Fjærdrakt

Fjærdrakt eller fjærkledning henviser både til fjærlaget/-lagene, som dekker en fugl, og mønsteret, fargen og anordningen av fjærene. Hos fuglene utgjør fjærdrakten i snitt cirka 5–7 prosent av vekten, og hvor betydningsfull den er ser man av all tiden fuglene bruker på å stelle den.^[1]

Fjærstellet

Fjærdrakten byttes jevnlig ut, enten som en kontinuerlig prosess med én og én fjær eller ved fullstendig eller delvis fullstendig fjærbytte, som kalles myting. Dessuten bader fugler jevnlig, både i vann, sand og snø. Sjøfugler bader for eksempel ofte i ferskvann, for å kvitte seg med salt som hefter i fjærdrakten. Likeledes er det kjent at noen spurvefugler tar såkalt «maurbad», det vil si de legger seg ned og bruser med fjærene, slik at maur kan krype inn i fjærdrakten og ta med seg (fjerne) parasitter og lignende.^[2]

Forskjeller i fjærdrakten

Mønster og farger varierer med arter, underarter, geografisk spredning, kjønn, alder og årstid. Forskjellene i fjærdrakten kan brukes av ornitologer og fuglekikkere til å samle inn artsspesifikk informasjon, som art og kjønn. For eksempel kan man skille mellom hunner og hanner av kjøttmeis (Parus major) på bryststripen, i det hannens er tydeligere og mer sammenhengende enn hunnens. Likeledes kan kjøttmeisen skilles fra orientmeisen (P. monticolus) ved at den kun har ett vingebånd, mot orientmeisens to. Mange fugler kan også aldersbestemmes på forskjeller i fjærdrakten. Dette gjelder for eksempel mange måker (Larus). For eksempel kan det ta opp mot seks år før en svartbak (Larus marinus) får sin endelige fjærdrakt, men den myter årlig, så gjennom disse årene har den flere ulike fjærdrakter som gjør det mulig for eksperter å aldersbestemme den.

Grunnleggende og alternativ fjærdrakt

Nesten alle fuglearter myter minst én gang i året; vanligvis etter paringssesongen. Mytingen etter paringen resulterer i en fjærdrakt som kjennes som den grunnleggende fjærdrakten. Mange arter myter også forut for paringen. Fjærdrakten de kler seg med da, kalles den alternative fjærdrakten. Denne er ofte lysere enn den grunnleggende fjærdrakten. Årsaken kan være å gjøre seg mer attraktiv for partnere, men også for å skjule at fuglen hekker. Fuglene blir dermed mindre synlige i redene.

Eklipsedrakt

Eklipsedrakt (også kalt vinterdrakt) er ei fjærdrakt som oppstår etter myting. Det er ei slags overgangsdrakt som oppstår etter delvis fjærskifte hos hanner av enkelte fuglearter, spesielt ender. Mytingen starter gjerne da hekketiden er på hell. Hos noen arter alt da hunnen starter på rugingen. Denne fjærdrakten er mindre prangende enn hekkedrakten og gjerne kamuflerende og mer lik hunnens fjærdrakt. Når fuglene får eklipsedrakt feller de gjerne svingfjærene og blir flygeudyktige i en tid.

Fjærtypene

Skjematisk beskrivelse av fuglenes ytre anatomi (topografi): 1. Nebb, 2. Isse, 3. Regnbuehinne, 4. Pupill, 5. Framrygg (mantel), 6. Smådekkere, 7. Skulderdekkfjær, 8. Dekkfjær, 9. Tertialer, 10. Overgump, 11. Håndsvingfjær, 12. Undergump, 13. Hofteledd, 14. Tarsalledd, 15. Mellomfot, 16. Fot, 17. Tibia, 18. Buk, 19. Kroppsside, 20. Bryst, 21. Strupe, 22. Hakelapp, 23. Øyestripe

Kroppsfjær

Fuglekroppen er tilnærmet fullstendig dekket av fjær (fjærdrakt eller drakt av fjær), som består av døde, forhornede (keratin) epitelceller som vokser opp fra en fjærsekk (som har muskler slik at fjærene kan beveges). Det ytre fjærlaget kalles dekkfjær (konturfjær). Fjæra består av skaft, stråler og bistråler. Dekkfjærene dannes i områder kalt fjærbed (pterylae), med mellomliggende ganger (apteria) hvor dunet dannes. Den nederste delen av dekkfjæra kalles fjærposen (calamus) og er hul og luftfylt. Den fester fjæra til fjærsekken. Ovenfor sitter skaftet (rachis), som er dekket av et hornlag og blir tynnere og tynnere ut mot tuppen. På hver side av skaftet går det ut fjærstråler (rami) som har bistråler (radii) med heftekroker (hamuli) på den ene siden. To rekker med fjærstråler danner to fjærfaner (vexillum). Strutsefjær mangler heftekroker.

Prydfjær

Prydfjær er fjær som sjelden har annet enn en visuell betydning, men hos enkelte arter kan prydfjær og farger være viktig for kurtisen og pardannelsen. Slike fjær kan vokse ut mange ulike steder på kroppen, som på hodet og stjerten, men også andre steder. Hos mange arter er de mest fremtredende i hekketiden.

Fjærtopp

Prydfjær som vokset opp fra issen kalles gjerne en fjærtopp eller fjærkrone. Fjæra i fjærtoppen er ofte forbundet med muskulatur, som gjør at de kan reises og legges etter behov. De kan derfor ha en signalerende funksjon og være et viktig verktøy i kommunikasjonen for en del arter.

Flygefjær

Flygefjær hos fugler omfatter svingfjær (vingen) og halefjær (stjerten).

