Wikipedia

Hunter S. Thompson

amerikansk journalist og forfatter

Hunter Stockton Thompson (født 18. juli 1937 i Louisville, Kentucky, USA, død 20. februar 2005) var en amerikansk journalist og forfatter. Han var kjent for den pulserende fortellerstilen, eksemplifisert gjennom filmer som Where the Buffalo Roam og Frykt og avsky i Las Vegas, som blandet forfatter og subjekt, fakta og fiksjon. Stilen ble kjent som gonzo-journalistikk. Thompson skjøt seg i sitt eget hjem i Woody Creek (Colorado). Han ble 67 år gammel. Han skrev også under navnet Raoul Duke.

Hunter S. Thompson
Foto: Cashman Photo Enterprises, Inc.
FødtHunter Stockton Thompson
18. juli 1937[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Louisville[5]
Død20. feb. 2005[1][6][2][3]Rediger på Wikidata (67 år)
Woody Creek
BeskjeftigelseJournalist, romanforfatter, reporter, essayist, skribent, selvbiograf, manusforfatter, politiker, fotograf
Utdannet vedColumbia University
Florida State University
Louisville Male High School
Atherton High School
NasjonalitetUSA
GravlagtCave Hill Cemetery[7]
SpråkEngelsk[8]
PseudonymRaoul Duke
SjangerGonzo-journalistikk
Debuterte1967
Aktive år1967–20. feb. 2005
Viktige verkHell's Angels: The Strange and Terrible Saga of the Outlaw Motorcycle Gangs, The Rum Diary, Frykt og avsky i Las Vegas, Fear and Loathing on the Campaign Trail '72, The Curse of Lono, The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved
IMDbIMDb
Signatur
Hunter S. Thompsons signatur
Hunter S. Thompson på Commons
Thompsonkarikatur som viser hans typiske look

Hunter S. Thompson ble første gang avbildet på film i 1980, av Bill Murray, i filmen Where the Buffalo Roam av Art Linson. I 1998 ble Frykt og avsky i Las Vegas filmatisert av Terry Gilliam med Johnny Depp som Raoul Duke og Benicio del Toro som Dr. Gonzo. Filmen The Rum Diary, basert på en roman av Thompson, med Depp i hovedrollen, kom ut i 2011.[9]

Biografi

rediger

Tidlige år

rediger

Thompson ble født og vokste opp i Louisville, Kentucky, og gikk på Louisville Male High School. Foreldrene hans, Jack (d.1952) og Virginia (d.1999), giftet seg i 1935. Jack etterlot seg tre sønner; Hunter, Davison og James. De vokste opp hos moren, som var sterkt alkoholisert.

James døde av en aids-relatert sykdom i 1994. Han påsto at Thompson mislikte hans homoseksualitet, og de to var aldri nære. Thompsons bror klagde til sin venn og romkamerat Nicholas S. Martin over at han ble nødt til å ta vare på moren i årene da Hunter var borte, en byrde som noen ganger involverte å ta en taxi for å plukke henne opp fra fortauet hvor hun hadde kollapset.

I 1956 ble Thompson arrestert for ran. Etter å ha kræsjet lastebilen til en arbeidsgiver vervet han seg til det amerikanske flyvåpenet under den obligatoriske ventetiden før tvungen verneplikt. Etter å ha jobbet i informasjonsavdelingen ved Eglin luftforsvarsbase i Florida i 1956, ble han sportsredaktør for basens avis, The Command Courier. I strid med flyvåpenets regler skrev han også for flere lokale aviser.

