Seter
- Hovedartikkel: Setring
Ei seter er et sesongdrevet anlegg for husdyrbruk i utmarksområder; en type bebyggelse som oppsto for å utnytte beitet i områder som ikke egnet seg til helårsbosetning. Setra hører til en gård som vanligvis ligger lavere i landskapet der driftssesongen er lengre. Setring var en driftsform som sto sentralt i eldre jordbruk der landskapet lå til rette for det, særlig i fjellområder som f.eks. i Norge og Alpene. Melkeproduksjon med foredling til mer holdbare produkter sto sentralt i all seterdrift.
På Vestlandet brukes «seter» eller «støl» («støyl») om det som på Østlandet og i Trøndelag kalles «setergrend» eller «seterlag», det vil si en samling sel og andre seterhus som tilhører flere bruk og i noen tilfeller også flere matrikkelgårder. På Vestlandet var det vanlig at gårder med dårlige fjellbeiter i nærheten leide seter et stykke unna, ofte måtte buskapen fraktes lang vei også med båt.[1]
Setring var en del av det førindustrielle jordbruket der også marginale ressurser ble utnyttet.
Etymologi
redigerOrdet «seter» kommer av norrønt setr eller sætr og henger sammen med verbet «sitte».[2] Ivar Aasens Norsk Ordbog definerer Sæter som «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori koernes Mælk bliver tilberedt til hjembringelse», og Sæterbol som «Sæterplads med dertil hørende Huse, betragtes som Eiendom».[3] Falk og Torps etymologiske ordbok definerer «seter» som «sommeropholdsted for buskapen». Ifølge Falk og Torp er ordet også i slekt med ord på andre indoeuropeiske språk med betydninger som «sete», «leir» og «bolig».[4] Ordet «støl» definerer Falk og Torp som «melkeplads», «sæter», fra norrønt stǫðull som betyr «grunnvoll», «stilling», «plass». «Støl» og «seter» har vært brukt om hverandre.[5] «Støl» er særlig utbredt på Vestlandet og i fjellbygdene fra Agder i sør til Gudbrandsdalen i nord.[6]
Ordet «seter» finnes på svensk side av grensen i Herjedalen, Jämtland, Värmland og Dalarna, samt på Island og Shetland. I de fleste norske dialekter heter det nå «ei seter» (hunkjønn), men i eldre former var ordet intetkjønn og i gammelnorsk var det to intetkjønnsord: «sætr» og «setr». Det gammelnorske ordet skriver seg fra «å sitte» og betyr et sted å sitte, oppholdssted, bosted, samt beitemarker med hus. I gammelnorsk ble intetkjønn brukt i flertall når det dreide seg om flere bus på samme sted, mens hunkjønn entall ble brukt i kollektiv betydning for det samme. I blant annet Ålen og Nord-Østerdal brukes intetkjønn om det enkelte hus, mens hunkjønn brukes kollektivt om hele seterkomplekset. I Trøndelag, i Østerdalen og i Solør har «voll» blitt brukt synonymt med «setervoll». I Jämtland og Herjedalen brukes «vall» synonymt med «seter». På Tynset, i Oppdal, i Odal og Solør har «vang» blitt brukt i betydningen «melkeplass uten hus» eller «inngjerdet setervoll». I Valdres har «ås» blitt brukt i betydningen «seter» der f.eks. «heimås» betyr «heimseter». På steder med mer enn en seter til hver gård brukes navnet til å angi ulike slags setrer. Seter nærmest gården brukes vår og høst («vårseter», «heimseter») mens «høgseter» eller «sommerseter» ligger langt fra gården og brukes om sommeren.[6]
Opphav og alder
rediger
Seterbruk ser ut til å ha vært fullt utviklet i Norge i vikingtiden, og i høymiddelalderen vunnet innpass over det meste av landet; for Gulatingsloven forutsatte at dyrene beitet hjemme om våren, men to måneder inn i sommerhalvåret, dvs. 14. juni, skulle buskapen til seters. Slik fikk beitene ned i bygdene gro til igjen og kunne brukes til slått, dvs. vinterfôr. På Østlandet og i Trøndelag kunne husdyrene derimot bli hjemme og dermed gjødsle brakklagt åker. I allmenningene var det fri rett til seterbruk.[7]
En vanlig teori er at setrene ble til som en stadig utvidelse av beitingen rundt gården, slik at det til slutt ble for langt for dyrene å returnere hver kveld. Seterbruket kan være like gammelt som jordbruket i Norge. I Nordfjord er de eldste eksisterende seterbygningene fra 1600-tallet, og en del nye seterhus ble oppført i mellomkrigstiden og etter krigen.[1] Adam av Bremen skrev om Norge i 1070: «På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge i ødemarkene. Og de holder livet oppe på den måten at de nytter melka av feet til mat og ulla til klær.»[8]
En av de eldste omtalene av seter finnes i Snorres saga om Olav den hellige, reisen gjennom Valldal til Lesja (nr 179):[9]
Så gikk kongen og alle andre til måltid. Da kongen var mett spurte han om det var en seter i dalen ovenfor uren og nær fjellet som de kunne bo i om natten. Bruse sier: «Det er en seter der som heter Grønningene, men der kan ingen være om nettene på grunn av herjing av troll og vonde vetter som er der på seteren.» Siden sa kongen at de skulle gjøre seg klare, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som stod for kosten til ham og sa at det var fullt opp av mat «og jeg vet ikke hvor den er kommet fra». Kongen takker Gud for denne sendingen, og lot lage bører med mat til de bøndene som dro ned dalen, sjøl ble han på setra om natta.
