Viking

«Viking» har flere betydninger.

Vikingene [viking]Ordbok, av norrønt víkingr, var sjøfarere fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet.

«Danske vikinger invaderer England», framstilt i miniatyrmaleri fra Miscellany on the life of St. Edmund (engelsk helgenkonge, ca. 840–870) fra 1100-tallet.

Fra utgravinga av Gokstadskipet i Vestfold 1880.

Foto: Kulturhistorisk museum i Oslo

Stasvogn fra Osebergfunnet i Vestfold.

Steigen Sagaspill i Steigen kommune i Nordland bygger på et gammelt sagn fra vikingtiden.

I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd. I nasjonalromantikken ble betydningen av ordet utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver som levde i perioden som ble døpt «vikingtiden» på 1800-tallet. På grunn av behovet i de skandinaviske landene for et nasjonalt symbol å føle identifikasjon og stolthet over, ble vikingene gjort til gjenstand for beundring, særlig fra 1840-tallet til 1940-tallet. Selv om datidens nasjonalistisk pregede fremstilling av vikingene er kraftig nedtonet i etterkrigstiden, er vikingene fortsatt et av de mest kjente etniske symboler i de nordiske land. Dessuten er de det mest kjente symbol for Norden i verden utenfor Skandinavia. Vikingtiden fant sted i yngre jernalder.

Etymologi

På norrønt var ordet for personen víkingr (hankjønn), gammelfrisisk wīking/wītsing og gammelengelsk wīċing, mens det abstrakte víking var et hunkjønnsord som betegnet en handling (hærferd til sjøs). Betydningen av ordet «viking» er uviss og har vært diskutert siden 1700-tallet. Det er særlig tolkningen av den historiske konteksten som gjør at ordets etymologi ikke er entydig fastlagt. Flere teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden.

Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing». Denne forklaringen bygger på de norrøne ordet víg som betydde kamp, strid eller drap. Blant andre Hødnebø har argumentert mot denne tolkningen med at en slik overgang fra g til k ikke er kjent i de nordiske språkene. I diktet Widsith, som er den eldste kjente forekomsten av ordet, omtales å være av vikingætt, ifølge Bjorvand brukes ordet da om et folkeslag og ikke i den yngre gammelengelske og norrøne betydningen «en som farer til sjøs, kjemper på sjøen». Ifølge Hødnebø er det ikke unaturlig med at ordet har endret betydning fra å betegne et folkeslag eller person fra et område til å betegne den virksomheten disse ble assosiert med. Hødnebø viser til betydningsendringen for ord som vandal, barbar og slave.

En forklaring legger til grunn at ordet viking er et lånord og skriver seg fra gammelengelsk wīċing som i sin tur kan være dannet fra verbet wīcian som betyr «å slå leir, å slå seg til midlertidig» eller wīc i betydningen «leirplass». Tre hypoteser basert på norrønt har fått lite støtte i forskningen: at hankjønnsordet víkingr skriver seg fra verbet vika i betydningen «trekke seg unna, reise»; at hokjønnsordet víking kan skrive seg fra vik og verbet vik(j)a i betydningen «omvei»; at ordet skriver seg fra verbet víkja i betydningen «å reise, å dra» slik at hankjønnsordet víkingr betegner «en mann som reiser (utenlands)». Eldar Heide legger frem en annen forklaring som baserer seg på vika i betydningen «å avløse hverandre (ved årene)». I norrønt var vika sjóvar trolig et nautisk avstandsmål og tilsvarte avstand som ble tilbakelagt før roerne fikk avløsning. Til støtte for denne forklaringen legger Heide til grunn at ordet viking oppsto før seilet ble innført i Nord-Europa. Heide argumenterer også for at rus, betegnelsen på de skandinaviske herskerne i den første russiske statsdannelsen, har oppstått på lignende måte fra gammelsvensk rōþs med betydningen «å ro» eller «roing».

Sammenheng med vik/bukt/fjordarm

En teori går ut på vikingene holdt til i eller seilte ut fra viker, eller at de skjulte seg i viker og angrep handelsskip derifra. Det var vanlig på den tiden at sammensatte ord med -vik (i betydning våg, bukt) fikk nominaldannelsen -vikingr. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Fritz Askeberg mente denne tolkningen ikke er rimelig fordi vikingen like mye opererte fra øyer og elver. Eldar Heide påpeker at det ikke var noe særegent for vikingene å operere fra viker og bukter. Denne tolkningen innebærer at ordet viking må ha oppstått i det nordgermanske språkområdet fordi vik er et nordgermansk ord.

Person fra Viken

Blant andre Finn Hødnebø tolket ordet som en betegnelse for folk/sjømenn fra kystdistriktene i Vík-området. Vík antas å være en svært gammel betegnelse på Skagerrak og Oslofjorden med landet innenfor (fra Rygjarbit til Göta elv). Viking er i så fall ikke nødvendigvis navn på et folkeslag eller en stamme, men kan være en samlebetegnelse på folk eller sjømenn fra kysten av Oslofjorden og Skagerak. Her er víkingr dannet på samme måte som for eksempel norrønt strendingr «strandboer». Denne tolkningen har det møtt innvendinger. Folk fra området Viken blir i norrøne kilder alltid omtalt som víkverir eller víkverjar – aldri som víkingar. P.A. Munch mente at det abstrakte víking (vera i víkingu) er vanskelig å forene med denne tolkningen. Eldar Heide påpeker at vikingene ikke var spesielt forbundet med Skagerrak-kysten. Heide skriver også at -ing i norrønt bare ble avledet av sammensatte stedsnavn, mens enkle stedsnavn som Vik fikk endelsen -ungr og viking måtte i så fall ha vært lånt fra gammel dansk. Samtidige franske kilder omtaler personer fra Viken som westfaldingi etter Vestfold.

Kilder

Avskrift fra 1765 av runesteinen fra Tirsted kirke, oppbevart i Nationalmuseet, avsluttes med ordene «þo aliR uikikaR»/«þá allir víkingar»

Eldste bevarte kilde til ordet «viking» er fra det angelsaksiske diktet Widsith (som trolig stammer fra omkring år 700 og nedskrevet omkring 1000, diktet omhandler hendelser på 600-tallet eller tidligere): «siþþan hy forwræcon wicinga cynn» («siden de jagde viking-ætt»). I Widsith omtales også skandinaviske folkegrupper som Swēon, Gēatas (gøter), Dene, Sūþdene og Venlas (folk fra Vendsyssel).

Ordet er brukt i norske og islandske skrifter fra hele middelalderen inkludert skaldedikt. Danske runesteiner fra omkring år 1000, blant annet steinen ved Tirsted kirke, bruker ordet, men er ikke kjent fra dansk og svensk skrift ellers. På svenske runesteiner antyder bruken av ordet forhold utenfor Sverige. Adam av Bremen brukte ordet i omtale av danske forhold. Frisiske lovtekster fra 1000-tallet omtaler «nordmenn» i forbindelse med «viking» i betydningen nordisk sjørøver. Innbyrdes angelsaksiske overfall kaltes den gang av angelsakserne for «vikingeoverfall». Angrep fra de skandinaviske områdene omtales i de samme kildene som regel som angrep fra hedninger, daner eller nordmenn. Personene som angrep Lindisfarne i 793 ble omtalt som hedninger.