Han fullførte militærtjenesten i 1958 som luftvernsmann av andre klasse etter å ha blitt anbefalt tidlig dimittering av befalet sitt. "For å oppsummere, er denne soldaten dyktig, men ikke flink til å følge forsvarets regelverk" skrev oberst W.S. Evans, sjef for informasjonsavdelingen til Eglins personalkontor. Noen ganger virker det som hans overlegne og rebelske holdning påvirker de andre tjenestemennene. Thompson påsto i en liksom-pressemelding han skrev om avslutningen på sin karriere i forsvaret at han hadde blitt tildelt status som «ikke klassifiserbar».[10]

Etter flyvåpenet flyttet han til New York og benyttet seg av Forsvarets utdanningsprogram for å ta leksjoner i novelleskriving.[11]

Mens han studerte jobbet han i en periode for Time Magazine på kopirommet, for 51$ i uka. Mens han jobbet der skrev han av F. Scott Fitzgerald's Den store Gatsby og Ernest Hemingway's Farvel til våpnene på skrivemaskin. Han sa senere at han gjorde det for å lære seg skrivestilen til forfatterne. I 1959 fikk han sparken fra Time for oppvigleri.[12] Senere samme år fikk han en jobb som journalist for Middletown Daily Record i New York. Han fikk sparken fra denne jobben etter at han ødela en sukkertøy-maskin på kontoret og havnet i krangel med en lokal restaurant som tilfeldigvis var annonsør i avisen.[13]

I 1960 flyttet Thompson til San Juan, Puerto Rico for å jobbe for sportsmagasinet El Sportivo, som gikk konkurs ikke lenge etter at han ankom. Etter det reiste Thompson rundt i Karibia og Sør-Amerika som frilans-journalist for flere amerikanske dagsaviser. Mens han var i Puerto Rico ble han kjent med journalisten William Kennedy). Etter at han kom tilbake til USA jobbet han som sikkerhetsvakt og ansvarshavende ved Big Sur varme kilder i en periode på åtte måneder, rett før de byttet navn til Esalen Institute. Mens han var der fikk han utgitt sin første artikkel i det nasjonalt distribuerte bladet Rogue. Artikkelen handlet om den bohemske og kunstneriske kulturen ved Big Sur og førte til at han mistet jobben som ansvarshavende der.

På denne tiden skrev Thompson også to romaner, Prince Jellyfish og The Rum Diary, som han sendte til flere forleggere, uten særlig hell. The Rum Diary ble til slutt publisert i 1998, lenge etter at Thompson hadde blitt kjent. Kennedy bemerket senere at på det tidspunktet var både han og Thompson feilslåtte forfattere som livnærte seg som journalister.

Fra mai 1962 til mai 1963 bodde Thompson igjen i Sør-Amerika og jobbet som korrespondent for en ukesavis, The National Observer. Så fort han kom tilbake til USA giftet han seg med sin kjæreste Sandra Dawn Conklin (også kjent som Sandy Conklin Thompson, nå Sandi Wright), og de to flyttet til Aspen (Colorado). Ikke lenge etter flyttet de til det Thompson beskrev som sine forsvarsmurer, Uglegården i Woody Creek (Colorado), en liten fjell-landsby i utkanten av Aspen, hvor han ble boende resten av livet.

Thompson og Conklin giftet seg 19. mai 1963 og fikk en sønn, Juann Fitzgerald Thompson, født 23. mars 1964. Paret prøvde å få barn fem ganger til. De mistet tre av dem tidlig i svangerskapet, og to døde rett etter fødselen. I en hedersutgave av Rolling Stone skrev Sandy senere, Jeg ... ønsker å vedkjenne meg de fem barna Hunter og jeg mistet — to fulle svangerskap og tre avbrutte svangerskap.... Jeg ønsket meg så sterkt flere Huntere! En av de vakreste gavene Hunter noen sinne ga meg ... Sarah, vår nyfødte 3500 grams baby, levde ca. tolv timer. Jeg lå og ventet på sykehuset i Aspen Valley, og da jeg så ansiktsuttrykket til doktoren ville jeg bare dø. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Hunter lente seg over sengen og sa 'Sandy, hvis du vil gå ut dit en stund — gjør det, bare husk at Juan og jeg virkelig trenger deg.' Jeg kom tilbake. Etter å ha vært sammen i 19 år og gift i sytten, skilte Hunter og Sandy seg i 1980, men de to forble nære venner frem til Hunter døde.

