John Wilkes Booth

John Wilkes Booth (født 10. mai 1838, død 26. april 1865) var en amerikansk skuespiller, men mest kjent for å ha myrdet president Abraham Lincoln, motivert av sin fortvilelse over sørstatenes nederlag i den amerikanske borgerkrigen.

John Wilkes Booth
Født		10. mai 1838 Bel Air (Maryland)
Død		26. apr. 1865 (26 år) Port Royal (Virginia)
Beskjeftigelse		Skuespiller, skribent, teaterskuespiller
Utdannet ved		Bel Air High School
Partner(e)		Ella Wren Lucy Lambert Hale
Far		Junius Brutus Booth
Søsken		Edwin Booth Junius Brutus Booth, Jr. Asia Booth
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Green Mount Cemetery
Aktive år		1855–
IMDb		IMDb
Signatur
John Wilkes Booth på Commons

Bakgrunn

Booth ble født i 1838 på en gård i nærheten av Bel Air i Harford County i delstaten Maryland. Hans foreldre, den engelske skuespilleren Junius Brutus Booth og Mary Ann Holmes, var britiske, romersk-katolske, som hadde emigrert til USA i 1821. Booth ble oppkalt etter den britiske, radikale politikeren John Wilkes, som familien Booth mente var en fjern slektning. Faren selv var oppkalt etter den romerske statsmannen Marcus Junius Brutus, en av dem som myrdet Julius Cæsar.

Junius Brutus Booth var en av de mest berømte skuespillerne på de amerikanske teatrene, men hadde også rykte for å være en eksentriker og drukkenbolt, til og med sinnssyk. Etter at Booth den eldre døde i 1852, skrev poeten Walt Whitman at «selv om det var mange gode, til og med strålende skuespillere i de årene, er det utvilsomt at med Booths død (i 1852) gikk den siste og absolutt edleste romer av dem alle bort.»

Johns bror, Edwin Booth, overtok farens posisjon som feiret skuespiller og ble den mest innflytelsesrike Shakespeare-tolkeren på slutten av 1800-tallet i USA. En annen bror, Junius Brutus Booth jr. fulgte også i farens fotspor i skuespilleryrket og ble senere gift med den australske skuespilleren, Marion Agnes Land Rookes, som tok navnet Agnes Booth.

Booth synes å ha hatt en lykkelig barndom. Han ble utdannet i klassikerne og særlig i Shakespeare. I 1851 ble Booth antatt ved St. Timothys militærakademi i Catonsville i Maryland i nærheten av Baltimore. Her møtte han Samuel Arnold og Michael O'Laughlen, som begge ble involvert i Booths forsøk på først å kidnappe og senere å myrde president Abraham Lincoln.

Teaterkarriere

Booth fikk sin scenedebut i august 1855 i en alder av 17 år da han spilte jarlen av Richmond i William Shakespeares stykke Richard III. Etter eget ønske ble han oppført som «J.B. Wilkes», et pseudonym for å skape avstand til sin berømte familie. I 1858 ble han ansatt ved Richmond-teateret, og hans karriere begynte å ta av. I anmeldelser ble han omtalt som «den kjekkeste mann i Amerika». Han var 1,72 m høy og svarthåret, slank og atletisk. Han var også en mesterlig fekter, og hans opptreden ble ofte beskrevet som akrobatisk og intenst fysisk. En skuespillerkollega husket at Booth stundom skar seg på sverdet og sov med blodige kjøttstykker som omslag for å dempe skrubbsår og blåmerker han pådro seg på scenen.

I 1859, holdt Booth på å forberede seg til et teaterengasjement i Richmond i Virginia, noen uker førr henrettelsen av John Brown, en abolisjonist (motstander av negerslaveriet). I oktober hadde Brown angrepet et våpenlager i Harpers Ferry i dagens Vest-Virginia, i et mislykket forsøk på å starte et opprør blant delstatens slaver. Da Booth hørte om rettskjennelsen, dro han til Charles Town, kjøpte en sørstatsuniform og stod vakt ved galgen da Brown ble hengt 2. november 1859.

