Wikipedia

Rein

art av hjortedyr
(Omdirigert fra «Karibu»)
For herregården i Trøndelag, se Reins kloster; for mannsnavnet, se Rein (navn)

Rein (Rangifer tarandus), som også kalles både reinsdyr, rensdyr og karibu, er et hjortedyr med holarktisk utbredelse, godt tilpasset de ekstreme kulde- og snøforholdene som kan råde der vinterstid.

Rein
Norsk villrein (R. t. tarandus)
Foto: John Linnell, 2015
Nomenklatur
Rangifer tarandus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
rein,[1]
reinsdyr,
karibu
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieHjortedyr
GruppeCapreolinae
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: tundra/skog
Utbredelse:
karibu (grønn) og rein (rød) er utbredt i Holarktis
Inndelt i

Nord-Amerika/Grønland:

Eurasia:

Beskrivelse

rediger
 
Villrein på Blefjell
 
Svalbardrein

Rein eksisterer som flere underarter og varierer i størrelse og utbredelse. De sørlige underartene er generelt større enn de nordlige. Karibuer, som det finnes flere underarter av i Nord-Amerika, kan bli opp til 120 cm i skulderhøyde og ha en total kroppslengde på 150–230 cm. Den normale skulderhøyden hos rein er vanligvis 82–120 cm. Bukkene veier vanligvis 70–150 kg, mens simlene veier 40–100 kg. Hos skogskaribuen kan imidlertid bukkene i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 270 kg. Halen utgjør gjerne cirka 10–15 cm. Hos noen underarter kan bukkene bli dobbelt så store som simlene.

Rein skiller seg fra andre hjortedyr ved at både bukkene (hannene) og simlene (hunnene) utvikler gevir. Man sier at reinen «feier geviret», når dyrene feller geviret sitt. Bukkene gjør dette i november, mens simlene gjør det et par dager etter kalving. Simlene må feie geviret for å komme i ny brunst. Trær og busker blir brukt til å skrape geviret før det feies.

Geviret, som er en struktur bygget opp av molekyler av keratin (som negler, hover, hår, klover, nebb og pels), blir større med årene, og takkene mer tallrike. De største gevirene kan bli så formidable i størrelse at de nærmest må betraktes som uhensiktsmessige for dyra. Det er bukkene som utvikler de største og mest prangende gevirene. Begge kjønn feller geviret årlig, men bukkene er først ute og feller det i november/desember. Når brunsten er over har ikke bukken lenger behov for geviret. Dette er praktisk for den kalvebærende simla, som da blir den dominante i matfatet og enkelt holder bukker og andre ikke kalvebærende dyr unna. Hun feller først geviret etter at kalven er født i mai/juni neste vår.

Pelsen gir glimrende beskyttelse mot vær og vind, fordi hvert hårstrå er hult og derfor isolerer ekstra godt. Fargen varierer fra mørk brun til nærmest hvit. Fargen varierer dessuten mellom underartene, kjønnene, områdene de lever i og årstidene.

Klauvene er store og konkave i formen, noe som gir dyra god bæreevne i dyp snø og våtmarksområder/myrgrunn. De store klauvene fungerer dessuten som utmerkede svømmeføtter og gjør reinen til en ypperlig svømmer. Klauvene er også redskapet reinen bruker for å nå ned til føden (lav og mose) vinterstid, som da kan være dekket av snø og is.

Når reinen løper kan man høre en kneppelyd. Mange har trodd at lyden kommer fra de brede klauvene, men det er ikke tilfelle. Derimot er det et senefeste i bakbena som skaper lyden, når festet sklir over et ben. Man kan tenke seg at dette fenomenet har utviklet seg slik for at reinen lettere skal kunne følge flokken når denne forflytter seg i mørket, men man er på ingen måte sikker på dette.

Inndeling

rediger

Inndelingen av rein følger Knut H. Røed (2005)[3] og tesene til Corinne D. Wilkerson (2010).[4] Reinsdyrene kan deles inn på flere måter. Nedenfor har formene blitt delt inn i henhold til det grunnleggende utbredelsesområdet (Nord-Amerika og Eurasia). En annen måte er å dele reinen inn er etter det grunnleggende habitatet den lever i; Arktis, tundra og boreal barskog.[5]

Det er beskrevet mange former av rein, men det er usikkert i hvilken grad de kan anerkjennes som selvstendige underarter. Åtte eller ni underarter aksepteres stort sett internasjonalt (hvorav sju nålevende), men det knytter seg fortsatt usikkerhet til både opprinnelsen, utbredelsen, varianter og overgangsformer. Noen distinkte varianter er tatt med i oversikten nedenfor.