Thompson fortsatte å skrive for The National Observer. Blant annet skrev han en historie om sin pilegrimsreise til Ketchum i 1964 for å undersøke årsakene til Ernest Hemingways selvmord.[14] Thompson fikk etterhvert et dårlig forhold til redaktørene i The National Observer etter at han i en periode flyttet til San Francisco (California) og deltok i tidens narkotika- og hippiekultur, mens han også skrev for den Berkeley-baserte undergrunnsavisen The Spider.

I 1965 tilbød redaktøren i The Nation, Carey McWilliams, Thompson en sjanse til å skrive en historie basert på sine opplevelser med motorsykkelgjengen Hells Angels. Thompson hadde tidligere levd og ridd med gjengen i et år, men forholdet hadde fått en brå avslutning etter at gjengen begynte å mistenke at Thompson tjente penger på å skrive om dem og krevde en andel. Thompson hadde endt opp med å få juling, eller en 'stomping' som Hells Angles kalte det. Etter at The Nation publiserte artikkelen, 17. mai 1965, mottok Thompson flere tilbud om å få historien trykt i bokform, noe som endte med at Random House publiserte boken Hells Angels i 1966.

Thompson jobbet også som frilanser for flere forskjellige selskaper. Under et oppdrag for The Wall Street Journal hvor han skulle skrive om gruven i Butte Montana ble han kjent med et lite folkemusikk-band, The Big Sky Singers som spilte i The Gun Room' i Finlen Hotell. Thompson skrev senere cover-teksten til debutalbumet deres, som kom ut i 1966.[15]

70-tallet

rediger

I 1970 stilte Thompson som sheriff-kandidat i Pitkin County, Colorado med et "Freak Power"-program, med dekriminalisering av narkotika som en av hovedsakene (men bare for bruk, ikke smugling, siden han mislikte profitering). Blant andre kampsaker hadde han å rive opp asfalten og gjøre om gatene til gresslagte fotgjenger-vennlige sentre og å forby alle bygninger som var høye nok til å stå i veien for utsikten til fjellet, samt å bytte navn på Aspen, Colorado til Fat City. Den sittende republikanske sheriffen han stilte mot hadde soldat-klipp, og Thompson svarte på dette med å barbere hodet og referere til konkurrenten som min langhårede motstander.

Med meningsmålinger som viste at han hadde en liten ledelse, stilte Thompson opp ved hovedkvarteret til Rolling Stone i San Francisco med en six-pack øl og erklærte overfor redaktøren Jann Wenner at han var i ferd med å bli valgt som den neste sheriffen i Aspen, og at han ønsket å skrive om det.[16] Thompsons første artikkel for Rolling Stone ble derfor Kampen om Aspen med signaturen «Av: Dr. Hunter S. Thompson (Sheriff-kandidat)». Til tross for publisiteten endte Thompson opp med et marginalt tap ved valget.

Mange av Thompsons mest populære og anerkjente artikler ble skrevet i Rolling Stone. Thompson begynte å jobbe som politisk korrespondent for magasinet og fikk tittelen sjef for nasjonale affærer på organisasjonskartet i over 30 år, frem til sin død. To av bøkene hans, Frykt og avsky i Las Vegas og Fear and Loathing on the Campaign Trail '72 ble først publisert som føljetonger i magasinet. Sammen med Joe Eszterhas og David Felton ble Thompson essensiell i utvidelsen av bladets fokus utover musikkanmeldelser. Thompson var faktisk den eneste ansatte journalisten som aldri skrev en musikk-relatert artikkel. Hans artikler hadde likevel mange musikk-referanser, til alt fra Howlin' Wolf til Lou Reed. Han dro med seg tidlige fax-maskiner overalt han dro og ble notorisk for å sende materiale av svært varierende lesbarhet til bladets hovedkvarterer rett før deadline.

Tidlig forfatterskap

rediger

Thompson ga også ut en artikkel i 1970 som het The Kentucky Derby is Decadent and Depraved, for et lite sports-blad som het Scanlan's Monthly. Artikkelen fikk ikke mye oppmerksomhet, men den er den første skrevet i Thompsons gonzo-journalisme-stil, som han senere brukte i nesten alt han skrev. Den maniske, personlige subjektivteten i historien var visstnok et resultat av ren desperasjon fra Thompsons side, som begynte å komme svært nær deadline, og begynte å sende bladet sider revet direkte ut av notatblokken sin. Ralph Steadman, som senere samarbeidet med Thompson på en rekke prosjekter, bidro med ekspresjonistiske pennetegninger til artikkelen.