Bruk av ordet

Iføge Hødnebø ble ordet brukt i Danmark og den vestlige del av Norden, utenfor dette området brukte datidens kilder andre betegnelser; og «viking» som betegnelse på skandinaviske sjørøvere eller handelsmenn er innført i moderne tid. For eksempel ble det latinske pirata brukt om de skandinaviske sjørøverne. Personer som reiste fra svenske områder til Øst-Europa hadde andre betegnelser som rus, varjager eller væring. I sagalitteraturen brukes viking også abstrakt som i uttrykket «å dra i viking» og denne bruken er ikke kjent utenfor det vestnordiske området. Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Eksempelvis blir mennene fra muslimske galeier ved Portugal kalt vikinger i Magnussønnenes saga. Beskrivelse av vikinger i Harald Hårfagres saga (kap. 22) er eksempel på bruk av ordet i Norge:

«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»

Bjorvand tror at bruken av ord om sjøfarende etter hvert fikk en mer negativ betydning som betegnelse på sjøkrigere, sjørøvere og ransmenn (fra det nordiske området). Gammelfrisiske kilder beskriver vikinger som fiender som ikke nøler med å voldta, drepe og plyndre.

Historiker John H. Lind mener at viking i middelalderen ble brukt i betydningen sjørøver eller pirat, og ikke som en generell betegnelse for skandinaver. Lind viser blant annet til at i Heimskringla roses Magnus Berrføtt for opprydning av vikinger i Norge og at Sigurd Jorsalfar erobret skip fra maurisk vikinger. Anglesaksiske kilder bruker «viking» først 100 år etter angrepet på Lindisfarne, mens den erobringen av Danelagen ble gjort av «den danske hær», ifølge Lind.

Ordet var trolig i bruk i omkring 500 år i middelalderen. Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos Ludvig Holberg på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av Erik Gustaf Geijer og Esaias Tegnér, mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere. I nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til å omfatte hele samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn.^{[trenger referanse]} «Vikingtiden» som betegnelse for en epoke ble etablert på 1800-tallet, ifølge Jørgen Haavardsholms avhandling. I vikingtiden var det ikke nødvendigvis noe klart skille mellom handel og plyndring. Gro Steinsland skriver at Harald Hardråde reiste østover og kom til Bysants med 500 vikinger. Slike leiesoldater hos keiseren i Bysants blir i sagaen kalt «væringer» («varjager» i russiske kilder fra 1100-tallet).

Andre betegnelser på innbyggerne i Skandinavia er kjent blant annet fra den beretningen Ottar ga den engelske kong Alfred ca. 880. Ottar fra Hålogaland skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk, og Ottar selv «bodde lengst nord av alle nordmenn». Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Ottar identifiserte samer/finner ved deres nomadiske livsform og at de til dels holdt til nord for nordmennene.

Viking har vært brukt og brukes som fornavn. I 2018 var det 17 personer i Norge med Viking som fornavn. I gards- og ættesoge for Evanger forekommer Viking som fornavn 27 ganger.

Vikingtiden

For utdypende artikler, se Vikingtiden og Vikingtiden i Norge

Kunstneren Halfdan Egedius' fremstilling fra 1899 av Snorres versjon av kong Olav den helliges fall ved Stiklestad i 1030

Både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. 800 – ca. 1050. Det er ikke noe skarpt politisk skille som markerer vikingtidens begynnelse eller slutt. Eldre, mer militært og politisk orientert historieskrivning tidfestet epoken til mellom angrepet på Lindisfarne og henholdsvis slagene ved Stiklestad eller Stamford Bridge. Men slik nøyaktighet i tidfestingen regnes i dag som kunstig i en mer bred forståelse av vikingtidens samfunn.

Den eldste bevarte sikre skriftlige referanse til vikingaktivitet, er plyndringen av klosteret Lindisfarne på kysten av det nordøstlige England den 8. juni 793, selv om lignende aktivitet trolig har foregått før dette, men uten å bli nedtegnet og bevart for ettertiden som kilder. I 789 nevner den angelsaksiske krønike et tokt mot Portland på sørkysten av England. De som utførte toktet skal ha vært fra Hordaland, selv om kildene er noe uklare om dette.^{[trenger referanse]} Et overfall utført av menn i tre skip på Dorchester (Dorset) omkring år 790 kan ha vært utført av dansker. Utenfor Irland dukket de første vikinger opp omkring år 795 og fra omkring år 820 kom angrep vikinger Irland med store organiserte flåter og ikke bare spredte strandhugg med ett eller få skip.

Vikingtiden kan sees i lys av den sosiopolitiske situasjonen Europa var i etter Vest-Romerrikets fall på 400-tallet. Det tidligere keiserdømmet var nå delt inn i mange mindre høvdingdømmer, germanske folkeslag var på vandring og det kom ofte til konflikt. På mange måter kan man si at vikingtiden var en forlengelse av den folkevandringsperioden man ser i Europa i århundrene før. I år 814 døde Karl den store og hans rike gikk i føydal oppløsning. Dette førte til at det ikke fantes noen samlet statsmakt på det europeiske kontinentet som kunne motsette seg vikingenes erobringsforsøk og skattlegging.^{[trenger referanse]}

I løpet av andre halvdel av 1000-tallet minket vikingenes aktivitet utenfor hjemlandet og vikingtiden gikk mot slutten. Slaget ved Stamford Bridge i 1066 var siste skandinaviske forsøk på å gjenerobre England, og Magnus Berrføtt falt i Irland i 1103 som den siste av vikingkongene.^{[trenger referanse]}

Blant årsakene til at vikingtiden tok slutt nevnes blant annet at det danske Nordsjøveldet gikk i oppløsning, at volden i Norge ble vendt fra ytre ekspansjon til indre borgerkrig etter 1130, videre at de europeiske landene fikk sterkere statsmakter, noe som gjorde dem til et vanskeligere bytte for ytre angrep. Et synspunkt er at slutten på vikingtiden sammenfaller med det første korstoget i 1095.^{[trenger referanse]}

Vikingenes ferder

Færøysk frimerke minnes vikingferdene over storhavet

Reiseveier og år for viktige vikingferder

Den utstrakte reisevirksomheten er det som klarest skiller vikingenes samfunn fra de foregående og etterfølgende. Vikingenes reiser strakte seg fra Grønland i vest til Kaspihavet i øst. Ofte foregikk erobringene etappevis, slik at vikingene slo seg ned på et sted, ble der noen år eller en generasjon før de fortsatte erobring videre.