Treliste

Domestisering

rediger

Mye tyder på at tundrareinen ble domestisert som følge av minst to samtidige uavhengige prosesser for omkring 2 000–3 000 år siden, den ene i Fennoskandia og den andre i Russland.[6] Villrein og tamrein tilhører således samme underart, siden karibuformene, svalbardreinen og skogsreinen har aldri blitt domestisert.

Geografisk spredning

rediger
 
Villrein i Jotunheimen

Rein finnes opprinnelig bare på den nordlige halvkule. Arten er naturlig utbredt i Canada (inkludert på Newfoundland), Alaska, Norge, Finland, Russland (inkludert Sibir), Mongolia og Kina, samt på Svalbard og Grønland. I tillegg er det satt ut rein blant annet på Sør-Georgia i Antarktis og på Island. Verdensbestanden ble i 1986 estimert til å være omkring 3,3–3,9 millioner dyr (Williams & Heard, 1986[7]), men da er ikke tamreinstammen talt med.

Karibu

rediger

Karibu er en fellesbetegnelse for nordamerikanske og grønlandske underarter av arten rein (Rangifer tarandus), også kalt reinsdyr.

Villrein i Norge

rediger

I Norge er villrein synonym med fjellrein, som noen også kaller tundrarein. Villreinen er i dag en norsk ansvarsart. Arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser viser at det har vært rein i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 12 000 år siden. Tamreindriften på 1800- og 1900-tallet førte til at villreinen ble totalt utryddet i Sverige, Finland og nesten hele Norge. Bare noen få dyr var igjen i noen av de større fjellområdene i sør.

Villreinstammen ble totalfredet i årene 1902–1906, noe som førte til at stammen igjen ble skattbar for en periode, men etter noen år sank bestanden igjen. På 1920-tallet regnet man med at totalbestanden var omkring 2 700 dyr. Det førte til at det på 1930-tallet ble innført kvoteregulering for jakt på villrein, noe som ga resultater. Forvillet tamrein bidro i tillegg til å øke villreinbestandene, og i en del tilfeller ble det også kjøpt opp og satt ut tamrein som nå forvaltes som villrein. Dette førte til at villreinbestanden vokste til over 30 000 dyr på midten av 1990-tallet, fordelt på 26 avgrensede forvaltningsområder i Sør-Norge.[8]

Tamrein i Norge

rediger
 
Sørsamisk kjørerein med slede

Tamrein og villrein er fjellrein og tilhører samme underart. Tamreinen har i så måte vært med på å styrke villreinstammen ved flere anledninger.

Etter reindriftsloven kan bare personer av samisk ætt drive reindrift innenfor reinbeiteområdene i Norge(reindriftsloven § 9). Det kreves også at enten foreldre eller besteforeldre må ha drevet med reindrift tidligere. Utenfor reinbeiteområdene finnes imidlertid også norske tamreinlag som driver med reindrift i Sør-Norge. Reindriftsretten reguleres av reindriftsloven.

Antallet tamrein i Norge varierer gjennom året og fra år til år, avhengig av beiteforhold og hvor mye som slaktes. Offentlig statistikk viser tall i vårflokk før kalving. Tidligere oppgitte reintall er ikke alltid pålitelige, derfor kan de gi feil inntrykk av utviklinga i bestanden. Rundt år 1900 var det offisielt ca. 100 000 tamrein i Norge, trolig var det reelle tallet høyere. I 1991 var antallet oppe i ca. 220 000 dyr, for så å synke igjen mot slutten av 1990-tallet. På 2000-tallet har imidlertid antallet igjen økt. I driftsåret 2001/2002 var det registrert 184 925[9] tamrein i Norge. I 2003 ble antallet estimert å være omkring 203 000 dyr, hvorav ca. 70 % befant seg i Finnmark.