Bill Cardoso er anerkjent som den første personen som brukte ordet Gonzo for å beskrive Thompsons arbeid. Cardoso møtte Thompson for første gang på en buss full av journalister som skulle dekke forhåndsvalget i New Hampshire i 1968. I 1960 hadde Cardoso blitt redaktør i søndags-magasinet The Boston Globe, og han skrev et brev til Thompson hvor han roste stykket om 'Kentucky Derby' som et gjennombrdd. 'Dette er topp. Det er ren Gonzo. Hvis dette er begynnelsen på noe er du på rett spor.' Thompson likte umiddelbart ordet, og sa ifølge Ralph Steadman Okay, det er det jeg skriver. Gonzo.[17]

Første gang Thompson selv brukte ordet var i Frykt og avsky i Las Vegas, som ble utgitt i 1970. Han skrev Fri handel. Den amerikanske drømmen. Horatio Alger på en sinnssyk narko-trip i Las Vegas. Gjør det nå: ren Gonzo-journalistikk. Frykt og avsky i Las Vegas ble først trykket som en to-delt serie. Boken er skrevet i førsteperson av en journalist (Thompson selv, under pseudonymet «Raoul Duke») om en reise til Las Vegas med sin "140-kilos samoiske advokat", «Dr. Gonzo» (en figur inspirert av Thompsons venn, Chicano-advokaten Oscar Zeta Acosta), for å dekke motorsykkel-løpet Mint 400. I løpet av reisen dekket de også en messe for narkotika-politi og satte avgårde på leting etter den amerikanske drømmen, med god hjelp av store mengder alkohol, LSD, eter, adrenochrome, meskalin, kokain, marijuana og andre narkotiske stoffer.

Boken begynte opprinnelig som et resultat av et oppdrag fra Sports Illustrated for å skrive en 250-ords ledetekst til et bilde fra Mint 400-løpet. Han leverte et manuskript på 2500 ord, som ble «aggressivt avvist». «Jann Wenner i Rolling Stone likte visstnok de første 20 eller så sidene godt nok til å ta dem seriøst på sine egne premisser og planla å trykke dem -- Hvilket ga meg dyttet jeg trengte for å fortsette å jobbe på stykket» skrev Thompson senere om historien.[18]

Romanen var både en kommersiell suksess og høstet mye god omtale. Blant annet ble den omtalt som «Den beste boken om narko-tiåret» av The The New York Times og en brennende epoke-formende opplevelse av forfatteren Tom Wolfe. Frykt og avsky var det første av Thompsons vidt-distribuerte verker som brukte hans gonzo-teknikk, og romanen introduserte Thompsons stil for massene.

Innen utgangen av '71 hadde Rolling Stone sikret seg en eksklusiv avtale med Thompson for å dekke presidentvalget i 1972 og kampanjene til president Richard M. Nixon og hans motstander, senator George McGovern. Artiklene ble senere slått sammen til boken Fear and Loathing on the Campaign Trail '72. Som tittel indikerer brukte Thompson mye tid på å reise rundt og følge valgkampen. Hans dekning fokuserte hovedsakelig på forhåndsvalget til Demokratene (Nixon, som stilte til gjenvalg, trengte ikke å drive valgkamp) og sammenbruddet pga. uenighetene mellom de forskjellige kandidatene; McGovern ble rost, mens de andre kandidatene fra Demokratene, Ed Muskie og Hubert Humphrey ble gjort narr av. Som en tidlig tilhenger av McGovern, er det mulig at Thompson, med sin lite flatterende omtale av konkurrentene hans i det raskt voksende Rolling Stone, bidro til at senatoren ble nominert.

