Hopp til innhold

Egil Monn-Iversen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Egil Monn-Iversen
Monn-Iversen i 1957
FødtEgil Ragnar Monn
14. apr. 1928[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo[3]
Død7. juli 2017[2]Rediger på Wikidata (89 år)
Oslo
BeskjeftigelseFilmprodusent, dirigent, komponist, pianist, jazzmusiker, arrangør Rediger på Wikidata
Embete
  • Eurovision Song Contest-dirigent Rediger på Wikidata
Utdannet vedMusikkonservatoriet i Oslo
EktefelleSølvi Wang (1951–2011)
SøskenArne Monn-Iversen
BarnBitte Monn-Iversen
Stein Monn-Iversen
Vår Celin Fasting[4]
Johan Fasting[4]
NasjonalitetNorge[1][5]
Medlem avEgil Monn Iversens Orkester
The Monn Keys
Utmerkelser
6 oppføringer
Juryens hederspris i Spellemannprisen (1972)
Leif Justers ærespris (1989)
St. Olavs Orden
Gammleng-prisen
Amandakomiteens ærespris (1998)
Filmkritikerprisen (1961) (for verk: Line, sammen med: Olav Engebretsen)
Musikalsk karriere
SjangerPopmusikk,[6] jazz, klassisk musikk, musikal[7]
InstrumentPiano,[8] vibrafon[8]
Aktive år1947–2003
IMDbIMDb
Egil Monn-Iversen på Commons

Egil Ragnar Monn-Iversen (født Egil Ragnar Monn; 14. april 1928 i Oslo, død 7. juli 2017 i Oslo[9]) var en norsk komponist, dirigent, arrangør og filmprodusent. Han utøvde betydelig innflytelse innen musikk, film, opera, TV, revy og teater i Norge fra 1950- til begynnelsen av 2000-tallet.[10][11]

Monn-Iversen komponerte musikken til rundt 100 tv- og filmproduksjoner,[12][13][14][15] og komponerte og arrangerte musikk på mange hundre plateinnspllinger. Han produserte minst 25 spillefilmer gjennom sitt eget produksjonsselskap EMI Produksjon[16], og bidro til en rekke andre produksjoner gjennom andre selskaper. Monn-Iversen var den fremste pioneren for utviklingen av et skandinavisk musikalmiljø, og bidro fra 1955 til begynnelsen av 2000-tallet til over 50 musikaloppsetninger i Skandinavia, hvorav minst 15 av dem ble komponert av Monn-Iversen selv.[17] Han var dessuten også komponist og arrangør på over 50 revy- og teaterforestillinger.

Monn-Iversen hadde en rekke sentrale posisjoner i norsk kulturliv som musikkansvarlig i NRKs underholdningsavdeling i 34 år, styreformann i 15 år ved Den norske Opera, direktør ved Chat Noir og som musikkansvarlig ved Det Norske Teatret.

Han var gift med den norske sangeren og skuespilleren Sølvi Wang.

Biografi

Oppvekst og ungdomstid

Egil Monn-Iversen vokste opp i et musikalsk hjem. Far, Rudolf Johannes Iversen, spilte cello og fløyte, og var leder i Norges Sangerlag. Mor, Elvira Constanse Monn, spilte piano. Bror, Arne Monn-Iversen, spilte fiolin, og ble profesjonell fiolinist i Oslo-Filharmonien. Selv spilte Egil Monn-Iversen piano, og studerte hos Hugo Kramm, Robert Levin og Rolf Holger[18]. Store deler av familien var engasjert i avholdsbevegelsen IOGT, og var spesielt involvert i den musikalske delen av organisasjonen.

På Hegdehaugen gymnas traff Monn-Iversen på 1940-tallet sin livslange kunstneriske partner, og senere ektefelle, Sølvi Wang. Monn-Iversen giftet seg med henne i 1951, og de forble gift i 60 år, frem til hennes død i 2011. De fikk to barn; filmprodusent Stein Monn-Iversen i 1952[19] og tv-produsent Bitte Monn-Iversen i 1954[20].

