Bruker:Frankemann/sandkasse
Natur i videste forstand er ensbetydende med det fysiske universet. Ofte brukes ordet mer begrenset om økosystemer i villmark, det vil si noe som ikke er skapt av eller bearbeidet av mennesker. Selv om mennesker er en del av naturen, forstås menneskelig aktivitet ofte som en separat kategori fra andre naturlige fenomener. I denne betydningen står natur i motsetning til kultur. Ordet kommer fra latin natura og ble opprinnelig brukt om egenskapene som var medfødt i enhver person eller nedfelt i enhver ting.
Studien av naturen er ett stort feltet innenfor vitenskapen. Skillet mellom hva som er naturlig og hva som ikke er det, er avhengig av mange ulike definisjoner av ordet. Studiet av naturen inndeles i mange grener, og naturvitenskapene forsøker å forstå og dokumentere de ulike sidene ved naturens mange fenomen.
Fysikk studerer universets ørsmå byggesteiner, og lovene for hvordan de oppfører seg. Biologi fokuserer på livet på jorden, inkludert mennesket selv, og hvordan livsformene tilpasser seg ulike naturmiljø. Geologi er studiet av jordskorpen, dens bevegelser, og jordens indre oppbygning. Meteorologi tar for seg jordens atmosfære, værsystemene den inneholder og ulike værfenomen som viser seg. Kjemien redegjør for hvordan ulike stoffer er sammensatt, hvilke kjemiske forbindelser de danner og reaksjonene mellom dem.
Noen av de ulike måtene å bruke ordet på i dag, refererer natur ofte til geologi og dyreliv. Naturen kan referere til det generelle riket av levende planter og dyr, og i noen tilfeller til prosessene der livløse ting inngår, slik som været og geologien på Jorden. Natur blir ofte oppfattet som naturmiljøet eller med villmark, altså ville dyr, steiner, skog og generelt de tingene som ikke har blitt vesentlig endret av menneskelig inngripen, eller som vedvarer til tross for menneskelig inngripen. For eksempel regnes ikke produserte gjenstander og menneskelig interaksjon generelt som en del av naturen, med mindre de er kvalifisert som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Den mer tradisjonelle forståelsen av konseptet av naturlige ting innebærer et skille mellom det naturlige og det kunstige. Det kunstige da forstått som det som er blitt skapt av menneskets bevissthet eller av menneskets vilje. Avhengig av konteksten, kan begrepet naturlig også skilles fra det unaturlige eller det metafysiske.
Definisjon og begrepsavklaring
[rediger | rediger kilde]Det er ikke noe konsensus om en definisjon av natur og de fleste akademiske felter unngår å bruke ordet som en fagterm. Ofte har heller ikke oppslagsverk en artikkel med tittelen natur. Til tross for dette brukes ordet i stor utstrekning i oppslagsverk og faglitteratur. Innenfor filosofi unngås definisjoner av ordet, selv om det også der brukes hyppig i filosofiske tekster. De fleste vitenskapsgrener foretrekker heller å bruke kvantifiserbare begreper som biosfære, biodiversitet, biokønose, økosystem og lignende. I vestlige språk er natur i stor grad et «dagligdags ord» som sjeldent blir analysert teoretisk.[1]
Fra antikken (i hvert fall siden den greske filosofen Aristoteles (384–322 før Kristus)) og fram til 1800-tallet var naturfilosofi den vanlige betegnelsen for studiet av naturen. Det var et bredt begrep som omfattet dagens fagfelter botanikk, zoologi, antropologi, kjemi og fysikk. Det var på 1800-tallet at konseptet naturvitenskap fikk sin moderne form, da ulike fagfelter som astronomi, biologi og fysikk ble etablert.[2] Fysikk er vitenskapen om materiens struktur og samspillet mellom de grunnleggende bestanddelene i det observerbare universet. I vid forstand er fysikk opptatt av alle aspekter av naturen både på makroskopisk (stort) og submikroskopisk (lite) nivå. I fysikken er en ikke bare opptatt av oppførselen til objekter under påvirkning av gitte krefter, men også de grunnlegende egenskaper og opprinnelsen til gravitasjons-, elektromagnetisk- og kjernekraftfelt. Fysikkens endelige mål er å formulere noen få grunnlegende prinsipper som omfavner og forklarer alle slike uensartede fenomener.[3]