Thompson opptrådte som en sterk motstander av Nixon, både under og etter presidentskapet. Etter Nixons død i 1994 beskrev Thompson han i en artikkel i Rolling Stone som en mann som kunne Håndhilse på deg mens han stakk deg i ryggen, og sa at kisten hans burde blitt sluppet i en av kloakkanalene som går rett ut i havet sør for Los Angeles. Han var et svin av en mann og en bablende idiot av en president. [Han] var en ond mann--Ond på en måte som bare de som tror på den fysiske manifestasjonen av djevelen kan forstå.[19]

Thompson skulle også etter planen dekke presidentvalget i 1976 for Rolling Stone i en bok som skulle trykkes av bladet. Visstnok ventet Thompson på et forskudd på 75 000$ da han fant ut at Jann Werner i Rolling Stone hadde droppet prosjektet uten å fortelle dette til Thompson.[20]

Wenner ba så Thompson om å reise til Vietnam for å dekke det som så ut til å bli slutten av Vietnamkrigen. Thompson aksepterte og dro øyeblikkelig til Saigon. Da han ankom var landet i kaos, og USA var i ferd med å evakuere. Andre journalister prøvde desperat å finne transport ut av regionen. Mens han var der fant Thompson ut at Wenner hadde droppet også dette prosjektet, og at han var i Vietnam uten medisinsk forsikring eller økonomisk støtte.[21]

80 og 90-tallet

rediger

For Thompson representerte 1980 både skilsmissen med Sandra Conklin og utgivelsen av Where the Buffalo Roam, en film som var løst basert på Thompsons skriverier fra starten av 70-tallet. Bill Murray spilte forfatteren i filmen. Murray brukte lang tid sammen med Thompson for å studere han før produksjonen av filmen og plukket opp mange av forfatterens egenheter. Etter en lunken mottagelse av filmen dro Thompson til Hawaii for å skrive en roman. Lonos forbannelse er en historie i kjent gonzo-stil om et maraton på Hawaii og ble illustrert av Ralph Steadman. Historien kom først på trykk i Running magazine i 1981 som The Charge of the Weird Brigade, og senere ble deler brukt i Playboy i 1983.[22]

I 1983 dekket Thompson den amerikanske invasjonen av Granada, men han nektet å diskutere opplevelsen før han ga ut Kingdom of Fear 20 år senere. Senere det året skrev han et stykke for Rolling Stone som het «En hund tok min plass», en artikkel om den skandaløse skilsmissen til Roxanne Pulitzer og det han kalte «Palm Beach-livsstilen». Artikkelen inneholdt grove påstander om bestialitet (og andre ting), men ble av mange regnet som et comeback for Thompson.

Ikke lenger etter tok Thompson i mot et forskudd for å skrive om «par-pornografi» for Playboy. Som en del av forarbeidet til artikkelen flyttet han til San Francisco og tok en jobb som sjef for kveldsvakten på «O'Farell Teater», hjørnesteinen i Mitchell-brødrenes porno-nettverk. Etter hvert utviklet prosjektet seg til en roman som skulle hete «Kveldsvakten». Prosjektet kom aldri i mål, og på oppfordring fra sin gamle venn og redaktør Warren Winkle tok Thompson en jobb som medie-kritiker for The San Francisco Examiner. Han jobbet der frem til slutten av 80-tallet.

Thompson fortsatte å bidra til Rolling Stone i ny og ne. Fear and Loathing in Elko, som ble trykket i 1992, var et godt mottatt krigsrop mot Clarence Thomas, og Mr. Bills nabolag var et intervju med Bill Clinton i en Arkansas restaurant, som stort sett var basert på virkelige hendelser. Heller enn å følge kampanjen personlig, som han hadde gjort ved tidligere valg, fulgte Thompson med via kabel-tv. Better than Sex: Confessions of a Political Junkie, som han skrev etter valget i 1992, består av reaksjonære fakser til Rolling Stone. Et tiår senere skrev han «Fear and Loathing, Campaign 2004»— som handlet om en biltur med John Kerry under valgkampen. Dette ble Thompsons siste magasin-artikkel.