Borgerkrigen

President Abraham Lincoln

Da Abraham Lincoln ble valgt til president den 6. november 1860 skrev Booth en lang tale som i klartekst fortalte hva han mente om Nordstatenes avskyelige antislaveripolitikk og ga sin krystallklare støtte til sørstatenes sak. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut, og 11 av statene i sør brøt med unionen. Booths familie var fra Maryland, en grensestat som forble lojal mot unionen gjennom hele krigen, til tross for en befolkning som holdt slaver og var sympatisk innstilt til sørstatenes sak. Ettersom Maryland delte grense med Washington, D.C., erklærte Lincoln militær unntakstilstand i delstaten. Mange mente, også Booth, at beslutningen var grunnlovsstridig og misbruk av sentral makt.

Booth, som så mange i Maryland, kom fra en politisk splittet familie. De fleste i familien var sterke unionister, Booth betraktet seg selv som sørstatsmann, men ga tidlig et løfte til sin mor om at han ikke ville la seg innrullere i sørstatshæren. Isteden levde han utenfor krigen i Washington, D.C., reiste mellom nord og sør som skuespiller og så langt vest som til Indiana. Booth fortalte åpent om sin kjærlighet til sørstatene, og like klart om sitt hat mot Lincoln. Tidlig i 1862 ble han arrestert og ført fram for sjefen for militærpolitiet for å ha kommet med offentlige ytringer mot regjeringen.

John Wilkes Booth og president Lincolns veier krysset hverandre flere ganger. Lincoln var en trofast teaterbesøkende og var særlig begeistret for Shakespeare. Den 9. november 1863 så Lincoln Booth spille Raphael i Charles Selbys stykke Marmorhjertet ved Ford's Theatre i Washington. På et tidspunkt i forestillingen rettet Booth fingeren mot Lincoln mens han fremsa en replikk. Ved en senere anledning ytret Lincoln ønske om å møte skuespilleren etter teppefall, men ble avvist av Booth. Lincoln satt da i den samme «presidentlosjen» som han senere skulle bli myrdet i. Denne hendelsen inntraff den 18. mars 1865 da Booth spilte hertug Pescara i Den frafalne, i det som skulle bli Booths siste forestilling. Familien Booth var venner med teaterets direktør, John T. Ford, og Booth gikk inn og ut av teateret så ofte i løpet av borgerkrigen at han til og med fikk posten sin levert der. Det ga Booth adgang til Ford's Theatre hele døgnet.

Sammensvergelsen

I 1864 gikk borgerkrigen helt i favør av nordstatene som forhalte fangeutvekslingen i et forsøk på begrense sørstatenes hær. Booth begynte å gruble på om han kunne kidnappe president Lincoln fra hans sommerbolig ved Soldier's Home i utkanten av Washington, smugle ham over elven Potomac og inn i Richmond. Presidenten skulle deretter utleveres i bytte mot sørstatssoldatene som satt i nordstatens fangeleire. Booth klarte med hell å rekruttere sine gamle venner Samuel Arnold og Michael O'Laughlin som medsammensvorne. På denne tiden spekulerte han også i olje i Pennsylvania.

Mulige bånd til sørstatene

I løpet av sommeren 1864 møtte Booth flere sørstatssympatisører ved Parker House i Boston, Massachusetts. I oktober 1864 dro han til Montréal på en reise som forskerne aldri har funnet årsaken til. Montreal var på den tid et velkjent senter for sørstatenes hemmelige aktiviteter. Det er kjent at Booth tilbrakte ti dager i byen, og en stund bodde i St. Lawrence hall, møtested for sørstatenes hemmelige politi. Der traff han iallfall en blokadesmugler, og muligvis sjefen for det hemmelige sørstatspolitiet, James D. Bulloch, onkel til Theodore Roosevelt, foruten George Nicholas Sanders som hadde revolusjonære sympatier, og en gang i et åpent brev til det franske folk hadde anbefalt dem å ta livet av Napoleon III.

