Wikipedia

Knud Lyne Rahbek

dansk skribent

Knud Lyne Rahbek (født 18. desember 1760, død 22. april 1830) var en dansk litteraturhistoriker, dikter, oversetter, redaktør, teaterkritiker m.m. Han var sønn av tollinspektør Jacob Rahbek (1728–1795) og hustru Johanne, f. Riis (1731–1761). Han ble professor ved Københavns Universitet og senere universitetets rektor i perioden 1826–1827. Medlem av Det kongelige Teaters direksjon.

Knud Lyne Rahbek
Født18. des. 1760[1][2][3]Rediger på Wikidata
København
Død22. apr. 1830[1][4][2][3]Rediger på Wikidata (69 år)
København
BeskjeftigelseLitteraturhistoriker, litteraturkritiker, professor, lyriker, redaktør Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleKamma Rahbek
FarJacob Rahbek
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtFrederiksberg Ældre Kirkegård
Medlem avDet kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie[5]
Knud Lyne Rahbek på Commons

Giftet seg med Kamma Rahbek 31. august 1798.

Ungdom og teateret

rediger
 
Tittelbladet til Knud Lyne Rahbeks gjennombruddsverk, Breve fra en gammel Skuespiller til hans Søn fra 1782.

Helt fra sin tidligste ungdom hadde Rahbek ønsket å bli skuespiller, men han var forhindret fra dette på grunn av sitt utseende. I stedet vendte han seg til forfatterrollen og skrev en rekke skuespill. Debuten var Den unge Darby som ble oppført i april 1780. Ingen av disse skuespillene ble noen overveldende suksess og gjennombruddet som forfatter kom først i 1782 med boken Breve fra en gammel Skuespiller til hans Søn, som snakket om den franske filosofen Denis Diderots forkjærlighet for moralisering og naturalisme i teaterkunsten. Boken ble utgitt anonymt, men det gikk ikke langt tid før den sammensveisede leserkretsen i København kjente forfatterens navn.

Tidsskrifter og aviser

rediger

Rahbek var en av sin samtids betydeligste kulturpersonligheter og en av de mest beleste personer i landet. Han var redaktør av en rekke forskjellige tidsskrifter hvor han selv bidro flittig med teater- og bokanmeldelelser. Rahbek ga selv ut tidsskriftet Den Danske Tilskuer fra 1791 til 1806. Det inneholt ofte brev fra fiktive personer, som så, i stil med det engelske The Spectator, kunne moralisere og bedrive satire over samfunnet gjennom disse. Som fortsettelse av dette utgav han i 1811 ukeskriftet Sandsigeren, og 1815–1822 Tilskueren og endelig 1823 Tilskuerne. Dessuten var han med på å starte tidsskriftet Minerva i 1785 sammen med Christen Henriksen Pram. Etter noen omskiftninger hvor henholdsvis Pram alene og Rahbek alene eller sammen med Peter Collett bestyrte det, overtok Rahbek redaktørposten i 1799 og hadde den frem til 1808 (fra 1806 kalt Ny Minerva). I 1815 begynte han å utgi tidsskriftet Dansk Minerva, dette varte inntil 1819. Samme år begynte han å utgi tidsskriftet Hesperus for Fædrelandet og Litteraturen som gikk inn i 1823. Fra 1828 frem til 1830 utga han Tritogenia, som var ment som en fortsettelse av idéene bak Minerva. I 1811 ble han dessuten utnevnt til redaktør av bladet Dagen hvor han var til 1814. Rahbek bidro i tillegg med artikler til andre tidsskrifter og aviser.

Rahbek som skjønnlitterær forfatter

rediger
 
Knud Lyne Rahbek, etter en tegning av maleren I.C. Dahl.

I tillegg til en stor mengde klubbsanger og drikkeviser og de ovennevnte skuespillene, var Rahbek en av de få danske prosaforfattere i Danmark rundt år 1800. I sine egne og andres tidsskrifter ble mange av Rahbeks mindre fortellinger offentliggjort, også i verket Prosaiske Forsøg (bind I-VIII 1784–1806). Alle hans lengre historier, i tillegg til noen av de kortere, ble utgitt samlet i verket Samlede Fortællinger (4 bind 1804–1814).

