Massakren på Psará

Massakren på Psará refererer til massakren på den greske befolkningen på øya Psará 5. juli 1824 av osmanene under den greske selvstendighetskrigen. Psaramassakren er ikke lik kjent som den mer famøse Khíosmassakren i 1822. Men massakren med etterfølgende ødeleggelse av et av de viktigste øysamfunner i hele Egeerhavet var ikke mindre destruktiv.

Norsk kart som viser de viktigste øyene og byene i området.

Den greske selvstendighetskrigen
Alamana – Gravia – Valtetsi – Doliana – Dragashani – Skuleni – Vassilika – Tripoli – Khíos – Peta – Dervenakia – 1. Messolonghi – Karpenisi – Psará – Greske borgerkriger – Samos – Gerontas – Sphacteria – Maniaki – Mills of Lerna – 3. Messolonghi – Mani – Arachova – Kamatero – Phaleron – Navarino – Petra

Psara var et viktig maritimt sentrum med redere og sjøfolk som hadde vært essensielt for den maritime kulturen i Egeerhavet, og dermed ble en av de tre baser for fartøy og sjøfolk som deltok på den greske siden under den greske selvstendighetskrigen. De andre to basene er Spetses og Hydra. Den osmanske sultanen i Konstantinopel var konstant irritert over gresk medgang under sjøstridighetene i Egeerhavet. Gang på gang ble den osmanske marinen ydmyket. Sultanen autoriserte ødeleggelse av dette opprørske øysamfunnet som ledd i planene om en gjenerobring av Hellas. Mer enn 150 fartøyer landsatte flere tusen mann på øya. Den ble utsatt for omfattende ødeleggelse og det ble begått massemord på befolkningen som ble fullstendig fordrevet fra Psara. Rundt 7 000 innbyggerne bodde på øya som i tillegg hadde mottatt flyktninger under krigen. Det har vært anslått, ifølge beretninger, et tall på 17 000 ofre, drept eller bortført til slaveri.

Bakgrunnen

Den greske selvstendighetskrigen

Det greske opprørsflagget ble velsignet av erkebiskop Germanos fra Patras den 25. mars 1821.

Den greske frigjøringskrigen i de greskbefolkede deler av det gamle Hellas mot Det osmanske riket begynte i mars 1821. Det greske opprøret, som i begynnelsen var begrenset til den peloponnesiske halvøya, hadde spredt seg til sentrale Hellas medregnet Athen og Kreta i løpet av høsten. Fra de tre største maritime sentrene i den gresktalte verdensdelen, Psara, Spetses og Hydra kom et stort antall fartøy som kunne utstyres med våpen og flere tusen erfarne sjøfolk som tidligere hadde vært osmanenes viktigste kilde som rekrutterte menn til krigsflåten. Det greske opprøret kunne ikke ha startet på et mer beleilig tidspunkt ettersom det militære nærværet i det gamle Hellas var forflyttet for å takle et albansk opprør ledet av Ali Pasja i nord. De peloponnesiske grekerne med lange tradisjoner for motstand mot det osmanske overherredømmet, gjorde opprør i mars 1821 og utnyttet situasjonen til en meget rask overtakelse av den peloponnesiske halvøy, sentrale Hellas og de fleste øyene i Egeerhavet i løpet av året. I begynnelsen av 1824 hadde de greske opprørerne klart å holde stand mot den osmanske militærmakten, mens den osmanske krigsflåten som hadde mistet mesteparten av sine sjømenn som hadde greske aner, ble utmanøvrert og ydmyket i møte med de greske flåter av småfartøyer.

Men den greske seieren ble kortvarig. Interne motsetninger mellom de greske opprørerne kom til overflaten, og to borgerkriger svekket selvstendighetsbevegelsen i årene mellom 1823 og 1825. Det manglende samholdet skyldes store, regionale forskjeller mellom grekerne innenfor samme land. På den ene siden stod de ledende handelsmenn og borgerlige fra de større byene og de maritime sentrene, på den andre siden krigsherrer fra en sosial underklasse oppe i fjellene med tette bånd til bondebefolkningen. Den første borgerkrigen brøt ut mellom de bedre stilte borgere i landet og «kleftes», lederemner som egentlige var krigsherrer med en fortid som banditter, som nektet å gi fra seg sine privilegier. Den andre borgerkrigen dreide seg om det politiske forholdet mellom den maritime Hellas representert av øysamfunnene og de større havnebyene og det landlige Hellas med bondebefolkningen i lite utbygde områder.

