Konbaung-dynastiet

Konbaung-dynastiet
ကုန်းဘောင်ခေတ်
Flagg	Riksvåpen
Grunnlagt	1752
Opphørt	1885
Hovedstad	Shwebi (1752-60) ; Sagaing(1760-5) ; Ava (1765-84, 1823-41) ; Amarapura (1783-1823, 1841-59) ; Mandalay (1859-85)
Areal	1 824:: ~794,000 km² ; 1 826: ~584,000 km² ; 1 852: ~470,000 km² ; 1 875: ~460,000 km²
Befolkning	~3.000.000 (1824)
Styreform	Monarki
Statsoverhode	Konge
Offisielle språk	Burmesisk, mange andre.
Statskirke	Theravadabuddhisme, andre.
Eksisterte	21. mars 1752–29. november 1885
Valuta	Kyat
	Konbaung-dynastiet på Commons

Konbaung-dynastiet (burmesisk: ကုန်းဘောင်ခေတ်; IPA: kóuɴbàuɴ kʰɪʔ; Himmelens plattform), også kjent som Det tredje burmesiske imperium, var Burmas siste kongedynasti, som styrte landet fra 1752 til 1885. Det ekspansive dynastiet bygde det nest største imperiet i Burmas historie, og fortsatt de administrative reformene som det tidligere Taungoo-dynastiet hadde begynt, og la dermed grunnlaget for den moderne staten Burma (i dag Republikken Unionen Myanmar). Disse reformene klarte derimot ikke å stoppe britenes frammarsj i Sør-Asia, og burmeserne ble beseiret i alle de tre britisk-burmesiske krigene i perioden fra 1824 til 1885, noe som til slutt ble slutten på det tusen år lange burmesiske monarkiet.

En del av palasset i dynastiets siste hovedstad Mandalay.

Den burmesiske hæren overgir seg ved Ava 27. november 1885 etter den tredje krigen mot britene.

Dynastiets siste konge Thibaw i november 1885, her med dronning Supayalat og hennes søster Supayaji.

Dynastiet ble grunnlagt av landsbylederen Alaungpaya i 1752 for å utfordre det gjenopprettede Hanthawaddy-kongedømmet, som hadde styrtet Taungoo-dynastiet. Fram til 1759 hadde Alaungpayas styrker gjenforent hele Burma (samt Manipur) og drevet ut franskmennene og britene, som hadde forsynt Hanthawaddy med våpen. I 1760 startet Burma en serie kriger med Kongedømmet Ayutthaya og de etterfølgende siamesiske statene, som kom til å vare fram til 1854. Fram til 1770 hadde Alaungpayas etterfølgere Naungdawgyi og Hsinbyushin midlertidig beseiret Siam, underkastet seg store deler av dagens Lao og slått tilbake fire invasjoner fra det mandsjuiske, kinesiske Qing-dynastiet. Mens burmeserne var opptatt med å forsvare seg mot mulige kinesiske invasjoner i to tiår, benyttet siameserne sjansen til å gjenerobre sine områder fram til 1770, og forsatte sine erobringer ved å innta Lan Na fram til 1776. Burma og Siam førte krig igjen i 1785–1787, 1792–1793, 1804, 1808–1811 og 1852–1854, men alle disse krigene endte uavgjort. Etter flere tiår med krig overførte Siam Tenasserim til Burma, mens Burma overførte Lan Na til Siam.

Kong Bodawpaya sto overfor et mektig Kina i nord og et voksende Siam i øst, og erobret derfor de vestlige kongedømmene i Arakan (1784), Manipur (1813) og Assam (1817), noe som førte til en uklar grense mot Britisk India. Det britiske ostindiske kompani vant en betydelig seier over burmeserne i den første anglo-burmesiske krig fra 1824 til 1826, og Burma måtte deretter gi fra seg Arakan, Manipur, Assam og Tenasserim, samt betale en krigserstatning på én million pund. I 1852 erobret britene lett Nedre Burma i den andre anglo-burmesiske krig. Kong Mindon forsøkte så å modernisere kongedømmet, og i 1875 unngikk han at kongedømmet ble annektert ved å overgi karenni-statene. Britene, som nå var urolige på grunn av framveksten av et stabilt kolonistyre i Fransk Indokina, annekterte resten av landet i den tredje anglo-burmesiske krig i 1885.

