Biber
| Biber | |||
|---|---|---|---|
 Biber, miniubåt. | |||
| Karriere | |||
| Skipstype | Enmanns- miniubåt | ||
| Klasse | Biber | ||
| Bygget | ved Forskjellige | ||
| Kjølstrekking | Første gang produsert i 1944 | ||
| Operativ | Fra 1944 og utover | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 6,25 tonn | ||
| Lengde | 7 m | ||
| Bredde | 1,57 m | ||
| Dypgående | 0,7 meter dypgående, maksimal dykkedybde: 25 meter | ||
| Framdrift | Overflate: 1x 2,5 liters Opel Blitz lastebilmotor, bensin. Neddykket: 1 torpedoelektromotor, SSW E-Torpedomotor. | ||
| Rekkevidde | 90 nautiske mil (240 km) på overflaten, 6,5 knop. 8 nautiske mil under vann, 5 knop. | ||
| Bestykning | 2x torpedoer, en på hver side av skroget. G7a, G7e | ||
| Mannskap | 1 | ||
Biber (fra tysk: Bever) var en tysk miniubåt med besetning på én mann, utviklet for bruk mot en eventuell landgangsstyrke. Ubåtene ble lagret på traller på land og kunne sjøsettes på kort varsel. Ubåtene sorterte under Kriegsmarine i såkalte Kleinkampfflottillien.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Under den 1. verdenskrig hadde ubåtene vist seg som et svært verdifullt våpen. Selv om ubåten var et relativt primitivt våpen under første verdenskrig, var metodene for å detektere ubåter enda mer primitive, som gjorde at en undervannsbåt kunne operere temmelig trygt for fiendtlige fartøyer. Det var spesielt de tyske ubåtene som opererte med suksess, og ved å føre uinnskrenket ubåtkrig senket de tyske ubåtstyrkene store mengder alliert tonnasje under den første verdenskrig – med store tap av livsviktig krigsmateriell og menneskeliv til følge. Se for eksempel RMS Lusitania.
På begynnelsen av andre verdenskrig hadde den tyske marinen ikke like mange ubåter som man kunne ønsket seg. Utviklingen av ubåter var i henhold til Versailles-traktaten forbudt, og Tyskland hadde ikke lov til å ha ubåter i det hele tatt. Likevel hadde den tyske marinen samarbeidet med andre land om utvikling og utprøving av ubåttyper, og da Adolf Hitler kom til makten i 1933, begynte man å bygge opp små kystubåter, og ikke minst planleggingen av større, havgående ubåter basert både på erfaringer fra 1. verdenskrig, men også fra de hemmelige samarbeidsprosjektene med andre nasjoner. Da 2. verdenskrig brøt ut i september 1933, rådde tyskerne over flere forskjellige ubåttyper, så som type II, VII og IX. Disse ble straks satt i tjeneste og senket de første krigsårene enorme mengder alliert tonnasje. Utover krigsårene led imidlertid de tyske ubåtene store tap, som følge av forbedrede allierte mottiltak, så som forbedret sonar, dypvannsbomber, hedgehog og så videre.
Da også overflatestyrkene til den tyske marinen, som alltid hadde vært underlegne i antall, led store tap, førte dette til at store kyststrekninger, som før hadde vært voktet av både mindre armerte trålere og kystubåter som type II, lå åpne og ubeskyttede.
I 1943 ble det så opprettet en «Kleinkampfmittelverbände», med kontreadmiral Hellmut Heye som sjef. Denne avdelingen skulle bruke små, masseproduserte og det som i dag er kjent som slags «siste utvei»-våpen for å vinne krigen. Dette inkluderte en del mini-ubåter, som skulle beskytte kystlinjene mot invasjon og ellers operere i kystnære farvann på jakt etter allierte skip.
Disse mini-ubåtene var ofte minst like farlige for mannskapet, stort sett én mann, som den var for fiendtlige skip, og noen av de avdelingene som ble oppsatt med disse våpnene var ikke langt fra selvmordsavdelinger. Enkelte styrker kunne oppleve et tapstall på over 80 %, og selv om enkelte av miniubåtene klarte å senke eller skade fiendtlige skip, stod ikke innsatsen i forhold til tapet av egne menneskeliv eller økonomisk investering.
De første miniubåtene, og de fleste som ble produsert, var dårlige og uberegnelige. Mange bar sterkt preg av å være hastverksarbeid, men de senere typene, så som Seehund og Hecht var mer sofistikerte og hadde større sjanse for å overleve et tokt.
