Symfoni nr. 1 (Mahler)

Symfoni nr 1 i D-dur, komponert av Gustav Mahler mellom 1884 og 1888. Verket var i utgangspunktet et symfonisk dikt med tilnavnet Titan etter en roman av Jean Paul.

Tilblivelse

Symfonien ble til i tiden fra januar til mars 1888 (etter forarbeider som strekker seg tilbake til året 1884). Premieren fant sted 20. november 1889 under ledelse av komponisten i Budapest, der Mahler på denne tiden var ansatt som direktør for den Kongelige Ungarske Opera. Partiturets førsteutgave kom i 1899 ut på forlaget Weinberger i Wien. En revidert versjon av partituret kom i 1906 ut på forlaget Universal Edition i Wien.

Det er nyttig å sammenlikne programmet fra de første fremførelsene mellom 1889 og 1899 med hverandre. Mahler var åpenbart i tvil om han skulle betrakte verket som et symfonisk dikt eller som en symfoni. Den opprinnelige planlagte inndelingen av verket i to deler ble senere forkastet. Denne skjebnen ble også ytterligere en sats som stod som nummer to til del (satsen blir i dag leilighetsvis fremført under navnet "Blumine"). I forbindelse med de første fremførelsene forsøkte Mahler også å lette verkets tilgjengelighet gjennom verk- og satstitler med dels litterære trekk. Det tidvis brukte tilnavnet Titan henviser til den tyske forfatteren Jean Pauls roman med samme navn. Mahler skal angivelig i sin ungdom ha satt stor pris på denne forfatteren. Sørgemarsjen (andre sats) bar kortvarig tilnavnet Ein Totenmarsch in Callots Manier, en hentydning til E. T. A. Hoffmanns Fantasiestücke in Callots Manier. Visstnok kjente Mahler ennå ikke til dette verket i tiden da han komponerte sin første symfoni, og etter et forslag fra Ferdinand Pfohl, en av Mahlers venner, ble tilnavnet trukket. Etter Mahlers eget sigende skal også satsen ha høstet inspirasjon fra en tegning, som viser den skutte jegeren som begraves av skogens dyr. Til oppføringen i Hamburg i 1893 forfattet Mahler et fullstendig utarbeidet program. Både tilnavnet "Titan" og de programmatiske satsoverskriftene ga imidlertid Mahler senere helt avkall på, „weil ich es erlebt habe, auf welch falsche Wege hiedurch [sic!] das Publikum geriet“. Først da førsteutgaven av partituret ble trykket i 1899 fikk symfonien sin endelige form med fire satser og betegnelsen "Symfoni nr 1".

Oversikt: Tilblivelseshistorien til Mahlers 1. Symfoni – Fra fremføringer til trykket førsteutgave

Budapest 20. november 1889	Hamburg 27. oktober 1893	Weimar 3. juni 1894	Berlin 16. mars 1896	Førsteutgave, trykket 1899
Symphonische Dichtung in zwei Teilen	„Titan“, eine Tondichtung in Symphonieform	(ukjent)	Symphonie in D-Dur für großes Orchester	Symphonie Nr. 1 in D-Dur
1. del (ingen deltittel)	1. del: „Aus den Tagen der Jugend“, Blumen-, Frucht- und Dornstücke	1. del: „Aus den Tagen der Jugend“, Blumen-, Frucht- und Dornstücke	(ingen deling)	(ingen deling)
1. sats: Introduktion und Allegro comodo	1. sats: „Frühling und kein Ende“ (Einleitung und Allegro comodo). Die Einleitung stellt das Erwachen der Natur aus langem Winterschlafe dar	1. sats: „Frühling und kein Ende“ (Einleitung und Allegro comodo). Die Einleitung schildert das Erwachen der Natur am frühesten Morgen	1. sats: Einleitung und Allegro comodo	1. sats: Langsam. Schleppend. Wie ein Naturlaut. Später: Im Anfang sehr gemächlich
2. sats: Andante	2. sats: „Blumine“ (Andante)	2. sats: „Bluminenkapitel“	(mangler)	(mangler)
3. sats: Scherzo	3. sats: „Mit vollen Segeln“ (Scherzo)	3. sats: „Mit vollen Segeln“ (Scherzo)	2. sats: Scherzo	2. sats: Kräftig bewegt, doch nicht zu schnell
2. del (ingen deltittel)	2. del: „Commedia humana“	2. del: „Commedia humana“
4. sats: A la pompes funèbres; attaca	4. sats: „Gestrandet!“ (ein Todtenmarsch in „Callots Manier“)	4. sats: „Gestrandet!“ Des Jägers Leichenbegängnis	3. sats: „Alla Marcia funebre“	3. sats: Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen
5. sats: Molto appassionato	5. sats: „Dall’ Inferno“ (Allegro furioso) folgt, als der plötzliche Ausbruch der Verzweiflung eines im Tiefsten verwundeten Herzens	5. sats: „Dall’ Inferno al Paradiso“ (Allegro furioso ...)	4. sats: Allegro furioso	4. sats: Stürmisch bewegt

