Wikipedia

Kristtorn

Kristtorn (Ilex aquifolium) er en av 600 arter i familien kristtornfamilien (Aquifoliaceae). Det er Norges eneste eviggrønne løvtre, og vokser som underskog på fuktig, ikke sur skogbunn i Vest- og Sør-Europa, Nordvestafrika og Sørvestasia. Kristtorn er et typisk varmekrevende treslag og i Norge vokser kristtorn langs kysten fra Kragerø til Smøla. Treet vokser opp til 15 cm hvert år og kan bli opp til 10 m høyt og 40-80cm i diameter på solvarme, lune steder med næringsrik, løs og dyp moldjord. Kristtorn tåler skygge og vokser spredt i furuskoger og edelløvskoger, men blomstring og bærsetting skjer bare når lyset slipper til. Treet tåler saltpåvirkning og finnes ofte i strandkratt. Kommuneblomst for Lyngdal. Kommuneblomst og kommunevåpen for Stord kommune.

Kristtorn
Nomenklatur
Ilex aquifolium
L.
Populærnavn
kristtorn,
beinved
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenkristtornordenen
Familiekristtornfamilien
Slektkristtornslekten
Økologi
Habitat: undervegetasjon i skog
Utbredelse:
     – naturlig utbredelse
✖ – isolert populasjon
▲ – naturalisert
Europeisk Kristtorn; hannblomster over, hunnblomster under (bladene skåret for å vise blomstene)

Utseende

rediger

Bladene sitter på i opptil 5–8 år, er 5-8 cm lange og 4-5 cm brede. Dypgrønne på oversiden og litt lysere under, stive, tykke og læraktige, og har skarpe torner i bladkanten som vender vekselvis opp og ned som beitebeskyttelse. Over beitehøyde på eldre trær mangler ofte tornene.

Blomstene er hvite med fire kronblader eller støvbærere og sitter i bladhjørnene. Hannblomstene i knipper og hunnblomstene 1–3 sammen. Hann- og hunnblomster utvikles på hvert sitt tre; særbu. På blomstrende grener mangler ofte tornene unntatt i spissen. Et fåtall trær setter både hann- og hunnblomster.

Frukten er et rødt kulerundt bær som er 6-10 mm diameter og inneholder fire frø. Selv om bærene modnes senhøstes er de svært harde og bitre og spises ikke av fugl før frosten har gjort dem mykere. Bærene er svakt giftige for mennesker. Frøene spirer om våren, men ikke før de har ligget 2–3 år i jorden.[1]

Barken er opprinnelig grønn på nye skudd, men blir grå til lysebrun ettersom den vokser. Veden er hvit med et svakt grønnlig skjær, kan påvirket av fuktighet og luft anta an blålig farge. Yte og kjerneved i ett. Spredte, fine, tettsittende porer, synlige årringer, meget homogen, ligner spisslønn. Seig, hard og ganske tung, tung å kløyve. Ganske holdbar. Vanskelig å sage, men lett å bearbeide ellers.[2]

Under bakken har kristtorn en tykk pælerot som går dypt ned. Smårøttene er sammenfiltrede og ligger rett under overflaten.

Dyrking og bruk

rediger

Kristtorn var kjent som en plante med magiske egenskaper og ble brukt av europeiske druider.

Planten har i dag sitt viktigste bruksområde som hage-, park- og dekorasjonsplante. Kristtorn er populær som julepynt, spesielt i dekorasjoner og kranser. Kristtorn ble før også brukt som juletre og som erstatning for palmeblader når en skulle pynte kirkene til påske. Kommersiell høsting har lange tradisjoner og foregår i dag i Sunnhordland og Ryfylke, både til eksport og innenlands bruk.

Brukes til Ibenholterstatning (etter farging), intarsia, dreiede gjenstander, skulpturer, håndtak.[2] Den hvite, harde veden er etterspurt til treskjæring og er for eksempel ofte brukt i hvite sjakkbrikker.[3] Den var tidligere viktig til spoler i skytler for maskinveving ettersom det er en tett hard ved som kan poleres svært glatt slik at tråden ikke hekter seg opp. På grunn av hardheten er beinved et annet vanlig navn på kristorn. Lenge var navnet beinved brukt i alle områder der treet vokser, mens navnet kristtorn ble brukt i alle øvrige områder i Norge. Men navnet beinved brukes også om andre treslag, særlig spolebusk Euonymus europaeus som også har lys og veldig hard, tett ved og tradisjonelt bruktes til spoler i skytler.

Bærene er føde for trostefugler og blir lettere fordøyelig etter flere omganger med frost og opptining. Buskene gir vintertid med sine grønne piggete blader vern for småfugler mot rovfugl. Enkelte sommerfugllarver lever spesielt på kristtorn.

Bærene har lav giftighet, men kan gi kvalme, oppkast og diaré hvis de spises.

I andre deler av verden har planten delvis naturmedisinsk bruk som helsebringende te (bladene inneholder nokså mye koffein og andre stimulerende stoffer)[1] og brekkmiddel. Te lages mest av en nærstående art Ilex paraguariensis og er da oftest kjent som «mate».

Anbefales av Astma og Allergiforbundet (naaf.no) som et alternativ til julestjerne ved pynting til jul på offentlige steder, men også i private hjem.

Opprinnelse til navn

rediger
 
Kristtorn er kommunevåpen for Stord.

Vårt navn på planten kommer fra tysk og spiller på assosiasjoner til tornekronen Jesus bar på vei til Golgata. I legenden heter det at bærene egentlig var hvite, men ble farget av Jesu blod. I en annen legende er kristtorn den brennende busken som Moses så Gud på Sinaifjellet, de røde bærene representerer flammene.[4]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Peterken, G. F.; Lloyd, P. S. (10. november 1967). «Ilex aquifolium L.». Journal of Ecology. 55 (3): 841–858. JSTOR 2258429. doi:10.2307/2258429. 
  2. ^ a b Villy E. Risør (1967). Trehåndboken. Oslo: J W Cappelens Forlag. s. 126. 
  3. ^ Grundt, Hanne Hegre; Bakkebø, Kjersti (16. april 2019). Barlind og kristtorn (plakat). NIBIO. 
  4. ^ Adventkalender (16.12.2010). «Kristtorn». Aftenposten, morgen: 13. 

Kilder

rediger
  • Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kristtorn&oldid=24846317»