Urslavisk

Urslavisk er urspråket som er opphav til de senere slaviske språkene. Det ble talt før 600-tallet. Som tilfellet er med alle andre urspråk, har man ikke funnet noen skriftlige vitnesbyrd om dette språket; det har blitt rekonstruert ved å benytte den den komparative metoden på alle attesterte slaviske språk samt andre indoeuropeiske språk.

Opphav

Historisk fordeling av de slaviske språkene. Det store fargelagte området er Praha-Penkov-Kolotsjin-komplekset av kulturer på 500- og 600-tallet, som sannsynligvis samsvarer med spredningen av slavisktalende stammer. Det lille fargelagte området viser kjerneområdet for slaviske elvenavn (etter EIEC s. 523 ff.)

Urslavisk gjennomgikk et urbaltoslavisk stadium, da det utviklet flere leksikale, fonologiske og morfologiske isoglosser med dagens baltiske språk, som er de slaviske språkenes nærmeste levende indoeuropeiske slektninger. Et baltoslavisk språkkontinuum utviklet seg i tre forskjellige genetiske undergrupper: østbaltisk, vestbaltisk og en dialekt som kom forut for urslavisk. Basert på arkeologiske og glottokronologiske kriterier antas det at de urslavisk-talende brøt ut fra det språklige fellesskapet med de andre to gruppene en eller annen gang mellom 1500 og 1000 f.Kr.^[1]

De urslavisk-talendes opprinnelige hjemland er noe kontroversielt. De eldste gjenkjennelige slaviske hydronymene (elvenavn) finnes i det nordre og vestlige Ukraina og i det sydlige Belarus (se kartet). Dette stemmer godt overens med det faktum at det nedarvede fellesslaviske ordforrådet ikke omfatter detaljert terminologi for naturlige fenomener som forekommer i fjellene eller på steppen, heller ikke for havet, kysten kystfloraen og -faunanen eller saltvannsfisker. På den annen side omfatter det et velutviklet ordforråd for vannansamlinger (sjøer, elver, sumper) og skoger (løvskog og barskog) i innlandet, samt for trær, planter, dyr, fisk og fugler man finner i den tempererte skogsonen.

Det «egentlige» urslavisk kan rekonstrueres for et tidspunkt omkring 600 e.Kr. Fra et typologisk synspunkt var dette språket fortsatt meget likt de baltiske språkene. På denne tiden antas det at urlavisk var temmelig ensartet, ettersom onomastiske vitnesbyrd og slaviske lånord i andre språk ikke viser noen påviselige regionale forskjeller i 400- og 500-tallets slavisk. Senere, i løpet av den såkalte fellesslaviske perioden, kom det nydannelser, og enkelte av disse påvirket ikke visse perifere dialekter (for eksempel utviser ikke den gammelnovgorodisk dialekten den andre palatalisering av velarer, som alle de andre slaviske dialektene gjorde). Språklig differensiering tiltok fordi de slaviske folkene spredte seg over et stort område, men fellesslaviske lydendringer forekom ennå gjennom minst fire eller fem århundrer. Senere folkevandringer av uralisk- og romansktalende folk dannet geografiske skiller mellom de slaviske dialektene. Den fellesslaviske «lov» som vanligvis angis som den siste er tapet av svak jer, som fant sted en gang mellom 900- og 1200-tallet, og da heller ikke fullstendig i enkelte slaviske dialekter. Skrevne dokumenter fra 800-, 900- og 1000-tallet utviser enkelte lokale egenheter. For eksempel er Freising-håndskriftene skrevet i en dialekt som inneholder fonetiske og leksikalske elementer som er særegne for slovenske dialekter (for eksempel rotasisme, ordet krilatec).

I andre halvdel av 800-tallet ble dialekten som ble talt nord for Thessaloniki, i det makedonske opplandet, grunnlaget for det første skrevne slaviske språket. Dette ble dannet av brødrene Kyrillos og Methodios, som oversatte deler av Bibelen og andre kirkelig bøker. Språket de nedtegnet er kjent under navnet gammelkirkeslavisk. Gammelkirkeslavisk er ikke identisk med urslavisk, ettersom det ble nedtegnet minst to hundre år etter at urslavisk begynte å brytes opp, og det utviser særegenheter som tydelig skiller det fra urslavisk. Likevel er det fortsatt ganske likt, og at gammelkirkeslavisk og andre slaviske dialekter var innbyrdes forståelige språk på denne tiden bevises av Kyrillos' og Methodios' misjonsreise til Stor-Moravia og Pannonia. Den tidlige sydslaviske dialekten de brukte i sine oversettelser var åpenbart forståelig for lokalbefolkningen, som talte en tidlig vestslavisk dialekt.

