Junkers Ju 52
Junkers Ju 52 med kallenavn «Tante Ju», var et kombinert passasjer- og transportfly produsert 1932 – 1945 av Junkers. Prototypen fløy første gang 13. oktober 1930. Den var konstruert av Ernst Zindel ved Junkers-fabrikkene i Dessau. Flyets «bølgeblikk»-skrog gav flyet et karakteristisk kasse-lignende utseende.
| Junkers Ju 52 | |||
|---|---|---|---|
 Lufthansas veteranfly D-AQUI | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Passasjerfly | ||
| Produsent | Junkers | ||
| Første flyvning | 13. oktober 1930 | ||
| Produsert | 1930 – 1945 (1949 Frankrike og Spania) | ||
| Antall produsert | 5 415 | ||
| Passasjerer | 15 – 17 | ||
| Mannskap | 3 | ||
| Utviklet fra | W 34 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 18,80 m | ||
| Høyde | 4,50 m | ||
| Vingespenn | 29,25 m | ||
| Vingeareal | 110,50 m² | ||
| Egenvekt | 6 560 kg | ||
| Vekt (lastet) | 10 515 kg | ||
| Motorer | 3 × BMW 132T-2 stjernemotorer, hver på 830 hk | ||
| Topphastighet | 260 km/t | ||
| Marsjfart | 200 – 220 km/t | ||
| 2600 – 4800 m | |||
| Rekkevidde | inntil 1400 km | ||
| Klatrefart | 346 m/min | ||
Beskrivelse
redigerFlyet var en viderutvikling av, og hadde likhetstrekk med andre Junkers-fly, for eksempel W33/W34. Det var utstyrt med én motor, vekselsvis produsert av BMW og Junkers, men allerede under de første prøveflyvningene ble det klart at flyets yteevne var utilstrekkelig. Det ble derfor utviklet en modell med 3 motorer kalt Ju52/3m. Den nye utgaven var først utstyrt med tre Pratt & Whitney Hornet motorer som senere ble erstattet med BMW 132 motorer. De to ekstra motorene ga flyet en bedre yteevne og større lastekapasitet. Eksportmodellene ble oftest utstyrt med Pratt & Whitney Wasp eller Bristol Pegasus motorer.
Sivil tjeneste
redigerI utgangspunktet var flyet ment å være et frakt- og postfly. Med 15 – 17 sitteplasser ble flyet populært som passasjerfly og Junkers fikk bestillinger fra land i Syd-Amerika, Syd-Afrika og flere land i Europa. I Norge bestilte Det Norske Luftfartselskap (DNL) i 1935 tre fly med flottører. DNLs fly ble opprinnelig levert med Hornet-motorer.
Militær bruk
rediger
Ju 52 ble først brukt som militærfly under den spanske borgerkrig både til troppetransport og til transport av fallskjermsoldater. Flyet ble også benyttet som bombefly under bombingen av Guernica. Luftwaffe brukte flyet under hele den andre verdenskrig, inklusive invasjonen av Norge 9. april 1940.
Ju 52 var et relativt langsomt fly med en toppfart på 265 km/t. Det var i tillegg lett bevæpnet. Det var derfor nødvendig med jagereskorte, men tapene ble likevel store. Ved krigens slutt ble mange eksemplarer hugget opp, men fortsatt finnes det fly igjen i museer over hele verden. Et lite antall er fortsatt i bruk som veteranfly.
Produksjonen av Ju 52 opphørte i Tyskland i 1945, men fortsatte i Frankrike og Spania frem til 1949. Det er tilsammen bygget 5 415 Ju 52. Av disse ble 400 bygget i Frankrike og 170 i Spania.
Ju 52 er også den flytypen som kan notere lengst levetid. De siste Ju 52 var i bruk av Sveits' flyvåpen og ble tatt ut av tjeneste i 1982.
Spesifikasjoner
rediger
| Ju 52/3mg7e | |
|---|---|
| Dimensjoner | |
| Vingespenn | 29,25 m |
| Vingeareal | 110,50 m² |
| Lengde | 18,80 m |
| Høyde | 4,50 m |
| Vekt | |
| Nettovekt | 6 560 kg |
| Maksimal startvekt | 10 515 kg |
| Ytelser | |
| Topphastighet | 260 km/t |
| Klatrehastighet | 3,47 m/sek |
| Topphøyde | 5400 m |
| Rekkevidde | 1400 km |
| Annet | |
| Motorer | 3 × BMW 132T-2 stjernemotorer (830 hk) |
| Bestykning | 3 × 7,92 mm mitraljøser |
Norskregistrerte Ju 52
redigerFølgende Junkers Ju 52 har vært registrert i Norges luftfartøyregister:
- LN-DAE «Havørn», forulykket 16. juni 1936 – Havørn-ulykken.