Ordets opprinnelse
[rediger | rediger kilde]Opphavet til et ord som favner ideen om natur har blitt underdesøkt av lingvister, som har funnet det i latin, klassisk gresk og kinesisk, men også språk med liten utbredelse som finsk. I alle tilfellene ser det ut til at ordet er nokså nytt, det vil si at ordet finnes i klassiske tekster, men ikke i arkaiske.[4]
Det greske ordet som oversettes til «natur» er phusis (Φύσις), som har sin rot i verbet for vekst, produksjon og i ordet phuein, med rot fra det indo-europeiske ordet bheu, som har gitt opphav til det engelske ordet be (på norsk være). Det første kjente stedet hvor ordet nevnes, er i det greske eposet Odysseen, og da i meningen opptreden. Første gang ordet opptrer i den klassiske betydningen av ordet er i tekster skrevet i tidsommet mellom de greske filosofene Heraklit (rundt 500 år før Kristus) og Aristoteles.[4]
Det latinske ordet natura er nokså nytt i romersk historie. Det kommer av verbet nascor som betyr «å bli født.» Opphavet til ordet er langt fra den moderne bruke av ordet. Ordet fikk sin filosofiske og greskinspirerte mening omtrent i det første århundre før Kristus. Ordet ble senere brukt av romerske filosofer som Cicero (106–43 før Kristus) og i det første århundre etter Kristus. Cisero introduserer den klassiske forskjellen mellom natur og kultur, der natur betyr en opprinnelig tilstand uten påvirkning av mennesker, mens kultur er en tilstand påvirket av menneskenes samfunn.[5]
Utvikling i kristenheten
[rediger | rediger kilde]I den greske og romerske oppfatningen av verden var også gudene en del av naturen. I det kristne og monoteistiske verdensbildet finnes Gud utenfor den skapte naturen. Kristendommen var påvirket av den greske filosofen Platon (rundt 428–348 før Kristus) som satte åndelighet høyere enn den sanselige verden. Naturen ble etter denne tenkningen et materiale som menneskeheten skulle kultivere.[6]
Først i renessansen fikk begerepet natur fornyet interesse etter at oldtidens tekster ble studert. Allikevel ble ikke begrepet gjenstand for noen dypere analyse. Naturen ble sett på enten som Guds skaperverk, med sine fysiske krefter som regulerer verden eller en slags abstrakt kraft i motsetning til Gud. I det siste tilfellet ble naturen betraktet som en jordisk utsending av den guddommelige vilje.[1]
Naturen var fra slutten av antikken billedliggjort i gudinnen Isis, som senere ble til ideen om «moder jord».[1]
Modernitetens natursyn
[rediger | rediger kilde]
Den dualistiske og mekanistisk filosofi som preget den klassiske epoken i Europa radikaliserte naturoppfatningen.[6] I denne filosofien forklares både levende og ikke-levende natur analogt med maskiner, for eksempel franskmannen René Descartes (1596–1650) som oppfattet alle ikke-menneskelige organismer som komplekse maskiner.[8] Spesielt via filosofer som Francis Bacon (1561–1626)) og Descartes, samt nyplatoniske påvirkninger gjorde dette synet seg gjeldende. Den materielle verden mistet gradvis sine guddommelige egenskaper og moralske verdi i Europa.[6]
Den svenske botanikkeren Carl von Linné (1707–1778) var eksponent for et naturteologisk natursyn, der alt hadde en gudommelig opprinnelse. Alt i naturen var vakkert og hadde en hensikt, den hadde også et budskap og en dypere mening. Menneskets rolle var å tolke dette budskapet. Naturen var også skapt for mennesket, noe som innebar at mennesket kunne utnytte den. Dermed kunne dyr deles inn i nytte- og skadedyr. Siden naturen var skapt av den allmektige Gud, var den også perfekt på alle måter. For øvrig var denne oppfatningen den vanligeste på 1700-tallet.[9]
Med den industrielle revolusjon oppstod et motkulturelt, romtantisk natursyn i de fleste industribyer i Europa på 1700- og 1800-tallet. Kjente filosofer bak denne tenkningen var den sveitsiske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), i Tyskland Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) og Friedrich von Schelling (1775–1854).[7]
