Bernardo Attolico
| Bernardo Attolico | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. jan. 1880[1] Adelfia | ||
| Død | 9. feb. 1942[1] (62 år) Roma[1] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | La Sapienza | ||
| Barn | Donna Maria Carmela Attolico di Adelfa[2][3] Giacomo Attolico | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
Bernardo Attolico (født 17. januar 1880 i Canneto di Bari i Italia, død 9. februar 1942 i Roma) var en italiensk baron og diplomat.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Attolico tok doktorgrad i juss i 1901 ved Universitetet i Roma, og ble deretter lærer i økonomi og finans ved en høyskole i Foggia. Attolico var professor i økonomi i Roma 1903-07, og deretter hadde han en rekke offentlige stillinger.
Han var delegat ved fredskonferansen i Paris (1919). Deretter var han undersekretær i Folkeforbundet.[trenger referanse] En periode var han forbundets Høykommissær i Fristaden Danzig.
Ambassadør
[rediger | rediger kilde]I perioden 1927–1930 var han ambassadør i Brasil og 1930–1935 i Sovjetunionen.
I 1935 fikk han ansvar for ambassaden i Berlin[4] og ble der til etter krigsutbruddet. Han var slik vitne til dannelsen av Berlin-Roma-aksen, en allianse mellom det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland, i nært samarbeid med grev Galeazzo Ciano som da var italiensk utenriksminister. Fra 1939 stod han i spissen for de italiensk-tyske forhandlingene knyttet til det sør-tyrolske spørsmål, som endte med alternativene i Alto Adige.[trenger referanse] Han forsto fra første stund de sanne germanske intensjonene om å utløse en konflikt, og denne delte han med Ciano.[trenger referanse] Han gjorde alt han kunne for å forklare den italienske regjering om den sanne essens i situasjonen. Personlig kom han alltid med forslag til mekling og søken etter en fredelig løsning av tvister, og avslørte sine personlige oppfatninger selv mange ganger.[trenger referanse]
Attolico understøttet ivrig den britiske Berlin-ambassadør Nevile Hendersons forsøk på å hindre krig generelt, og spesielt for at Storbritannia og Italia skulle ende på forskjellig side.
Hans arbeid var intenst anledning de siste fredsdagene, mot slutten av august 1939: da løp den relativt «gamle» Attolico ustanselig mellom sin ambassade, det tyske kanselli og ambassadene til Storbritannia og Frankrike for mekling og med forslag – ofte tatt på eget initiativ – for å redde freden.
Disse initiativene for å unngå krig, i det minste for Italia, utløste antipati og forakt mot ham hosl Hitler og Ribbentrop. Ribbentrop spurte Mussolini om å få - og fikk - ham skiftet ut; hans etterfølger i Berlin ble Dino Alfieri, en mann som var mer på linje med de tyske ønsker, og hadde desidert mindre ekspertise og klokskap enn forgjengeren.[trenger referanse]
Ambassadør til Pavestolen
[rediger | rediger kilde]Attolico ble i 1940 tilbakekalt fra sin post til Italia, og fikk deretter stillingen som ambassadør til Den hellige stol (1940–1942) i Roma.[5] I august 1940 mottok han Statssekreteriatets (Vatikanets «utenriksdepartement») gjentatte offisielle protester mot fascistisk presses angrep (Roberto Farinaccis «Regime Fascista») mot Pavestolen og Pavens person,[6] og meddelte etter noen dager den italienske regjerings offisielle avstandtagen fra presseangrepene[7]. Fascistpressens angrep fortsatte imidlertid etter en tid, og ble gjenstand for nye protester. I april 1941 protesterte Italia mot en påstått distribusjon i 1500 eksemplarer av en antifascistisk brosjyre i Vatikanet. Vatikanet meddelte at man der tvilte sterkt på dette, ville likevel etterforske, og bad Attolici om å vennligst fremskaffe originaldokumentet.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11936820X, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Federico Scarano: La lunga strada di Mussolini verso le opzioni dei sudtirolesi nel 1939. I: Maddalena Guiotto, Wolfgang Wohnout: Italien und Österreich im Mitteleuropa der Zwischenkriegszeit / Italia e Austria nella Mitteleuropa tra le due guerre mondiali. Böhlau, Wien 2018, ISBN 978-3-205-20269-1, s. 271.
- ^ Tobias C. Bringmann: Handbuch der Diplomatie 1815–1963. Auswärtige Missionschefs in Deutschland und deutsche Missionschefs im Ausland von Metternich bis Adenauer. Saur, München 2001, ISBN 3-598-11431-1, S. 67.
- ^ ADSS: «Le Saint Siège et la guerre en Europe» Juin 1940 - juin 1941, Libreria Editrice Vaticana, 1967, Dokument 61, 30. august 1940 s. 121-122; Dokument 71, 7. september 1940, s. 138-139
- ^ ADSS: Dokument 79, 13. september 1940, s. 147
- ^ ADSS: Dokument 330, 28. april 1941 s. 470-473
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- «Attòlico, Bernardo», i Treccani.it – Enciclopedie on line, Istituto dell'Enciclopedia Italiana.
- «»ATTOLICO, Bernardo«», i Enciclopedia Italiana, II Appendice, Istituto dell'Enciclopedia Italiana, 1948.
- Mario Toscano: «ATTOLICO, Bernardo», i Dizionario biografico degli italiani, vol. 4, Istituto dell'Enciclopedia Italiana, 1962. Opere di Bernardo Attolico, Open Library, Internet Archive.
- Genealoga, hos famiglienobilinapolitane.it.
- Maurizio Caprara: Attolico, diplomatico di pace nei ricordi del figlio Giacomo, i Il Corriere della Sera, 19. juni 2003