19 år gammel ble Monn-Iversen kapellmester ved Den Norske Swingklubb med Sølvi Wang som vokalist. Først med seks musikere i 1947, for så å øke til 15 musikere i 1949[21]. Jazzmusikk ble Monn-Iversens hovedsjanger gjennom en rekke storband.[22]

Yngvar Wang, Sølvi Wangs far, var en av Monn-Iversens musikalske idoler, og han hjalp sin svigersønn med å få undervisning i arrangement og orkestering hos sin venn og kollega Sverre Bergh.[23] Denne læretiden ble viktig for Monn-Iversen, siden orkestering og arrangering skulle bli det kunsteriske faget som Monn-Iversen anså som sin hovedbeskjeftigelse gjennom karrieren.[24]

Komponisten, arrangøren og produsenten Egil Monn-Iversen (øverst) med Oddvar Sanne, Nora Brockstedt, Per Asplin, Sølvi Wang og Arne Bendiksen i The Monn Keys 1954.
Foto: Strand, Billedbladet NÅ / Riksarkivet

The Monn Keys

Ved Hegdehaugen gymnas hadde Sølvi Wang dannet en egen sanggruppe, De fem sure. Denne gruppen dannet grunnlaget for kvintetten Monn-Iversen og Wang etablerte i fellesskap i 1948, og som fikk navnet The Monn Keys.[10][25]

Truppen ble hentet til Chat Noir i 1952 av teatersjef Jens Book-Jenssen. Book-Jenssen hadde kjent Sølvi Wang siden hun var barn, og følgelig kjente han også godt til The Monn Keys. De neste årene var truppen å finne som fast innslag ved de fleste av revyene ved teatret. Monn-Iversen fulgte med som kapellmester, og tok over som teatersjef ved Chat Noir i 1959. Wang ble en stjerne på scenen, og Monn-Iversen i kulissene. Gruppen, og Monn-Iversen, ble ved teatret frem til 1963.

Egil Monn-Iversen i orkestergraven, og Sølvi Wang på scenen. 10. oktober 1955 i forbindelse med revyen «Kjør Storgata» på Chat noir.
Foto: Strand, Billedbladet NÅ / Riksarkivet

The Monn Keys dro på turné over store deler av Nord-Europa (inkludert Skandinavia, Benelux, Vest-Tyskland, Sveits og Østerrike). Spesielt oppnådde gruppen suksess i Norge og Sverige. Egil Monn-Iversen hadde med seg eget storband, kalt Egil Monn-Iversens orkester, på de fleste turneene. Eksempelvis var gruppen fast innslag med konserter i svenske folkparker og Liseberg hver sommer. Gruppen hadde bygd opp stor popularitet gjennom å være en del av Nordvisjonsprogrammene Slagerparaden og Prospektkortet.

I samarbeid med The Monn Keys' medlemmer stiftet Monn-Iversen firmaet Egil Monn-Iversen A/S. Selskapet ga ut plater på en rekke etiketter, og sto i 1957 for 23 % av omsetningen i platebransjen. Selskapet drev i tillegg som musikkforlag, konsertbyrå, jukeboksoperatør og revy- og filmprodusent.[10][18] Da selskapet ble nedlagt tok Arne Bendiksen over hoveddriften. Enkelte avdelinger fikk drive videre alene, deriblant impresarioaktiviteten som Gunnar Eide fikk ta ut for å starte byrået Gunnar Eide Concerts, i dag en del av Live Nation.

The Monn Keys ble Norges første internasjonale popeksport da de ga ut albumet «Dreamsville» i USA i 1960.[26]

Plateproduksjon

Monn-Iversen har bidratt som produsent, komponist og arrangør på mange hundre plateinnspillinger på de fleste store norske platemerker. Spesielt ble det mange utgivelser på de etikettene som var eid av eget selskap; Triola, Karusell, Nor-Disc og Forum.[27][28][29][30]

Monn-Iversen samarbeidet om plateutgivelser med blant andre The Monn Keys, Wenche Myhre, Jens Book-Jenssen, Arve Opsahl, Inger Jacobsen, Kurt Foss og Reidar Bøe, Elisabeth Granneman, Sølvi Wang, Nora Brockstedt, Ivar Medaas, Rolv Wesenlund, Hanne Krogh, Kirsti Sparboe, Dag Frøland, Sissel Kyrkjebø, Mari Maurstad, Liv Ullmann og Bare Egil Band.[18][31]

Hans utgivelse av Sissel Kyrkebøs Glade jul er det mestselgende albumet gjennom tidene i både Norge og Danmark. Platen solgte 1 million totalt i de to landene, hvorav 600 000 ble solgt i Norge[32].

