars side og ble på Kenninghall mens moren flyttet ut. I 1535 kom hans egen unge hustru til ham og året etter fødte hun ham en sønn, Thomas (den senere 4. hertug av Norfolk). Det samme året var han sammen med sin far i funksjonen som earl marshal med på å dømme sin slektning dronning Anne Boleyn til døden for forræderi og incest med sin bror George Boleyn, til tross for at anklagene var urimelige. Det samme året døde hans et år yngre svoger Henry Fitzroy i en alder av 17 år og han ble gravlagt ved ett av Howard-familiens hjem, Thetford Abbey. Det var også det samme året som Howard deltok sammen med sin far med å slå ned det ublodige katolske opprøret i nordlige England. Disse ble kalt for «Pilgrimage of Grace» (Nådens pilegrimsferd) og de protesterte mot nedleggelsen av klostrene og bruddet med Roma.

Krig og fyllebråk

Howard-familien hadde i lang tid vært lojale mot kronen, selv om de i utgangspunktet var katolske, men de kom i vanskeligheter da Jane Seymour ble dronning i 1536. Hennes familie var en rivaliserende fraksjon ved hoffet, men det var Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, som var familien Howards mest innbitte fiende i kretsen nærmest kongen. Det ble spredt rykter om at faren og sønn støttet det katolske opprøret i nord. Henry Howard var lettsint og slo ned en mann fra Seymour-fraksjon som gjentok beskyldning i parken til Hampton Court Palace i 1537. For å ha brutt kongens fred ble han arrestert, men i påvente av domstolen fikk han husarrest på Windsor. I løpet av denne arresten og siden forvisningen til Kenninghall hadde han tid nok til å skrive poesi og hans berømte dikt «Prisoned in Windsor» hvor han minnes sine guttedagene ved Windsor ble skrevet senere det samme året. Beskyldningen var selvsagt falske ettersom både han selv som hans far hadde vært med på å slå ned opprøret de var anklaget for å ha støttet. I 1539 var han igjen tilbake i kongens gunst.

I mai 1540 var han en av deltagerne i en ridderturnering som ble feiret ved hoffet. Thomas Cromwells arrestasjon, fengsling, dom og henrettelse en måned senere var en stor tilfredsstillelse for familien Howard og økte deres makt ytterligere. I august samme året giftet kong Henrik VIII seg med Henry Howards kusine Katarina Howard. Han ble selv utnevnt til ridder tidlig i 1541 og kort tid etter mottok han Order av Garter. Han ble utnevnt til kansler for hertugdømmet Lancaster og i samarbeid med sin far ble han utnevnt til «grand seneschal» av University of Cambridge. Han var til stede og aksepterte at Katarina Howard ble henrettet den 13. februar 1542.

Henry Howards temperament fikk ham igjen i vanskeligheter da han i 1542 havnet i en voldsom krangel med en John Leigh, ble arrestert og bundet av en straff på 10 000 marks for å holde fred med Leigh ble han igjen løslatt. Kort tid etter løslatelsen deltok han i farens straffeekspedisjon i Skottland og la landet øde, men de hadde trukket seg tilbake til England igjen da Thomas Wharton, 1. baron Wharton, møtte skottene i slaget ved Solway Moss den 24. november 1542.

Det samme året inngikk han et nært vennskap med den 15 år eldre Thomas Wyatt. Hans forbindelse med Wyatt, som sto for et annet politisk syn, var øyensynlig et vennskap som var tuftet på felles litterære interesser. Henry Howard sto også på god fot med Wyatts sønn av samme navn, Thomas Wyatt den yngre. I selskap med sønnen moret Howard seg etter et lystig lag med å knuse vinduer i London den 2. februar 1543. For dette ble han anklaget av Kongens råd, og en annen og kuriøs anklage var at han hadde spist kjøtt i fasten! I fengselet skrev han sitt berømte satiriske dikt om byen London, hvor han forklarer sin vandalisme ut ifra et ønske om å vekke londonboerne for deres synder:

London ! hast thou accused me

Of breach of laws ? the root of strife!

Within whose breast did boil to see,

So fervent hot, thy dissolute life;

That even the hate of sins, that grow

Within thy wicked walls so rife...