Gonzo-forfatterskapet

rediger

Til tross for at han ga ut en roman og skrev flere avis og magasin-artikler, kom hoveddelen av Thompsons literære verk etter slutten av 70-tallet som en fire-dels bok-serie som fikk navnet Gonzo-papirene. Serien begynte med The Great Shark Hunt i 1979 og avsluttet med Better than Sex i 1994. Den består hovedsakelig av hans artikler fra perioden før Gonzo sammen med nesten alle artiklene hans fra Rolling Stone, utdrag fra Frykt og avsky-bøkene og diverse andre tidligere produksjoner.

På slutten av 70-tallet fikk Thompson klager fra kritikere, fans og venner som mente at han resirkulerte gammelt materiale uten mye oppfinnsomhet fra hans side.[23] Thompson refererer til disse beskyldningene i The Great Shark Hunt og foreslår at hans «gamle seg» begår selvmord.

Noen mener at dette, sammen med det dårlige forholdet til Rolling Stone og at ekteskapet hans brøt sammen, var årsaken til at Thompson trakk seg ut av offentlighetens lys rundt 1980. Han holdt seg mye i Woody Creek og avviste eller nektet å fullføre oppdrag.

Fear and Loathing in Las Vegas

rediger

Thompsons bøker fikk en renessanse med utgivelsen av Fear and Loathing in Las Vegas i 1998, som fikk mye oppmerksomhet. Boken ble også trykket opp på nytt til lanseringen av filmen, og Thompsons skriverier fikk en ny generasjon med fans.

Ikke lenge ble også hans tidlige roman The Rum Diary også trykket, sammen med de første to bindene av hans samlede brev. Disse ble møtt med varm omtale.

Thompsons neste, og nest siste bok, Kingdom of Fear var en blanding av nytt materiale, utvalgte avisartikler og eldre verker. Boken kom ut i 2003 og ble av kritikere regnet som en sint og bitter kritikk av det amerikanske århundret. I tillegg skrev Thompson en artikkelserie om sport for ESPNs «Side 2» i de siste årene før sin død. Disse ble i 2005 samlet til en bok, Hey Rube : Blood Sport, the Bush Doctrine, and the Downward Spiral of Dubmness. Modern History from the Sports Desk (2005).

Hunter giftet seg med sin mange-årige assistent Anita Bejmuk 24. april 2003.

Selvmordet

rediger

Thompson døde i sitt hjem i Woody Creek, Colorado, kl 17:42, 20. februar 2005, etter å ha skutt seg i hodet. Han ble 67 år gammel.

Thompsons sønn (Juan), svigerdatter (Jennifer Winkel Thompson) og barnebarn (Will Thompson) var på besøk den helgen han drepte seg selv. Will og Jennifer var i naborommet da de hørte skuddet, men de trodde det var en bok som falt ned, så de fortsatte med det de holdt på med i noen minutter før de sjekket hvordan det gikk med ham. «Winkel Thompson fortsatte å spille 20 spørsmål med Will, mens Juan tok bilder.» Da de så inn til Thompson satt han ved skrivemaskinen med ordet «counselor» (advokat/rådgiver) skrevet midt på arket.

Familien erklærte overfor pressen at de ikke trodde selvmordet var en desperat handling, men en nøye uttenkt avgjørelse basert på Thompsons mange smertefulle sykdommer.[24] Thompson snakket med sin kone Anita, som var på treningsstudio, på telefonen rett før han begikk selvmord.

Rolling Stone trykte senere selvmordsbrevet han ga til sin kone fire dager før han begikk selvmord. De trykte det som «Football Season Is Over».[25] Det sto:

«Ingen flere leker. Ingen flere bomber. Ikke mer spasering. Ikke noe moro. Ikke noe svømming. 67. Det er 17 år mer enn 50. 17 mer enn jeg jeg trengte eller ville ha. Kjedelig. Jeg er alltid sur. Ikke gøy - for noen. 67. Du holder på å bli grådig. Oppfør deg som den gamle mannen du er! Slapp av! Dette kommer ikke til å gjøre vondt.»