Den greske forsvarsevnen var svekket som et resultat av de interne motsetninger. Dette skapte en potensiell åpning for den osmanske sultanen som tok kontakt med den noenlunde selvstendige vasallen Muhammad Ali i Egypt. Den egyptiske vasallen som tok makten i 1805 og deretter konsoliderte sin makt med store økonomiske og administrative reformer som fostret fram en stat med et effektivt militærapparat, hadde besluttet å gå inn i krigen mot de greske opprørerne. Muhammad Ali sendte sin sønn Ibrahim Pasja med en velutstyrt og godt trent hær på en flåte, som først kom til Kreta der det lokale greske opprøret meget raskt ble knust. Som neste mål i den egyptisk-osmanske offensiven sto Psara for tur.

En øy av sjøfolk og redere for uavhengighet

Slaget ved Cesme den 7. juli 1770. Maleri av Ivan Ajvazovskij.

Psara var en svært fruktbar øy med meget stor befolkningstetthet med flere landbruksprodukter deriblant vin. Innbyggerne på øya, som ved begynnelsen av selvstendighetskrigen var anslått til mellom 5 000 og 6 000, var hovedsakelig fiskere og sjøfolk for handelsvirksomhet og annet, det var ikke mulig å livnære så mange på denne fruktbare, men lille øy med mye karrig terreng. Redere og organiserte sjøfolk i den siste halvdelen av 1700-tallet hadde stått for en økonomisk storhetstid med deres opportunistiske prinsipper omkring handel og krigstid i hele middelhavsområdet. En andre viktig eksportvare fra Psara var sjømenn født og oppvokst i et miljø som sørget for en konstant strøm av sjøfolk til de mange skipene i Egeerhavet. I bytte mot utvidede selvstyrerettigheter som utover en liten skattplikt var egentlige en form for selvstendighet, ble sjømenn stilt til rådighet for den osmanske krigsflåten. Øya ble styrt av tre såkalte «demogerontes», valgt av førti representanter som for hvert år oppnevnes av befolkningen for å velge styremakten som ble valgt for ett år om gang.

Etter Psara hadde sluttet seg til det greske opprøret i våren 1821, ble førti handelsfartøyer utrustet som mindre krigsfartøyer til tjeneste for den greske opprørsinnsatsen sammen med deres besetninger. Den osmanske marinen som led et brått tap av den nødvendige ekspertise på sjømannskap, stort sett bestod av store krigsskip som linjeskiper og fregatter, store og lite manøvrerbare skip i et så øyrikt hav som Egeerhavet. Grekerne rettet opp denne ulempen på dette misledende forholdet ved å ha mindre, men manøvrerbare fartøyer i deres flåte og et meget farefullt våpen: brannskip. Under den russisk-tyrkiske krigen i 1770 hadde store deler av den maritime Hellas sluttet seg til den russiske middelhavsflåten. Blant besetninger som førte brannskip inn i havneområdet under slaget ved Cesme, var flere psarioter fra Psara. Under dette angrepet var hele den osmanske flåten på 72 skip nesten helt tilintetgjort med et tap på 11 000 liv.

Psara gikk inn i den greske selvstendighetskrigen i påsken 1821, to uker etter starten på opprøret i Peloponnes. Raskt etterpå var mesteparten av Egeerhavet underlagt kontroll av de greske opprørsfartøyer fra de tre øyer Psara, Hydra og Spetses. Allerede så tidlig som i april var en tyrkisk konvoi eskortert av krigsskip med tre tusen mann ombord sendt mot Smyrna, men en eskadre deriblant syv skip fra Psara kom til og forhindret overgangen til øya Smyrna under et sjøslag der flaggskipet var senket og fire andre skip var erobret av grekerne. Under et gresk angrep den 14. mai på de osmanske posisjoner på den thrakiske kysten i nord erobret den psariotiske kaptein Andreas Giannitsis tjuefire kanoner og to haubitser samt ammunisjon. Psariotene deltok i det første større sjøslaget under krigen den 7. juni 1821, slaget ved Eressos der man hadde klarte å avskåre et linjeskip fra resten av flåten og tvunget den på grunn. Etter tre angrep med brannskip ble linjeskipet totalødelagt. I den neste måneden klarte en samlet flåte på 90 skip fra de tre øyer å stoppe den tyrkiske flåten fra å foreta en landing på Samos.

Det tyrkiske admiralskipet satt i brann etter angrepet av psarioten Kanaris. Maleri av Nikiforos Lytras.