De fleste heller i dag til teorien om at vikingferdene skyldtes mangel på dyrkbar jord. Det begynte med handelsferder til fremmede land. Senere gikk denne virksomheten over til piratferder. Det var gjerne storbønder og høvdinger som ledet disse toktene. Hjemme i Norge ville disse gjerne leve som storkarer – med overdådige gjestebud og blotgilder, hvor tallrike gjester kunne ta for seg av mat og drikke. Men ressursene ble for knappe i de overbefolkede sjøbygdene. Eget forråd strakk ikke til. Man spedde derfor på husholdningen ved å plyndre i fremmede land. De kunne ligge i viking om sommeren og leve av gårdene sine om høsten, vinteren og våren. En høvdingsønn som ikke var odelsbåren, så vikingferd som et brukbart alternativ til gårdsdrift. Herjinger i fremmede land skaffet ham rikdommer. Mange vikinger ble svært rike, og dessuten kunne de gjennom kamp mot andre vikinger eller andre land vinne stor heder hjemme i Norge. Det siste var ofte like viktig som gods og gull. For andre som la ut på det åpne havet, var landnåm den egentlige og viktigste hensikt for utferden.^{[trenger referanse]}

I siste halvpart av 800-årene organiserte vikinger fra de nordiske land det historien kaller «den store hæren». Den herjet i Frankrike, Irland og England. Når enorme mengder av norske, danske og svenske vikinger gjorde strandhogg, lot de det ikke bli med det. De erobret nytt land og grunnla byer. Nordiske kjøpmenn, og jordhungrige bønder fulgte i deres kjølvann.^{[trenger referanse]}

Norske vikinger seilte nordover langs kysten av Norge og over Vesterhavet til Færøyene, Skottland og Irland. De oppdaget og befolket Island på slutten av 800-tallet og anla to kolonier på Grønland. Etterhvert la norske konger under seg øyene i Vesterhavet, samt deler av Skottland og Irland. Islendingen Leiv Eriksson anla en bosetning nord på øya Newfoundland på den amerikanske siden av Atlanterhavet rundt år 1000.

I østlig retning dro vikinger (især fra Svearike) opp langs elvene i Russland, noen så langt som til Det kaspiske hav. Her ble staten Novgorod anlagt, som er en av Russlands første større statsdannelser.

Danske vikinger seilte over Nordsjøen til England, og dannet et kongedømme i Jorvik (York). Fra 830-tallet ble Frankerriket utsatt for hyppige vikingangrep. Her dro vikingene opp langs elvene inn i Frankrike og Tyskland, men de dro sjelden langt fra skipene. I det som skulle bli kjent som Normandie i Nord-Frankrike ble området kolonisert, og anerkjent som eget rike i 911 Normandie fikk navn etter nordmennene som ble assimilert i befolkningen, slik at normannerne var fransktalende da de erobret England i 1066.

Med koloniene i Irland, England og Frankrike som base, ble også Den iberiske halvøy og Sør-Italia utsatt for plyndringstokter.

På Den iberiske halvøy kjenner man angrep mot kongedømmet Asturias' kyster på 800-tallet, og dette kongedømmets provins Galicia synes å ha vært særlig utsatt. I 968 ble biskop Sisnando av Compostela drept og klosteret Curtis plyndret. Bispesetet Tuy, som ble herjet av en flåte ledet av (den senere) Olav den hellige, ble liggende vakant i et halvt århundre. Nordmennene tok også gisler som de ga fri mot løsepenger.^{[trenger referanse]}

På halvøyas sørlige og islamske del seilte vikingene opp Guadalquivir-elven på sitt plyndringstokt i 844, og dette ble foranledningen til at Cordobakalifatet organiserte sin første flåtestyrke.

Frykten for vikingene

Hos frankerne, Vest-Europas nye herskere, kom de oversjøiske angrepene nordfra som en meget ubehagelig overraskelse – og de frankiske kilder beskriver vikingenes aksjoner som uhyggelige. Ifølge muntlige overleveringer lød bønnen A furore Normannorum libera nos, Domine, «Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede» fra kirker og klostre. Mye tyder imidlertid på at dette er en myte konstruert i moderne tid. I nasjonalromantikken ble de brutale sidene ved vikingenes fremferd feid under teppet av diktere og historikere. Den mest anerkjente norske historikeren på midten av 1800-tallet uttalte for eksempel: «at vikingtogene i det hele taget utførtes med en for hine tider sjelden og med hensyn til togenes øiemed merkelig ærlighet og humanitet». 1800-tallets historikere hadde oppdaget at frankernes tidligere erobringer av skandinavenes handelspartnere i sør, frisere og saksere, hadde foregått med massiv brutalitet. Fra et skandinavisk synspunkt var det på 1800-tallet og inn på 1900-tallet gjerne fristende å beundre vikingenes foretaksomhet og frihetstrang. I etterkant av denne romantikken – under sosial-darwinismens framvekst i Europa – ble vikingene sogar tillagt en usedvanlig fysisk og psykisk styrke. I 30-tallets politiske propaganda ble vikingenes idealer misbrukt til politisk propaganda, hvor man ønsket å framheve idealer som «ukuelig pågangsmot og vilje til seier». Samtidig framhevet man også deres faktiske begavelse for tekniske nyvinninger og sosial organisasjon. Etter siste krig har pendelen svingt til et motsatt, politisk ytterpunkt – hvor man igjen henter fram de frankiske beretninger som beskriver vikingens «blodige fremferd» og «suverene menneskeforakt».^{[trenger referanse]}

Når de nordiske kildene – som islandske ættesagaer og Snorres Heimskringla – forteller om strandhogg i fremmede land, finner vi mindre om denne «hedenske råskap», selv om brutale scener ofte framstilles i forbindelse med konflikter og krig. Det kristne Europa tok naturligvis anstøt ved de overfall skandinaviske hærstyrker gjorde mot katolske utposter i nordvest, hvor kirker og klostre var en del av det tysk-romerske keiserdømmets erobringskriger mot de ennå frie, hedenske folkeslagene i nord. Da klostrene Lindisfarne, Jarrow og Wearmouth på Englands østkyst ble plyndret av norske angripere, sendte Karl den stores kirkeminister Alkuin en rekke brev til keiserens katolske støttespillere, der han skildrer «vikingens råskap» mens han klandrer den engelske kong Ethelred av Wessex for ikke å ha avverget landstigningen og angrepet. Til Ethelred selv skriver Alcuin:^{[trenger referanse]}

«Nå har vi og våre forfedre bodd i dette hellige land i nærmere tre hundre år, og aldri før har slik redsel vist seg i Britannia som den som nå er kommet over oss fra hedenske folk, og aldri hadde noen tenkt at et slikt overfall kunne komme over havet. Tenk St. Cuthberts kirke tilsølt med Guds presters blod, plyndret for sine prydelser. Et sted mer hellig enn noe annet i Britannia er blitt bytte for hedninger».

På 1000-tallet gir en annen kirkefader følgende dramatiske beskrivelse av skandinavenes militære aksjoner i England:

«I samme året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende veps, og spredte seg til alle kanter som ville ulver, røvet og slo ned, ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men endog prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sine grusomme plyndringer, trampet på de hellige stedene med sine urene føtter, grov opp altere, og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av brødrene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de bort med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.»^{[trenger referanse]}

Beskrivelsene kan ses i lys av tidens bitre fiendskap mellom det katolske keiserdømmet og de frie kongedømmene i nord. Hvor meget av dette som har rot i virkeligheten er i dag omstridt.

Sosiale, økonomiske og teknologiske forutsetninger for vikingenes reiser

I de siste to århundrene har det blitt lansert en rekke teorier for å forklare vikingenes 250 år lange militære ekspansjon.