Han ble dog ikke sittende lenge i fengsel og i oktober deltok han i krigen i Flandern med den engelske hæren sammen med den tysk-romerske keiseren Karl V som forsøkte å erobre Nederland. Det påfølgende året ble han såret ved beleiringen av Montreuil. I 1545 og 1546 var han kommandant av garnisonen av Boulogne i Frankrike. Han oppnådde betydelig suksess i den kommandoen, men insisterte på å beholde byen til tross for at Kongens råd ønsket at den skulle bli overgitt til franskmennene. I mars 1546 ble han tilbakekalt til England.

Henrettet for forræderi

Tower of London

Etter henrettelsen av hans kusine Katarina Howard i 1542 var Howard-familiens innflytelse sterkt dalende. Faren Thomas ble presset til side i en posisjon som kun militær leder, og andre fraksjoner kom seg fram. I 1543 ble Katarina Parr Englands dronning og Henrik VIIIs sjette og siste hustru. Etter hvert som kongens helse begynte å svikte i 1546 ble det viktige for motstanderne å få fjernet Howard-familien. Da hans søster Mary, hertuginnen av Richmond, synes å akseptere et ekteskap med Thomas Seymour, familiens innbitte motstander, skrev Henry et rasende brev til sin søster hvor han insinuerte at hun bare var et skritt unna å til bli kongens frille. Således fikk han også sin søster blant sine stadig flere fiender. Samtidig gjorde Henry Howard den feiltagelse å uttrykke sin mening om Englands framtid. Han mente at det var opplagt at hans far burde bli verge for den unge prins Edvard. Familien Seymour brukte uttalelsen for alt det den var verd og klarte å overbevise den syke kongen at Howard var en tronrøver som forsøkte å frarøve hans sønn tronen. Seymour rykket ut og fikk Henry Thomas arrestert, og anklagene mot Henry for forræderi ble utvidet til også å inkludere hans far.

Hertugen av Norfolk og hans sønn jarlen av Surrey ble sendt til Tower of London den 12. desember 1546. Hans egen husholdning ble tvunget til å vitne i mot ham, og også hans søster Mary gjorde det samme. Den 3. januar 1547 forsvarte Henry Howard seg i Guildhall mot tiltalen om høyforræderi ved å ulovlig å ha benyttet våpnene til Edvard Bekjenneren, en symbolsk handling som kun var tillatt for kongens arving, overfor dommere som var utvalgt for sitt hat for ham. Han ble dømt skyldig av juryen for å bli hengt, trukket og kvartert, men denne dommen ble ikke utført. Han ble i stedet halshugget den 19. januar 1547 på Tower Hill og ble gravlagt i Allehelgenkirken i Barking. Hans etterlatenskaper ble senere flyttet av hans sønn og gravlagt i et spektakulært malt alabastgrav i St Michael the Archangel i Framlingham.

Hans far som var tiltalt for å ha vært medskyldig i Henry Howards forbrytelse kunne ikke på grunn av sin høye adelsgrad ikke bli dømt av menn som ikke var hans like, og denne utsettelsen reddet livet hans. Han satt fengslet i løpet av resten av Henrik VIIIs regime, men i løpet av kongens siste dager ble anmodingen om henrettelsen presset fram. Alle bekvemmeligheter ble fjernet fra ham, inkludert bøker og sengeteppe, og retten til mosjon. Denne samme dagen han skulle henrettes dør kong Henrik VIII uten at hans signatur foreligger, og Thomas Howard berget livet. Hans sønn Henry Howard, allerede da kjent som en utdannet mann som stundom ble kalt for «poeten», ble således den siste som ble henrettet i løpet av kong Henrik VIIIs omstridte kongedømme.

Sønn og arving

Sønnen Thomas som Henry Howard fikk med Frances de Vere, datteren av jarlen av Oxford i 1536, arvet farens tittel ved at bestefaren Thomas Howard hadde sendt en bønn fra fengselet til kongen om at hans eiendommer skulle bli gitt til sønnsønnen, noe kongen hadde gått med på. Ved at Henry Howard døde før sin far ble han aldri hertug av Norfolk, og komplikasjonen ved dette førte til at Henry Howard, jarl av Surrey, falt ut av tellingen slik at sønnen Thomas også blir omtalt som den 3. jarl av Surrey.