Svingfjærene, som er asymmetriske og kan foldes eller spilles ut som en vifte, består av håndsvingfjær og armsvingfjær. Håndsvingfjæra (typisk 9–12 fjær) sitter ytterst på vingen og er fast i hånden og festet til 2. og 3. finger. Disse fjæra bidrar til framdrift. Armsvingfjæra (typisk 10–15 fjær) sitter innenfor håndsvingfjæra og kommer fra underarmen. De gir bæreflate. Oppe på vingen finnes det skulderdekkfjær, som består av armedekkere og smådekkere.

Halefjærene er styrefjær som fungerer som ror. Hos hakkespetter brukes stjerten også ofte som sittestøtte.

Spesialfjær

Vingefjær

Vingefjær gir løft og framdrift når fuglene flakser med vingene.

Armdekkere er kraftige små konturfjær som dekker oversiden av fuglevingen og sikrer godt aerodynamikk
Armsvingfjær er svingfjær som sitter innenfor håndsvingfjæra, og kommer fra underarmen, og gir bæreflate
Tertiærfjær (tertiærer) er fjærene (som regel tre i antallet) som sitter nærmest kroppen av armsvingfjærene
Svingfjær er lange, stive konturfjær som sitter på vingene og danner én sammenhengende aerodynamisk bæreflate. Det er to typer; armsvingfjær (sitter på armen, vingens innerste del) og håndsvingfjær (sitter på hånden, vingens ytre del)
Vingefjær er smalere enn kroppsfjærene på den ene siden av margen og mangler den dunete basisen
Håndsvingfjær (primærfjær) er svingfjær som sitter ytterst på vingen, og er fast i hånden og festet til 2. og 3. finger, og bidrar til framdrift
Skulderdekkfjær er dekkfjær som sitter oppå vingen og består av armedekkere og smådekkere
Smådekkere er små skulderdekkfjær som dekker fuglevingens overflate og sikrer god aerodynamikk

Halefjær

Halefjær tjener som ror og brems når fuglene flyr, hos noen arter også som støtte når de klatrer eller hviler.

Halefjær er fjær som sitter i stussen (stjerten) på fuglene, og som hos mange arter fungerer som styrefjær
Styrefjær er stive halefjær sitter i stussen og bidrar til bedre manøvreringen under flukt. Hos spettefugler gir de dessuten støtte for kroppen i loddrett stilling, for eksempel når fuglen sitter på en trestamme

Kroppsfjær

Dekkfjær (fellesbenevnelse) er alle fjær som visuelt dekker og beskytter kroppen på fuglene
Trådfjær har hårformet skaft og redusert fane og sitter omkring dekkfjærene, men hva de brukes til er uklart
Børstefjær eller bristelfjær er en redusert form for trådfjær som er stive og kun har en bitte liten tust med bistråler nederst på fjærskaftet. Fjæra sitter typisk omkring øynene og nebbet (typisk på insektetere) på noen arter med fuger, der de fungerer som følsomme værhår
Dunfjær er varmeisolerende fjær som dekker kroppen hos nyfødte fugler og mangler eller har særlig kort skaft. Dunfjær har hakeløse bistråler som er spesielt myke
Etterfjær isolerer mot varmetap og utgjør den nederste dunete delen av dekkfjæra. Ikke alle arter har Etterfjær
Filoplumfjær er bitte små fjær med en tufse av myke bistråler ytterst. Fjærtypen er ikke knyttet til muskelbevegleser, men til nerveender som sender beskjed til hjernen om andre fjærs tilstand, for eksempel om svingfjæras aerodynamiske egenskaper, og utløser vedlikehold av fjærdrakten
Pudderfjær finnes kun hos noen få ordener. Disse løser seg opp i et fint pulver i endene som fugler så dekker resten av fjørdrakten med ved hjelp av nebbet. Pudderet hjelper til med å holde drakten i form, og er et alternativ til fettet som utskilles fra gumpkjertelen hos de andre ordenene
Konturfjær har stivt skaft og fast fane og danner et tett dekkende lag (en ytre kontur) omkring kroppen på fuglene, som sikrer gode aerodynamiske egenskaper. Konturfjæras nedre del har dun, men er ikke dunfjær. De fleste konturfjær er også dekkfjær
Sekundærfjær (semiplumfjær) er en blanding av konturfjær og dunfjær som sitter under konturfjærene og gir isolasjon. Fjærtypen karakteriseres av at fjærskaftet er lengre enn hos dunfjær og lengre enn de lengste bistrålene
Øredekkere er små fjær som dekker ørene. Disse kan i mange tilfeller skille seg fra andre hodefjær, for eksempel gjennom å være lengre.

Se også

Referanser

^ Kaj Kampp (2009). Fugle. I Den Store Danske. Gyldendal. Besøkt 2016-08-13
^ Barth, Edvard Kaurin & Åbro, Arnold. (2014, 31. januar). Fjær: zoologi. I Store norske leksikon. Hentet 13. august 2016 fra https://snl.no/fj%C3%A6r%2Fzoologi.

Eksterne lenker

Wiktionary: Fjærdrakt – ordbokoppføring

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

[Kampp_(2009)-1] Kaj Kampp (2009). Fugle. I Den Store Danske. Gyldendal. Besøkt 2016-08-13

[Barth_&_Åbro_(2014)-2] Barth, Edvard Kaurin & Åbro, Arnold. (2014, 31. januar). Fjær: zoologi. I Store norske leksikon. Hentet 13. august 2016 fra https://snl.no/fj%C3%A6r%2Fzoologi.

[1]

[2]