Hans venn og illustratør, Ralph Steadman skrev:

«...Han fortalte meg allerede for 25 år siden at han ville følt seg virkelig fanget hvis han ikke visste at han kunne begå selvmord når som helst. Jeg vet ikke om det er modig eller dumt eller hva det er, men det var uunngåelig. Jeg tror at sannheten som skinner gjennom alt han skrev er at han mente det han sa. Hvis du regner det som underholdning er det greit. Hvis du lærte noe, så er det enda bedre. Hvis du lurer på om han kom til himmelen eller helvete, kan jeg forsikre deg at han kommer til å sjekke begge, finne ut hvor Richard Milhouse Nixon dro og dra dit. Han hatet alltid å kjede seg. Men det må være amerikansk fotball der også — og påfugler...»[26]

Begravelsen

rediger

20. august 2005 ble Thompsons aske skutt ut fra en kanon på toppen av et 50-meter høyt tårn som han selv hadde designet (formet som en neve med to tomler, som holdt en kaktus-knopp), i en privat seremoni. Utskytelsen skjedde til Bob Dylans Mr Tambourine Man, kjent som favoritt-sangen hans. Rødt, hvitt, blått og grønt fyrverkeri ble skutt opp sammen med asken. Siden Aspen ikke tillot kanonen å bli stående mer enn en måned, har den blitt demontert og puttet på lager frem til en permanent plassering blir funnet. Det er snakk om å holde en offentlig feiring en gang i løpet av 2006. Ifølge enken Anita Thompson finansierte den kjente skuespilleren Johnny Depp, en nær venn av Thompson (som spilte Thompson i Frykt og avsky i Las Vegas,) begravelsen. Depp uttalte til Associated Press, Alt jeg gjør er å prøve å sikre at hans siste ønske blir utført. Jeg vil bare sende min kompis avgårde på den måten han ønsket. [1]

Andre berømte deltakere i begravelsen var den amerikanske senatoren John Kerry og den tidligere amerikanske senatoren George McGovern, Ed Bradley fra 60 Minutes, skuespillerne Bill Murray, Sean Penn og Josh Hartnett, sangerne Lyle Lovett og John Oates samt mange andre venner. Ca 280 gjester deltok i begravelsen.

Planene for det imponerende monumentet ble opprinnelig tegnet av Thompson og Ralph Steadman og ble vist som en del av et Omnibus program på BBC, som het Fear and Loathing in Gonzovision (1978). Det er inkludert som ekstramateriale på den andre platen av Criterion Collections utgivelse av Fear and Loathing in Las Vegas (2003). Videomaterialet som viser Steadman og Thompson som tegner planene, og utendørsmateriale som viser hvor han ønsket kanonen bygd, ble spilt før avdekningen av kanonen under begravelsen.

Douglas Brinkley, en venn og nå familiens talsmann, sa om seremonien: «Hvis det er det han ønsket, skal vi prøve å få det til.»[27]

Bibliografi

rediger
  • The Rum Diary: The Long Lost Novel (1959)
  • Hell's Angels: A Strange and Terrible Saga (New York, Random House, 1966)
  • Fear and Loathing in Las Vegas, and Other American Stories (New York, Random House, 1971) (Frykt og avsky i Las Vegas)
  • Fear and Loathing: On the Campaign Trail '72 (San Francisco, Straight Arrow Books, 1973)
  • Gonzo Papers, Vol. 1: The Great Shark Hunt: Strange Tales from a Strange Time (New York, Summit Books, 1979)
  • The Curse of Lono, illustrated by Ralph Steadman (Bantam Books, 1983)
  • Gonzo Papers, Vol. 2: Generation of Swine: Tales of Shame and Degradation in the '80s (New York, Summit Books, 1988)
  • Gonzo Papers, Vol. 3: Songs of the Doomed: More Notes on the Death of the American Dream (New York, Summit Books, 1990)
  • Screwjack and Other Stories. (Santa Barbara, Neville Press, 1991)
  • Gonzo Papers, Vol. 4: Better Than Sex: Confessions of a Political Junkie Trapped Like a Rat in Mr. Bill's Neighborhood (New York, Random House, 1994)
  • The Fear and Loathing Letters, Volume I -- The Proud Highway -- Saga of a Desperate Southern Gentleman 1955 – 1967 (New York, Random House, 1997)
  • Fear and Loathing in America: The Brutal Odyssey of an Outlaw Journalist 1968-1976 (Collection of Papers first appeared in Time magazine, 1997)
  • Kingdom of Fear: Loathsome Secrets of a Star-Crossed Child in the Final Days of the American Century (Simon & Schuster; 1st Simon edition, November 1, 2003)
  • Hey Rube : Blood Sport, the Bush Doctrine, and the Downward Spiral of Dumbness Modern History from the Sports Desk (Simon & Schuster, August 11, 2004)