Bluminesatsen ble i utgangspunktet komponert av Mahler som bakgrunnsmusikk til Joseph Scheffels stykke Der Trompeter von Säckingen (1884), som forøvrig har vært tapt siden. Tillegget av denne satsen virker å ha vært en idé Mahler fikk i ettertid, og han kasserte den etter Weimarfremførelsen i 1894, og den ble ikke oppdaget igjen før 1966 da Donald Mitchell avdekket den. Det følgende året dirigerte Benjamin Britten den første fremførelsen av den siden Mahlers tid i Aldeburgh. Symfonien spilles nesten aldri med denne satsen i dag, men kan imidlertid høres leilighetsvis alene. I 1970-årene spilte Eugene Ormandy og Philadelphia Orchestra inn det første opptaket av symfonien som inkluderer satsen Blumine. Denne innspillingen har vært ute av produksjon i mange år, men RCA ga den nylig ut på nytt.

Verket inkluderer flere tema fra Mahlers sangsyklus Lieder eines fahrenden Gesellen (1883–1885), og tilgjengelig materiale ser også ut til å indikere at Mahler gjenbrukte musikk fra sitt oppgitte operaprosjekt Rübezahl.

Struktur og analyse

Den 1. symfonien bærer allerede flere av elementene i det Malerske musikkspråket i seg, slik som folkelige melodier (fremfor alt i første og andre sats), den ironiske fremmedgjøringen, den collagaktige lagdelingen av motiver, og den delvis bryske bearbeidelsen av temaene. Kompositorisk står symfonien Liedern eines fahrenden Gesellen nært, som Mahler komponerte 1883-85. En fremføring av symfonien tar typisk om lag 55 minutter.

Første sats: "Langsam. Schleppend. Wie ein Naturlaut – Im Anfang sehr gemächlich"

Den første satsen i d-dur er variert i formen, men hovedstrukturen likner hovedsatsen i en sonate. Etter en utstrukket, langsom innledning kommer eksposisjonen, som mot normen i sonatesatsformen bare behandler ett tema, som Mahler har lånt fra Ging heut morgen übers Feld fra sin egen sangsyklus Lieder eines fahrenden Gesellen. Den tilsluttende gjennomføringsdelen går også mot formregelen, da den heller bearbeider motiver fra innledningen enn fra eksposisjonen. En forkortet reprise avslutter satsen.

Andre sats: "Kräftig bewegt, doch nicht zu schnell"

Den andre satsen i a-dur fremstår som en nokså rå Ländler, som ikke skyr å ta opp i seg elementer fra østerriksk folkemusikk.

Tredje sats: "Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen"

Moritz von Schwind: "Wie die Tiere den Jäger begraben". Tresnittet ga trolig Mahler impulser til symfoniens tredje sats.