I inntektsåret 2004/2005 erstattet staten 11 400 tamrein som tapt på grunn av rovdyr, hvorav ca. 650 tilfeller var dokumentert. Det totale tapet var imidlertid på over 58 000 tamrein, hvorav næringen søkte om erstatning for 47 800 dyr. I 2011 ble det rapportert 80 000 dyr tapt av ulike årsaker, og det ble søkt erstatning for 67  000 av disse. Det ble gitt erstatning for nærmere 21 000 dyr, hvorav 1250 dyr ble dokumentert tatt av rovvilt.[10]

Tamrein på verdensbasis

rediger

Nordisk råd[11] anslo i 2004 at den totale tamreinbestanden i verden var på ca. 1,8 millioner dyr, hvorav ca. 1,2 millioner (2/3) befant seg i Russland. I 1969 var den russiske tamreinbestanden på hele 2,5 millioner dyr. I Russland er det ei rekke folkegrupper som driver med reindrift, blant dem russiske samer og nenetsere.

I Sverige var tamreinstammen[12] på ca. 220 000 dyr i år 2000, fordelt på ca. 4 700 reineiere. Antallet tamrein varierte mellom 160 000 og 300 000 dyr på 1990-tallet.

Atferd

rediger
 
Reinsdyr som feller gevirhuden

Reinsdyret er et flokkdyr som i vill tilstand gjerne ferdes i store grupper, som av og til kan telle flere tusen. Fra Nord-Amerika er det kjent at reinsdyr kan forflytte seg mer enn 5 000 km på et år. Reinsdyret bruker først og fremst luktesansen til å forsterke sitt sanseinntrykk, da dyret ser ganske dårlig.

Reinsdyr er gode svømmere som enkelt krysser elver og sund. Reinsdyr er hurtige dyr som over en kort periode kan nå en toppfart på mer enn 60 km/t (opp mot 80 km/t for caribou), eksempelvis om den blir skremt. Når flokken til vanlig forflytter seg er imidlertid halve farten eller mindre mer normalt.

Rein som har blitt temmet kalles gjerne tamrein, og er næringsmessig et viktig dyr for samene på Nordkalotten. Dyret har gjennom årtusener blitt skattet som matauk, trekkdyr og kilde til klær. Den varme pelsen gir god beskyttelse mot vær og vind. Klær og sko ble gjerne sydd med sener fra dyret. Av geviret har samene også tradisjonelt lagt både redskaper og pyntegjenstander.

Reproduksjon

rediger
 
Simle med kalv

Simlene blir normalt kjønnsmodne når de er omkring 28 måneder gamle, selv om det finnes eksempler på simler som har blitt det alt i 16 måneders alderen.

Paringstiden er i perioden august-november, avhengig av leveområdet. På denne tiden feller bukkene det tynne hudlaget som dekker geviret, og like etter går de i brunst. Hudlaget kalles for bast. De kjemper mot hverandre om retten til å pare seg, og samler seg ofte en gruppe med 10–15 simler (hunndyr).

Simla går drektig i ca. 228 dager og føder normalt kun en kalv, selv om tvillingfødsler har blitt rapportert. Den nyfødte kalven veier normalt mellom 3 og 12 kg. Selve kalvingen skjer gjerne i perioden mai–juni. Reinkalvene blir tidlig utviklet og er klare til å patte mora få minutter etter at de er født. Kalven patter mora den første måneden, før den begynner å spise gress selv. Rein har kun to patter.

Reinkalver blir hurtig løpedyktige og kan i løpet av ett døgn følge mora og flokken når denne forflytter seg. Flokken er også kalvens beste beskyttelse i de første dagene og ukene etter fødselen, da de er mest utsatte for rovpattedyr.

Ernæring og beskatningspress

rediger

Reinsdyr er planteetere som for det meste livnærer seg av ulike sorter løv, lav, mose og sopp. I Norge har studier vist at reinen livnærer seg på hele 37 ulike plantefamilier.[13] Reinlav, som er energirik, men protein- og mineralfattig, og mose er spesielt viktig vinterstid, men de spiser også annen føde i denne årstiden. Det er også en myte at reinen ikke kan klare seg uten reinlav. Det er blant annet svalbardreinen et godt eksempel på. Om snøforholdene blir vanskelige kan imidlertid reinen risikere å dø av sult.