Vikingtidens samfunn var et ættesamfunn, noe som vil si at en persons stilling, status, rettigheter og plikter fullt og helt ble bestemt av dennes slektskap eller underordningsforhold til stormenn, altså ikke ut fra tilhørighet til en stat som i vår tid. Mangelen på statsmakt og offentlig rettsvesen førte til at ættetilhørigheten var den eneste trygghet og sikkerhet en person kunne sikre seg. Fravær av offentlig rettsvesen samt en svært streng forståelse av personlig ære, førte til ættefeider der strid var en familiesak. Opprettelsen av institusjoner som tingene, kirka og sentralstatene kan tolkes som forsøk på å legge en demper på dette ekstreme voldsnivået. Sett i lys av en slik voldskultur var det ikke noe som helst unikt i vikingenes ekspansjonisme. Den eneste forskjellen var at skipsteknologien (se under) nå hadde nådd et slikt nivå at hærferdene lettere kunne legges oversjøisk i stedet for internt mellom de skandinaviske høvdingdømmene. Erobringstrangen skilte dem heller ikke fra datidens europeiske ridderskap.

Vikingtidens Skandinavia var også et slavesamfunn. I mangel på statistikk kan en bare anslå omfanget av slaveholdet ut fra litterære kilder og stedsnavn (f.eks Trelleborg, Trældal etc). Enkelte har anslått at trellene utgjorde opptil en tredjedel av befolkningen. Hvis dette anslaget stemmer, kan en tenke seg at kontroll over trellestanden krevde store militære ressurser. Vikingferdene førte også til en kontinuerlig forsyning av nye treller til de nordiske landene. Nyere genetisk forskning har vist at en stor del av skandinavers arvemateriale kan føres tilbake til keltiske slaver. I Vest-Europa var de fleste innbyggerne livegne bønder uten tyngre våpen, mens en liten prosentandel jordeiende riddere hadde enerett til bruk av militærmakt. Dette sto i kontrast til forholdene i Skandinavia, der slaveøkonomi og relativt stor grad av væpning i den frie delen av bondestanden førte til at selv med en liten befolkningen (<1,5 mill. i hele Skandinavia) kunne denne regionen i flere århundrer mønstre hærer som overgikk Vest-Europas småstater i både størrelse og slagkraft. Et anslag er at i Skandinavia kunne kanskje 10 ganger så stor andel av den mannlige befolkningen tjenestegjøre i krig, enn hva de europeiske småstatene kunne mønstre av like godt trente soldater.

Jernutvinning

Arkeologer har påvist en sterk økning i jernutvinning ved starten av vikingtiden. Dette var en forutsetning for den militære ekspansjonen som fulgte.^{[trenger referanse]}

Osebergskipet fra Vikingskipshuset i Oslo

Skipene

Utdypende artikkel: Vikingskip

Skipene som ble brukt i de Skandinaviske landene i vikingtiden var blant en av forutsetningene for vikingenes fremgang. Skipene kunne seile hurtig og langt: på et døgn kunne de tilbakelegge over 280 km (150 nautiske mil). Gitt lastekapasiteten kunne 200 skip føre med seg en hær på 5 000 mann. En hær stor nok til å forsvare seg mot strandhogg rakk ofte ikke å samle seg før vikingene var vekk igjen. Vikingene var ikke avhengig av havner, de kunne tvert imot komme raskt i land med en hel hær på en bar sandstrand eller langt oppe i en elv. Skipene kunne også trekkes over land, da en snekke ikke veide mer enn at en normal hestevogn kunne bære den.

Vikingenes utrustning

Hjelmen fra Gjermundbufunnet.

Vikingenes utrustning kunne bestå av øks, skjold og spyd. Videre kunne de ha på seg klær av vadmel, ull og pels. Basert på arkeologisk kunnskap kan vi med sikkerhet si at kun velstående vikinger hadde hjelm og brynje.

Vikingtidens sverdklinger kunne være mønstersmidde, det vil si, at klingen var smidd delvis av jern, delvis av kullstål, som i tillegg til et vakkert mønster av lyst og mørkt metall gir sterke og seige klinger. Klinger fra Rhinlandet i Frankerriket var spesielt ettertraktet på grunn av den høye kvaliteten. Som regel sto smedens navn som varemerke på klingen. Ifølge sagaene var det flere som sverdene navn, og mente at de hadde en egen personlighet.

Konger og hærførere kan ha hatt spesielt flotte hjelmer, så det var enkelt for hirdmennene å følge dem og beskytte dem i kampen. Den eneste vikinghjelmen som er funnet er i fra en grav på Gjermundbo i Haugsbygd på Ringerike. Hjelmen er sannsynligvis laget på Gotland.

Kilder til vikingenes historie

I ettertid er synet på vikingtiden sterkt preget av kildesituasjonen. Det meste av skriftlige kilder som har blitt brukt som beretning om vikingtiden har enten vært gjenfortalt muntlig og blitt nedtegnet flere hundreår i ettertid, eller de er sterkt farget av å være nedtegnet av vikingenes motstandere som regnet dem som ugudelige hedninger. Kilder fra sagatradisjonen er nedtegnet i en kristen høymiddelalderstat som skilte seg sterkt fra det førkristne vikingtidssamfunnet som ble beskrevet. Imidlertid inkluderer sagaene mange kvad som i motsetning til sagaene er fra vikingtidshendelsenes samtid. Historikere har derfor festet langt større lit til kvadenes enn til sagaenes sannhetsgehalt.

Kvad

Vikingene levde før skriftkulturens tid. Evnen til å deklamere dikt ble høyt verdsatt. Fordi diktene følger helt fastsatt versefot og har bokstavrim (såkalt allitterasjon), kan vi feste lit til at kvad fra vikingtiden er overlevert i nærmest uendret form til de ble nedskrevet i høymiddelalderen. 3-4 kvad er bevart fra 800-tallet, et par dusin fra 900-tallet. Disse har vi bevart fordi de ble inkorporert i islandsk sagalitteratur på 1200-tallet. Som redskap til å forstå vikingenes tid regner historikere kvadene for å ha høyere kildeverdi enn sagalitteratur som er nedtegnet flere hundreår etter vikingtiden. De fleste bevarte kvad er skrevet for å bevare minnet om gjerninger som vikingene oppfattet som heroiske og for å styrke ættas anseelse for ettertiden. Å bli skildret skald (dikter) var et av datidens viktigste PR-tiltak.

Runesteiner

Ledbergssteinen ved Linköping, Sverige

Runesteinene er en viktig samtidskilde for vikingekspedisjonene, og navn på de ulike aktørene. Slike steiner finnes flere plasser i Norden. Et eksempel er Ingvarsteinene i Mälardalen i Sverige, som ble reist for å minnes den skjebnesvangre vikingferden inn i dagens Russland, tidlig på 1000-tallet. I tillegg til å være en kilde for vikingene, er disse steinene også kilder for hvordan samfunnet forøvrig var i de nordiske områdene på denne tiden.

Ibn Fadlan

Utfyllende artikkel: Ibn Fadlan

Ahmed Ibn Fadlan var en arabisk geograf som i 921 besøkte volga-bulgarerne, og som også skrev en detaljert beskrivelse av en vikingbegravelse.

Arkeologi

Gravhauger Det er først og fremst utgravningene av de store gravhaugene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som har vært avgjørende for vårt syn på vikingene og vikingtiden.

