Marinarkeologi
| Disipliner |
| Metode |
| Terminologi |
| Datering |
Marinarkeologi (eventuelt maritim arkeologi) er en subdisiplin innen arkeologi som beskjeftiger seg med studiet av menneskelig tilknytning til havet, innsjøer og elver gjennom undersøkelser av materiell kultur. Dette kan være farkoster, havnekonstruksjoner, last, menneskelige levninger og oversvømte landskap. I likhet med arkeologien som helhet kan marinarkeologien ta for seg alle tidsperioder fra forhistorie til nyere tid. Innenfor marinarkeologien har man også undervannsarkeologi som undersøker oversvømte spor etter mennesker uavhengig av om de er maritime. Eksempel på dette i Norge er seteranlegg som er oversvømt på grunn av ras.
Den mest typiske marinarkeologiske lokaliteten, skipsvraket, representerer ofte tidsmessig et svært avgrenset øyeblikk i motsetning til for eksempel havnerelaterte lokaliteter som representerer materiale som er deponert over tid. Dette har ført til at media ofte omtaler skipsvrak som "tidskapsler".
Arkeologiske lokaliteter under vann er utsatt for andre bevaringsforhold enn lokaliteter på land. Men i likhet med landarkeologiske lokaliteter er ofte de tingene som overlever kun et begrenset utvalg av det som opprinnelig ble deponert. I enkelte tilfeller representerer likevel marinarkeologiske lokaliteter svært gode bevaringsforhold. Slike lokaliteter gir gjerne et omfattende gjenstandsinventar som gir mye informasjon om fortiden, selv om lokalitetene kan være utilgjengelige.
Innen de arkeologiske fagmiljøene eksisterer det oppfatninger om at marinarkeologi er en separat disiplin som beskjeftiger seg med sine egne problemstillinger (f.eks. angående skipsvrak), og krever visse ferdigheter - som dykking. Andre framhever en integrert oppfatning, der maritim aktivitet har økonomiske og sosiale forbindelser til samfunnet på land og at arkeologi er arkeologi uavhengig av om materialet er deponert på land eller under vann.