Det har vært diskutert hvorfor Booth var i Montreal. Ingenting forbinder hans plan om å kidnappe eller myrde Lincoln med noe komplott med forgreninger til sørstatsregjeringen. Muligheten er utforsket i to bøker: Nathan Millers Spying For America og William Tidwells Come Retribution: the Confederate Secret Service and the Assassination of Lincoln. Til minne om sin bror skriver Asia Booth Clarke i boken The Unlocked Book at Booth hadde fortalt henne at han var en blokadesmugler for sørstatene, og smuglet kinin over Potomac og inn i Virginia.

Forsøk på kidnapping

Booth begynte å vie mer og mer av sin energi og penger til planen om å kidnappe Lincoln etter at denne ble gjenvalgt tidlig i november 1864. Booth samlet en tilfeldig sammensatt gjeng med sympatisører for sørstatene, inkliudert David Herold, George Atzerodt, John Surratt og Lewis Payne. Disse begynte å møtes regelmessig på pensjonatet til Surratts mor, Mary Surratt.

Den 25. november 1864 opptrådte Booth for første og eneste gang sammen med sine to brødre, Edwin og Junius, i en enkeloppsetning av Julius Caesar ved Winter Garden Theater i New York. Overskuddet fra forestillingen gikk til å reise en statue av Shakespeare i Central Park som står den dag i dag. Framførelsen ble avbrutt av et mislykket forsøk av en hemmelig sørstatstropp på å sette fyr på flere hoteller, og samtidig også selve byen med gresk ild. Ett av hotellene lå vegg i vegg med teateret, men brannen ble hurtig slukket. Neste morgen hadde Booth en heftig krangel med sin bror, Edwin, om både Lincoln og borgerkrigen.

I 1864 ønsket Edwin Booth (1833–93), skuespillerkolleger og teaterdirektører å markere 300-års jubileet for Shakespeares fødsel. De tre brødrene Booth bidro med $ 4 000 inntjent på Julius Cahesar-forestillingen. For øvrig står det en også statue av Edwin Booth selv, i rollen som Hamlet i Gramercy Park, satt opp i 1918.

Den 4. mars 1865 overvar Booth Lincolns andre innsettelse som ledsager for sin hemmelige forlovede, Lucy Hale, som var invitert. Hennes far, John P. Hale, var Lincolns minister i Spania. I mengden var også Powell, Atzerodt, og Herold. Det synes ikke som om det var noe forsøk på å kidnappe Lincoln der og da. Senere hadde derimot Booth bemerket at det hadde vært «en vidunderlig sjanse» til skyte Lincoln.

Den 17. mars fikk Booth vite i siste liten at Lincoln ville overvære en forestilling av teaterstykket Still Waters Run Deep («Stille vann har dypest grunn») på et sykehus i nærheten av Soldier’s Home. Booth samlet sine medsammensvorne i et forsøk på å kidnappe presidenten på veien til sykehuset, men Lincoln dukket aldri opp. Booth fikk senere høre at Lincoln hadde endret planene i siste øyeblikk for å overvære en mottagelse i hotell National i Washington. Ironisk nok var det på dette hotellet Booth bodde i den tiden han holdt til i byen og spanet på Lincolns vaner.

Mordet på presidenten

Den 10. april, etter å ha hørt nyheten om at Robert E. Lee hadde overgitt seg ved Appomattox tinghus, fortalte Booth til Louis J. Weichmann, en venn av John Surratt og en pensjonær i Mary Surratts hus, at han hadde sluttet som skuespiller og at det eneste skuespill han ønsket å delta i framtiden var Venice Preserv'd. Weichmann forsto ikke sammenhengen der og da, men dette stykket handler om en sammensvergelse for å begå et mord.

Den 11. april stod Booth i mengden utenfor Det hvite hus da Lincoln holdt en improvisert tale fra vinduet. Da Lincoln uttalte at han var tilhenger av alminnelig stemmerett for afroamerikanere, snudde Booth seg mot Lewis Powell og forsøkte å få ham til å skyte presidenten der og da. Powell nektet, og Booth skal ha sagt at dette skulle bli Lincolns siste tale.