Den tyske naturforskeren og filosofen Gottfried Leibniz (1646–1716) hadde samme natursyn som Linné. Leibniz så på naturen som et svært komplisert urverk, der alle tannhjulene var tilpasset hverandre. Imidlertid ville den som undersøkte naturen avdekket naturens kamp, der lidelse og voldsom død er vanlig. Dermed ble det etterhvert vanskelig å ha en optimistisk og naiv naturoppfatning. Således dukket det ondes problem fra teologien også opp i naturen. Den britisk naturforsker Charles Darwin (1809–1882) ble med sin banebrytende, og etterhvert svært innflytelsesrike evolusjonsteori, den som satte en stopper for naturteologiens natursyn.[9]
En filosofisk retning, tilskrevet den antikke greske filosofen Tales fra Milet (omtrent 624–545 før Kristus), går ut på at alt som finnes i verden er fysisk. Den generelle ideen er at naturen til den faktiske verden (universet og alt i det) samsvarer med en viss tilstand, tilstanden til det å være fysisk. Retningen kalles fysikalisme og de som har denne oppfatningen benekter ikke at verden kan inneholde mange fenomener som ved første øyekast ikke virker fysiske, for eksempel fenomener av biologisk, psykologisk, moralsk, sosial eller matematisk natur. Men de insisterer likevel på at slike fenomener til syvende og sist er fysiske, eller i det minste har et viktig forhold til det fysiske.[10]
Nåtidens bruk av ordet
[rediger | rediger kilde]I de ulike brukene av ordet i nyere tid refererer natur ofte til geologi og dyreliv. Naturen kan generelt referere til alle levende planter og dyr. I noen tilfeller kan natur også vise til prosessene forbundet med livløse gjenstander, ved at ting eksisterer og endres som følge av iboende prosesser, som for eksempel været og jordens geologi. Natur blir ofte forstått som «naturlig miljø» eller villmark, altså vilde dyr, steiner, skog og generelt deler som ikke har blitt betydelig endret av menneskelig påvirkning, eller som finnes til tross for menneskelig innvirkning. Generelt ansees ikke produserte gjenstander og menneskelig samhandling som en del av naturen, med mindre de omtales som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Dette mer tradisjonelle begrep om naturlige ting som fortsatt kan finnes i dag innebærer en forskjell mellom det naturlige og det kunstige, med det kunstige er å forstå som det som er blitt skapt av en menneskelig bevissthet eller et sinn. Avhengig av den spesielle sammenhengen kan begrepet «naturlig» også skille seg fra det unnaturlige eller overnaturlig.[11]
| Definisjon | Motsatt konsept | Egenskaper | Tilhørighet til filosofi |
|---|---|---|---|
| Hele den fysiske virkeligheten, det som ansees upåvirket av mennesker og historie. | Kultur, alt som er kunstig, det som har en rasjonell hennsikt | Statisk. Eksluderer menneskeheten | Rot i kristen tradisjon, formulert av John Stuart Mill. Filosofier fra og med romantikken for eksempel Rousseau og Karl Marx fremmer denne forståelsen. Transcendentalismen er også en retning som fremmer dette synet. Oppfatningen ligger til grunn for skillet mellom natur og kultur i vestlige akademiske institusjoner. |
| Hele universet, som sted for, kilden til og resultatet av alle fysiske fenomener (også mennesket selv, eller i det minste dets kropp). | Det overnaturlige, metafysiske og uvirkelige. | Statisk. Inkluderer menneskeheten. | Formulert av Aristoteles og Mill. Finnes i filosofiske retnigner som stoisisme, atomisme, epikurisme og taoisme. Det preger oppfatningene til René Descartes, Francis Bacon, Baruch de Spinoza. |
| Kraft som skaper liv og vedvarende endring. | Motstand og entropi. | Dynamisk. Inkluderer menneskeheten. | Framtredende filosofer som bruker ordet i denne betydningen er Heraklit, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Nietzsche og Darwin. Oppfatningen finnes igjen i vitalismen. |