Den 9. april 1940 ble DNLs tre fly beslaglagt av okkupasjonsmakten:
Etter 1945 fikk DNL tilbake to av sine tidligere fly:
- LN-DAF omregistrert LN-KAG «Tyrihans».
- LN-DAH omregistrert LN-KAF «Askeladden».
Fra Luftwaffe overtok DNL syv fly:
- LN-LAB – havarert på Snarøya 22. mai 1946 – Snarø-ulykken.
- LN-KAD «Per» – opphugget 14. november 1950.
- LN-KAE «Pål» – opphugget 28. november 1950.
- LN-KAB «Tyrihans» – opphugget 25. mai 1948.
- LN-KAI «Peik» – opphugget 25. mai 1948.
- LN-KAU «Ulabrand» – brukt til resevedeler.
- LN-KAL – brukt til resevedeler.
-
DNL LN-DAF «Tyrihans». -
DNL LN-DAH «Askeladden». -
DNL LN-DAI «Hauken». -
DNL LN-KAG «Veslefrikk». -
SAS LN-KAG «Veslefrikk».
Museums- og veteranfly
redigerDet finnes et stort antall Ju 52 i fly- og transportmuseer. I Norge finnes en Ju 52 i militære farger ved Forsvarets flysamling, Gardermoen, og en sivil variant ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.
Fortsatt er 7 Ju-52 flyvedyktige:
- HB–HOP, Ju 52/3m – eier: Ju-Air, Dübendorf Air Base i Sveits.
- HB–HOS, Ju 52/3m – eier: Ju-Air, Dübendorf Air Base i Sveits.
- HB–HOY, CASA 352A-3 – eier: Ju-Air, vanligvis plassert i Mönchengladbach i Tyskland eller på Dübendorf Air Base.
- D–CDLH, Ju 52/3m – eier: Deutsche Lufthansa Berlin-Stiftung (se under).
- ZS–AFA, CASA 352 – eier: South African Airways Historic Flight, Swartkop i Sør-Afrika.
- N352JU, CASA 352L – eier: Commemorative Air Force, Gary Regional Airport, Indiana, USA.
- F–AZJU, CASA 352 – eier: Amicale J.B. Salis Cerny/La Ferté Alais ved Paris i Frankrike.
DNLs «Askeladden», nå D–CDLH
rediger
Det eldste eksemplaret ble produsert i 1936 for Lufthansa og var registrert som D–AQUI «Fritz Simon». Flyet ble solgt til DNL i 1936 som erstatning for «Havørn» som gikk tapt i Havørn-ulykken og ble registret LN–DAH «Falken». Dette ble konfiskert av Luftwaffe i 1940 og fikk da tilbake sin gamle registrering D–AQUI og navnet «Kurt Wintgens» – et flyveress fra første verdenskrig.
Etter krigen kom flyet tilbake til DNL og ble brukt på Finnmaksruten frem til 1956. Flyet ble tilbudt Norsk Teknisk Museum, som måtte avstå fra å motta gaven på grunn av plassmangel. Det ble da lagt ut for salg. Etter ett år ble det solgt til Transportes Aereos Orientales i Ecuador, og fikk den nye registreringen HC–ABS «Amazonas». Det ble tatt ut av tjeneste i 1963 og ble så stående på Quito Airport i fem år. Deretter ble flyet kjøpt av den tidligere jagerflygeren i American Air Force, Lester Weaver for 52 500 dollar og ble registrert som N130LW. De amerikanske luftfartsmyndighetene nektet imidlertid å sertifisere det til annet enn bruk til fremvisning på flystevner og lignende.
Flyet ble så kjøpt av flygeren og forfatteren Martin Caidin (1926 – 1997) for 150 500 dollar, som registrerte det som N52JU «Iron Annie». Caldin brukte to år på å sette flyet i stand og fikk sertifisert det i 1976 uten restriksjoner. Han beholdt det frem til desember 1984 da det ble kjøpt tilbake av Lufthansa og ble fløyet til Hamburg via Grønland, Island og England. Etter ett år med omfattende restaurering, begynte det sin nye karriere med rundflygninger over tyske byer. Flyet har fått ny offisiell registrering D–CDLH, malt under flyets sideror. Imidlertid er den gamle registreringen D–AQUI malt på vingene, og flyet har fått navnet «Tempelhof». Flyet er hvert år i full trafikk gjennom hele sommerhalvåret og flyr flere rundturer hver dag omkring i hele Tyskland.
Ju 52-veteraner fortsatt flyvedyktige
rediger |
 |
 |
 |
 |
 |