Litteraturforskeren Hakon Stangerup karakteriserer Rahbek som en typisk borgerlig-didaktisk forfatter, som utelukkende skriver sine historier ut fra et moraliserende synspunkt, «naar han dyrker Romanen, er det kun for derigennem at fremsætte Meninger og Anskuelser til Dydens Fremme [...] en Kunstform, som for ham kun har været et Vehikel, aldrig et Maal i sig selv.».[6] Denne vurderingen er fortsatt passende på en del av Rahbeks prosaforfatterskap, f.eks. fortellingene Baron von Waldheim, Sandsigeren, Bomhuset, Sølvbrylluppet, Mindesmærkerne, Børnekopperne og Selvmorderen. Men litteraturhistorikeren Asger Albjerg har i sin doktoravhandling nylig stilt spørsmål ved denne fullstendig avvisende oppfatning av Rahbeks skjønnlitterære prosaforfatterskap, og særlig fremhevet Rahbeks historiske romaner som et godt eksempel på Rahbeks evner som romanforfatter.[7] Asger Albjerg tar romanen Camill og Constancefra (1799)som eksempel, en roman hvor handlingen foregår i Frankrike under revolusjonen. I stedet for å la den historiske rammen autentiseres gjennom historiske «kulisser», dvs. gjenstander og bakgrunner, skal den fremgå gjennom personenes handlinger og tenkemåte.[8] På denne måten foregriper Rahbek i virkeligheten Walter Scotts idé med å la den historiske romanen vise at man kan forstå historien gjennom tenkemåten til mennesker fra fortiden, femten år før Scotts første historiske verker utkom.[9] I fortellingen har Rahbek klart å skape tankevekkende referanser til lokale danske politiske forhold, om sin uvilje mot revolusjon på dansk jord, stadig uten «at give køb på sin tro på humanisme og tolerance.»[10] Albjerg viser på denne måten at han også kunne skrive velfortalte historier med stadig aktuelle problemstillinger.

Kulturlivet

rediger
 
Knud Lyne Rahbeks og Rasmus Nyerups «Udsigt over den danske Digtekonst under kong Frederik den Femte» fra 1819.

Rahbek forsørget seg på 1800-tallet hovedsakelig som oversetter av utenlandsk litteratur, både fra latin, engelsk og svensk, men fortrinnsvis fra fransk og tysk. Sammen med Rasmus Nyerup var han med på å grunnlegge en egentlig litteraturhistorisk forskning i Danmark, og utga sammen med han en del litteraturhistoriske verker, bl.annet Bidrag til den danske Digtekunsts Historie (1800–1808), Bidrag til en Udsigt over dansk Digtekunst under kong Frederik den Femte (1819) og Bidrag til en Udsigt over dansk Digtekunst under Kong Christian den Syvende ((1828).

Han var en nær venn av en rekke andre danske kulturpersonligheter, bl.annet P.A. Heiberg som han hadde studert filologi på universitetet sammen med, Jens Baggesen, Adam Oehlenschläger og N.F.S. Grundtvig. Etter P.A. Heibergs landsforvisning og etterfølgende skilsmisse fra Thomasine Gyllembourg, fikk han overdratt ansvaret for deres sønn Johan Ludvig Heiberg. Det var imidlertid ingen suksess; den unge Heiberg stakk gjentatte ganger av og fikk etter hvert lov til å bo hos sin mor i stedet.

Sammen med Grundtvig var han med på å gjenoppdage H.A. Brorson, som stort sett var blitt glemt ved inngangen til det nittende århundre.[11] Rahbeks selvbiografi i fem bind Erindringer af mit Liv (utkom 1824-1829) er en svært viktig førstehåndskilde til tidens kulturliv. Rahbek utgjorde på mange måter sentrum i dette både som redaktør, kritiker og aktivt medlem av det sene 1700-talls mange klubber (først og fremst Drejers Klub) og senere som medvert i salongen sammen med hustruen Kamma Rahbek på Bakkehuset for gullalderens unge kunstnere og intellektuelle.

Romantikkens diktere og Rahbek

rediger

Selv om Rahbek hele livet fastholdt sitt utgangspunkt i det rasjonalistiske syn på dikterkunsten, og i det store og hele ikke kunne godta de nye idealene som romantikken dikterte, var han stadig involvert i å protesjere nye talenter. Forestillingen om at Rahbek var en oldtidslevning som bare fant interesse i å minnes fortiden og derfor sto uforstående overfor den nye tid etter den romantiske skoles gjennombrudd, er langt fra sannheten. Denne oppfatningen stammer sannsynligvis fra Just Mathias Thieles egne sterkt personlig farvede erindringer fra Bakkehuset, men må ved en gjennemgang av hans virksomhet på 1800-tallet forkastes.[12]

