Sjøslaget den 4. mai 1823

Sjøslaget den 4. mai 1823 fant sted i nærheten av Bahia, Brasil under den brasilianske uavhengighetskrigen mellom en brasiliansk flåte under ledelse av den britiske admiralen Cochrane og en portugisisk flåte.

Sjøslaget den 4. mai 1823
Konflikt: Den brasilianske uavhengighetskrigen 1822-1823
Dato 4. mai 1823 Sted Farvannet utenfor Bahia på Atlanterhavet 13°15'50"S 38°4'33"V Resultat Uavgjort
Stridende parter
Portugal	Brasil
Kommandanter og ledere
Kommandør Felix de Campos	admiral Thomas Alexander Cochrane
Styrker
1 linjeskip, 2 fregatter, 4 korvetter, 4 armerte fartøyer, to mindre fartøyer. 284 kanoner, 2300 til 4100 mann	1 linjeskip, 2 fregatter, to korvetter, en brig og et brannskip. 234 kanoner, 1860 mann
Tap
små	små. 17 døde og 13 såret

Bakgrunnen

Ved utbruddet av den brasilianske uavhengighetskrigen ble de portugisiske styrkene konsentrert omkring få strategiske havnebyer med faste garnisoner. Disse var Montevideo mot sør og Bahia i nord-øst. Bahia ble av 10 000 soldater fra den brasilianske hæren Bahia avskåret fra resten av landet, og flere mindre krigsfartøyer sperret sjøveien. Men sjøblokaden var ikke god nok til å forhindre forsterkninger, og i oktober 1822 sto nå 4400 portugisiske soldater under erfarne offiserer i havnebyen. Planen for portugiserne var å styrke deres base i Bahia fram til et utfall kunne skje med soldater som i kvalitet var overlegne de brasilianske. Men forsyningene ble mindre etterhvert som månedene gikk, og blokaden på landsiden var forsterket, så utfall for å lette på forsynings problemet kunne la seg gjøre. Sjø forbindelsen var blitt kritisk for videreføring av en portugisisk tilstedeværelse i Bahia. Derfor ble en sterk eskadre lagt til Bahia fra Portugal.

Thomas Alexander Cochrane, en berømt britisk eventyrer med erfaring som admiral fra den britiske flåte, kom til Rio de Janeiro i mars 1823 for å hjelpe brasilianerne. Ankomsten satte et støkk i portugiserne og tvang dem til å kansellere planer om å sette i gang en blokade av Rio de Janeiro. for hans handlekraft var kjent, og det ble også kjent at han hadde planer om å angripe Bahia. En britisk fregatt, «Tartar» (36 kanoner) ankom 19. april, mer enn to uker etter Cochrane stakk til havs med sin eskadre, og kontaktet portugiserne for å advare dem om at et angrep kunne være på vei. Den portugisiske eskadren på et linjeskip, to fregatter, 4 korvetter og fire armerte fartøyer samt to mindre fartøyer, ble holdt tilbake for å avvente Cochranes neste trekk. Kommandør Felix de Campos seilte ut 29. april og krysset utenfor kysten.

Involverte skip

Brasil (Cochrane)

Pedro I 74 kanoner (flaggskip, kaptein Crosbie)
Piranga 62 kanoner (Jowett)
Niteroi 38 kanoner (Taylor)
Maria da Gloria 26 kanoner (Beaurepaire)
Liberal 20 kanoner(Garcão)
Guarani 14 kanoner
Real
Imperial

Portugal

Dom João 74 kanoner
Constitução 52
Perola 46
Princeza Real 22
Calipso 22
Regeneração 18
Activo 22
Doz de Fevereiro 26
Audaz 20
São Gaulter 20
Principe do Brazil 26
Restauração 22
Conceição 8

Sjøslaget

Etter flere dagers kryssing observerte de to eskadrer hverandre utenfor Bahia den 4. mai 1823. Begge dannet slagorden ved å legge seg i kjølvannsorden med de mindre fartøyene beskyttet bak egen orden og kom hverandre i møte. Cochrane med hans eskadre gikk til angrep. Først beskjøt de to eskadrer hverandre før linjeskipet Pedro I slo ut og brøt den portugisiske slagorden ved det åttende skipet i kjølvannsordenen. Ved dette voldsomme angrepet håpet Cochrane å kutte av de fire siste og ta disse med overlegen styrke mens de sterkeste som stod forrest, ble forhindret av vindforholdene til å kunne svinge tilbake og hjelpe de siste krigsskipene. Men resten av den brasilianske eskadren kom ikke etter. Mange av de portugisiske sjømennene ombord på de brasilianske krigsskipene ville ikke lystre ordre og slåss med deres egne folk, og saboterte Cochranes plan som ville ha ledet til store blodsutgytelse.