Psara deltok i evakueringen av kristne innbyggerne som var utvist fra Cydones i sommeren 1821, og evakueringen av de overlevende på Khíos etter den blodige Khíosmassakren i mai 1822. Den greske fellesflåten som hadde samlet seg i farvannet utenfor Khíos, gikk til angrep med flere brannskip som hevn for de tyrkiske grusomheter. Den psariotiske sjøhelten Konstantinos Kanaris om natten mot midnatt den 18. juni 1822 senket det osmanske flaggskipet «Capudana» ved å kjøre sitt brannskip på det så baugspydet ble sittende fast gjennom en åpen kanonport. Et ukjent antall mennesker, inkludert greske overlevende som var ført om bord for «underholdelse» før disse skulle selges som slaver, omkommet. De tyrkiske sjømennene forsøkte å rømme skipet under stor panikk at mange druknet på sjøen. Admiral Kara Ali som skulle om bord i en båt fra det brennende skipet, ble truffet i hodet av brennende rester fra riggingen. Den osmanske admiralen dør av sine sårer i den neste dag. Tilsammen var over 2 000 drept under angrepet.

Psara strategisk sett er plassert slikt at det er mulig å overvåke farvannet langs den tyrkiske vestkysten og munningen av Dardanellene mot Egeerhavet. Militært sett var det nødvendige for den planlagte fortsettelsen av den osmansk-egyptiske offensiven i 1824 om å ta øya i besettelse vekk fra de greske opprørsstyrker. Sultan Mahmud II som hadde besluttet at Psara skulle besettes og ødelegges, var etter sigende noe overrasket over Psaraøyas størrelse og skal ha sagt ved en anledning: «Se å ha dette lille stedet kartlagt, forteller min admiral, at han skal feste denne steinen til sitt skip og bringe den til meg».

Massakren

De egyptiske troppene under kommando av Ibrahim Pasja hadde slått ned opprøret på Kreta, men de greske sjøstyrkene som behersket de indre farvannene i Egeerhavet etter deres beste evne forsøkt å hindre videre bevegelse i området. Det var ikke mulig å ta seg over til det greske fastlandet med disse sjøstyrker på vegen, så de måtte sikre overgangen ved å ta ut de to ytterste beliggenheter mot øst: Kasos mellom Kreta og Rhodos i sør og Psará vest for Khíos i nord. Begge øyer var relative enkle mål ved å være for langt østover mot kysten av Lilleasia, slik at flåtene i Hydra og Spetses kunne ikke komme fram i tide.

Erobringen

Et skjematisk kart over angrepet den 3. juli 1824.

Forberedelser

På forsommeren 1824 hadde de tre demogerontes forstått at et angrep var nært forestående, og startet en rekke forberedelser for å forsterke deres forsvarsevnen, som mindre befestede posisjoner som tidligere var klostre, som Aghios Nikolaos og Palaiokastro samt batterier for kystforsvar. Men den psariotiske flåten ble ikke utrustet for et aktivt forsvar, istedenfor var det besluttet om å ha disse avtaklet uten bevegelsesevne som et sperretiltak mot angrep på deres havnesteder og steder som fienden kunne landsette deres tropper på. Det var ikke mulig å føre folk i sikkerheten med den psariotiske flåten. Enkelte av kapteinene hadde ønsket å brenne disse skipene.

Om dagen den 27. juni seilte flere fiendtlige fregatter langs kysten av Lilleasia frem til øya som så ble rekognosert for å finne det beste stedet for å landsette deres tropper. Kanonilden fra flere av batteriene nådde ikke frem til fregattene. Mens flåten med krigsskip og transportskip seilte til farvannet mellom Lesbos og Psará, rykket de fremste elementer inn i Kanalosbukten der de kom inn i en utveksling av kanonkuler og granater utover den 2. juli 1824. Om natten ble alle lanserner og mindre lykter tente for å unngå overraskelsesangrep med brannskip. Konstantinos Kanaris beskrevet sjøen natten til 3. juli som «en stor bro av båter».

Landingen

Den 3. juli 1824 startet den osmansk-egyptiske flåten på 176 fartøyer under kommando av Husrev Pasha de første operasjoner på Psaraøya. Det første angrepet var gjennomført som et avledende angrep på den meste befestede bukten mot hovedstaden mens det andre angrepet som var den egentlige landingsoperasjonen, gikk mot kysten nord på øya i nærheten av Kanalosbukten. De første osmanske tropper som gikk på land i den lille bukten ved Erino, var albanske muslimer, ledet av Ismael Pliassa, som en elitestyrke. De avanserte raskt i landet, og tok batteriet på fire eller fem kanoner uten sterk motstand. De greske forsvarerne ble drept på stedet, deriblant de lokale kommandanter av albansk slekt som i ettertiden var anklaget for forræderi. Over fire tusen mann gikk på land og slo vekk forsvaret så veien langs vestkysten til Psara by på den andre siden av øya ble åpnet. Forsvaret besto av 1.448 væpnede menn hvorav 523 psariotere.

De overlevende på et avtaklet skip uten master eller ror som rømte øya Psara. Maleriet «Etter Fallet av Psara» av Nikolaos Gyzis.

Angrepet

Den osmanske kolonnen avanserte sørover langs hovedvegen, deretter ble delt i to mindre kolonner som ledd i deres slagplan. Den ene kolonnen på tre tusen mann gikk mot byen Ftelio i sørøst for å ta ut de sterke kystbefestninger for at admiral Husrev Pasha skal kunne komme til fra sjøsiden. Mens de tyrkiske og egyptiske krigsskipene bombarderte havnestedet og forårsaket stor ødeleggelse, ble de fåtallige forsvarerne knust under angrepet av kolonnen.

Den andre kolonnen fra nord nådde Psara (Chora), øyas hovedstad, midt på dagen og gikk til angrep der de kom inn i meget voldsomme kamper med de væpnede innbyggerne. Gradvis ble bygningene inntatt en for en med etterfølgende massemord og annet overgrep på befolkningen på flere tusen. Deres ører og neser er sagt å ha blitt kuttet av de døde og saltet for å sendes til Konstantinopel som bevis på udådene. Men de tyrkiske soldatene led store tap mot befolkningen som hadde ingenting å miste mot overmakten, og ytterst få ble tatt levende som slaver.

Dagen etter ble det innledet en beleiring av det befestede tilfluktsstedet Palaiokastro ute på et nes utenfor den inntatte byen. Over fem hundre forsvarere og flyktninger hadde søkt tilflukt der for de tyrkiske styrkene. Utover dagen ble forsvaret meget sterkt svekket under angrepene, og i slutten kom en ødeleggende eksplosjon som drepte alle gjenværende i det befestede stedet. Historien bak denne nå sagnomsuste begivenheten dessverre nok er ikke kjent med rimelige sikkerhet for ettertiden, at det er flere versjoner om hvordan det kan ha foregått. Kruttkammeret skal ha blitt satt i fyr av de gjenværende forsvarerne under det siste angrepet som hadde brutt gjennom forsvarsverkene. Før dette hendt, skulle ett hvitt flagg med mottoet «Frihet eller Døden» ha blitt heist til topps. Minst 2 000 tyrkiske soldater er sagt å ha stormet festningen under det siste angrepet. En fransk offiser som hørte og så eksplosjonen sammenlignet det med et vulkansk utbrudd man tidligere hadde bevitnet. Mannen som er sagt å ha tent på kruttkammeret, skulle være Antonios Vratsanos.

Befolkningen som hadde klarte å overleve massakrene, tok fordel av forvirringen etter eksplosjonen i Palaiokastro om å legge ute på vill flukt på improviserte flåter, småbåter, seilfarkoster og de gjenværende skipene som hadde vært avtaklet i forveien. Ifølge Konstantin Paparregopoulos hadde 19 brigger klarte å forlate Psara og deretter unnslippe den osmanske flåten. Den franske fregatten «Isis» som hadde krysset i Egeerhavet, kom til farvannet utenfor Psara og berget 156 overlevende fra øya. Ifølge Paparregopoulos var det 3 600 overlevende etter massakren på Psara ut av den opprinnelige befolkningen på mellom 5 000 og 7 000 mennesker, ikke medregnet flyktninger fra andre steder.

Det er sagt at det hadde vært 25 000 menn, kvinner og barn på øya før angrepet og at opptil 17 000 var drept og solgt som slaver. Øya var allerede tett befolket ved begynnelsen på krigen med et så lite areal, den er mellom 7 og 8 km på sitt lengste og bredeste. Tallene over de døde varierer omkring erobringen og ødeleggelsen av Psara.

Egypterne og osmanene fullførte ødeleggelsen av øysamfunnet på Psara, som var regelrett blitt avbefolket som et resultat av den brutale besettelsen. Over hundre fartøyer ble erobret eller brent, dette var slutten på den psariotiske flåten.