Langfredag morgen, 14. april 1865, fikk Booth høre at presidenten og presidentfruen, sammen med general Ulysses S. Grant og hans kone, ville gå i teateret for å se stykket Our American Cousin på Ford's Theatre. Booth bestemte seg øyeblikkelig for å gjennomføre mordplanene og finne en fluktrute. Han informerte Powell, Herold og Atzerodt om sin beslutning, og ga Powell i oppdrag å myrde statsråd William Seward og Atzerodt å myrde visepresident Andrew Johnson. Herold skulle hjelpe til når de flyktet inn i sørstatsområdet. Ved å skyte presidenten og hans to konstitusjonelle etterfølgere til presidentstillingen, håpet Booth og hans medsammensvorne at Unionens regjering ville bli så ustabil at det ville skape panikk og kaos i landet. Håpet var at det ville gi sørstatenes regjering et pusterom til å reorganisere og fortsette borgerkrigen.

Booth hadde laget et kikkhull inn i losjen til presidenten tidligere på dagen for å se om presidenten hadde ankommet. Da stykket hadde fanget presidentens oppmerksomhet, snek John Wilkes Booth seg inn i losjen, rettet en .41 kaliber Derringer-pistol mot presidentens bakhode og skjøt ham. Booth hoppet deretter ut av losjen og ned på scenen, og skal ha brukket beinet i nedslaget, angivelig fordi den ene ryttersporen hans hektet seg fast i det amerikanske flagget og dermed brøt hoppet. En undersøkelse av Michael Kauffman tyder heller på at Booth brakk beinet under flukten, da hesten falt over ham. Booths notater om å ha brukket beinet i fallet, høres heller som en dramatisering typisk for ham. Noen vitner mente han ropte Sic semper tyrannis! («Slik [går det] alltid tyranner!») etter å ha fyrt av et skudd og hoppet ned, mens andre mente å høre at han ropte The South is avenged! («Syden er hevnet!»)

Flukten

Booth flyktet hjem til Samuel Mudd sammen med Herold. De to mennene ankom midt på natten 15. april, og fikk overnatte i huset. Dr. Mudd behandlet Booths beinbrudd så godt han kunne, og forklarte senere at han ikke hadde gjenkjent Booth, enda de hadde møttes mange ganger tidligere. Mudd ble siktet for å deltakelse i sammensvergelsen for å ta livet av Lincoln, og dømt til livsvarig fengsel i Fort Jefferson uten Florida-kysten. I 1869 ble han benådet av president Andrew Johnson, delvis for sin innsats for å stanse et utbrudd av gulfeber i fengselet.

Booth ble forfulgt av nordstatssoldater gjennom det sørlige Maryland og over elvene Potomac og Rappahannock til Richard Garretts gård i nærheten av Bowling Green, Caroline County, Virginia. Tidlig om morgenen den 26. april 1865 klarte soldatene å omringe Booth. Innestengt i et tobakkslager nektet Booth å overgi seg, og Everton Conger ga da ordre om å sette fyr på lagerbygningen. Sersjant Boston Corbett skjøt Booth og såret ham dødelig i halsen. Booth ble dratt ut av det brennende låvebygget og døde på gårdsbygningens veranda. Han levde i flere timer og tryglet i store smerter: «Drep meg! Drep meg!» Corbett fikk senere en belønning på $1&nbsp653,85 for sitt skudd.

Booths lik ble fraktet til Washington Navy Yard for identifikasjon og obduksjon. Liket ble deretter begravd i en celle i det gamle fengselet ved Washington arsenal. I 1867 ble den døde gravd opp igjen, lagt i en enkel trekiste og oppbevart i fengslets lager. I 1869 ble liket igjen identifisert før det ble overgitt i familien Booths varetekt. Det ble deretter begravd på et umerket sted i familiens tomt i Greenmount kirkegård i Baltimore.