I store deler av verden blir villreinstammene beskattet gjennom jakt. I Norge har tendensen de siste årene vært at det blir stadig færre reinjegere. I 2005 var det 8 100. Det var en økning på ca. 1 700 jegere, noe som trolig skyldes økt villreinkvote. Til sammenligning var det 32 300 hjortejegere og 57 400 elgjegere (iflg. Statistisk sentralbyrå/SSB).

I 2005 ble det felt ca. 4 800 villrein i Norge, noe som var en oppgang på ca. 900 dyr (iflg. SSB, 2005). Fellingskvoten var på ca. 10 000 dyr. Størst kvote (felte/kvote) hadde Hardangervidda (860/2 530 dyr), men det ble felt flest dyr i Rondane (980/1 650). Fellingsprosenten var størst i Forellhogna, der det ble felt 264 dyr av en kvote på 300 (88 %).

I tillegg til jakt er reinen er utsatt for rovdyrpress. I Nord-Amerika er ulv det rovpattedyret som hvert år dreper flest rein. Forskere har anslått at en voksen ulv kan ta opp mot 15-30 rein på en sesong. Reinen er imidlertid også utsatt for predasjon fra svartbjørn, brunbjørn, isbjørn, gaupe, jerv og ørn, i Norge kongeørn. Ørnen tar helst kalver.[14]

Bevaringsstatus

rediger
 
Villrein på Hemsedalsfjellet.

Reinsdyret som art er ikke en truet art. Forskere har estimert at det trolig finnes omkring 5-6 millioner reinsdyr i verden, hvorav nærmere 2 millioner er såkalt tamrein. Reinen er således ikke truet som art, men den er utrydningstruet på mange lokale plan. Tap av habitat, klimaendringer og overbeskatning er de mest vanligste problemene. I dag er den kanadiske peary karibuen den mest truede underarten, trolig som følge av klimaendringer. Den ble satt på IUCNs rødliste som truet (EN A1b, C1) i 2003, men ny kunnskap dokumentert i 2006 viser at antallene kan være langt mindre enn tidligere antatt (ca. 10 000 dyr). Kanskje kun 2 000 dyr.

Reinen er mest tallrik i Alaska, Canada, og Russland. Tidligere fantes det også villrein langt sør i USA og i land som Storbritannia, Tyskland og Polen i Europa. I dag er det bare i Norge, Finland og Russland at det fortsatt finnes villrein naturlig i Europa, og i USA er karibuen nærmest utryddet.

Reindriftskultur

rediger

Reindrift

rediger
 
Tamrein på beite i Jämtland, Sverige
Hovedartikkel: Reindrift

I Europa har reindrift utviklet seg fra en samisk veidemannskultur, men det er vanskelig å tidsfeste når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene.

I norsk sammenheng hører man først om reinhold av vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant «finnene» (les samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser om samer som brukte tamrein som kjørerein, klovdyr og melkedyr.

På 1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer.

Reinkjøtt som matkilde

rediger

Reinkjøtt har vært en viktig matkilde for urfolk i nordlige strøk av verden så lenge det har eksistert rein der. I Nord-Amerika har eksempelvis indianerne utnyttet reinen gjennom alle tider, i Skandinavia samene, og i Russland nenetsene og en rekke andre urfolk. Til Skandinavia kom reinen da isen trakk seg vekk etter siste istid. I hælene på reinen fulgte jegerne.

Samer og andre urfolk har rike tradisjoner med reinkjøtt som matkilde. For mange av dem er fortsatt reinkjøtt den viktigste proteinkilden. For at kjøttet skulle kunne brukes utover hele året ble det gjerne saltet, tørket eller røket. Hele dyret ble utnyttet. Innmat, beinmarg og såkalt gumppus (blodkaker og blodpølser) regnes fremdeles som delikatesser i det samiske kjøkkenet. Tørket reinkjøtt er også fortsatt populært. En av de mest kjente samiske matrettene kalles biđus og er en kjøttsuppe kokt på mye reinkjøtt og lite vann. Også finnbiff/reinskav er en populær kjøttrett lagd av strimlet reinkjøtt.

