J.J. Cale
John Weldon «J.J.» Cale (født 5. desember 1938 i Oklahoma City, død 26. juli 2013 i La Jolla) var en amerikansk sanger, gitarist, lydingeniør og sangskribent.
| J.J. Cale | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | John Weldon Cale 5. des. 1938[1][2][3][4]  Oklahoma City[5] | ||
| Død | 26. juli 2013[1][6][2][3] (74 år) La Jolla | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, sanger og låtskriver, sanger, komponist, musiker, plateartist | ||
| Utdannet ved | Central High School | ||
| Ektefelle | Christine Lakeland | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Mission San Luis Rey Cemetery[7] | ||
| Utmerkelser | Oklahoma Music Hall of Fame (2014)[8] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | J.J. Cale, J. J. Cale, JJ Cale | ||
| Sjanger | Folkemusikk, blues | ||
| Instrument | Gitar, vokal | ||
| Stemmetype | Baryton | ||
| Aktive år | 1958–2013 | ||
| Plateselskap | Shelter Records | ||
| Nettsted | http://www.jjcale.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Cale er mest kjent som låtskriver av sanger som andre artister gjorde til store hits, eksempelvis Eric Claptons innspillinger av «After Midnight» og «Cocaine». Selv hadde Cale relativt begrenset kommersiell suksess med sine sparsomt instrumenterte, minimalistisk pregede innspillinger, men nøt til gjengjeld stor respekt blant mange musikere, blant annet Mark Knopfler, Neil Young og Waylon Jennings.
Liv og karriere
redigerJohn Weldon Cale vokste opp i Tulsa, Oklahoma. I 1956 sluttet han skolen og tok småjobber samtidig som han forsøkte å slå seg gjennom som musiker. Han hevdet selv at hans spesielle sologitarstil ble til påvirket av rockabilly-musikk og gitarister som Clarence Gatemouth Brown, Chet Atkins, Les Paul og Chuck Berry.[9] På slutten av 1950-årene utviklet Leon Russell og J.J. Cale Tulsa-sounden, en blanding av rockabilly, blues, jazz og country.[10]
På grunn av mangel på suksess var Cale nær ved å gi opp musikerkarrieren da Eric Clapton i 1970 plutselig fikk en hit med «After Midnight», en sang Cale hadde skrevet noen år før. For Clapton ble dette starten på karrieren som soloartist og for Cale starten på en levevei som låtskriver av hits i verdensklasse.
Cale likte seg best utenfor rampelyset. Han turnerte lite og gav ut album med ujevne mellomrom. I flere av sine sjeldne intervjuer la ha vekt på at han regnet royalty-utbetalingene som anerkjennelse nok. Ellers ville han helst være i fred.[11] «Det finnes entertainere, og det finnes musikere», sa Cale selv i 1988. «Selv var jeg ingen entertainer.»[12]
Første halvdel av 1970-årene regnes som J.J. Cales beste periode med album som Naturally (1971), Really (1972), Okie (1974) og Troubadour (1976). I samme periode hadde han noen mindre hits med «Magnolia», «Crazy Mama», «Lies» og «Hey Baby». Av disse kom «Crazy Mama» høyest på Billboard-listene med en 22.-plass.
På Claptens album Live in San Diego’ i 2016 (innspilt 15. mars 2007) fremfører Clapton og Cale «After Midnight», «Cocaine» og flere andre sanger sammen.[13]
I 2006 spilte Cale og Clapton i fellesskap inn The Road to Escondido, et album som i 2008 vant Grammy i klassen beste samtids-bluesalbum. Cales siste utgivelse, Roll On (2009), regnes å være på linje med hans beste album fra tidlig 1970-tallet.[14]
J.J. Cale døde på sykehuset i La Jolla etter et hjerteinfarkt.
