SVO-språk: Forskjell mellom sideversjoner
m robot endrer: fa:نهاد-فعل-مفعول |
Ingen redigeringsforklaring Tagg: Manuell tilbakestilling |
||
(22 mellomliggende versjoner av 17 brukere er ikke vist) | |||
Linje 1: | Linje 1: | ||
{{omdirigering|SVO}} |
|||
'''SVO-språk''' er et begrep i [[språktypologi]]en om språk der rekkefølgen av [[setningsledd]] i [[helsetning]]er opptrer i formen [[subjekt (grammatikk)|subjekt]]–[[verbal]]–[[objekt (grammatikk)|objekt]]. Norsk |
'''SVO-språk''' ''(SVO: subjekt–verbal–objekt)'' er et begrep i [[språktypologi]]en om språk der rekkefølgen av [[setningsledd]] i pragmatisk umarkerte [[helsetning]]er opptrer i formen [[subjekt (grammatikk)|subjekt]]–[[verbal]]–[[objekt (grammatikk)|objekt]]. Norsk regnes som et SVO-språk. |
||
Et eksempel er setningen ''Jeg slo Ivar'', der ''jeg'' er subjekt, ''slo'' er verbal og ''Ivar'' er objekt. Andre ledd, for eksempel [[adverbial]], kan komme mellom disse leddene, og vi kaller fortsatt rekkefølgen SVO. For eksempel er rekkefølgen også SVO i setningen ''Jeg slo ikke Ivar.'' Derimot har vi ikke SVO-rekkefølge i setningen ''I går slo jeg Ivar.'' Her er rekkefølgen VSO. |
Et eksempel er setningen ''Jeg slo Ivar'', der ''jeg'' er subjekt, ''slo'' er verbal og ''Ivar'' er objekt. Andre ledd, for eksempel [[adverbial]], kan komme mellom disse leddene, og vi kaller fortsatt rekkefølgen SVO. For eksempel er rekkefølgen også SVO i setningen ''Jeg slo ikke Ivar.'' Derimot har vi ikke SVO-rekkefølge i setningen ''I går slo jeg Ivar.'' Her er rekkefølgen VSO. |
||
Linje 10: | Linje 11: | ||
''Ikke slo jeg Ivar i går.'' / |
''Ikke slo jeg Ivar i går.'' / |
||
''Spett slo jeg ikke Ivar med i går.'' |
''Spett slo jeg ikke Ivar med i går.'' |
||
{{Autoritetsdata}} |
|||
[[Kategori: |
[[Kategori:Språktypologi]] |
||
[[de:Subjekt-Verb-Objekt]] |
|||
[[en:Subject Verb Object]] |
|||
[[es:Sujeto Verbo Objeto]] |
|||
[[eo:Subjekto Verbo Objekto]] |
|||
[[fa:نهاد-فعل-مفعول]] |
|||
[[fr:Langue SVO]] |
|||
[[ko:SVO형]] |
|||
[[it:Soggetto Verbo Oggetto]] |
|||
[[hu:SVO-nyelv]] |
|||
[[ja:SVO型]] |
|||
[[nn:SVO-språk]] |
|||
[[pl:SVO]] |
|||
[[pt:Sujeito Verbo Objeto]] |
|||
[[scn:Suggettu verbu uggettu]] |
|||
[[fi:SVO-kieli]] |
|||
[[sv:SVO-språk]] |
|||
[[zh:主谓宾结构]] |
Siste sideversjon per 21. aug. 2024 kl. 13:00
SVO-språk (SVO: subjekt–verbal–objekt) er et begrep i språktypologien om språk der rekkefølgen av setningsledd i pragmatisk umarkerte helsetninger opptrer i formen subjekt–verbal–objekt. Norsk regnes som et SVO-språk.
Et eksempel er setningen Jeg slo Ivar, der jeg er subjekt, slo er verbal og Ivar er objekt. Andre ledd, for eksempel adverbial, kan komme mellom disse leddene, og vi kaller fortsatt rekkefølgen SVO. For eksempel er rekkefølgen også SVO i setningen Jeg slo ikke Ivar. Derimot har vi ikke SVO-rekkefølge i setningen I går slo jeg Ivar. Her er rekkefølgen VSO.
Språk kan typologiseres på grunnlag av den vanligste eller minst markerte leddrekkefølgen i setninger. SVO-språk er således språk som har denne leddrekkefølgen som den umarkerte rekkefølgen. Engelsk er et eksempel på et SVO-språk; VSO-språk og SOV-språk er også vanlig blant verdens språk. Det kan diskuteres om norsk er et SVO-språk, i og med at rekkefølgen blir VSO når det står et adverbial først i setningen, og dette er en vanlig setningskonstruksjon i norsk. Mange grammatikere mener derfor at norsk bedre klassifiseres som et V2-språk enn som et SVO-språk; det betyr at det grunnleggende prinsippet for norsk leddrekkefølge er at verbalet står i andre posisjon. For eksempel:
Jeg slo Ivar. / Ivar slo jeg. / I går slo jeg Ivar. / Ikke slo jeg Ivar i går. / Spett slo jeg ikke Ivar med i går.