• Oseberghaugen anlagt 834
• Gokstadhaugen anlagt 901

Boplasser De store utgravningene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga arkeologene viktig informasjon om gravskikk i de øverste sosiale lag i vikingtiden. Lite var imidlertid kjent om hvordan de vanlige menneskene i denne tidsperioden levde og bodde. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter. Det var ikke før på 1970-tallet med introduksjonen av nye feltmetoder til Norge, som for eksempel maskinell flateavdekking, at dette synet forandret seg og man begynte å undersøke store åkerområder.

Nå til dags er det vanlig med arkeologiske undersøkelser i dyrket mark, der husanlegg kan være bevart etter flere århundrer med moderne dyrkingsmetoder. De arkeologiske undersøkelsene har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte langhus, der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom, såkalte «skip». Husenes lengde og rominndeling kan variere. Tuftene er imidlertid som regel pløyd vekk. Det største kjente langhuset lå på Borg i Lofoten og var ca. 83 m langt og inntil 9 m bredt, mens de fleste husene er rundt 20–30 m lange og 5–7 m brede. Noen av husene kan ha vært delt inn i en del for mennesker og en for dyr. Dette er basert på at inndelinger kan spores i undergrunnen og at det i noen hus bare finnes ildsteder i en av husdelene.

I tillegg til langhusene finnes også såkalte grophus, hus som er bygget rundt en stor nedgravning. Disse tror man ble benyttet til håndverk. Man finner også mindre hus som kan ha hatt en lagringsfunksjon. Det er riktignok ikke funnet hele gårdstun fra vikingtid i Norge, så det er vanskelig å si hvordan disse var organisert.

Vikingene synes å ha tilpasset seg den lokale byggeskikken ettersom de flyttet til områder der det allerede bodde mennesker. På Shetland og Orknøyene, for eksempel, finnes det steinbygde hus som er datert til vikingtid mens stolpebygde hus er sjeldne. Disse steinbygde husene finner man ikke i Norge eller i resten av Skandinavia.

Bygravninger Våre fremste kilder for forståelsen av vikingenes handelsruter kommer fra de omfattende utgravningene gjort i byer i Nord-Europa gjennom hele 1900-tallet, og spesielt på 1960 og 70-tallet. Det var først og fremst med disse utgravningene at oppfatningen av vikingene som hensynsløse barbarer forandret seg og man kom fram til et mer nyansert bilde. Vikingenes raid langs Europas kyster ga kortsiktig gevinst, men kunne ikke sammenlignes med hva man kunne oppnå ved å opprette handelssteder for for eksempel salg av slaver til de arabiske landene. Oppblomstringen av disse handelsstedene sørget også for en oppsving for lokale handelsmenn og håndverkere, noe som har kommet tydelig frem i de arkeologiske undersøkelsene. I byene kunne håndverkere ta med seg sine kunnskaper og spre dem gjennom handel, samtidig som de fant inspirasjon blant varene som ble handlet fra fjerne strøk.

Slike byutgravninger har vært gjennomført i Hedeby, Birka, ved Kaupangen i Skiringssal, i Novgorod, Dublin og York/Jorvik.

Viktige vikingbyer, -«riker» og -slag

De første mindre handelsstedene i Skandinavia ble grunnlagt før 800-tallet, men med oppsvingen i handel i vikingtiden kom større handelssteder. Mange ble grunnlagt med kongelig myndighet, slik som for eksempel Hedeby og Bergen, ettersom de kongelige hadde interesse av å innbringe skatt fra handelen.

Handelen var intensiv gjennom hele vikingtiden og ved slutten av 900-tallet hadde den spredt seg fra Island til Det kaspiske hav. Handelsmennene i Skandinavia var ute etter sølv fra Østen. Dette ble byttet i varer som for eksempel pelsverk, honning, voks, våpen og slaver. Andre varer som ble importert til Skandinavia fra Østen var glassvarer, silke og metallarbeider. De fleste av disse varene ble sannsynligvis importert fra Bysants. Varer fra den vestlige verden er mer hverdagslige slik som tekstiler og basalt til kvernsteiner. Det ble imidlertid også importert luksusartikler som for eksempel keramikk, vin og drikkeglass.

Kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by») er et stedsnavn som ble brukt om forskjellige handelsplasser, som Kaupangen i Skiringssal, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Den eldste norske kaupangen vi kjenner til, er den i Skiringsal, som ble nevnt av Ottar.

Kaupang som navn ble brukt alene (en kaupang innenfor et større område, som Kaupangen i Trønderheimen) eller sammen med stedsnavn. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv.

Birka

Utfyllende artikkel: Birka

Fra utgravningene på Birka

Birka var en svensk handelsby i vikingtiden, på lik linje med Kaupang i Norge. Birka lå på Björkön i Uppland. Byen ble opprettet på 700-tallet og hadde i sin storhetstid omkring 1000 innbyggere. Birka nevnes på 800-tallet som Birca, som anses å være en latinisering av Björkö. Birka omtales av Adam av Bremen. Hit kom den hellige Ansgar og anla den første kristne menighet på Den skandinaviske halvøy i 829. Cirka syv hundre personer bodde på Birka da byen var som størst. Kjøpmenn fra nær og fjern (selv fra Den arabiske halvøy) med dyrebare handelsvarer søkte seg til byen, men de fleste utlendingene synes å ha vært frisere. Mot slutten av 900-tallet ble Birka forlatt til fordel for Sigtuna.

Birka har vært fokus for undersøkelser siden 1600-tallet. De første systematiske undersøkelsene ble imidlertid utført av arkeologen Hjalmar Stolpe mellom 1871 og 1895. De største moderne utgravningene fant sted mellom 1990 og 1995, da Björn Ambrosiani undersøkte den såkalte «Svarta jorden» hvor hovedbosetningen skal ha vært.

Hovedområdet ligger ved Björkö og dekker omtrent 7 hektar. De arkeologiske undersøkelsene her har avdekket både bosetningsspor og gravfelt. Fra disse undersøkelsene har man kommet frem til at det kan ha bodd så mange som 1 000 mennesker i Birka da byen var på sitt største. Byen var ifølge Rimbert omkranset av et palisadeverk, selv om de arkeologiske undersøkelsene ikke har funnet bevis for dette. Det er heller ikke kjent hvordan husene innenfor palisaden så ut, men det er sannsynlig at de var bygd av tre.

De arkeologiske undersøkelsene har avslørt at Birka var en svært aktiv handelsplass og at det var hjem til handelsmenn, håndverkere og bønder. Her ble det blant annet handlet i arabisk sølv, russiske perler, jern og pelsverk.

Kaupangen i Skiringssal

Utfyllende artikkel: Kaupangen i Skiringssal

Kulturminner i dagen ved utgravningsplassen på Kaupang

Rekonstruerte hus i Hedeby i tidsriktig byggestil.

Skiringssal var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer østenfor Larvik sentrum. Skiringssal betraktes som Norges første by. Man refererer ofte til stedet som Kaupang. Man antar at på 800-tallet kan det ha bodd 400-600 mennesker der. Universitetet i Oslo har gjennomført store utgravninger fra 2000 til 2002.

Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar fra Hålogaland fra rundt 880-tallet, som fortalte om ‘nordmennenes land’ til den engelske kong Alfred den store og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London.