Konbaung-dynastiets konger fortsatte å utvikle de administrative reformene som hadde begynt under det gjenopprettede Taungoo-dynastiet (1599–1752), og klarte å skaffe seg større indre kontroll og en større ytre ekspansjon enn sine forgjengere. Den styrkede kontrollen i lavlandet reduserte makten til shanenes ledere. Dynastiet satte også i gang kommersielle reformer som førte til en økt og mer oversiktlig statsinntekt, og pengeøkonomien fortsatte å bli utbygd. I 1857 satte kongen i gang et komplett system med pengeskatter og -lønn, hjulpet av landets standardiserte sølvpengeenhet. Også den kulturelle integrasjonen fortsatte, og for første gang i historien dominerte burmesisk språk og kultur i hele Irrawaddy-dalen hvor mon-språket og -etnisiteten hadde blitt presset ut fram til 1830. De nærmeste shan-rikene overtok også flere av lavlandets normer. Utviklingen av burmesisk litteratur og teater fortsatte, hjulpet av en relativt høy andel lesekyndige menn (halvparten av befolkningen) og kvinner (5%). Fra slutten av det attende århundre ble statens kulturelle og leseferdighetsprosjekter, samt religiøse reformer, hjulpet av sudhamma-reformatorene, hvis kjerne besto av både religiøse og lekfolk-eliter fra det nedre Chindwin-området. Etter dette forsøkte staten å kontrollere sine forskjellige intellektuelle ressurser, men utbredelsen og hurtigheten til reformene var ujevn, og var ikke nok til å motstå den britiske kolonialismen.

Konger

Nr.	Tittel	Betydening	Slektsforhold	Periode	Notater
1	Alaungpaya	Framtidig buddhakonge	(Landsbyleder)	1752–1760	Grunnla dynastiet og det tredje burmesiske imperium; invaderte Kongedømmet Ayutthaya.
2	Naungdawgyi	Kongelig eldre bror	Sønn	1760–1763	Invaderte Ayutthaya med sin far
3	Hsinbyushin	Den hvite elefants herre	Bror	1763–1776	Invaderte og inntok Ayutthaya, invaderte Chiang Mai, Laos & Manipur, slo tilbake Qing-dynastiets fire invasjoner.
4	Singu	Kong Singu	Sønn	1776–1781
5	Phaungka	Yngre bror (Phaungkas herre)	Fetter (Naungdawgyis sønn)	1782	Hadde den korteste regjeringsperioden i Burmas historie da han bare styrte litt over én uke.
6	Bodawpaya	Kongelige herr bestefar	Onkel (Alaungpayas sønn)	1782–1819	Invaderte og annekterte Arakan, invaderte Ayutthaya
7	Bagyidaw	Kongelige eldre onkel	Barnebarn	1819–1837	Invaded Ayutthaya med sin bestefar, invaderte Assam og Manipur, ble beseiret i den første anglo-burmesiske krig.
8	Tharrawaddy	Kong Tharrawaddy	Bror	1837–1846	Kjempet i den første anglo-burmesiske krig som Prinsen av Tharrawaddy.
9	Pagan	Kong Pagan	Sønn	1846–1853	Styrtet av Mindon etter sitt nederlag i den andre anglo-burmesiske krig.
10	Mindon	Kong Mindon	Bror	1853–1878	Ønsket fred med britene, slapp så vidt unna i et palassopprør startet av to av han sønner, mens hans bror Kronprins Ka Naung, ble drept.
11	Thibaw	Kong Thibaw	Sønn	1878–1885	Burmas siste konge, tvunget til å abdisere og ble sendt i eksil til India etter hans nederlag i den tredje anglo-burmesiske krig.

Eksterne lenker

(en) Konbaung dynasty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons