Obo

Obo (fransk: hautbois, «høytklingende treverk») er et treblåseinstrument som på grunn av fargen og størrelsen kan likne på en klarinett, men som ikke har munnstykke, men dobbelt rørblad.

Oboens utforming

Oboen er et av de eldre medlemmene av treblåserfamilien, og er i dag regnet som et standardmedlem av symfoniorkestrene, blåsekvintetter og de fleste janitsjarorkestre. Oboen bruker dobbelt rørblad for å skape lyd, og lyden kan, i forhold til andre instrumenter, være ganske nasal, klar og gjennomtrengende. Historien rundt den oboen som er kjent i dag begynte på midten av 1600-tallet og har sine røtter fra skalmeiene som var et mye brukt dobbeltrørblad-instrument i middelalderen og i renessansen.

Oboer er vanligvis laget av tre, men kan også være laget av syntetiske materialer, som plast, harpiks eller hybride kompositter. Den vanligste typen obo, sopranoboen med tonehøyde i C, måler omtrent 65 cm lang og har tangenter av metall, en konisk hull og en utspredt endelse. Lyd produseres ved å blåse inn i rørbladet med tilstrekkelig lufttrykk, noe som får det til å vibrere med luftsøylen. Den karakteristiske tonen er allsidig og har blitt beskrevet som «lys». Når ordet obo brukes alene, blir det vanligvis oppfattet som sopranmedlem i stedet for andre instrumenter i familien, for eksempel bassoboen, engelsk horn, eller oboe d'amore.

I dag er oboen ofte brukt som orkester- eller soloinstrument i symfoniorkestre, janitsjarkorps og kammerensembler. Oboen er spesielt brukt i klassisk musikk, filmmusikk, noen sjangre av folkemusikk, og høres av og til i jazz, rock, populærmusikk. Oboen er allment anerkjent som instrumentet som stemmer orkesteret med sin karakteristiske «A».

Barokkobo

Utdypende artikkel: Barokkobo

Klassisk og moderne obo

Skalmeiene egnet seg best som “uteinstrumenter“, når man hører et moderne opptak forstår man hvorfor man ønsket noe som var mer dempet. Derfor begynte franskmennene å utforske instrumentet og fant rundt 1655 et alternativ som i dag er kjent som barokkobo. Dette var i prinsippet en skalmeie med smalere boring, noe som gjorde lyden mer dempet, men litt mer nasalt. For å få til dette ble selve instrumentet delt opp i tre deler som kunne settes sammen, og ble nå kalt «hautbois» (fra fransk «høyt/høylytt tre»). Helt fram til i dag kan vi se at denne delingen av instrumentet har blitt gjort på nesten samme måte som på midten av 1600-tallet. Selvfølgelig noen som er delt på en annen måte. Denne nye utgaven av oboen ble relativt raskt tatt inn i orkestervarmen og ble med ett et fast medlem. Det ble nå skrevet mye musikk for solo obo og musikk det oboen er orkester/ensemble-medlem. Jean-Baptiste Lully (1632–1687) skal kanskje ha mest ære for å først ha innført oboen i orkesteret.

Barokkobo er stemt i C, en barokkobo d’amore stemt i A og en obo da’caccia stemt i F. Sistnevnte er forgjengeren til det vi i dag kjenner som Engelsk horn. Alle disse instrumentene ble brukt i barokkomposisjoner. Særlig Johann Sebastian Bach er kjent for å ha brukt alle tre.

På en moderne obo vil man kunne se at nesten hele instrumentet er dekket av et klaviatur, altså klaffer som gjør det mulig å spille kromatisk fra Bb til a3, og enda høyere hvis instrument og rør tillater det, relativt jevnt og med stor mulighet for variasjon i dynamikk og uttrykk. På de tidligste instrumentene ble det brukt nesten samme grep som på en blokkfløyte, med hjelp av gaffelgrep (når man bruker pekefinger og ringefinger til å dekke hull, og ikke bruker langefingeren. Finnes i mange varianter, og selv på moderne oboer er gaffel f vanlig), halve/hele hull og overblåsing spille nesten kromatisk fra c1 til d3. Samme som på en blokkfløyte, bare at oboen hadde, i tillegg til de vanlige fingerhullene på blokkfløyten, to eller tre ekstra klaffer nederst som ble styrt av nederste hånds lillefinger. En viktig faktor her er at ved bruk av disse teknikkene, særlig gaffel-grep, varierer tonestyrken og enkelte toner kan bli sterkere eller svakere i forhold til andre. Intonasjonen på de forskjellige tonene varierer også veldig avhengig av grep. Et særlig problem var at f# var veldig lav i forhold til resten av tonene på instrumentet. Dette er en viktig grunn til utviklingen som kommer de 350 årene. Tonen c#1 var ikke mulig å spille ved hjelp av klaffer så den måtte man bite opp eller slippe ned for å frambringe (med hjelp av røret biter man, eller slipper ned kjeven for å forandre tonehøyden). På en barokkobo er det tre klaffer, den største midt på er c1, og de to andre på hver sin side er Eb1. Dette var fordi man kunne velge om man ville spille med høyre eller venstre hånd nederst.

Litterære beskrivelser

• The Sprightly Companion, en instruksjonsbok utgitt av Henry Playford i 1695, beskrev oboen som «majestetisk og stolt, og ikke mye mindreverdig enn trompeten».
• I skuespillet Angels in America (1991) av den amerikanske dramatikeren Tony Kushner beskrives lyden som «den til en and hvis anda var en sangfugl».
• oboens sorgmuntre klukk (
• Det blir et kort opphold av Helge Lund fra 1978 ble instrumentets lyd beskrevet som «oboens sorgmuntre klukk».

Litteratur

• Burgess, Geoffrey; Haynes, Bruce (2004): The Oboe. The Yale Musical Instrument Series. New Haven, Connecticut and London: Yale University Press. ISBN 0-300-09317-9.
• Carse, Adam (1965): Musical Wind Instruments: A History of the Wind Instruments Used in European Orchestras and Wind-Bands from the Later Middle Ages up to the Present Time. New York: Da Capo Press. ISBN 0-306-80005-5.
• Fletcher, Neville H.; Rossing, Thomas D. (1998): The Physics of Musical Instruments, 2. utg., New York, Berlin, Heidelberg: Springer-Verlag. ISBN 978-1-4419-3120-7.

Se også

• Oboe d’amore
• Oboe da caccia

Eksterne lenker

(en) Oboes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Peter Wuttke: The Haynes-Catalog Arkivert 5. juli 2022 hos Wayback Machine., bibliografi over litteratur for obo skrevet mellom 1650 og 1800.
• A Guide to Choosing an Oboe, guide for å velge obo, student, middels og profesjonell oboer forklart