Reinsdyrkjøtt er svært magert sammenlignet med annet mørkt kjøtt. Det inneholder typisk omkring 4 % fett. For nordmenn flest er reinsdyrstek, reinsdyrbiff og ulike gryteretter der reinsdyrkjøtt inngår mest vanlig. Indrefilet av reinsdyr er en delikatesse, men kjøttet kan være vanskelig å få tak i. Ytrefilet er mer vanlig og egner seg utmerket som grillmat.

Kulturell betydning

rediger
 
Tresnittet «Okto» av den samiske kunstneren John Savio.
 
Kappkjøring på Kautokeinoelva i Kautokeino, påsken 2007.
Foto: Helge Høifødt

I alle år har samer og andre urfolk utnyttet reinen kulturelt, eksempelvis i rituelle handlinger og som arbeidsdyr. Reinen har blant annet fungert som vekselvis trekkdyr og klovdyr gjennom sesongene. I moderne tid har reinen også blitt populær i sport, mens snøscooteren har overtatt mange av dens arbeidsoppgaver i det daglige livet. I reinkappkjøring blir det konkurrert over ulike distanser. Tradisjonelt konkurreres det over en distanse på 1 000 meter med slede, men i de siste årene har det også blitt utviklet en sprintdistanse.

Mange forbinder reinsdyret med julenissen. Dette skyldes innflytelsen fra amerikansk folklore og litteratur. Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823, hvor de opprinnelige åtte reinsdyrene som angivelig trekker nissens slede ble navngitt. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om Reinsdyret Rudolf, som ble skrevet i 1939 og presentert i en sang i 1949.

Rein som lokalt symbol

rediger

Fem norske kommuner har reinsdyr i sitt kommunevåpen, dessuten har Eidfjord et reinsdyrgevir. Tromsø har reinsdyret i kommunevåpenet for å markere status landsdelshovedstad ved å ha et karakteristisk dyr for landsdelen som symbol.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. august 2020. Besøkt 5. august 2020. 
  2. ^ Gunn, A. 2016. Rangifer tarandus. «The IUCN Red List of Threatened Species 2016»: e.T29742A22167140. Besøkt 3. februar 2018.
  3. ^ Knut H. Røed (2005). Refugial origin and postglacial colonization of holarctic reindeer and caribou. Rangifer, 25 (1), 2005. DOI: 10.7557/2.25.1.334.
  4. ^ Corinne D. Wilkerson (2010). Population Genetics Of Woodland Caribou (Rangifer tarandus caribou) On The Island of Newfoundland. Department of Biology, Faculty of Science, Memorial University of Newfoundland, January 2010. Besøkt 2016-11-05
  5. ^ Banfield, A. W. F. 1961. A revision of the reindeer and caribou, genus Rangifer. Bullet. Nat. Museum Canada 177:1–137.
  6. ^ Røed KH, Flagstad Ø, Nieminen M, Holand Ø, Dwyer MJ, Røv N, and Vilà C (2008). Genetic analyses reveal independent domestication origins of Eurasian reindeer. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 275(1645):1849-1855. Besøkt 2012-04-05
  7. ^ Williams, T. M. & Heard, D. C. 1986. World status of wild Rangifer tarandus populations. Rangifer, Special Issue No. 1: 19–28.
  8. ^ Per Jordhøy: Snøhettareinen. Snøhetta forlag 2001.
  9. ^ Direktoratet for naturforvaltning. Erstatning for rovdyrskader på tamrein[død lenke]
  10. ^ DN (2011). Liten endring i tap av rein til rovvilt[død lenke]. Direktoratet for naturforvaltning, 28. desember 2011. Besøkt 26. april 2013
  11. ^ Samarbeid med urfolkene i Barentsregionen (Nordisk råd, 2004)[død lenke] PDF-format
  12. ^ SSR (2000). Vem är Same? Arkivert 7. oktober 2006 hos Wayback Machine., side 7/21, Svenska Samernas Riksförbund (SSR)
  13. ^ UiTø (2000). Faktorer som påvirker reinens fordøyelse av beiteplanter. Pressemelding/UiTø, 2000.
  14. ^ VG (2006). Fikk erstatning for 2000 rein drept av ørn. VG, 5. januar 2006

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rein&oldid=24774288»