Bandet Multicyde slo i 1999 gjennom med låta «The Claptrap» som var basert på et musikkstykke skrevet av Monn-Iversen. Kuttet var fra episoden «Bare vi to?» i serien Fleksnes fataliteter. Sangen nådde en andreplass på VG-lista.

Radio og Fjernsyn

1953 fikk Egil Monn-Iversen sitt første faste arbeid i NRK. Da hans kone, Sølvi Wang, trakk seg som musikkansvarlig for jazz og dansemusikk tok han over hennes tidligere ansvar for oppsetning av radioens morgenkonsert.[33] Senere kom nye engasjementer gjennom at The Monn Keys ble faste deltagere i tv-underholdningen på 60-tallet.

Fra 1964 ble Egil Monn-Iversen fast tilknyttet underholdningsavdelingen som musikalsk leder, og fikk gjennom det en sentral posisjon i musikalske valg som angikk fjernsynet. Han skrev og arrangerte musikk til en lang rekke tv-serier, deriblant Rød snø, Helmer & Sigurdson, Fleksnes fataliteter, Vestavind og Blindpassasjer. Han arbeidet blant annet som arrangør og dirigent ved nesten samtlige Melodi Grand Prix-finaler frem til midten av 80-tallet, og var selv musikalsk ansvarlig da Norge fikk sin første internasjonale finale i 1986.

I samarbeid med Harald Tusberg fikk han realisert en stor hyllest til verdens musikaler gjennom serien Musikkspill der numre fra de største musikalene gjennom tidene ble gjenskapt av NRK.

Musikal og teater

West Side Story på Det norske teatret i 1965. Sølvi Wang og Rikki Septimus i front.
Foto: Delphin, Alle Kvinner / Oslo bymuseum

I 1964 ble Sølvi Wang hentet til hovedrollen som Gunnvor Smittstugen i originaloppsetningen av musikalen Trost i taklampa ved Det norske teatret. Musikken var skrevet av Finn Ludt. Etter instruksjon fra sin mann, klarte hun å få ham med som arrangør[34]. Dette skulle være starten på et langt samarbeid ved teatret, der Monn-Iversen var musikalske ansvarlig og arrangør for internasjonale musikaler som Annie Get Your Gun, The King and I, West Side Story, Spellemann på taket, Les Miserables, Operafantomet, Jesus Christ Superstar og Cats.

Ved Det norske teatret skapte Monn-Iversen dessuten flere egne musikaler, i kompaniskap med Harald Tusberg. Deriblant suksessene Bør Børson jr, Ungen og Jeppe.

Monn-Iversen skrev ny musikk til en rekke tradisjonelle teaterstykker ved scenen. Høydepunkter fra denne originalmusikken ble i 1996 ble utgitt på CD under tittelen Scenemusikk produsert for Det norske teatret.

Filmproduksjon

Egil Monn-Iversen var med på å etablere filmproduksjonsselskapet Contact Film AS, og var aksjonær i Teamfilm AS.[16] Han eide 100% av filmproduksjonsselskapet EMI Produksjon AS, som produserte rundt 25 norske spillefilmer, deriblant Norske byggeklosser, Den siste Fleksnes, Bør Børson Jr. og Ungen.[35]

Selskapet produserte både drama og komedie, og Monn-Iversen mente at begge deler var å anse som kunst[16]. Spesielt hadde Monn-Iversen et mål å finne en sann norsk filmkunstner - som svar på svenskenes Ingmar Bergmann. Hans utsagn her fra magasinet «Film og kino» i 1966:

En fremtid for norsk film ligger i (…) det enkle faktum at vi må finne en filmkunstner. – Dyktige håndverkere er bra nok, men den livgivende injeksjon kan bare komme fra en kunstner, og finner vi først den ene, er jeg overbevist om at andre vil følge etter. For å finne denne kunstneren må staten og produsentene til å begynne med tape penger, ta feil ni ganger, men ha rett den tiende, og da vil det vise seg at investeringene var lønnsomme tross alt.[36]

Spesielt skulle Monn-Iversens samarbeid med Pål Bang-Hansen og Sverre Udnæs være sentral i jakten på slike fremragende filmkunstnere.[16]

Monn-Iversen har gjennom sitt selskap EMI Produksjon AS produsert 3 av de 10 best besøkte filmene mellom 1950 og 2007. Operasjon Løvsprett (1962) oppnådde publikumstall på ca. 1 630 000, Bør Børson jr (1974) oppnådde publikumstall på 1 116 049 og Den siste Fleksnes (1974) oppnådde publikumstall på 957 761.[37]

Utenom produsentrollen er Monn-Iversen den mest brukte norske filmkomponisten gjennom tidene, og han komponerte musikken til over hundre norske spillefilmer og TV-serier.[18]

Privatteater

1985 stiftet Monn-Iversen selskapet Thalia Teater A/S. Selskapet satte opp, i hans tid der, en rekke musikaler, revyer og farser, primært på Chateau Neuf i Oslo.[38][39] Deriblant The Sound of Music, A Chorus Line, Sweeny Todd, Oliver, Sweet Charity, Hello, Dolly!, La Cage aux Folles og West Side Story.

Han etablerte også selskapet Proscenium AS, som blant annet sto for pan-skandinaviske teaterproduksjoner i samarbeid med Chinateatern i Stockholm og Tivoli i København.[40] Monn-Iversen selv var også teatersjef ved Chinateatern, og satt som styremedlem ved Berns salonger, i Stockholm en periode.[41] Da med musikaler som Grease, Fame, Cats, The Sound of Music og West Side Story.

Andre biografiske elementer

Monn-Iversen ble på 90-tallet musikalsk ansvarlig for OL på Lillehammer, og åpnings- og avslutningsseremonien. Da med bruk av en rekke ulike komponister, selv komponerte han inntogsmusikken.

Han har komponert en rekke populære enkeltsanger som Vise for gærne jinter og Trassvisa hennes Tora begge med tekster av Alf Prøysen.

Foruten Monn-Iversens profesjonelle virke var han gjennom sitt liv opptatt av kunst, og var blant annet en mesén for kunstnere som Jakob Weideman og Jens Johannessen. Han hadde på høydepunktet i karrieren en større kunstsamling.

Monn-Iversen hadde, gjennom sin datter Bitte, tv-regissør og produsent Johnny Bergh som svigersønn. Med Sølvi Wang hadde han tre barnebarn hvorav en av dem er tekstforfatter, tv- og sceneprodusent Magnus Monn-Iversen[42][43] Sent i livet fikk Monn-Iversen to nye barn, Vår Celin og Johan Fasting, utenfor ekteskap[10]. Sistnevnte er manusforfatter, og har skapt dramaserien Heimebane[44]. Egil Monn-Iversen er onkel til journalisten Øyvind A. Monn-Iversen, som blant annet har vært tilknyttet Dagbladet med langrenn og fotball som spesialområde.

Monn-Iversen døde i 2017, og er begravet ved Nordre Gravlund i Oslo der han deler gravsted med sin kone og sine svigerforeldre. Store deler av hans øvrige familie ligger også på samme gravlund.

Monn-Iversens stillinger i norsk kultur- og underholdningsliv

Utmerkelser

Filmografier

Filmografi som produsent (utvalgte titler)

Filmografi som komponist og arrangør (utvalgte titler)

TV-program filmografi (ikke drama) som arrangør, kapellmester og/eller musikalsk ansvarlig (utvalg)

Musikal- og teateroppsetninger

Musikaler som komponist

Teateroppsetninger som komponist

Oppsetninger som produsent, arrangør, musikalsk leder og/eller lignende

Plateutgivelser

Et utvalg plateutgivelser som kun inkluderer Monn-Iversens originalkomposisjoner:

Et utvalg plateutgivelser der Monn-Iversen har bidratt som arrangør, komponist, dirigent og/eller produsent:

Referanser

  1. ^ a b Sigarett Stomp – Jazz i Norge 1940–1950, side(r) 275[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Discogs, oppført som Egil Monn Iversen, Discogs artist-ID 744940, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Sverre Gunnar Haga, «Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene», ISBN-13 9788205354821[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Discogs, www.discogs.com, Discogs artist-ID 744940[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://www.last.fm/music/The+Monn+Keys.
  7. ^ http://www.discogs.com/Rikki-Septimus-S%C3%B8lvi-Wang-The-King-And-I/release/4370064.
  8. ^ a b Bjørn Stendahl; Johs. Bergh (1991) (på nb), Sigarett Stomp – Jazz i Norge 1940-1950, ss. 348, Wikidata Q116749804, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013080908132 
  9. ^ «Egil Monn-Iversen er død». NRK (på norsk). 07.07.2017. Besøkt 12. juli 2017. 
  10. ^ a b c d Haga, Sverre Gunnar (2008). Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene. Gyldendal. ISBN 9788205354821. 
  11. ^ Aftenposten 06.09.1986, s. 26, «Som Higgins blir han høy og mørk» Sitat: "Det må være Egil Monn-Iversen. Gudfaren personlig."
  12. ^ «Egil Monn-Iversen er død». VG (på norsk). Besøkt 8. juli 2017. 
  13. ^ «Egil Monn-Iversen». IMDb. Besøkt 14. juli 2016. 
  14. ^ «NRK TV». NRK TV. Besøkt 14. juli 2016. 
  15. ^ «Egil Monn-Iversen». www.sfi.se (på svensk). Besøkt 31. mai 2017. 
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Helseth, Tore (23. mars 2017). «Mogul og mesén: Filmprodusenten Egil Monn-Iversen». Norsk medietidsskrift. 01 (på norsk). 24: 1–20. ISSN 0805-9535. doi:10.18261/issn.0805-9535-2017-01-04. Besøkt 31. mai 2017. 
  17. ^ «Sceneweb». sceneweb.no. Besøkt 14. juli 2016. 
  18. ^ a b c d e f g h i j «Egil Monn-Iversen – Norsk biografisk leksikon». Besøkt 14. juli 2016. 
  19. ^ «Stein Monn-Iversen». IMDb. Besøkt 12. juli 2017. 
  20. ^ «Bitte Monn-Iversen». IMDb. Besøkt 12. juli 2017. 
  21. ^ «Jazzen etter 1950 – Preludium med nye impulser». www.hf.uio.no (på norsk). Institutt for musikkvitenskap. Besøkt 12. juli 2017. 
  22. ^ «Egil Monn-Iversen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. juli 2017. 
  23. ^ NRK (21.02.2016). «– Du Sparre, han er itte så verst n' Mozart hell! - Musikkens humorist – Sverre Bergh». NRK (på norsk). Besøkt 12. juli 2017. 
  24. ^ «Musikalsk mellomspill med Egil Monn-Iversen». NRK. 01.05.1992. 
  25. ^ «Bli kjent med - The Monn Keys!». Platekarusellen. 2. desember 2016. Arkivert fra originalen 12. desember 2017. Besøkt 31. mai 2017. 
  26. ^ Dreamsville - The Monn Keys på Amerikatur, Musikk fra Norge, 26. februar 2013
  27. ^ Rockheim. «Karusell « Rockipedia». Rockipedia. Arkivert fra originalen 22. mai 2018. Besøkt 21. mai 2018. 
  28. ^ Rockheim. «Triola « Rockipedia». Rockipedia. Arkivert fra originalen 22. mai 2018. Besøkt 21. mai 2018. 
  29. ^ Rockheim. «Nor-Disc « Rockipedia». Rockipedia. Arkivert fra originalen 22. mai 2018. Besøkt 21. mai 2018. 
  30. ^ Rockheim. «Forum « Rockipedia». Rockipedia. Arkivert fra originalen 22. mai 2018. Besøkt 21. mai 2018. 
  31. ^ «NRK TV - Se Egil Monn-Iversens musikalske mangfold». Besøkt 14. juli 2016. 
  32. ^ «...men langt igjen til Kyrkjebø». dagbladet.no (på norsk). 15. desember 2000. Besøkt 25. august 2020. 
  33. ^ Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen (1999). «Ungdom, jazz, fart». Over til Oslo. Cappelen. s. 206. ISBN 8202176441. 
  34. ^ Wilhelmsen, Ellen (29.12.1979). «Sølvi Wang/Egil Monn-Iversen: Bajas søkte musikalsk pike». Dagbladet. s. 19. 
  35. ^ «EMI-Produksjon A/S [no]». IMDb. Besøkt 3. august 2016. 
  36. ^ Bjørnson (1966). «Fremtid for norsk film». Film og kino: 192. 