Gjenerobringen

Psaras skjebne kom som en vekker på de andre øyene som i frykt for å lide den samme skjebne organiserte seg på nytt for å overvåke den tyrkiske flåtens bevegelser. Allerede i forveien hadde øya Hydra sendt en flåte til Kasos som var tidligere inntatt og ødelagt, men denne flåten vendte om mot Psara og gikk til angrep på den tyrkiske flåten under et voldsomt sjøslag som varte i fire dager. Med forsterkninger fra Spetses og den greske admiralen Miaoulis Kanaris som leder klarte de å stoppe tyrkerne. To fregatter ble ødelagt med brannskip. Sjøslaget sluttet med seier til grekerne som hadde reddet Samos, det neste målet for Husrev Pasha.

Admiral Andreas Miaoulis med seksten skip og fire brannskip den 15. juli 1824 landsatt en styrke på 1 500 pallikarisere som gikk til angrep på garnisonen på ett tusen soldater utplassert av Husrev Pasha. Gjenerobringen var en blodig affære, uten barmhjertighet ble de tyrkiske soldatene jaget ned og massakrert av grekerne som ødelagte tjue skip som hadde ankret opp i havnen mot ruinene av byen og Palaiokastro. Men ødeleggelsen har vært så totalt at samfunnet på Psara som i tillegg var helt utradet, aldri kom seg over knekken i året 1824.

Etter ødeleggelsen

Maleriet «Psaras ære» av Nikolaos Gyzis.

Store deler av øya var lagt i ruiner etter det tyrkiske angrepet, at det bare er spredte utbygging utenom den enslige byen på landskapet som igjen har blitt øde og ufruktbart. Flyktningene fra Psara ble avverget fra å komme tilbake etter fredslutningen mellom den nye greske staten og Det osmanske riket i 1833. Sultanen i Konstantinopel fremdeles beholdte sin råderett på flere av øyene på Egeerhavet, blant disse Khíos og Psara. Psarioterne flyttet til den større øya Evia mot sentrale Hellas der de grunnla den nye byen Nea Psara (Ny Psara) eller til den peloponnesiske halvøya der disse bosatt seg i området rundt byen Monemvassia på østkysten. Det var først om hundre år de tidlige innbyggernes etterkommerne kunne dra tilbake til deres forfedrenes jord som ble befritt under den første Balkankrigen i 1912 av den greske marinen.

Den tragiske hendelsen under ødeleggelsen av Psara inspirerte den kjente dikteren Dionysios Solomos, forfatteren bak den greske nasjonalsangen hymne til friheten siden 1865, til å skrive et dikt om det som kalles «Ødeleggelsen av Psara» (engelsk):

On the all-black ridge of Psara

Glory walks by herself taking in

the bright young men on the war field

the crown of her hair wound

from the last few grasses left

on the desolate earth

Se også

Litteratur

Anonyme beretninger, «Psara et les Psariotes», i franskspråklige Nouvelles annales des voyages, de la géographie et de l'historie ou Recueil des relations originales inédites, bind 23, 1824.
An Index of events in the military history of the greek nation. Den greske arméens generalstab, Hærens historiske direktoratet, Athen 1998. ISBN 960-7897-27-7
David Brewer, The Greek War of Independence. The Struggle for Freedom from Ottoman Oppression and the Birth of the Modern Greek Nation. 2001. ISBN 1585673951
Brunet de Presle og Alexandre Blanchet, Grèce depuis la conquête romaine jusqu'à nos jours. Firmin Didot, 1860.
Richard Clogg, A Concise History of Greece. Cambridge U.P., 1992 ISBN 0-521-37830-3
John L. Comstock, History of the Greek Revolution compiled from official documents of the greek government. New York, W. Reed, 1828
Georges Contogeorgis, Historie de la Grèce. 1992 ISBN 2-218-03-841-2
Louis Lacroix, Iles de la Grèce, Firmin Didot, 1853, reprinted ISBN 2-7196-0012-1
William Martin Leake, An Historical Outline of the Greek Revolution, With a Few Remarks on the Present State of Affairs in that Country. Londres, J. Murray, 1826.
Constantin Paparregopoulos, Historie de la Grèce moderne. Guerre de I'indépendance. 1858
W. Alison Philips, The War of Greek Independence. 1821 to 1833. New York, Charles Scribner`s Sons, 1897.
Apostolos Vacalopoulos, Historie de la Grèce moderne, Horvath, 1975 ISBN 2-7171-0057-1

Autoritetsdata