Hilarius av Arles
Hilarius av Arles, St. Hilarius (født ca. 400, død 5. mai 449 i Arles), var biskop i Arles i Sør-Frankrike. Han æres som helgen i både den romersk-katolske kirke[3] og den gresk-ortodokse kirke.[4] med minnedag 5. mai.
| Hilarius av Arles | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 401[1][2] | ||
| Død | 5. mai 449[1][2] Arles[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, katolsk biskop | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerI 420-årene dro Hilarius til Lerinsklosteret hvor hans slektning, muligens onkel, Honoratus var abbed. Før det bodde han sannsynligvis i Dijon, mens noen hevder han kom fra Gallia Belgica eller Provence. Han kan ha vært en slektning, kanskje sønn, av en Hilarius som var prest i Gallia i 396 og i Roma i 408.[5]
Biskop
redigerI 429 døde Honoratus, og selv om Hilarius sørget over tapet av sin åndelige far, gledet den unge munken seg over muligheten til å vende tilbake til sitt kloster. Han hadde allerede begynt på reisen dit da han ble tatt igjen av budbringere, som kunne fortelle at folket i Arles ville at han skulle bli deres nye erkebiskop. Dette hadde også vært Honoratus' ønske. Hilarius lot seg overtale til å motta valget, og han ble behørig konsekrert, bare 29 år gammel.
Etter mønster fra Augustin av Hippo organiserte han sin kirke i en menighet og brukte mye av sin tid til sosiale aktiviteter og askese. Han fikk rang som metropolitt av Vienne og Narbonne og forsøkte å utøve forrang over kirken i Sør-Gallia).[6]
Hilarius avsatte Chelidonus som biskop av Besançon for å ha forsøkt å motsette seg Hilarius’ forrang, og for å forsøke å selv bli metropolitt. Dette ble klaget inn til Roma, og pave Leo I fradømte Hilarius retten til å innvie biskoper, innkalle til synoder og være overhode i provinsen. Paven godkjente også keiser Valentinian IIIs edikt, som avgjorde at kirken i Wien ikke var underlagt Arles, noe som fikk stor betydning for den galliske kirken. Pavens vedtak var i tråd med keiserlig lov og dermed underlagt strafferettslige sanksjoner.[6][7] Historikeren Léon Clugnet, medforfatter av Catholic Encyclopedia, antyder at uoverensstemmelsene skyldes at Romas domsmyndighet og metropolittmyndigheten ikke var tydelig på denne tiden, og at retten til å klage til paven ikke var godt kjent.[8]
Etter sin død i 449 ble Hilarius’ navn innført i den romerske martyrologien.
Forfatterskap
redigerHilarius var ansett som svært kunnskapsrik og veltalende, og kjent for sin pietisme. Hans bevarte verker Vita S. Honorati Arelatensis episcopi og Metrum in Genesin holder høy standard i forhold til sammenlignbar litteratur fra perioden.[6]
Et dikt, De providentia, som vanligvis tilskrives den samtidige geistlige Prosper av Aquitaine, blir av noen heller tilskrevet Hilarius.[6]
Referanser
rediger- ^ a b c Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saint Hilary of Arles, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saint-Hilary-of-Arles, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Hilary of Arles, SNAC Ark-ID w6vt3jq1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Catholic online
- ^ Synaxarion
- ^ Matthisen, Ecclesiastical Factionalism and Religious Controversy in Fifth-Century Gaul (Washington: Catholic University of America, 1989), s. 77f
- ^ a b c d Chisholm 1911.
- ^ Novellae Valentinii iii. tit. 16
- ^ Clugnet, Léon. St. Hilary of Arles. The Catholic Encyclopedia Vol. 7. New York: Robert Appleton Company, 1910.
Kilder
redigerDenne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Litteratur
rediger- Léon Clugnet, St. Hilary of Arles, vol. 7