Wikipedia

Ragtime

For spillefilmen fra 1981, se Ragtime (film)

Ragtime (tidvis også skrevet «rag-time»)[1] er en musikksjanger, som regel for piano, som var særskilt populært mellom 1895 og 1918.[2] Dens hovedtrekk er dens synkope, eller «ragged», rytme,[1] ved å være en danseform i 2/4 og 4/4 takt.[2] Blant de tre største ragtimekomponistene var Joseph Lamb, James Scott og Scott Joplin.

Scott Joplin
Scott Joplin: The Entertainer

Musikkstilen har sin opprinnelse i de afroamerikanske samfunnene i byer som St. Louis[3][4] flere år før den ble komponert og utgitt som noter for piano. Et av opphavene til ragtimens opprinnelser er marsjen. Ernest Hogan (1865–1909) var en foregangsmann innen ragtime og var den første komponist som fikk hans ragtime-stykker («rags») utgitt som noter, først med sangen «LA Pas Ma LA», som ble utgitt i 1895. Hogan er også blitt kreditert for selve begrepet ragtime. En teori er at begrepet har sitt opphav fra hans hjemby Shake Rag i Bowling Green, Kentucky, skjønt begrepet har antagelig heller opprinnelse fra «rag», amerikansk slang for «dance ball», dansesammenkomst, dokumentert fra 1895, eller fra «ragged», synkopisk melodi.[1]

Ben Harney, en annen musiker fra Kentucky, har blitt kreditert for å være den som brakte musikken ut til det store publikum. Hans første ragtime-komposisjon, «You've Been a Good Old Wagon But You Done Broke», bidro til å gjøre ragtime populært. Komposisjonen ble publisert i 1895, noen få måneder etter Ernest Hogans «LA Pas Ma LA.».[5][6] Ragtime var også en modifikasjon av en marsjstil popularisert av John Philip Sousa, med tillegg av polyrytmer som kom fra afrikansk musikk.[7] Ragtimekomponisten Scott Joplin (ca. 1868–1917) ble berømt via utgivelsen av komposisjonen «Maple Leaf Rag» (1899) og en rekke andre kjente som «The Entertainer» (1902), skjønt han ble senere glemt av alle unntatt av en liten dedikert gruppe av ragtime-entusiaster fram til en stor ragtime-bølge som begynte tidlig på 1970-tallet.[8] I minst 12 år etter dens utgivelse hadde «Maple Leaf Rag» stor påvirkning på etterfølgende ragtime-komponister med dens melodiske linjer, harmoniske utvikling og metriske mønstre.[8]

Ragtime gikk av moten da jazz ble populært etter 1917, men det har vært flere nye strømninger siden. Først tidlig på 1940-tallet da mange jazzorkestre begynte å inkludere ragtime i deres repertoar og spille inn ragtime-melodier på grammofonplater. En mer betydelig bølge kom på 1950-tallet da et større mangfold av ragtimesjangre fra fortiden ble gjort tilgjengelig på plateutgivelser. Samtidig ble ny ragtime komponert, utgitt og spilt inn på plate. I 1971 brakte Joshua Rifkin ut en samling av Joplins komposisjoner som vakte slik positiv oppsikt at den ble nominert for en Grammy-pris.[9]

I 1973 spilte The New England Ragtime Ensemble (den gang en studentgruppe som kalte seg for The New England Conservatory Ragtime Ensemble) inn platen The Red Back Book, en samling av en del av Joplins ragtime i periodens instrumentering redigert av konservatoriets president Gunther Schuller. Denne platen vant også en Grammy-pris i klassen for Årets beste framføring av kammermusikk og ble navngitt som Billboards Top Classical Album av 1974. Deretter førte spillefilmen Stikket (The Sting) i 1973 til at ragtime fikk et bredt publikum med films musikk bestående av Joplins komposisjoner. Filmens framføring av melodien «The Entertainer», tilpasset og arrangert av Marvin Hamlisch, ble en hit i 1974.

Ragtime – med særlig Joplins verker – har blitt omtalt som en amerikansk tilsvarighet til Mozarts menuetter, Chopins masurkaer, eller som Brahms’ valser.[10] Ragtime har påvirket klassiske komponister som blant annet Erik Satie, Claude Debussy og Igor Stravinskij.[8][11]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c «ragtime (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ a b Berlin, Edward: «Ragtime», The Grove Music Dictionary. Oxford University Press.
  3. ^ Wetzel, Richard (2013): The Globalization of Music in History, Routledge, s. 58.
  4. ^ Scott Yanow (2005): Jazz: A Regional Exploration, Greenwood Publishing Group, s. 2
  5. ^ Blesh, Rudi (1981): Scott Joplin: Black-American Classicist, Introduction to Scott Joplin Complete Piano Works, New York Public Library, s. xvii.
  6. ^ Brogan, Hugh (1999): The Penguin History of the USA, 2. utg., ISBN 978-0-14-025255-2, s. 415.
  7. ^ Blesh, Rudi (1981): Scott Joplin: Black-American Classicist, Introduction to Scott Joplin Complete Piano Works, s. xv–xvi.
  8. ^ a b c Blesh, Rudi (1981): Scott Joplin: Black-American Classicist, Introduction to Scott Joplin Complete Piano Works, s. xiii.
  9. ^ «1971 14th Grammy Awards», Past Winner Database
  10. ^ Hitchcock, H. Wiley (1971): «Stereo Review», s. 84, sitert i Blesh, Rudi (1981): Scott Joplin: Black-American Classicist, Introduction to Scott Joplin Complete Piano Works, s. Xiv.
  11. ^ Dickinson, Peter (1. januar 1987): «Reviews of Books», Music and Letters, 68 (1), s. 78–79. doi:10.1093/ml/68.1.78.

Litteratur

rediger
  • Berlin, E.A. (1980): Ragtime: a musical and cultural history. California: University of California Press.
  • Blesh, R.; Janis, H. (1971): They all played ragtime, 4. utg., Oak Publications.
  • De Stefano, Gildo; Baraka, Amiri (2007): Ragtime, jazz & dintorni. Milano: SUGARCO Editions. ISBN 978-88-7198-532-9.
  • Jasen, D.A.; Tichenor, T.J. (1980): Rags and ragtime. Dover.
  • Schafer, W.J.; Riedel, J. (1973): The art of ragtime: form and meaning of an original black American art. Louisiana: Louisiana State University Press.
  • Waldo, Terry (2009): This is Ragtime. Jazz at Lincoln Center Library Editions.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ragtime&oldid=22155046»