Historisk utvikling

Urslavisk er med i gruppen av satem-språk blant de indoeuropeiske språkene (sammen med indoiranske språk, albansk og baltiske språk), der palatovelare konsonanter ble affrikater eller frikativer som ble uttalt lenger frem i munnen. I urslavisk ble de tidligere palatovelare plosivene koronale frikativer:

*ḱ → *s
*ǵ → *z
*ǵʰ → *z

Andre endringer som er felles med de andre språkene i satem-gruppen er delabialisering av labiovelare konsonanter og ruki-lydloven, som i de slaviske språkene førte til at *s gikk over til *x (sannsynligvis med *š som et mellomstadium) etter trange vokaler.

En annen viktig endring er sammenfallet mellom aspiererte og stemte konsonanter:

*bʰ → *b
*dʰ → *d
*gʰ → *g

Etter dette gikk lang og kort *o og *a sammen: som i de baltiske språkene falt kort *o og *a sammen, mens lang *ō og *ā forble forskjellige i baltisk og falt sammen i slavisk. På et eller annet tidspunkt gikk urindoeuropeisk *ə tapt i alle stavelser unntatt den første i et ord, og skillet mellom lange og korte diftonger forsvant.

Etter at urslavisk hadde brutt ut av fellesskapet med baltisk, gjennomgikk det en 2000 år lang stabil periode med bare noen århundres raske endringer før den slaviske språkenheten brøt sammen på grunn av de slaviske folkevandringene i begynnelsen av 500-tallet. Dermed defineres den fellesslaviske perioden av en tidsskala som omfatter de tre palataliseringene og slutter med endringen av *ě til *a i visse kontekster.

Progressiv palatalisering

Øst-Europa på 200-tallet e.Kr.:

Tsjernjakhov-kulturen

Przeworsk-kulturen

Wielbark-kulturen (satt i forbindelse med goterne)

en baltisk kultur (Aesti/jotvingisk?)

Debczyn-kulturen

Romerriket

Den palataliseringen som antagelig er eldst, blir ofte kalt den «tredje» palataliseringen (heretter kalt progressiv palatalisering) på grunn av forvirring om de eksakte fonetiske omstendighetene som forårsaket den, samt på grunn av former som nominativ entall *otĭcĭ (fra *otĭk-os), mot vokativ entall *otĭče (fra *otĭk-e), som fikk det til å synes som om den progressive palataliseringen fant sted etter denne første regressive palataliseringen (se under). Imidlertid kan man ved å ta hensyn til og ordne andre diakroniske endringer (slik som det faktum at bakre vokaler ble mer fremre etter palatale konsonanter) på en tilfredsstillende måte forklare de fleste av disse uregelmessighetene, samtidig som man setter den «tredje» palataliseringen før de to andre i tid.

Den progressive palataliseringen foregikk slik: Velare konsonanter ble palataliserte (*k, *g, *x → *ḱ, *ǵ, *x́) når de kom etter en fremre trang vokal (lang eller kort) og sto foran en midtre bakre vokal (lang eller kort) over en morfemgrense. En *n eller *r mellom velaren og den trange vokalen synes ikke å hindre denne palataliseringen. Dessuten må den foregående fremre trange vokalen selv komme etter en konsonant.

Slavisk kontakt med germanske stammer (slik som de vandrende goterne) omkring 100- eller 200-tallet er det tidligste tidspunktet da den progressive palataliseringen kan ha foregått, ettersom slike lånord som *kuning → kŭnędzĭ («konge») og *pfenning → *pěnędzĭ («penning») reflekterer denne palataliseringen. Etter 800-tallet var palataliseringen antagelig ikke lenger virksom, ettersom væringene (*varying-) var kjent som варѧгъ (varęgŭ) i den østslaviske språkgrenen (ukrainsk og russisk, uten palatalisering av *g til *z), mens nominativ flertall варѧзи (varęzi) og lokativ entall viser at den andre regressive palataliseringen fortsatt var virksom, eller at formene er dannet ved analogi med andre substantiver som endte på velar konsonant.

Syllabisk synharmoni

Etter at den progressive palataliseringen fant sted, oppsto det i den fellesslaviske perioden en tendens til at suksessive segmentalfonemer i en stavelse assimilerte artikulatoriske egenskaper (først og fremst artikulasjonssted). En annen tendens, generelt kjent som «de åpne stavelsers lov», markerer begynnelsen på den fellesslaviske perioden. En ordning av fonemene i en stavelse (fra lav til høy sonoritet) førte til at endekonsonanter falt vekk og at konsonantgrupper ble forenklet (enten ved at de falt vekk eller ved epentese), diftonger ble til monoftonger, nasale konsonanter i slutten av stavelsen ble til nasalering av den forutgående vokalen (*ę og *ǫ), og så videre. Etter disse endringene oppsto det en CV-stavelsesstruktur (konsonant-vokal, segmentene var altså ordnet fra lav til høy sonoritet), og stavelsen ble språkets grunnleggende strukturelle enhet. Slik ble stavelser (ikke bare konsonanten eller vokalen) markert som enten «bløte» eller «harde», ettersom de fleste konsonanter hadde utviklet palataliserte allofoner i bløte stavelser (en situasjon som kalles «syllabisk synharmoni» eller «syllabem».