Hedeby

Utfyllende artikkel: Hedeby

Hedeby var en dansk kaupang helt sør i Danmark, rett ved Danevirke. Navnet betyr heden eller lyngmo. Hedeby var en viktig kontakt midt mellom Østersjøområdene i øst, de saksiske markeder i vest, de frankiske og germanske markeder i syd, og den norske kaupangen Skiringssal i nord. Kaupangens utvikling besto i dens gunstige beliggenhet; dels var den beskyttet mot overfall fra syd av Danvirke-befestningen, dels lå den ved vestenden av Østersjøen, hvor det ble lastet av til transport av varer tvers over Jylland, og dels lå den ved hærvegen hvor den nord- og sydgående trafikken langs land passerte stedet.

Den første bosetning der går tilbake til midten av 700-tallet. I 803 nevnes stedet i kildene for første gang. Fra 1000-tallet ble Hedeby beskyttet med festningsvoll. Byområdet innenfor befestningsverket dekket 24 hektar.

Munken Ansgar fikk omkring år 848 tillatelse til å bygge en kirke i Hedeby, og utførte her den første kristne misjon i Danmark. Muligens hadde Hedeby svensk styre en kortere tid.

De mest omfattende utgravningene i Hedeby fant sted i perioden 1930 – 1939 under ledelse av arkeologen Herbert Jankuhn, men det har også vært flere undersøkelser senere. Til tross for de mange utgravningene, er fortsatt er bare rundt 5% av områdene undersøkt. Man allikevel se omrisset av en større byområde enn noen annen nordisk kaupang. Man har sporet Hedebys gater av treverk, grunnplanene av bygninger som tjente til boliger, verksteder av omfattende typer håndverk og salgshus for varer. Bosetningen var godt organisert med hus på rekke, atskilt med gjerder og grøfter dekket av treverk. Også deler av bygningsverket er blitt bevart.

Vikingmuseet i Hedeby.

En rekonstruksjon av et typisk Hedeby-hus er blitt reist på Moesgård Museum i Danmark. Det har også blitt funnet dype brønner for å sikre vanntilførselen. Hedeby lå lavt i terrenget og den vannholdige jorda har bevart store mengder organisk materiale som treverk, lær og tekstiler. Alt i alt er rundt 340 000 gjenstander funnet. Undersøkelser gjort av havnebunnen har også avdekket bryggekonstruksjoner. I tillegg er det funnet vraket av et langskip fra sen vikingtid i bukta. Dette er bygget i nordisk klinktradisjon, men ble sannsynligvis satt i brann ved et angrep på Hedeby, muligens tett ved det sted hvor det ble bygget. Ved Hedeby er det også avdekket betydelige gravsteder både med og uten trekister og trekammer innenfor festningsverkene og utenfor mot sydvest. Trekammergravene var rikere utsmykket og inneholdt blant annet spyd og skjold.

Dublin

Utfyllende artikkel: Dublin

Omkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. Byen ble sete for et norsk kongedømme. I 852 ankom også danske og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som Danes, men dette kan skyldes at man ikke var i stand til å skille gruppene fra hverandre. (Det er i utgangspunktet meningsløst å benytte dagens nasjonalstater i en historisk kontekst.) Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf.

I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som Strongbow), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev.

Man

Utfyllende artikkel: Man

De norske vikingene opprettet det lokale parlamentet Tynwald for over 1000 år siden. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon siden starten.

Man var norsk skattland frem til 1266, da øya ble gitt til Alexander III av Skottland. Etter hans død i 1286 tok Edvard I av England over. Øya var under engelsk herredømme frem til 1406.

Jorvik

Utfyllende artikkel: Jorvik

Jorvik var det norrøne navnet på den engelske byen York. Navnet kommer sannsynligvis fra det angliske navnet Eoforwic. Jorvik var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland eller Northumbria). Nordimbraland var større enn senere tiders Northumberland. Snorre Sturlason omtaler Nordimbraland som en femtedel av hele England.

Jorvik ble erobret av danske vikinger i 866, og ble hovedstad i et lite kongedømme. Kongedømmet hadde handelsforbindelser med store deler av verden. Omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på De britiske øyer, etter London. Vilhelm Erobreren gjorde slutt på Jorviks selvstendighet.

Normandie

Hertugdømmet Normandie ble etablert i 911 gjennom kong Karl den enfoldiges avståelser til Rollo, av mange holdt for å være identisk med møringen Gange-Rolv. Ettersom barneoppdragelse var overlatt til vikingenes (oftest) fransktalende kvinner, gikk språket raskt over til fransk. 150 år senere erobret den normanniske hertugen Guillaume (Vilhelm Erobreren) England i 1066.

Holmgard (Novgorod)

Utfyllende artikkel: Novgorod

Olav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom i Holmgard, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold i denne byen. Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.

Fire vikingkonger – Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket.

Konstantinopel (Miklagard)

Utfyllende artikkel: Væring

Væringer (norrønt væringjar, flertall av substantivet várar = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900-tallet og 1000-tallet.

Væringer som begrep er beslektet eller overlappende med begrepet varjager, «de edsvorne», (russisk: Варяги, Varyagi) som var de menn som drev handel østover og sørover på de russiske elvene, eller drev plyndring som vikinger. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen og at handelen var betydelig.

Stamford Bridge

Utfyllende artikler: Stamford Bridge og Slaget ved Stamford Bridge

Kong Harald Hardråde ledet i 1066 et norsk felttog mot England. Harald Godwinson var nettopp blitt kronet til engelsk konge, og nordmennene ventet liten motstand. Felttoget var mislykket, og Harald falt ved Stamford Bridge den 25. september. Hendelsen har liten plass i engelsk historieskriving, og kommer lett i skyggen av alt som hente senere det året. Slaget var likevel avgjørende for ettertiden, da det bidro til å svekke den angelsaksiske hæren så mye at de tapte for den normanniske hæren med Villiam Erobreren i slaget ved Hastings like etter.

Jomsborg

Utdypende artikkel: Jomsvikingene.

Jomsborg er et lite mysterium. Det er klart at det fantes en gruppe kalt Jomsvikingene på 900- og 1000-tallet. Ifølge Jómsvíkinga saga, Olaf Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wollin i Polen. I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.

Orknøyene

Utdypende artikkel: Orknøyene.

Vikingenes rolle i nasjonsbygging og som kollektiv myte

Vikingtiden fremheves

I høymiddelalderen fikk perioden status som en spesielt heroisk og minneverdig tid. Dette medførte at det islandske aristokrati på 1200-tallet la ned et stort arbeid i å nedtegne ættesagaer og litteratur. For islendingene var særlig perioden 870-930, da den til da ubebodde øya Island ble befolket særlig viktig. Kalveskinnspergament var svært kostbart, så kun de aller mest ressurssterke stormennene hadde råd til å nedskrive hendelsene i århundrene forut. Imidlertid opererte en ikke med noe begrep om en «vikingtid», men derimot med et skille mellom hedensk tid (<1000/1030) og kristen tid (etter kristningen).

Oppfattelsen av vikingene i tidlig nytid

På 1600-tallet ble Snorres kongsagaer oversatt til dansk og ble dermed tilgjengeliggjort. Dette ble hovedkilden til de første Norgeshistoriene som kom ut i opplysningstiden. Personer som islendingen Árni Magnússon (1663–1730) la ned et stort arbeid i å ta vare på og kopiere middelalderhåndskrifter som kunne kaste lys over vikingtidens historie.

