Kristusordenen (portugisisk: Ordem de Cristo eller Ordem Militar de Cristo) er en portugisisk orden. Den ble etablert i 1319 av pave Johannes XXII etter initiativ fra kong Denis I av Portugal. Kristusordenen spilte en viktig rolle i portugisisk historie, ikke minst gjennom deltagelse i de store sjøreisene. Ordenen ble reorganisert i 1789, avskaffet 1910 og gjeninnført i Portugal i 1918. Den er i dag en portugisisk fortjenstorden og er landets nest fornemste orden. Den tildeles både portugisiske borgere og utlendinger. Republikkens president er stormester for Kristusordenen.

Kristusordenens kors.

Bakgrunn

rediger
 
Karavell med Kristusordenens kors i seglene.

Kristusordenen skulle fylle tomrommet etter Tempelridderordenen og overtok dennes eiendommer i Portugal og Algarve. Den ble innstiftet med pavelig godkjennelse. Paven forbeholdt seg retten til også å utnevne riddere til ordenen. Dette er bakgrunnen for at Kristusordenen finnes i en portugisisk og en pavelig utgave. Som ordenstegn ble antatt et rødt kors med utbøyde ender og belagt med et hvitt kors. Kristusordenen ble innrettet etter Cistercienserordenens regler. Kristusordenen hadde først sitt sete i borgen Castro Marim i Algarve, men flyttet i 1357 til byen Tomar, der Tempelridderordenen tidligere hadde sitt hovedkvarter i Portugal.

Da stormesteren døde i 1417 kom embetet inn under kongemakten. Kong Johan I. sikret stormesterembetet for sin sønn, best kjent som Henrik Sjøfareren. Henrik ble Kristusordenens guvernør og under hans ledelse fikk ordenen oppgaver i forbindelse med utforskningen av Afrika, India og Amerika. De store sjøreisene fant sted under Kristusordenens merke.

Fra 1821 til 1827 eksisterte Kristusordenen også i Brasil, der Portugals konge hadde søkt tilflukt etter at Portugal var okkupert av Frankrike.

I 1789 ble Kristusordenen reformert og sekularisert. Da monarkiet ble avskaffet i 1910, ble Portugals ordener samtidig avskaffet. Sammen med andre historiske ordener, Tårn- og sverdordenen, Santiago av sverdets orden og Avizordenen, ble Kristusordenen gjenopprettet i 1918. Den er siden utdelt som en fortjenstorden. Den regnes som en av Portugals gamle militærordener, og er som sådan blant landets fornemste ordener. Kristusordenen rangerer etter Tårn- og sverdordenen, men foran Avizordenen.

Inndeling

rediger

Kristusordenen er inndelt i fem klasser:

  • Storkors (Grã-Cruz)
  • Storoffiserer (Grande-Oficial)
  • Kommandører (Comendador)
  • Offiserer (Oficial)
  • Ridder/dame (Cavaleiro/Dama)

Insignier

rediger
 
Ordenstegn for Kristusordenen

Ordenstegnet for Kristusordenen består av et rødemaljert gull kors med utbøyde armer. Korset er belagt med et indre, hvitt kors. Størrelsen på korset varierer etter grad. Ordensstjernen har asymmetriske stråler, 22 i tallet. Den har en hvit midtmedaljong prydet med Kristusordenen kors. Midtmedaljongen er omgitt av en laurbærkrans i gull. Ordensstjernen er i sølv for kommandører, i gull for høyere grader. Ordensbåndet er rødt.

Tildeling

rediger

Kristusordenen kan tildeles portugisiske og utenlandske borgere for fortjenstfull innsats for Portugal, i høye politiske verve, i statstjenesten innenlands eller i utenrikstjenesten. Ordenen kan også tildeles militære. Det er satt begrensninger på antallet portugisiske medlemmer av de fire øverste gradene i Kristusordenen. Det kan maksimalt være 60 innehavere av storkors, 100 storoffiserer, 250 kommandører og 350 offiserer. Antallet riddere/damer er ikke begrenset.

Norske innehavere

rediger

En rekke nordmenn er tildelt Kristusordenen. Dronning Sonja er innehaver av storkors. Også kong Haakon var innehaver av storkors. Andre som er tildelt storkors er Fritz Wedel Jarlsberg, Birger Braadland, Ivar Lykke, Niels Christian Ditleff og Per Kleppe. Andre norske innehavere av Kristusordenen er Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne, Ingvald Maryllus Emil Smith-Kielland, Joachim Grieg og Christian Fredrik Michelet.

Kilder

rediger
  • José Vicente de Bragança: «Portugal» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 455–461.

Eksterne lenker

rediger