Artikler

rediger
  • Rolling Stone
    • Freak Power in the Rockies — 1970
    • Strange Rumblings in Aztlan — 1971
    • Fear and Loathing in Las Vegas — 1971
    • The Banshee Screams for Buffalo Meat — 1972
    • Memo from the Sports Desk & Rude Notes from a Decompression Chamber — 1973
    • Fear and Loathing at the Watergate — 1973
    • Fear and Loathing at the Superbowl — 1974
    • Jimmy Carter and the Great Leap of Faith, An Endorsement With Fear and Loathing by Hunter S. Thompson — 1976
    • A Dog Took My Place — 1983
    • Fear and Loathing in Elko — 1992
    • He was a Crook — juni 1994 [2] [3]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hunter-S-Thompson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000028285, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID thompsonh[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 27953, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 10504755, besøkt 17. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11926562n, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  9. ^ http://www.imdb.com/title/tt0376136/
  10. ^ Rolfsen, Jeff (Feb. 21, 2005) Writer Hunter S. Thompson commits suicide. Air Force Times.
  11. ^ Thompson, Hunter (1998). Douglas Brinkley: The Proud Highway: Saga of a Desperate Southern Gentleman, 1st ed., Ballantine Books, s. 139. ISBN 0-345-37796-6.
  12. ^ Thompson, Hunter (1998). Douglas Brinkley: The Proud Highway: Saga of a Desperate Southern Gentleman, 1st ed., Ballantine Books, s. 152. ISBN 0-345-37796-6
  13. ^ Thompson, Hunter (1998). Douglas Brinkley: The Proud Highway: Saga of a Desperate Southern Gentleman, 1st ed., Ballantine Books, s. 160. ISBN 0-345-37796-6.
  14. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. oktober 2007. Besøkt 25. september 2006. 
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 10. september 2007. 
  16. ^ http://www.gonzo.org/hst/interviews.asp?ID=7
  17. ^ Martin, Douglas, (March 16, 2006) Bill Cardoso, 68, Editor Who Coined 'Gonzo', Is Dead. The New York Times.
  18. ^ Thompson, Hunter (1979). The Great Shark Hunt: Strange Tales from a Strange Time, 1st ed., Summit Books, s. 105-109. ISBN 0-671-40046-0.
  19. ^ MichaelMore.com : «'He was a crook'; Hunter S. Thompson on the death of Richard Nixon» Arkivert 13. juni 2006 hos Wayback Machine.
  20. ^ http://www.gonzo.org/hst/interviews.asp?ID=7
  21. ^ http://www.gonzo.org/hst/interviews.asp?ID=7
  22. ^ http://www.gonzo.org/books/cl/
  23. ^ http://www.gonzo.org/hst/interviews.asp?ID=10
  24. ^ Kass, Jeff (25. februar 2005) «Thompson 'made this choice'» Arkivert 28. juli 2005 hos Wayback Machine.. Rocky Mountain News
  25. ^ «Football Season Is Over» Arkivert 13. januar 2006 hos Wayback Machine., Rolling Stone Magazine.
  26. ^ Steadman, Ralph (Feb. 2005). "Hunter S. Thompson 1937-2005". Retrieved Mar. 19, 2005.
  27. ^ Elliott, Dan — Associated Press «Thompsons send-off could fill skies» Arkivert 4. april 2005 hos Wayback Machine.


Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: en:Hunter S. Thompson – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hunter_S._Thompson&oldid=24741960»