| Fysiske egenskaper som kjennetegner et levende eller dødt objekt, dets essens, innerste vesen eller egenart. | Forvandling, denaturering | Statisk. Inkluderer menneskeheten. | Meget utbredt og ikke mulig å tilordne noe spesifikk tradisjon. |
Naturfilosofi
[rediger | rediger kilde]Vitenskapsteori : med spesiell vekt på naturvitenskapene
Naturfilosofi av Sigurd Hverven
Naturlig ondskap
[rediger | rediger kilde]
Naturforståelse
[rediger | rediger kilde]Mennesket og naturen : naturforståelsen gjennom tidene, med særlig henblikk på vår tids miljøkrise
Menneskelig sammenheng
[rediger | rediger kilde]
Selv om mennesker utgjør bare en liten andel av den totale levende biomassen på jorden, er den menneskelige påvirkning på naturen uforholdsmessig stor. På grunn av omfanget av menneskelig påvirkning er grensen mellom det som mennesker anser som natur og «påvirket miljø» ikke lett å skjelne, bortsett fra i tilfeller der påvirkningen er ekstrem. Den delen av naturmiljøet som er upåvirket av menneskelig påvirkning reduseres stadig raskere. Bare omtrent 3 % av jordens landflate er økologisk intakt, altså med lav grad av menneskelig påvirkning og sunne populasjoner av opprinnelige dyrarter.[13]
Antropocen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Menneskelig innvirkning på naturmiljøet, Den sjette masseutryddelse og Antropocen
Menneskehetens teknologiske utvikling har gjort det mulig å utnytte naturressurser effektivt og har bidratt til å redusere en del av risikoen ved naturfarer. Til tross for denne utviklingen er menneskets skjebne stadig tett knyttet til endringer i naturmiljøet. Det er en svært kompleks tilbakekoblinger mellom bruk av avansert teknologi og endringer i miljøet som bare i begrenset grad er forstått.[14][15][16] Trusler som verdens befolkning utgjør mot jordens naturmiljø er blant annet arealbruksendringer, utnyttelse av naturresurser, global oppvarming, forurensning og invaderende arter. Mennesket har bidratt til utryddelsen av mange planter og dyr, der omtrent 1 million arter er truet av utryddelse.[17][18]
Tap av biologisk mangfold og økosystemfunksjoner i løpet av det siste halvt århundre har påvirket graden av hvor mye naturen kan bidra til menneskets livskvalitet, og fortsatte reduksjon kan være en stor trussel mot den menneskelige sivilisasjonens fortsatte eksistens, med mindre en rask kursendring blir gjort. Verdien av naturressurser for menneskehetens samfunn gjenspeles ikke i markedspriser fordi de fleste naturressurser er tilgjengelige gratis. Dette forvrengner markedsmekanismene for naturressurser og fører samtidig til underinvestering i bevaring av verdene naturressurser. Den årlige globale kostnaden av offentlige subsidier som er til skade for naturen er konservativt anslått til 4–6 billioner US dollar (million millioner). Det mangler institusjonelle beskyttelser av disse naturgodene, som for eksempel hav og regnskog. Verdens myndigheter har ikke forhindret disse økonomiske eksternalitetene fra å få utvikle seg.[19][20]
I 1997 ble det anslått at den globale verdien av alle naturens varer og tjenester (økosystemtjenester og naturressurser) hadde en verdi på mellom 16 og 54 trilliarder US dollar årlig (million billiarder). Beste estimat var 33 trilliarder US dollar. Beløpet utgjorde det dobbelte av alle verdens lands brutto nasjonalprodukt.[21]
Estetikk og skjønnhet
[rediger | rediger kilde]
Naturens skjønnhet har historisk vært et viktig tema i kunst og litteratur. At naturen har blitt skildret i kunst, fotografi, poesi og annen litteratur viser den styrken mange mennesker forbinder naturens skjønnhet med. Årsakene til at denne tilknytningen eksisterer, og hva den består av, studeres i den grenen av filosofien som kalles estetikk. Kunstnerisk skildring av naturlandskaper i malerier begynte for meget lang tid siden. En tidlig tradisjon av landskapsmaleri begynte i Kina under Tang-dynastiet (618–907). Tradisjonen med å representere naturen slik den er, ble et av målene for kinesisk kunst og påvirket også kunsten generelt i Asia.