Teorien om at Booth slapp unna

I april 1898 stod det i amerikanske aviser at Booth var sett i Brasil. To vitner hadde sett ham i live, den ene var fru Christ som påstod at seks uker etter drapet på Lincoln i 1865, var Booth på samme skip som henne og mannen til Nassau. Han var angivelig så plaget av sitt beinbrudd at hun overlot ham sin lugar, og han hadde gitt henne en ring som takk. En Wilson D. Kenzielot seg også intervjue og fortalte at han hadde kjent Booth godt i New Orleans og hadde vært på gården i Virginia der Booth skulle ha blitt skutt, men at offeret hadde vært en blond mann uten likhet med Booth. Noen mente at Booth flyktet fra tobakkslageret på Garretts gård ved hjelp av James William Boyd, som døde i hans sted. Regjeringen skulle ha gjort seg store anstrengelser for å dekke over tabben. Det finnes ikke noe historisk belegg for dette. Boken The Lincoln Conspiracy beskriver mordet på Lincoln, Boyd-konspirasjonen, og Booths flukt. En annen bok, The Curse of Cain: The Untold Story of John Wilkes Booth hevder at Booth flyktet, men til slutt kom tilbake til USA hvor han døde i Enid, Oklahoma i 1903. Avdøde ble balsamert og turnerte som mumie rundt i USA. Mumien «spredte ulykke rundt seg i omtrent like høy grad som Tutankhamon skal ha gjort,» skrev Saturday Evening Post i 1938.

Booth i populærkulturen

Booth er stjernen i Broadway-musikalen Assassins av Stephen Sondheim og John Weidman fra 1991. Stykket tar for seg alle som har forsøkt eller klart å myrde amerikanske presidenter. Booth synes å være den av snikmorderne som er fremstilt mest «sympatisk».

Et populært tema i tidsreisefortellinger er å forsøke å hindre Booth i å drepe Lincoln, slik som en episode fra TV-serien Twilight Zone (Back There), en novelle av [Robert Silverberg kalt «The Assassin», og kortspillet Chrononauts. Booth nevnes også i komedien Zoolander som den første «skuespiller/modell», i en replikk om kjente snikmordere som en del av en pågående konspirasjon for å holde prisene på kleskolleksjonen nede.

I tillegg har Booth en sentral rolle i spillefilmen National Treasure, hvor hans etterkommer prøver å renvaske ham for mordet på presidenten. Denne filmen nyanserer også Booths rolle i komplottet mot presidenten, men ender med et endelig bevis for Booths attentat mot presidenten. Filmen viser blant annet Booths flukt fra teateret, men viser ikke at han kommer frem. Hele filmen handler om koder og gåter som Booth og hans medskyldige prøver å løse ved hjelp fra tippoldefaren til historikeren Ben Gates, spilt av Nicolas Cage.

Kilder

• Kauffman, Michael W. (2004), American Brutus: John Wilkes Booth and the Lincoln Conspiracies, New York: Random House

Eksterne lenker

• (en) John Wilkes Booth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) John Wilkes Booth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) John Wilkes Booth på Internet Movie Database
• (en) John Wilkes Booth hos Internet Broadway Database
• (en) John Wilkes Booth hos American National Biography
• (en) The Life and Plot of John Wilkes Booth
• (en) Open Directory Project: John Wilkes Booth
• (en) A History of John Wilkes Booth on National Park Service
• (en) First Edition Report on the Lincoln Assassination, and Biography of John Wilkes Booth
• (en) Booths fluktrute (Civil War Trails)
• (en) Booth's grave site Arkivert 23. april 2006 hos Wayback Machine.
• (en) Booth Legend – En side hos Oklahoma Historical Society som beskriver myten om at Booth døde i Oklahoma
• (en) Izola Forrester Family Papers – En amerikansk teaterfamilie hevder å nedstamme fra John Wilkes Booth. Et online arkiv viser mange originale dokumenter som styrker deres påstander.