Vikingsvermeri i nasjonalromantikken

Slaget ved Stamford av nasjonalromantikeren Peter Nicolai Arbo

I de første generasjonene etter 1814, ble Norges «egentlige historie» regnet som Vikingtiden og høymiddelalderen. Siden historie var definert som statshistorie og ble skrevet fra et slags «konge(ørn)perspektiv» innebar kongefellesskapet i Oldenborgstaten i datidens snevre historieoppfatning at Norge ikke hadde noen historie etter middelalderen. For en nylig selvstendig nasjon som Norge var det da sett på som viktig å knytte sin historie bakover til en antatt gloriøs fortid. Vikingtiden passet da perfekt inn i tidens nasjonalisme for å skape et bilde av en fortid som kunne tjene som nasjonal identitet og legitimering av kulturens egenart. Norrønfilologien ble også utviklet i denne perioden, og tekstkritikken ble benyttet til å skape autentiske utgaver av kildene.

Vikingskipsutgravingene, den nye Snorre-utgaven og 1905

Vikingene var hovedingrediens i nasjonalismen som nådde et foreløpig høydepunkt omkring 1905. Her ser vi en allegorisk «Mor Norge» fremstilt som viking-valkyrie med Den norske løve og inskripsjon i dragestil på et tidstypisk postkort.

To begivenheter kom til å skape en voldsom og vedvarende begeistring for vikingtiden ved århundreskiftet i 1900. Oseberg- og Gokstadskipene ble utgravet og Snorres kongesagaer utkom i ny, statssubsidiert billigbokutgave med Norges fremste kunstnere som illustratører. Boken ble solgt i rekordopplag og ble folkelesning. Boken var med på å forme den nasjonale identiteten som ingen andre litterære verk. Før historikerne hadde utviklet sagakritikken, ble Snorres livaktige fortellinger fra vikingtiden trodd bokstavelig. Etter at skolereformen på 1860-tallet hadde innført ikke-religiøse fag som historie og geografi, ble undervisning om vikingtidens konger viet stor plass.

Historikeren og venstreideologen Ernst Sars formidlet historien om at vikingtiden og høymiddelalderen kultur levde videre, og at det var bøndene som var bærere av denne kontinuiteten. Norge bestod i størst grad av selveiende bønder, med en kultur som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Eksempler på dette er videreføring av treskjæring på stavkirker og trebåtbygging som er nærmest identisk med vikingenes båter. De latinskoleutdannede embetsmennene fikk sin kulturelle kapital devaluert. Deres idealisering av Romerriket ble utfordret av en venstre- og nynorskbevegelse som dyrket vikingene og satte Snorre høyere enn Cicero.

Første halvdel av 1900-tallet: Kamp om eiendomsretten til vikingtiden

«Solkorset» var et meget brukt symbol under Nasjonal Samlings regjeringstid i Norge, og skulle minne om landets forankring i oldnorske tradisjoner.

I mellomkrigstiden var norsk identitet i svært stor grad tuftet på vikingmyter. Mange samtidsfenomen ble forklart med at dette var kulturkarakteristika og nedarvede tradisjoner fra vikingtiden. De norske utvandrerne til USA bar med seg denne kulturelle bagasjen, noe som den dag i dag gir seg utslag i vikingdyrkning som av mange oppfattes som ekstrem kitch. Ishavsimperialismen og den norske okkupasjonen av Grønland i 1931–33 ble legitimert med at det var i samsvar med at «vikingene kom først». Historikeren Halvdan Koht skrev flere verk om tidlig Norgeshistorie. Heroisering av vikingtiden ble derfor i mellomkrigstiden et felles tankegods for de fleste politiske grupper.

Mest hengivent i dyrkingen av vikingtradisjonene var imidlertid partiet Nasjonal Samling som ble stiftet i 1933. Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet.

Nazistene tok i bruk en rekke vikinginspirerte ikoner, som for eksempel runene i SS-symbolet og solkorset i «nasjonale farver» som symbol på en påstått historisk identitet.

Vikingene som etnisitetsmarkør i etterkrigstidens Skandinavia

Volds- og herjingsekspedisjonene et tusenår tidligere i de landene som hadde vært Norges allierte under andre verdenskrig passet plutselig dårlig i Norges nye image utad. Dessuten hadde nazistenes bruk av vikingtidssymboler og retorikk diskreditert bruken av denne tiden. Heroiseringen av vikingtiden i skolelærebøker ble derfor gradvis nedtrappet i løpet av etterkrigstiden. Men over hundre års nasjonalistisk vikingretorikk har satt så dype spor at vikingtidsmyter fortsatt preger den kollektive identitet i de skandinaviske land.

Nyere historiografi om vikingtidens samfunn

Siste tiår har forskningen på vikingsamfunnet dreid i etnografisk/sosialantropologisk retning. Arkeologen Jøren Haavardsholm har analysert bruken av vikingsymbolikk og hevdet at dagens forståelse av vikingtiden er en 1800-tallskonstruksjon. Middelalderhistorikeren Sverre Bagge er en av mange som har tolket sagalitteraturen fra vikingtiden som en antropologisk kilde til datidens samfunnsforhold, og i stedet for kun å benytte sagaene som beretning om hvilke politiske begivenheter som faktisk fant sted.

Genetiske studier

I 2020 ble det offentliggjort resultater fra undersøkelse av DNA fra over 400 skjeletter i vikinggraver. Disse vikingene hadde gener med opphav både i Sør-Europa og Asia, og at dette tyder på at det i vikingtiden foregikk innvandring til Skandinavia fra sør og øst. Resultatene viser innvandring fra Danmark til England, fra Norge til Irland, Island og Grønland, og innvandring fra Sverige til de baltiske landene. Resultatene tyder på at noen vikinger var blonde og andre hadde mørkt eller brunt hår.

Myter

Ættesamfunnet

Det var tidligere antatt at ættesamfunnet og blodsbånd var blant de avgjørende faktorene som holdt samfunnet sammen, men i dag synes det som om det var høvdingsamfunn og offentlige «kontraktsvennskap» som var det viktigste. Slike vennskapsforhold og allianser ble etablert ved hjelp av gaver og generøsitet, og rikdom, makt, innflytelse og antall allierte var derfor uunngåelig knyttet sammen. En av konsekvensene av denne praksisen med å skaffe seg forbundsfeller gjennom gaver var at høvdingene hele tiden måtte gripe enhver anledning til å tilegne seg inntekt og rikdom der dette var mulig.

Horn på hjelmen

Det er en utbredt myte at vikingene bar hjelmer med horn. Bortsett fra to-tre tilfeller av rituelle hjelmer som hadde utstående horn, eller slanger, har ingen illustrasjoner eller utgravinger av vikinghjelmer antydet at de hadde horn. I virkeligheten ville slike hjelmer ha gjort nærkamp vanskeligere. Den generelle misoppfatningen om at vikinger hadde hjelmer med horn stammer antageligvis fra det gøtiske forbundet i Sverige, som ble grunnlagt i 1811 i den hensikt å promotere norrøn mytologi som en religion av høy kunstnerisk anseelse. Moderne billedlige kilder stammer fra det tyske operaliv på 1900-tallet, der vikinger i blant annet Wagners opera Der Ring des Nibelungen bar hjelmer med horn for å virke mer fryktinngytende. Myten har trolig blitt forsterket gjennom nasjonalismen, og gjennom at vikingtiden har blitt blandet sammen med den nordiske bronsealderen, som var 2000 år tidligere.