Hans hustru Frances de Vere (født 1517) døde den 30. juni 1577, og overlevde således sin ektemann med 30 år.

Også Thomas Howard, 4 hertug av Norfolk, skulle komme i konflikt med kronen. Dronning Elisabeth I av England fengslet ham i 1569 for å forsøke å gifte seg med Maria Stuart, skottenes dronning. Etter at han ble løslatt blandet han seg inn i en komplott med Filip II av Spania for å gjøre Maria Stuart til dronning av England og gjeninnføre katolisismen. Han ble henrettet, som sin far Henry Howard, for høyforræderi i Tower of London i 1572.

Litterær arv

Thomas Wyatt den eldre.

Henry Howard og hans venn Thomas Wyatt var de første engelske poeter som skrev i sonettformen.

For den nye begynnelsen av den engelske litteraturen i Tudortiden og før den elisabethanske tid er navnene Thomas Wyatt og Henry Howard uløselig knyttet til hverandre. Det nøyaktige forholdet mellom Wyatt til den femten år yngre Howard er ikke helt klart, men synes å ha vært et rent litterært vennskap hvor begge påvirket hverandre, men det var Wyatt som var pioneren. Den nære samtid så uten tvil på Howard som den fremste av dem og i løpet av 1500-tallet ble Wyatt knapt ble husket.

Begge hadde noenlunde lik bakgrunn: De var adelige, skjønt Howards slekt var mer fornem med kongelig blod. Begge hadde fått en humanistisk oppdragelse, begge utmerket seg i kongens tjeneste, Howard som soldat, Wyatt som diplomat, og begge ble utsatt for Henrik VIIIs mistenksomhet, men hvor Howard ble henrettet klarte Wyatt å vri seg unna og døde først av feber i alder av 39 år i 1542 da han på kongens ordre måtte møte Spanias ambassadør. Det de først og fremst hadde til felles var en kjærlighet til italiensk poesi, og da til Petrarca som sto som det fremst forbilde.

Ingen av dem utga dikt mens de levde. Den slags sto under adelens verdighet. Isteden ble diktene spredt ved hoffet, og først i 1557 utga boktrykkeren Richard Tottel ut en samling lyrikk med flere forfattere og hvor Wyatt og Howard var de fremste. Grunnet Howards tittel ble han også nevnt på tittelbladet: «Songs and Sonnettes, written by the ryght honorable Lorde Henry Howard Late Earle of Surrey, and other». I litteraturhistorien kjennes verket som «Tottel’s Miscellany» – «Tottels Blanding». Verket ble en enestående suksess og kom i hele ni nyutgivelser i løpet av 1500-tallet alene, og dannet skole og ga mange etterfølgere.

På den tiden hvor Wyatt og Howard skrev var det meste av den engelske litteraturen skrevet på latin, slik Thomas More gjorde med sin Utopia i 1516, og man måtte helt tilbake til den store Geoffrey Chaucer for å finne en forfatter som mesterlig benyttet det engelske språk. I løpet av tiden mellom Chauchers Canterburyfortellinger og Tudortiden hadde det engelske språket endret seg sterkt; mange ord hadde fått færre stavelser og ikke minst hadde betoningen og trykket flyttet på seg. Endringene hadde bakgrunn i perioden av innbyrdes engelsk strid og uro som hadde brutt den litterære kontinuiteten. Middelengelsk hadde blitt til moderne engelsk.

Det nye språket forlangte en ny poetisk teknikk. Tottel selv understreket i forordet til sin samling at det var en mangel både nasjonalt og estetisk at det engelske språket ikke ble benyttet like mesterlig slik franske og italienske diktere gjorde. I hans mening beviste Wyatt og Howard at det engelske språket var like smidig og velegnet for kunstspråk som andre språk. Hensikten med diktsamlingen var derfor å hedre det engelske språket. Den litterære bølgen kalles ofte for Tudor-renessansen, og stolthet over morsmålet var et renessansetrekk. Howard og Wyatt ble kalt for «courtly makers» ved at de var både hoffmenn (courtly) og poeter (makers). De representerte således det ypperste av tidens dannelse.

Howard og Wyatt tilpasset Petrarca til engelsk.