Biber
[rediger | rediger kilde]Biber var bygget på bakgrunn av W46, en Welman-miniubåt bygget av britene rundt 1943. I 22. november 1943 ble disse Welmans forsøkt brukt i et forsøk på å senke flytedokken i Bergen havn, men ingen av Welman-ubåtene klarte å komme nært nok. W46, som var navnet på den ene ubåten, traff et torpedonett, og ble tvunget til å søke til overflaten, hvor den ble oppdaget og overtatt av en tysk patruljebåt. Tyskerne studerte ubåten grundig, og bygget Biber på bakgrunn av disse studiene.
Biber var kun 7 meter lang og 1,5 meter bred. Skroget var sylindrisk formet, men det var lagt stor vekt på et hydrodynamisk ytre, for å minske motstanden i vannet og derved øke hastigheten. Et lite observasjonstårn med vinduer var plassert litt foran midten på ubåten, foran og under føreren lå batterier og brennstofftank. Motorene var plassert bak. To ballasttanker var plassert henholdsvis forut og akterut i ubåten, og disse ble fylt med vann når ubåten skulle dykke. Et system med trykkluft kunne blåse tankene, og dermed bringe ubåten til å stige. Rorene akterut var plassert i et normalt, vertikalt kryss, og kunne føre ubåten både opp/ned og fra side til side.
Et periskop var plassert i tårnet, for å øke førerens mulighet til observasjon i overflatestilling. Tårnet stakk kun 0,5 meter over havflaten når ubåten gikk i overflatestilling. Periskopet stakk 1,5 meter over havflaten og økte dermed muligheten for observasjon. Periskopet kunne dreies over 80 grader, 40° fra side til side. Grunnet problemer med dykkesystemene, kunne ikke ubåten gjennomføre angrep i neddykket tilstand, men måtte gjennomføre angrep på overflaten – en svært utsatt stilling.
En standard bensinmotor, opprinnelig designet for å sitte i Opel Blitz-lastebiler, var plassert i ubåten og kunne gi denne en toppfart på 7 knop på overflaten. Under vann ble Biber drevet av en elektrisk motor, som fikk energien fra en batteripakke. Elektromotoren var en standard torpedomotor, som opprinnelig var designet for å sitte i G7e-type elektriske torpedoer. Denne kunne gi Biber en toppfart på 6 knop under vann.
Skroget var tynt, og ubåten kunne maksimalt dykke 25 meter. Dog, i kystområder hvor ubåten var designet for å operere, var dette godt nok.
Det ble planlagt oppgraderte versjoner av Biber, kalt Biber II og III. Planen var forsterket skrog, større ballasttanker, tomannsversjoner og forbedrede motorer.
Totalt ble det bygget rundt 320 Biber, et par er fremdeles bevart i dag.
Prinsippet for en miniubåt ble lagt i Biber-typen: en liten farkost med stor slagkraft (to torpedoer, hvis én var nok til å senke selv et stort krigsskip) som kunne operere usett langs kysten. Senere typer miniubåter prøvde å oppnå disse prinsippene, og selv om det ikke var en miniubåt i ordets rette forstand, var type XXIII en ubåt som er verdt å merke seg i klassen av små ubåter bygget for kystoperasjoner.
Operativ tjeneste
[rediger | rediger kilde]Biber ble først levert i mai 1944 og ble første gang brukt i krigsoppdrag 20. august 1944, utenfor Belgia, under den pågående invasjonen av Normandie. Under dette oppdraget senket ikke ubåtene noe fiendtlig skip, men alle miniubåtene kom helskinnet tilbake til basen.
Fra januar 1945 til april 1945 utførte Biber-flotiljene 102 oppdrag, mistet 70 ubåter og senket kun 7 mindre fartøyer, totalt rundt 491 tonn, og skadet to skip på totalt 15 516 tonn.
Biber ble tatt i bruk på omtrent alle kyststrekninger tyskerne rådde over i Europa; Norge, Danmark, Frankrike, Belgia, Nederland og i Middelhavet. Bibermannskapene led ofte store tap, ikke bare på grunn av senking, men svært ofte på grunn av tekniske problemer. Biber var i bruk til krigens slutt.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Biber Submarines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Biber submarine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Biber dvergubåter i Gjengstøa
- Om Biber (engelsk)
- Uboat.net om Biber (engelsk)
- Welman og X-craft, de engelske miniubåtene som Biber var basert på (engelsk)