Snorre: Olav den helliges saga (vers 179)[10]
Regler for setring finnes i de eldste lovene i Norge. «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil,» står det i Frostatingsloven. I Gulatingsloven fra 1000-tallet står[11]:
Gulatingslovi (81 og 84)
Gulatingsloven inneholder også regler for tvister om seter, «marketeig» (nr 86) og seterveg (nr 90). Seterveg er omtalt (nr 90) «Ålmannveg (tjodveg) og sæterveg og alle rekstervegar skal vere soleis som dei har lege frå gamal tid.»[12]
Bygningene
rediger
Setrer kunne ligge enkeltvis i landskapet eller flere sammen i ei setergrend.
På ei seter var det vanligvis bygninger til boligformål, til melkestell og til lagring av melkeproduktene. Dessuten var det gjerne fjøs til buskapen og det kunne være løer til lagring av for. Bolighuset på setra kalles ofte sel. Det var husvære for budeia.
Bebyggelsen på setra var tilpasset driftsformen, som varierte mellom landsdelene, avstanden mellom gård og seter og transportmulighetene. Der landskapet var bratt kunne en gård ha opptil tre setrer som ble brukt til ulike tider i sesongen. De lå da oftest i ulik høyde over havet og med ulike avstander mellom gard og seter.
I dag blir gammel seterbebyggelse i fjellet helst brukt til friluftsformål, særlig som hytter.[trenger referanse] Setrer med god veiforbindelse til bygda blir i større grad vedlikeholdt og har fått preg av «hyttebyer» når seterdriften har blitt lagt ned.[1]
Omfang og utbredelse
redigerPå 1800-tallet var det omkring 50.000 støler i drift i Norge, og de fleste gårder/grender hadde en eller flere støler og deler av folket på bygdene tilbragte sommeren på stølen sammen med buskapen. I Vang og Øystre Slidre var det vanlig å ha melkekyr på setra 10-12 uker fra jonsok. I deler av landet ble mesteparten av vinterfôret hentet fra setermarken. Det ble også sanket ris, løv, lav, mose, lyng og rognebær i marken. Der det i dag er skogdekte lier og dalsøkk kunne det på 1800-tallet være store treløse flater på grunn av beiting og slått. I dag er det omkring 1.200 støler i drift.[14] I 1907 ble det gjennomført en setertelling i Norge. Da var det over 10.000 setrer i Sogn og Fjordane alene, knapt ¼ av setertallet i land. I 1939 ble ⅓ av melken i Nordfjord produsert på setrene.[1] Bare i Valdres var det på 1940-tallet 4.000 støler i drift. I 2013 leverte 199 støler melk til meieriet.[15]
Se også
rediger
Referanser
rediger- ^ a b c d Tvinnereim, Jon: Seterdrift i Nordfjord. Frå full drift til nedlegging. Høgskulen i Volda, arbeidsrapport nr 40, 1997.
- ^ Orel, Vladimir (2003): A Handbook of Germanic Etymology. Brill.
- ^ Aasen, Ivar (1918): Norsk Ordbog med dansk Forklaring. Fjerde uforandrede Udgave. Udgiven av Vestmannalaget. Kristiania: Cammermeyers forlag.
- ^ Hjalmar Falk og Alf Torp (1903): Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. (Originalutgave Kristiania: Aschehoug). Faksimileutg. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat.
- ^ Asphjell, Turid mfl. (red): Til seters - setrar i Norddal. Valldal bygdekvinnelag, 2012, s.14.
- ^ a b Namn i fjellet, redigert av Jørn Sandnes og Per Tylden. Oslo: Samlaget, 1968.
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 151), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-
- ^ Dybdahl, Audun (27. august 2019). «seter». Store norske leksikon. Besøkt 29. mars 2020.
- ^ Asphjell, Turid mfl. (red): Til seters - setrar i Norddal. Valldal bygdekvinnelag, 2012.
- ^ Snorre Sturluson: Norges kongesagaer; språklig bearbeidet av Kjeld-Willy Hansen, John Larsen og Dyre Vaa. Libri Art 1995, s.36.
- ^ Bruteig, I.E., G. Austrheim og A. Norderhaug (2003): Beiting, biologisk mangfald og rovviltforvaltning. NINA fagrapport 71.
- ^ Robberstad, Knut: Gulatingslovi. Umsett av Knut Robberstad, innleiding ved Knut Robberstad. Oslo:Samlaget, 4. utg. 1981.
- ^ https://www.fjord.kommune.no/_f/p51/i7460e6a4-ef3e-4776-9e7e-5258a7c2b21b/utkast-til-kultruminneplan-2021-2030.pdf
- ^ Sickel, Hanne og Ellen Svalheim: Seterlandskapet - der fjell og skog møtes. Historikk, betydning, skjøtselsråd. Oslo: Sabima, 2010
- ^ Dag og Tid, 5. september 2014, s.24.
Litteratur
rediger- Reinton, L. (1955–1961). Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug.
- Reinton, Lars (1969): Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo. Det norske samlaget.
- Spangen, Amund (2009): Seterliv og byggeskikk. Bruk, vern og vedlikehold av setrer i Os i Nord-Østerdalen. Hamar. ISBN 978-82-997184-1-7
- Gudheim, Helge (2013): Kinning, bresting og ysting i Valdres sett i norsk og internasjonal sammenheng. Ulnes: Mat & Kultur. ISBN 978-82-999264-0-9