Tredje sats (d-moll) åpner med en sørgemarsj, som er en fremmedgjort bearbeidelse av folkesangen "Bruder Martin" (sic!, Mahler siterte tittelen i denne lite brukte formen i tysk språktradisjon), en molltranskripsjon av kanonen "Frère Jacques". Mot alminnelig oppfatning er imidlertid ikke mollutgaven Mahlers oppfinnelse; snarere ble kanonen i det 19. og tidlig 20. århundre sunget i moll i bestemte regioner i Østerrike. Det er grunn til å tro at Mahler kjente denne versjonen. Satsen inneholder imidlertid også klezmerliknende scener fra den jødiske musikkverden. Den lyriske mittdelen siterer nok en gang fra Mahlers sangsyklus Liedern eines fahrenden Gesellen, denne gangen er sitatet hentet fra sangen Die zwei blauen Augen von meinem Schatz.

Fjerde sats: "Stürmisch bewegt"

Mens Mahlers musikk i hovedsatsen er preget av en utgang mot naturen (naturalistiske motiver, fugleimitasjoner, trompetfanfarer bak scenen) og i videste betydning tematiserer tilblivelsen av musikken, beskriver fjerde og siste sats (f-moll/d-dur) snarere det motsatte. Motivene virker oppjagede og aggressive, mot slutten tårner musikken seg opp, for å ende i et regelrett sammenbrudd som foregriper slutten. Men enda en gang "skyver" Mahler så musikkmaskinen videre, for å lede oss over i en mektig Finale, som bærer alle trekkene til en voldsom fremkalt apoteose. I de fleste symfoniske fremførelser spiller samtidig hornistene sluttema stående, for fortsatt å kunne overdøve det senromantiske stororkesteret.

Orkestrering

Besetning: 4d2, 4d1, 4d2, 3d1 – 7, 5, 4, 1, timp, perc, hp, str

Treblåsere

4 Fløyter (2 veksler Piccolofløyter)

4 Oboer (1 veksler engelsk horn)

4 Klarinetter i B, D, Ess, A (1 veksler bassklarinett i siste sats)

3 Fagotter (1 veksler kontrafagott)

Messingblåsere

7 valthorn (med "ekstra mannskap" i siste sats)

4 trompeter (med ytterligere en trumpet i siste sats)

4 tromboner (fjerde trombone kun i siste sats)

tuba

Perkusjon

4 pauker (2 musikere)

cymbaler

triangel

gong

basstromme

Strykere og andre strenginstrumenter

1., 2. fioliner

bratsjer

celloer

kontrabasser

harpe

Transkripsjoner

I 1906 ble et arrangement av Bruno Walter for firehendig piano publisert.

Premierer

• Verdenspremiere: 20. november 1889, Budapest, dirigert av komponisten. Verket ble dårlig mottatt.
• Tyske premierer:

1. 27. oktober 1893, Hamburg, dirigert av komponisten.
2. 3. juni 1894, Weimar, dirigert av komponisten.
3. 16. mars 1896, Berlin, dirigert av komponisten.
4. Mars 1899, Frankfurt am Main, dirigert av komponisten.

• Østerrikske premierer:

1. Mars 1898, Praha, dirigert av komponisten. Den første virkelig fremgangsrike fremførelsen.
2. 18. november 1900, Wien, dirigert av komponisten.

• Engelsk premiere: 21. oktober 1903, London som del av Proms konserten, dirigert av Henry Wood.
• Amerikansk premiere: 16. desember 1909, New York City, dirigert av komponisten.
• Norsk premiere: 20. oktober, 1919, Oslo, med Filharmonisk selskaps orkester dirigert av Georg Schnéevoigt.

Utgivelser

• 1899 februar, Wien, Weinberger.
• 1906 mai, Wien, Universal Edition.
• 1967 Wien, Universal Edition (critical edition).

Eksterne lenker

• A Century of New Music in Vienna