Med romantikkens gjennombruddsmann Adam Oehlenschläger hadde han et skiftende vennskap. Rahbek kunne godt se Oehlenschlägers språklige og kunstneriske kvaliteter, men han kunne ikke godta hans tyske romantiske idealer og hans forakt for det forrige århundrets diktere. I det hele tatt hadde Rahbek en inngrodd skepsis overfor kunstneriske skoler. Da feiden mellom Oehlenschläger og Jens Baggesen brøt ut i 1814, holdt han seg i bakgrunnen, ute av stand til å slutte opp om noen av sidene, selv om Baggesen i sine satirer ofte også med navns nevnelse svertet Rahbek på grunn av hans vennskap og de mange positive anmeldelelser av Oehlenschläger.[13] (Det kan forøvrig nevnes at Rahbek og Oehlenschläger var inngiftet i samme familie, ettersom sistnevnte hadde truffet Christiane Heger, søster av Kamma Rahbek, på Bakkehuset og de hadde giftet seg i 1810.[14])

Annerledes uforbeholden var han overfor dikterne B.S. Ingemann og Steen Steensen Blicher. Han priste dem ved gode anmeldelelser lenge før den lærde verden i København hadde fått øynene opp for deres kvaliteter.[15]

Rahbek hadde også stor innflytelse på den unge H.C. Andersen. Som direktør og sensor for teateret, hadde han sammen med direksjonen vært med å ta stilling til Andersens tidlige forsøk både som skuespiller og dramatiker på begynnelsen av 1820-årene. Mens det var stor enighet om at Andersen var uegnet til begge deler, var Rahbek av den mening at det muligens bare var et spørsmål om mangel på utdannelse. Og det var derfor Rahbek som var hovedkraften bak beslutningen om å sende H.C. Andersen på Slagelse latinskole. Et opphold som nok kostet den unge mannen mye smerte, men samtidig utløste den skjebnebestemmelsen til å kaste seg over diktekunsten som ble Andersens store gjennombrudd senere i livet.[16]

Så på tross av at Rahbek i det store og hele så med pessimistiske øyne på åndsutviklingen på 1800-tallet, først og fremst på grunn av det han så som sviket av de politiske frihets- og toleranseidealer han selv hadde kjempet for, kunne han stadig fremheve det han selv oppfattet som de gode sider ved tidens smak. De fleste av tidens store kulturpersonligheter fortsatte med glede å besøke Bakkehuset inntil Rahbeks død i 1830.

Han er begravet på Frederiksberg ældre kirkegård.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rahbek-knud-lyne[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 10449856p, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, oppført som Knud Lyhne Rahbek, Store norske leksikon-ID Knud_Lyhne_Rahbek[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.danskeselskab.dk, besøkt 23. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hakon Stangerup, Romanen i Danmark i det attende Aarhundrede, Ejnar Munksgaard, 1936, s. 313
  7. ^ Asger Albjerg - Den brændende fakkel, PDF-udgave.[død lenke]
  8. ^ Asger Albjerg, s. 14
  9. ^ Asger Albjerg, 2008, s. 14-15
  10. ^ Asger Albjerg, 2008, s. 19
  11. ^ Anne E. Jensen, Rahbek og de danske Digtere, i:Frederiksberg gennem Tiderne, VII, 1960, s. 69ff.
  12. ^ Anne E. Jensen, 1960, s. 69ff.
  13. ^ Anne E. Jensen, 1960, s. 62-63
  14. ^ Kalliope-Biografiske opplysninger
  15. ^ Anne E. Jensen, 1960, s. 83
  16. ^ Anne E. Jensen, 1960, s. 92.

Litteratur

rediger
  • Conrad, Flemming, Rahbek og Nyerup, Studier fra Sprog- og Oldtidsforskning, Museum Tusculanum, 1979.
  • Erslew, Almindeligt Forfatterlexicon for Kongeriget Danmark med tilhørende Bilande fra 1814, København, 1847, bind 2, s. 603-619.
  • Anne E. Jensen, Rahbek og de danske Digtere, i:Frederiksberg gennem Tiderne, VII, 1960.
  • Troels-Lund, Bakkehus og Solbjerg, bind 1, Gyldendal, 1971.
  • Johan Bang, Martin Salmonsen & Christian Borberg (red.), Frihedens sag er en borgerlig sag – Kampen om de borgerlige rettigheder 1770-1807, Dansklærerforeningen/Skov, 1984. ISBN 87-587-0072-2. (Med utdrag av atskillige av hans tekster)

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Knud_Lyne_Rahbek&oldid=24739971»