Etter Cales død samlet Eric Clapton en gruppe musikere for å spille inn en tribute-CD: The Breeze: An Appreciation of JJ Cale (2014) som ble sluppet på årsdagen for Cales død. I tillegg til Clapton selv bidro musikere som Tom Petty, Willie Nelson, Mark Knopfler, Derek Trucks, Don White, Christine Lakeland og mange andre på innspillingene. Albumet inneholder 16 av Cales mest kjente sanger.
Det har vist seg at Cale hadde mange uutgitte innspillinger liggende i skuffene, og i 2019 kom et album med 15 tidligere upubliserte sanger, Stay Around.
Musikkstil og betydning som låtskriver
redigerBåde vokalt og instrumentalt framførte Cale musikken sin lavmælt, behersket og tilbakelent, ofte langsommere enn det som var vanlig i populærmusikken på hans tid. Mange av innspillingene er laget med enkle midler. På flere av albumene spiller han alle instrumentene selv. Idealet hans var at det skulle høres ut som han satt og spilte ute på verandaen. På grunn av den sparsomme instrumenteringen og det enkle lydbildet, manglet det ikke på kritikere som beskyldte ham for å være ensformig og kjedelig. Til gjengjeld holdt mange framstående musikere Cale svært høyt.
Eric Clapton betegnet Cale som «en overlegen musiker... en av mestrene»[15] og uttalte at han var en tilhenger av Cales minimalistiske stil.[16]
Neil Young uttalte: «Når jeg tenker på store gitarister tenker jeg på Jimi Hendrix og JJ Cale. Det finnes ingen større enn ham.»[17]
Mark Knopfler regnet Cale som sin favorittmusiker, og både hans egen tilbakelente gitarstil og Dire Straits' lydbilde er tungt influert av Cale.[18]
Noen kjente coverversjoner
rediger- «After Midnight»: Hanne Boel, Eric Clapton, Chet Atkins, Merl Saunders med Jerry García, The Yardbirds, John Mayer
- «Bringing it Back»: Lynyrd Skynyrd
- «Cajun Moon»: Eric Clapton, Randy Crawford, Herbie Mann
- «Call Me the Breeze»: Eric Clapton, The Allman Brothers Band, Bobby Bare, Johnny Cash, David Allan Coe, Dr. Hook, Waylon Jennings, Lynyrd Skynyrd, Tom Petty, John Mayer
- «Clyde»: Dr. Hook, Waylon Jennings
- «Cocaine»: Eric Clapton, Joe Cocker, Nazareth, ZZ Top
- «Crazy Mama»: Eric Clapton, The Band, Larry Carlton, Redbone
- «I got the Same Old Blues»: Eric Clapton, Bobby Bland, Bryan Ferry, Freddie King, Lynyrd Skynyrd
- «Magnolia»: Eric Clapton med John Mayer, José Feliciano
- «The Sensitive Kind»: Eric Clapton, John Mayall, Carlos Santana
Diskografi (utvalg)
redigerStudioalbum
- 1971: Naturally
- 1972: Really
- 1974: Okie
- 1976: Troubadour
- 1979: 5
- 1981: Shades
- 1982: Grasshopper
- 1983: #8
- 1990: Travel-Log
- 1992: Number 10
- 1994: Closer to You
- 1996: Guitar Man
- 2004: To Tulsa and Back
- 2007: Rewind: The Unreleased Recordings
- 2009: Roll on
- 2019: Stay around
Livealbum
- 2001: Live
- 2014: Breezin' at the Cafe
- 2015: Ebbets Field 1975
- 2018: Independence Day (FM Radio Broadcast, California 1993)
- 2023: Movin On (Live Colorado ’94)
- 2024: J.J. Cale Live In Concert (Live)
Soundtrackalbum
- 1982: Band on the Run
- 1983: La Femme de mon pote
Samlingsalbum
- 1984: Special Edition
- 1991: Best of... J.J. Cale
- 1997: The Very Best of J.J. Cale
- 1997: Anyway the Wind Blows: The Anthology
- 2000: Classic J.J. Cale
- 2002: The Best of J.J. Cale (20th Century Masters/The Millennium Collection)
- 2006: Collected
- 2007: Gold
- 2007: Rewind: The Unreleased Recordings
- 2007: Colour Collection
- 2011: The Silvertone Years