  37. ^ Einar Røhnebæk, red. (2007). «Best besøkte norske filmer fra 1950-2007». Norsk kjendisleksikon. Aller Forlag AS. s. 41. ISBN 978-82-8156-043-7. 
  38. ^ «Thalia Teater». thalia.no. Arkivert fra originalen 27. mars 2016. Besøkt 3. august 2016. 
  39. ^ «Sceneweb: Thalia Teater AS». Besøkt 31.05.2017. 
  40. ^ «Disse vant Årets musikkteaterpriser.». 11. april 2016. Besøkt 3. august 2016. 
  41. ^ a b c Aftenposten, 08.01.1997, s. 35, «Blir teatersjef i Sverige»
  42. ^ «Magnus Monn-Iversen». IMDb. Besøkt 21. mai 2018. 
  43. ^ «Sceneweb». www.sceneweb.no (på norsk). Besøkt 21. mai 2018. 
  44. ^ «Johan Fasting». IMDb. Besøkt 21. mai 2018. 
  45. ^ «Chat Noirs historie». chatnoir.no. Besøkt 31. mai 2017. 
  46. ^ «Eurovision Song Contest 1986». www.kolumbus.fi. Arkivert fra originalen 1. desember 2022. Besøkt 30. juli 2020. 
  47. ^ Revheim, Hanna Huglen (7. juli 2017). «Egil Monn-Iversen er død». NRK. Besøkt 30. juli 2020. 
  48. ^ «Disse vant Årets musikkteaterpriser.». ballade.no. 11. april 2016. Besøkt 31. mai 2017. 
  49. ^ Orgdot. «Heddaprisen - Aksel Waldemars Minnepris». heddaprisen.orgdot.no (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. november 2017. Besøkt 31. mai 2017. 
  50. ^ «Edvardprisen // TONOs formidlerpris - Tono». Tono. Besøkt 31. mai 2017. 
  51. ^ «Amandaprisen – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 31. mai 2017. 
  52. ^ «Monn-Iversen slått til ridder». VG (på norsk). Besøkt 31. mai 2017. 
  53. ^ «Rolf Gammleng». www.ffuk.no. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 31. mai 2017. 
  54. ^ «Leif Justers Revyfond - Prisvinnere». www.leifjuster.no. Besøkt 31. mai 2017. 
  55. ^ «Skärvor och speglar». www.sfi.se (på svensk). Besøkt 31. mai 2017. 
  56. ^ «Ut av klemmen». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  57. ^ «Og du». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  58. ^ «UNGEN - MUSIKKLAB VOLUM 3 (07.11.2014) - FOREST». forest.nationaltheatret.no. Besøkt 25. august 2024. 
  59. ^ «Anna Karenina». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  60. ^ «Til helvete heller». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  61. ^ «Historier frå Wienerskogen». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  62. ^ «Keisaren av Portugalia». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  63. ^ «Folk og Røvere i Kardemomme By». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  64. ^ «Miss Saigon |» (på svensk). Besøkt 12. mars 2024. 
  65. ^ «"Miss Saigon" på Göta Lejon. Vietnammusikalen hit efter nio år i London.». DN.se (på svensk). 23. januar 1998. Besøkt 12. mars 2024. 
  66. ^ «Elvira Madigan». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  67. ^ «Annie». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  68. ^ «Reisen til Julestjernen». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  69. ^ «EGIL MONN-IVERSEN | Nationaltheatrets forestillingsarkiv». forest.nationaltheatret.no. Besøkt 4. januar 2023. 
  70. ^ «Reisen til Julestjernen». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  71. ^ «Konsert for lukket avdeling». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  72. ^ «Folk og Røvere i Kardemomme By». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  73. ^ «Lykkelig er den . . !». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  74. ^ «Lyse øyeblikk». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  75. ^ «Pop Pupp og PR». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  76. ^ «Trost i taklampa». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  77. ^ «Kiss Me, Kate». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  78. ^ «Folk og Røvere i Kardemomme By». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  79. ^ «Kyss katta!». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  80. ^ «Vi jubler». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  81. ^ «Askepott og Lillemus-mei». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  82. ^ «Folk skal trives - Å, hvor vi trives». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  83. ^ «Norsk dusteforbunds jubileumsrevy: Vi gratulerer!». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  84. ^ «Det går på by´n». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  85. ^ «FOLK OG RØVERE I KARDEMOMME BY (26.12.1959) - FOREST». forest.nationaltheatret.no. Besøkt 25. august 2024. 
  86. ^ «Trykk på knappen!». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  87. ^ «Smilebåndet». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  88. ^ «Can-Can». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  89. ^ «Kjør Storgata!». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  90. ^ «Over alle grenser». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  91. ^ «Være - eller ikke være + På´n igjen». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 1. november 2020. 
  92. ^ «Liv Ullmann / Egil Monn Iversen – Fra Profeten (1979, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 6. august 2021. 
  93. ^ «Balladen Om Mestertyven Ole Høiland (1970, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  94. ^ «Arve Opsahl, Carsten Byhring og Sverre Holm – Olsen-Banden / Tre Musketerer (1969, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  95. ^ «Grynet Molvig Og Kirsti Sparboe, Egil Monn-Iversen* - Grynet Molvig Og Kirsti Sparbo I Fargefilmen Stompa Forelsker Seg!». Discogs (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  96. ^ «Egil Monn Iversen – Tonny (1961, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 6. august 2021. 
  97. ^ «Ib Schønberg, The Monn Keys, Egil Monn Iversens Orkester – Man Må Tute Med De Ulve Som Er Ute / Vinter I Eventyrland (1954, Shellac)» (på engelsk). Besøkt 6. august 2021. 
  98. ^ «Musicalen Oliver! (1992, CD)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  99. ^ «Knut Skodvin – Knut Gribb Tar Bergenstoget (1986, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  100. ^ «Harald Tusberg – Spøk & Alvor I Badekaret (1984, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  101. ^ «Wenche Myhre* - Vi Lever». Discogs (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  102. ^ «Sverre Kjelsberg / Mattis Hætta - Sámiid Ædnan». Discogs (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  103. ^ «Thorbjørn Egner - Folk Og Røvere I Kardemomme By». Discogs (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  104. ^ «Kjell Bækkelund / Robert Levin – Novelties - Ragtime Played By Bækkelund Levin (1974, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  105. ^ «LP-plate». digitaltmuseum.no. Besøkt 2. august 2021. 
  106. ^ «Einar Schanke – Kjære Lille Norge (1972, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  107. ^ «Thorbjørn Egner - Klatremus Og De Andre Dyrene I Hakkebakkeskogen». Discogs (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  108. ^ «Kirsti Sparboe - Oj, Oj, Oj, Så Glad Jeg Skal Bli». Discogs (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  109. ^ «Sølvi Wang – "Song Of Norway" Fra Chat Noir (1969, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 
  110. ^ «Oslo Harmoni Kvartett – Fy, Fy, Nei, Nei, Huff, Huff, Så Synd / Rock Around The Clock (1968, Vinyl)» (på engelsk). Besøkt 6. august 2021. 
  111. ^ «Oslo Harmoni Kvartett». Discogs (på engelsk). Besøkt 6. august 2021. 
  112. ^ «Verden Rundt's All Star Band – Blue Skies / Jumpin' At The Woodside (1954, Shellac)» (på engelsk). Besøkt 2. august 2021. 

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Egil_Monn-Iversen&oldid=24639351»