I Vesten skjedde den første store filosofiske utviklingen innenfor estetikk i forhold til naturen på 1700-tallet. Konseptet ble gitt sin klassiske formulering i den tyske filosofen Immanuel Kants (1724–1804) store verk Kritikk av den rene fornuft, der naturen ble brukt som et eksempel på estetisk erfaring. Kant hevdet at naturens skjønnhet var overlegen kunsten.[22]
Kants begrep det interesseløse velbehag ga grunnlag for å forstå naturens estetiske dimensjoner i form av tre distinkte konsepter. Det første innebar ideen om det vakre, som gjelder for «temmede» og oppdyrkede hager og landskap. Den andre sentrerte seg om ideen om det sublime.[22] Kant brukte begrepet «det opphøyede» og mener at bare naturen, ikke kunsten, kan være sublim eller opphøyd. Mens det skjønne handler om harmoni, dreier det sublime seg om det motsatte. Naturen beskrev han som en kollosal makt som kan knuse mennesket, innbilningskraften strekker ikke til og det eneste som blir igjen, er en beundring eller aktelse for noe veldig. Eksempler på dette er fjell, havet eller verdensrommet.[23] Naturen kan på dette grunnlaget bli estetisk verdsatt, snarere enn bare fryktet eller foraktet. Det tredje konsept var forestillingen om det pittoreske. Det pittoreske er typisk en mellomting mellom det som oppleves som enten sublimt eller vakert, og er komplekst og eksentrisk, variert og uregelmessig, rikt og kraftfult.[22]
Miljøestetikk er et relativt nytt delfelt av filosofisk estetikk. Den oppsto innen analytisk estetikk rundt 1970-årene. Denne grenen av filosofien utforsker den estetiske verdsettelsen av naturlige miljøer.[22]
Menneskets holdning til natur
[rediger | rediger kilde]Menneskers verdier angående naturen, naturressurser og naturens betydning for livskvalitet, påvirker folks holdninger til den. Natursynet kan være relasjonelle (forhold), instrumentelle (nytteverdi) eller iboende (åndelig). Mennesker med et nært forhold til naturen, har ofte moralske prinsipper for et levesett som tar vare på den. Slike relasjonsverdier er sentrale for urfolks kulturer i mange deler av verden.[24]
Urfolk har ofte oppfatninger om immaterielle (åndelig) og mytiske skapninger eller guddommer som holder til landskapselementer. Disse har forskjellige egenskaper og identiteter som mennesker trenger for et balansert forhold til naturen, noe som gir respekt, ydmykhet og takknemlighet til naturen, og fører ofte til selvpålagte begrensninger i bruken av ressurser.[24]
Problemer og fremtidsperspektiver knyttet til globalisering, klimaendringer og flyktningeproblematikk på slutten av 1900-tallet har gitt sosiale og kulturelle endringer av folks oppfatning av og forhold til naturen. Selv om urbanisering kan skille mennesker fra naturen, er det en trend mot større bevissthet om naturens betydning for et godt liv. Oppfatningen om hva som utgjør god livskvalitet endrer seg også. Vektlegging av økonomisk utvikling og materielle verdier ble vektlagt i akademisk litteratur frem til 1980-årene. Senere har fokus på hva mennesker selv opplever i relasjon til naturen, lykke og tilfredshet endret seg og dermed større vektlegging på naturen.[24]
Se også
[rediger | rediger kilde]- Naturhistorie
- Naturlandskap
- Naturrett
- naturalisme
- Naturressurs
- Naturvitenskap
- Naturlig teologi
- Naturreservat
- Naturisme
- Moder jord
- Rewilding
Notater og referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Ducarme, Frédéric (1. mars 2021). «What is nature?». Encyclopedia of the Environment. Besøkt 9. november 2023.