Sjøslaget ble deretter en virkningsløs artilleriduell, hvor begge parter holdt god avstand til hverandre i hver sin kjølvannsorden. Brasilianere hadde dårlig krutt, som gjorde beskytningen svak og ineffektivt og seilføringen var dessuten ikke god; den gav mindre fart og mindre manøvreringsevne. Det eneste som reddet Cochrane fra et nederlag var de Camposs uvillighet til å risikere store tap av liv, og derfor unnlot å presse på tross av alle fordeler han satt med. Cochrane måtte bryte av og retirere til havnen Morro de São Paulo 36 kilometer sør for Bahia.

Etterspillet

Cochrane var forbitret over sjøslagets gang og bestemte seg for å fortsette kampen med pålitelig mannskap på linjeskipet Pedro I og korvetten Maria da Gloria. Med disse skipene ville han legge press på sjøforbindelsen mellom Bahia og Portugal, på sikt blokkerte portugisiske forsyninger og forhindre kontakt mellom nordlige Brasil og Bahia. Denne strategien ble meget effektiv, allerede etter bare to uker var seks priser tatt, den portugisiske eskadren kunne ikke gripe inn av frykt for å bli trukket vekk fra et mulig angrep på deres havn i Bahia.

Cochrane og hans brasilianske oppdragsgivere visste hvor viktig en sjø blokade av Bahia var, så de reorganiserte den brasilianske marinen, og skiftet ut de upålitelige sjømennene med engelskmenn; som ble kjernen i Cochranes eskadre. Over fem hundre britiske sjømenn med fortid i Royal Navy tjente i Brasils flåte sommeren 1823, de hadde tatt med seg overskuddslagre av viktig materiell til skipene.

De Campos seilte ut med sin eskadre for å angripe Cochranes base på Morro de São Paulo på 25. mai. Men som ved sjøslaget våget han ikke å risikere et hardt slag, retirerte uten å gå til kamp. På land rundt halvøya som byen Bahia ligger på ble krigen hardere etter at en ny kommandant overtok ledelsen av de brasilianske styrkene på 12 000 mann. Fra 3. juni ble det flere trefninger mellom de to hærene.

Cochrane gjennomførte 12. juni et dristig angrep fra sjøsiden, der han forkledte sine skip Pedro I (74 kanoner), Maria de Gloria (26 kanoner) og Real Carolina (44 kanoner) som britiske krigsskip, og seilte inn i farvannet omkring Bahia rett for nesen på den portugisiske eskadren, og hendelsen ble en stor ydmykelse for portugiserne. Cochrane angrep og presset vekk fregatten Constituçâo (52 kanoner) som likevel ikke ble erobret fordi pålandsvinden uteble. Men angrepet var demoraliserende på portugiserne i Bahia.

20. juni 1823 bestemte portugiserne seg for å evakuere Bahia. Evakueringen startet 2. juli. 17 krigsskip og over sytti transportfartøyer med opptil 7000 soldater dro til havs, men dagen etter var Cochrane etter dem med Pedro I, Maria da Gloria, Niteroi og Bahia. Cochrane ikke bare ønsket å få tatt så mange fanger og så mye krigsmateriell som mulig, han hadde ordre om å hindre denne evakueringsekspedisjonen fra å nå nordlige Brasil. Røft vær reddet portugiserne fra en katastrofe, men 16 skip med 2000 soldater var tatt 9. juli. Portugiserne måtte samle seg på ny ved øya Fernando de Noronha etter at været hadde spredt deres skip, og Cochrane dukket opp for å holde et øyne med dem og forstyrre dem etter best evne. Flytende miner ble tatt i bruk av Cochrane.

I midten av juli lot Cochrane ekspedisjonen fortsette etter å ha konkludert med at portugiserne ikke hadde til hensikt å dra til nordlige Brasil, men vende tilbake til Europa. Meget kort etter dro Cochrane til Sao Luis, som var satt under beleiring av brasilianerne etter en kort, intenst kamp. Med kanonene på sitt linjeskip Pedro I tvang han portugiserne i Sao Luis til overgivelse mot fritt leide ut 28. juli 1823.

Cochrane ble mottatt som seierherre i Rio de Janeiro den 9. november, Portugals styrker var drevet vekk fra hele landet nord for Montevideo og krigen var over.

Kilder

Robert L. Scheina Latin America`s Wars The Age of the Caudillo, 1791-1899 2003 ISBN 1-57488-450-6

Order of Battle on May 4, 1823

Autoritetsdata