Det finnes avbildninger av mennesker med hjelmer med horn,både fra helleristninger og arkeologiske funn, blant annet den danske Gundestrupkjelen fra år 100 f.Kr. Det finnes også hjelmer med horn i fra sørligere deler av Europa. Disse er imidlertid ikke fra vikingtiden men fra førromersk jernalder, flere hundreår tidligere, og de har antageligvis har blitt brukt i seremonier.

Vikinger i populærkulturen

Tegneserier

• Hårek er en viking skapt av Dik Browne
• Thorgal ble skapt av Jean Van Hamme og Grzegorz Rosinski
• Asterix, skapt av René Goscinny, støter av og til på vikinger når han er ute på havet, til tross for at Asterix lever 50 år f.Kr. og vikingene levde nesten 1000 år senere.
• Valhall er en tegneserie om gudesagnene i norrøn mytologi skapt av Peter Madsen.
• Thor er en tegneserie laget av Marvel.

Skjønnlitteratur

• Den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson skrev den humoristiske røverhistorien «Røde Orm» i to bind. Svensk tittel Röde Orm, sjöfarare i västerled : en berättelse från okristen tid. Første del: Om hvorledes Orm ble keivhendt. Andre del, Hemma och i österled. Bøkene er oversatt til norsk, og filmen Langskipene er basert på boken.
• Vera Henriksen
• Henrik Ibsens sagadrama
• Torill Thorstad Hauger sine barne-/ungdomsbøker.

TV-serier

• Vikings er en TV-serie inspirert av semi-historiske legendariske hendelser og sagnene om figuren Ragnar Lodbrok. Serien er skapt av regissøren Michael Hirst.

Filmer

• Vikingene (1958)
• Langskipene (1963)
• Alfred den store (1969)
• Øya ved verdens ende (1974)
• Den fredlause (Útlaginn; 1981)
• Hrafninn flýgur (1984) – Islandsk spaghetti-viking-film akkurat like ekstremt voldelig som sagaen som den er en filmatisering av.
• Ronja Røverdatter (1984) – Barnefilm basert på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, med handling lagt til en mytisk vikinginspirert fortid.
• Sigurd Drakedreper (1989) – Pasifistisk barnevikingfilm basert på Torill Thorstad Haugers bok med samme navn.
• Valhalla, dansk tegnefilm (1986)
• Soga om Eirik Viking (1989) – Terry Jones sin mytespredende/myteparodierende anakronistiske vikingkomedie
• Den hvite viking (1991) – Heroiserende islandsk vikingfilm (med Maria Bonnevie) der Olav Tryggvasons kristning av Island i 999/1000 skildres som et hyklerisk kolonialistisk kupp.
• Den 13. krigeren (1999) – En araber må hjelpe 12 vikinger med å bekjempe en farlig trussel i nord. Basert på en bok av Michael Crichton
• Pathfinder (2006)
• Outlander (2008)
• Valhalla Rising (2010)
• Thor (2011)
• Northmen: A Viking Saga (2014)

Videospill

• Age of Empires II: The Age of Kings
• Age of Empires II: The Conquerors
• Age of Mythology og Age of Mythology: The Titans
• Rise of Nations
• Saga: Rage of the Vikings
• Hnefatafl
• Star Vikings Forever
• Landnama
• Land of the Vikings
• Jotun
• Völgarr the Viking
• War of the Vikings
• Civilization IV: Warlords
• Northgard
• The Lost Vikings
• Rune
• Dark Age of Camelot
• Viking Battle for Asgard
• Too Human
• Elder Scrolls V: Skyrim
• Assassin’s Creed Valhalla
• Valheim

Kjente vikinger

Gange-Rolvs (Rollos) grav i katedralen i Rouen, Seine-Maritime

• Askold og Dir (væringer som okkuperte Kyiv)
• Egil Skallagrimson (populær islandsk kriger og skald, se også Egils saga)
• Eirik Raude (oppdager av Grønland)
• Erik Seiersæl (konge av Sverige, seierer ved slaget ved Fyrisvollene)
• Halvdan Svarte (konge av Agder og Vestfold)
• Freydís Eiríksdóttir (datter av Eirik Raude, var med på to tokter til Vinland)
• Gudrid Torbjørnsdatter (kone av Thorfinn Karlsefni/Karlsevne og islandsk oppdagelsesreisende til Vinland)
• Gardar Svavarsson (oppdager av Island)
• Naddodd
• Floke Vilgerdsson
• Gunnbjørn Ulvsson
• Bjarne Herjolvsson
• Torfinn Karlsevne
• Gunnar Hámundarson
• Guthrum (koloniserte England)
• Svein Tjugeskjegg (konge av Danmark og England)
• Harald Blåtann (konge av Danmark)
• Harald Hardråde (konge av Norge)
• Harald Hårfagre (den første kongen av et samlet Norge)
• Hastein (også kjent som Jarlen av Hasting)
• Ingvar den vidfarne
• Ingolf Arnarsson (bosatte seg på Island)
• Leiv Eiriksson (Oppdager av Nord-Amerika)
• Torfinn Karlsevne (koloniserte Vinland)
• Oleg av Novgorod (Oleg er slavisk for Helge, fyrste i Kyiv, angrep Konstantinopel)
• Olav Kvite (regnet som første norrøne konge av Dublin)
• Ragnar Lodbrok (overtok Paris)
• Ivar Beinlause (sønn av Ragnar Lodbrok som erobret den nordengelske byen York)
• Sigurd Áslaugsson
• Bjørn Jernside (herjet i Italia og var sønn av Ragnar Lodbrok)
• Gange-Rolv
• Rurik I (grunnlegger av et samfunn av Rus som ga navn til Russland)
• Skagul Toste
• Styrbjørn Sterke (erobrer av Jomsborg)

Se også

• Vikingenes kalender

Litteratur

• Kjerstin Berby Johansen og Bjarne Gaut (norsk oversettelse): Vikingenes vide verden. Krohn Johansen forlag 2008.

Eksterne lenker

• (en) Vikings – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vikings – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Wiktionary: viking – ordbokoppføring

• Viking Ships – en lenkesamling om vikingskip og gjenskapninger av disse (engelsk)
• Vikingferdene, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Rane, bytte, kjøpe, gi, artikkel om de ulike sidene ved vikingferdene hos Norgeshistorie.no
• Fangst, jern og serieproduksjon, artikkel om teknologi og økonomi i vikingtiden hos Norgeshistorie.no
• Seid, vikingenes mektige trolldomskunst, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Vikingtidens kvinner og menn, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Muséer:
  • Vikingmuseet på Borg
  • Vikingsshipshuset på Bygdøy
  • Ribes Vikinger (dansk, engelsk, tysk)
  • Vikingskipsmuséet i Roskilde (dansk)
  • Moesgård Museum (dansk, engelsk)