- ^ Cahan, David (2003). From Natural Philosophy to the Sciences: Writing the History of Nineteenth -Century Science. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0226089282.
- ^ Weidner, Richard Tilghman og Brown, Laurie M. (17. november 2023). «Physics». Encyclopedia Britannica. Besøkt 19. november 2023.
- ^ a b Ducarme & Couvet 2020, s. 2.
- ^ Ducarme & Couvet 2020, s. 2–3.
- ^ a b c Ducarme & Couvet 2020, s. 3.
- ^ a b Ducarme & Couvet 2020, s. 3–4.
- ^ Tranøy, Knut Erik: (no) «Mekanisk (filosofi)» i Store norske leksikon 15. august 2020
- ^ a b Hessen 2008, s. 13–18.
- ^ Stoljar, Daniel (25. mai 2021). Edward N. Zalta & Uri Nodelman, red. «Physicalism». Stanford Encyclopedia of Philosophy Archive. Besøkt 28. november 2023.
- ^ Ducarme & Couvet 2020, s. 3–6.
- ^ Ducarme & Couvet 2020, s. 4.
- ^ Carrington, Damian (15. april 2021). «Just 3% of world's ecosystems remain intact, study suggests». The Guardian. Besøkt 16. april 2021.
- ^ Yarris, Lynn. «Feedback Loops in Global Climate Change Point to a Very Hot 21st Century». Berkeley Lab. Besøkt 22. november 2023.
- ^ Bodin, Örjan og Chen, Haibin (2023). «A network perspective of human–nature interactions in dynamic and fast-changing landscapes». National Science Review. 10 (7). doi:10.1093/nsr/nwad019.
- ^ Tschakert, Petra m.fl. (2023). «Feedback Mechanisms – What are feedback mechanisms and how do they work?». The Pennsylvania State University. Besøkt 22. november 2023.
- ^ Kolbert, Elizabeth (2014). The Sixth Extinction: An Unnatural History. New York City: Henry Holt and Company. ISBN 978-0805092998.
- ^ Greenfield, Patrick og Weston, Phoebe (14. oktober 2021). «The five biggest threats to our natural world … and how we can stop them». the Guardian. Besøkt 22. november 2022.
- ^ UK Government Official Documents, fabruar 2021, "The Economics of Biodiversity: The Dasgupta Review Headline Messages" s. 2
- ^ Carrington, Damian (2. februar 2021). «Economics of biodiversity review: what are the recommendations?». The Guardian. Besøkt 13. november 2021.
- ^ Hessen 2008, s. 175–187.
- ^ a b c d Carlson, Allen (2023). Edward N. Zalta & Uri Nodelman, red. «Environmental Aesthetics». The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Besøkt 26. november 2023.
- ^ Svendsen, Lars Fredrik Händler: (no) «Sublim» i Store norske leksikon 18. mai 2021
- ^ a b c Balvanera, Patricia m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (på engelsk). Chapter 2.1. Status and Trends – Drivers of Change (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. s. 19–38. Besøkt 29. februar 2020.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ducarme, Frédéric og Couvet, Denis (2020). «What does 'nature' mean?» (pdf). Palgrave Commun – Humanities and Social Sciences Communications (på engelsk). 6 (14). doi:10.1057/s41599-020-0390-y.
- Hessen, Dag O. (2008). Natur – Hva skal vi med den?. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-38231-2.
- Hanssen, Haakon Smedsvig m.fl. (1996). Natur og mennesker – En miljøhistorie. Kristiansand: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22532-1.