Regressive palataliseringer

Hovedartikkel: Den første slaviske palataliseringen

Som en utvidelse av systemet med syllabisk synharmoni, ble velarer palatalisert til postalveolarer forant fremre vokaler (*i, *ĭ, *e, *ę) og *j.

*k → *č [tʃ]
*g → *ž [ʒ] (muligens via [dʒ])
*x → *š [ʃ]

Dette var den første regressive palataliseringen. Siden forekom flere vokalendringer: *ū mistet labialiseringen (muligens [ɨ], heretter skrevet <y>, som i moderne polsk), både *ou og *eu ble *u, og bakre vokaler ble fremre etter palataler (inkludert *j). Dette ble tett fulgt av monoftongisering av diftonger i alle omgivelser.

*ū → *y
*ou → *u
*eu → *u
*o → *e / J_
*ŭ → *ĭ / J_
*y → *i / J_
*oi → *ei / J_
*ei → *i
*oi → *ě

På dette tidspunktet hadde urslavisk det følgende vokalsystemet:

	Fremre		Sentral		Bakre
	lang	kort	lang	kort	lang	kort
Trang	i	ь/ĭ	y		u	ъ/ŭ
Midtre	ě	e				o
Åpen	ě		a

Urslavisk opererte fremdeles under systemet med syllavisk synharmoni, og fordi det hadde en ny fremre vokal, jat (muligens en åpen fremre vokal, [æː]) gjennomgikk språket den andre regressive palataliseringen, da velarer foran *ě ble palatalisert. Som ved den progressive palataliseringen ble disse til palatovelarer. Snart etter ble palatovelarene fra både den progressive palataliseringen og den andre regressive palataliseringen sibilanter.

ḱ → *c ([ts])
ǵ → *dz → *z
x́ → *s/*š

Ved deklinasjonen av substantiver forekom den andre regressive palataliseringen bare i to viktige slaviske stammeklasser: o-stammene (maskuline eller nøytrale konsonantstammer) og a-stammer (feminine eller maskuline vokalstammer). Denne regelen påvirket de maskuline o-stammenes paradigme på tre steder: foran endelsene i nominativ flertall og i lokativ entall og flertall.

		«ulv»	«horn»	«ånd»
Nominativ	entall	vlŭkŭ	rogŭ	duxŭ
Nominativ	flerrall	vlŭci	rozi	dusi
Lokativ	entall	vlŭcě	rozě	dusě
Lokativ	flertall	vlŭcěxŭ	rozěxŭ	dusěxŭ

Differensiering blant dialektene

På dette tidspunktet ble variasjonen mellom dialektene mer synlige. Enkelte dialekter (slik som dem som senere ga opphav til gammeløstslavisk tillot at den andre regressive palataliseringen virket over en mellomstående *v.

Russisk: *gwojzda → *gwězda → zvězda → [zʲvʲɪˈzda] («stjerne»)
Polsk: *gwojzda → *gwězda → gwiazda → [ˈɡvʲazda] («stjerne»)
Tsjekkisk: *gwojzda → *gwězda → hvězda → [hvʲezda] («stjerne»)
Sydslaviske språk: *gwojzda → *gwězda → zvezda → [zvezda] («stjerne»)

Den fonetiske realisasjonen av de nyoppståtte sibilantene variererte fra dialekte. Ifølge Aleksandar Belić var palataliseringenes fonetiske karakter uniform gjennom hele den fellesslaviske perioden, mens de vestslaviske språkene utviklet *š senere gjennom analogi. I alle dialekter (unntatt lekhittisk) ble [dz] til [z]. Den nedenstående tabellen illustrerer forskjellene mellom de forskjellige dialektene hva gjelder fonetisk realisasjon av palataliseringene.

		Progressiv			1. regressive			2. regressive
		k	g	x	k	g	x	k	g	x
Østslavisk		c	z	s	č	ž	š	c	z	s
Sydslavisk		c	z	s	č	ž	š	c	z	s
Vestslaviske	Sentralt slovakisk	c	z	š	č	ž	š	c	z	s
	Lekhittisk	c	dz	š	č	ž	š	c	dz	š
	Other	c	z	š	č	ž	š	c	z	š

Den urslaviske perioden endte da den syllabiske synharmonien gikk tapt. Den første årsaken var endringen av *ě til *a etter palataler og *j, som førte til kontraster mellom *ča og *ka. Videre ble svak jer (*ь/ĭ og *ъ/ŭ) forkortet før de falt vekk (se Havlíks lov), slik at det ble skapt nye lukkede stavelser, og gruppene *tl og *dl gikk tapt overalt unntatt i vestslavisk, idet de ble forenklet til *l eller erstattet av henholdsvis *kl og *gl. På dette tidspunktet hadde fellesslavisk de følgende konsonantene.