- 2011: The J.J. Cale Collection
- 2014: After Midnight: The Best Of
Videoalbum
- 1982: Cale and Company 1981
- 2002: In Session at the Paradise Studios, Los Angeles, 1979
- 2004: Crossroads Guitar Festival 2004
- 2005: To Tulsa and Back – On Tour with J.J. Cale
Box sets
- 2011: 5 Essential Albums
- 2013: Classic Album Selection
- 2016: 3 Original Albums
Singler (Topp 100 på Billboard 200)
- 1971: «Crazy Mama» (no. 22)
- 1972: «After Midnight» (no. 42)
- 1972: «Lies» (no.42)
- 1976: «Hey Baby» (no. 96)
Samarbeidsalbum
- 1966: The Super Duper Record of Super Heroes (sammen med medlemmer av the Allman Joys, Leon Russell og Cale)
- 1967: A Trip Down the Sunset Strip (som medlem i Leathercoated Minds)
- 2003: In Session at the Paradise Studios, Los Angeles, 1979 (sammen med Leon Russell)
- 2006: The Road to Escondido (sammen med Eric Clapton)
- 2016: Live in San Diego (Eric Clapton og J. J. Cale)
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som John Weldon Cale, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cale-john-weldon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, oppført som J. J. Cale, Filmportal-ID 7637807201a849d5bdfe0940c5731cc0, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 114442186, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «J. J. Cale, 74, Musician and Songwriter»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave-ID 114442186[Hentet fra Wikidata]
- ^ omhof.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ laut.de-Biographie: J.J.-Cale
- ^ «laut.de-Biographie. J.J. Cal»
- ^ nekrolog i laut.de
- ^ «Es gibt Entertainer und es gibt Musiker, [...] Ich selbst war nie ein Entertainer.» Sitert i Sebastian Münster: rp-online
- ^ «Eric Clapton/JJ Cale ‘Live in San Diego’ album revisits rare collaboration». San Diego Union-Tribune (på engelsk). 4. november 2016. Besøkt 17. oktober 2024.
- ^ Max Bell: loudersound.com
- ^ a superior musician… one of the masters. Sitat fra Max Bell, loudersound.com
- ^ I’m a fan of his recorded sound. His minimalism is the way I want to go. He has a unique approach, and I wanted to avail myself of that. Sitat fra Max Bell, loudersound.com
- ^ «When I think of great guitarists I think of Jimi Hendrix and JJ Cale. There is no one better than him.» Sitat fra Max Bell, loudersound.com
- ^ «Dire Straits, the most popular British band of the late 1970s and early Eighties, were indebted to Cale’s sound — Mark Knopfler regularly citing Cale as his favourite musician.» Nekrolog i The Telegraph
Kilder
rediger- Max Bell: «Cult Heroes: J.J. Cale, rock's ultimate best-kept secret». 11. november 2016. Besøkt 27. april 2019.
- Sebastian Münster: «La Jolla : "Cocaine"-Komponist J. J. Cale ist tot», rp-online.de 29. juli 2013. Lest 30. april 2019.
- «JJ Cale», nekrolog i The Telegraph 28. juli 2013. Lest 1. mai 2019.
- «laut.de-Biographie: J J. Cale», laut.de. Lest 1. mai 2019.
- «J.J. Cale: "Cocaine"-Komponist gestorben», nekrolog i laut.de 27. juli 2013. Lest 1. mai 2019.
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (en) J. J. Cale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) J.J. Cale på Internet Movie Database
- (en) J.J. Cale på AllMovie
- (en) J.J. Cale hos The Movie Database
- (en) J.J. Cale på Discogs
- (en) J.J. Cale på MusicBrainz
- (en) J.J. Cale på Spotify
- (en) J.J. Cale på Songkick
- (en) J.J. Cale på AllMusic
- J.J. Cale på YouTube