Verken Wyatt eller Howard gjorde krav på originalitet, noe som var dem fremmed og en tanke som først ble fremmet med romantikken langt senere. De oversatte, overtok, lånte og etterlignet friskt fra sine italienske mestere. På en av sine diplomatreiser til kontinentet hadde Wyatt besøkt Italia. Han ble begeistret for skjønnheten i den italienske lyrikken i motsetningen til den grove engelske visen og balladen. Den italienske poesien var i seg selv en imitasjon av den provençalske lyrikken i sydlige Frankrike og hadde funnet sin mester i Petrarca som skrev hundrevis av kjærlighetsdikt, det meste sonetter. Det var denne vakre, men kunstferdige poetiske moten som Wyatt ønsket å introdusere i England.

Wyatts arbeid ble fortsatt av sin disippel og etterfølger Henry Howard, som selv besøkte Italia et par år på 1520-tallet. Han fortsatte i den erotiske poesiformen, et innhold som ettertiden ikke har vist den samme interesse for som for hans tekniske nivå. Howard ble gift som 16 åring, og hans ekteskap med Frances de Vere var tilsynelatende lykkelig, men det er ikke til henne hans lyrikk synger om. Hans «kvinne», i ridderlig forstand, elskerinnen hvis «mann» som han hadde svoret troskap til, kan ha vært en viss Elizabeth FitzGerald, hertuginne av Lincoln, datter av den 9. jarl av Kildare, og etter faren ble henrettet vokste opp i husholdet til prinsesse Mary. At hun var fortsatt et barn da Howard adresserte henne i sine dikt var ikke et utslag av begjær, men i henhold til reglene om ridderlighet, et spill om høflighet, som ble dyrket i poesien. I motsetningen til Petrarcas oppskrudde tonefall er Howard likevel mer neddempet, mer engelsk vil man kanskje si, også i valg av ord:

Calm is the sea, the waves work less and less...

Også Wyatt imiterte Petrarcas innhold som priser fiktive kvinner, men også han berører stundom, nærmest på tross av, en egen engelsk tone. I sin vilje til å etterligne sonettens rimmønster viser han stundom en usikker hånd. Både Wyatt og Howard oversatte noen av de samme diktene fra Petraca og de kan således sammenlignes ord for ord, linje for linje. Howards håndverksmessige dyktighet er overlegen. Han forenkelt rimene, tilførte letthet og slo fast at verserytmen ikke skulle være avhengig av unaturlige betoninger, men være uanstrengte.

Hvor Wyatt var fornøyd med to rim for sin oktav i Petracas ånd er Howard modig nok til å la sin sonett bestå av tre quatrainer (firestavingsord) og en couplet (versepar) som var den form som ble benyttet av hans elisabethanske etterfølgere, blant annet William Shakespeare. Uansett hvilken vending Howards dikt tok forbedret han Wyatts anstrengelser til en enkel symfonisk effekt. Der hvor de italienske dikterne i sonetten hadde benyttet 4 + 4 + 3 + 3 lot Howard elegent strofeinndelingen være 4 + 4 + 4 + 2 verselinjer.

Like viktig som Howards arbeid med sonetten var hans oversettelse av andre og fjerde bok av Vergils Æneiden. For å få overført den klassiske heltediktets heksameter skapte han blankverset, det vil si det femfotede, urimede jambiske versemålet som siden ble de elisabethanske dramatikernes viktigste verktøy. Blankverset har en parallell i versi sciolti, et ellevestavet urimet vers de italienske humanistene oversatte latinens urimede heksameter med.

Noen ny stor dikter kom ikke i kjølvannet av Henry Howard, kun etterlignere, og det skulle gå tretti år før en ny stor engelsk dikter dukket opp i form av Edmund Spenser.

Howard har i nyere tid blitt oversatt til svensk av Erik Blomberg.

Litteratur

• Chapman, Hester W. Two Tudor Portraits: Henry Howard, Earl of Surrey and Lady Katherine Grey. Jonathan Cape, 1960.
• Childs, Jessie. Henry VIII's Last Victim: The Life and Times of Henry Howard, Earl of Surrey. London: Jonathan Cape, 2006 (hardback, ISBN 0-224-06325-1).
  • Reviewed by C.J. Sansom in The Guardian, October 21, 2006.