**Konsonanter i sent urslavisk**
	Labial		Koronal		Palatal		Velar
Nasal	m		n
Plosiv	p	b	t	d			k	g
Affrikat			c	(dz)	č
Friativ		v	s	z	š	ž	x
Vibrant			r
Approksimant			l		j

For mange fellesslaviske dialekter, inkludert de fleste av de vestslaviske, alle de østslaviske unntatt de lengst mot nord, og enkelte av de vestlige sydslaviske, ble *g lenisert fra en stemt velar plosiv til en stemt velar frikativ ([g] → [ɣ]). Fordi denne endringen ikke var universell, og frodi den ikke fant sted i flere østslaviske dialekter (slik som belarusisk og sydrussisk) før etter at Havlíks lov hadde virket, stiller George Shevelov spørsmålstegn ved projeksjoner av denne endringen til et tidlig tidspunkt, og postulerer tre uavhengige tilfeller av lenisjon, idet han tidfester den tidligste til før 900 e.Kr. og den siste til begynnelsen av 1200-tallet.

Lånord

Hovedartikkel: Urslaviske lånord

Ordforrådet i urslavisk omfatter også en del lånord fra språkene hos de forskjellige stammene og folkene de urslavisk-talende kom i kontakt med. Disse var for det meste indoeuropeisk-talende, først og fremst talte de germanske språk (gotisk og gammelhøytysk), vulgærlatin eller tidlige romanske dialekter, mellomgresk eller i mindre grad iransk og keltisk.

Mange uttrykk av gresk-romersk opphav vant veien inn i slavisk med gotisk som formidler. Analyser har vist at de germanske lånordene i slavisk viser minst fire distinkte kronologiske lag, og må ha tilflytt urslavisk gjennom en lang periode.

Blant de ikke-indoeuropeiske språkene er det mulig at det har bestått forbindelser med forskjellige tyrkiske avariske språk, men rekonstruksjoner er meget upålitelige på grunn av det ringe bevisgrunnlaget og på grunn av de forholdsvis sene nedtegnelsene av både slaviske og tyrkiske språk.

Den eldre litteraturen, samt enkelte eldre etymologiske ordbøker, foreslår ofte iransk eller keltisk opphav for alle slaviske ord med uklar etymologi. I virkeligheten møter disse forslagene liten støtte blant lingvister.

Referanser

^ Sammenlign Novotná og Blažek (2007) med referanser. «Klassisk glottokronologi» utført av den tsjekkiske slavisten M. Čejka i 1974 daterer det baltoslaviske bruddet til 910±340 f.Kr. I 1994 daterte Sergej Starotsin det til 1210 f.Kr., og en «rekalibrert glottokronologi» utført av Novotná og Blažek daterer det til 1400–1340 f.Kr. Dette stemmer overens med Trziniec-Komarov-kulturen, som strakte seg fra Schlesien til det sentrale Ukraina, og dateres til perioden 1500–1200 f.Kr.

Kilder

Novotná, Petra og Blažek, Vaclav (2007). «Glottochronolgy and its application to the Balto-Slavic languages» (PDF). Baltistica. XLII (2): 185–210. Arkivert fra originalen (PDF) 31. oktober 2008.

Litteratur

Jooseppi Julius Mikkola sitt hovedverk er Urslavische Grammatik i tre deler («Urslavisk grammatikk», 1913–1950).

Kiparsky, Valentin: Russische Historische Grammatik, 3 bd., 1963, 1967, 1975.
Schenker, Alexander M.: The Dawn of Slavic. Yale Language Series, 1995.
Vasmer, Max: Russisches etymologisches Wörterbuch. Heidelberg, 1950–1958.

Se også

Eksterne lenker

The Indo-European Etymological Dictionary (IEED) (indoeuropeiske etymologiske ordbøker)
From Proto-Indo-European to Slavic, Frederik Kortlandt 1983

[1] Sammenlign Novotná og Blažek (2007) med referanser. «Klassisk glottokronologi» utført av den tsjekkiske slavisten M. Čejka i 1974 daterer det baltoslaviske bruddet til 910±340 f.Kr. I 1994 daterte Sergej Starotsin det til 1210 f.Kr., og en «rekalibrert glottokronologi» utført av Novotná og Blažek daterer det til 1400–1340 f.Kr. Dette stemmer overens med Trziniec-Komarov-kulturen, som strakte seg fra Schlesien til det sentrale Ukraina, og dateres til perioden 1500–1200 f.Kr.

[1]